Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Rekruttering, likestilling og kvalitet - landskonferanse for flere menn i barnehagen

Hotel Clarion, Gardermoen, 18. november 2003

God dag, alle sammen og vel møtt til denne konferansen som faktisk er en ny start på arbeidet med å få flere menn i norske barnehager. Jeg sier med vilje norske barnehager – dette feltet har nå både et nordisk, europeisk og internasjonalt fokus gjennom NMR, EU og FN. Fraværet av menn i barns oppvekst er en utfordring som det nå er interesse for både i den vestlige verden og for eksempel i Japan.

Vi har gjort noe i Norge for å øke andelen menn i barnehage og skole, og vi har satt oss et mål som det foreløpig ikke er noen grunn til å endre om 20 % menn i en utbygd barnehagesektor. Skal målet endres, skal det være i retning av 40 %! Jeg skal ikke repetere alt som har vært gjort, bare minne om at da Nordisk Ministerråd i 1991 gjorde en nordisk undersøkelse om mannlige ansatte i barneomsorgen var det 3 % menn i barnehagene i Norge, 1 % i Sverige, 12 % i Danmark og 3 % i Finland. I dag er det 7 % i Norge, 3 % i Sverige, 9% i Danmark og 3% i Finland. Det eneste landet som har hatt en prosentvis økning av en viss betydning er Norge, samtidig som vi, ikke minst, har hatt den største utbyggingen. Norge er så langt det eneste landet som fra sentralt hold har gjort et arbeid for å øke antallet mannlige ansatte. Vi kan ikke påstå at økningen utelukkende skyldes handlingsplanen 1996 – 2000, men det er langt fra usannsynlig. Jeg tror at det er mulig og riktig å få til mer på dette feltet, og vil derfor gjerne annonsere at dette arbeidet nå skal trappes opp. Det vil jeg komme tilbake til.

Fraværet av menn er bekymringsfullt både ut fra et barneperspektiv og et likestillingsperspektiv. Fraværet av menn gjør at barns oppvekst mangler en dimensjon. Jeg vet at noen faktisk mener at barn kan være foruten denne mannsdimensjonen. Jeg beklager, men en slik holdning er utelukkende med på å sementere et bilde og en kultur der dyaden mor og barn blir et ideal. Ikke minst er det viktig å minne om at mer enn 85 % av alle fedre nytter sin del av fødselspermisjonen, noe som eksplisitt er et stort brudd med tidligere tiders holdninger til å være far til spedbarn. På lenger sikt kan dette få betydning også for menns yrkesvalg. Det er først fra midten av 90-tallet at et flertall av norske barn går i barnehage. Det i sin tur betyr at det først er om ti år at et flertall av den norske voksne befolkning har kjennskap til barnehagen ved selv å ha gått i den. De fleste unge menn vil da ha et annet grunnlag å foreta utdannings- og yrkesvalg på.

Det siste tiåret har vært en periode med stor oppmerksomhet rundt farsrollen. Det har blitt en alminnelig og styrket oppfatning at fars medvirkning i barns liv er viktig. I Familiemeldingen som ble lagt fram i april i år fremheves det at det er viktig for barn å ha en mannlig rollemodell å identifisere seg med. Blant annet derfor finnes egne forskrifter til likestillingsloven om kvotering av menn til arbeid i barnehage og skole.

De fleste barn går opp til 10 – 12 år i barnehage og skole, ofte uten at de der møter en nær og personlig mannlig voksen. Ut fra et barneperspektiv gir dette jentene et stort fortrinn – de som senere skal bli kvinner får møte og lære å kjenne kvinner fra første dag i barnehagen og senere skolen. For guttene er dette en helt annen situasjon. Rollemodellene og de nære relasjonene som skal gi dem kunnskap og kjennskap til mannsroller og menn er fraværende i skole og barnehage. Ut fra et likestillingsperspektiv er dette like galt for begge kjønn.

Hvorfor jobber det så få menn i barnehagene? Visste vi det sikkert, kunne vi satt inn helt spesifikke tiltak. Å stadig gjenta at det er lønna som er årsaken, hjelper ikke. Selv med atskillig høyere lønn er det nesten like problematisk å få menn til allmennlærerutdanning. Det mangler ikke på søkere til Politihøgskolen enda begynnerlønna for politikonstabler ligger på samme nivå som for førskolelærere. Det handler om feminin og maskulin kultur og tradisjon, om medias og dermed folks kulturelle bilde av barnehagen, om forståelse av betydningen barnehagen har i et utdanningssamfunn og endelig - det handler om å forstå at barn ikke er intetkjønn, men gutter og jenter. Vi må altså ”selge barnehagen” til menn gjennom å søke spesielt etter dem. Allerede fra 1998 har det vært anledning til å søke spesielt etter menn til barnehager og skoler i stillingsannonser. Vi i BFD har selvsagt ikke sett eller fulgt med på alle utlysninger i alle landets barnehager, men vårt inntrykk etter de samtaler og møter vi har rundt i landet er at denne muligheten blir lite benyttet.

Hvorfor? Jeg retter spørsmålet til eierne av både de private og kommunale barnehagene, og jeg spør ikke minst barnehagestyrerne.

Jeg har ofte hørt at mange sier at det nytter ikke, menn er ikke interessert i denne type arbeid. Barnehagene har 7 % ansatte menn på landsbasis. Mange av disse er ofte bare innom barnehagen som sivilarbeidere, vikarer eller spesialpedagoger. En undersøkelse fra Høyskolen Dronning Mauds Minne tyder på at det finnes en annen virkelighet dersom en bryter de 7 % ned på friluftsbarnehager eller naturbarnehager. I følge denne undersøkelsen er 70 % av styrerne i disse barnehagene menn, og 36 % av de ansatte. Altså langt over det målet vi har satt på 20 %. Nå er ikke disse barnehagene mange, men tallene er likevel uhyre interessante. De sier noe om at det absolutt kan være av betydning å utforme annonser som treffer målgruppen, og det gjør tydeligvis fysisk uteliv. Dette stemmer veldig godt med den undersøkelsen som samme høyskole gjorde for departementet i 2000, ”Hva er så spesielt med menn”. Mer enn 60 % av de mannlige studentene oppga mulighet til fysisk aktivitet i forbindelse med jobben som grunn til yrkesvalg, noe mindre for de kvinnelige studentene.

Så vidt vi kjenner til, er det bare Asker av norske kommuner som har iverksatt et utviklingsarbeid for å få flere menn i barnehagene. Siden Asker er representert her på konferansen ved kommunalsjef Elisabeth Vardheim, antar jeg at hun i morgen vil si mer om erfaringene de har gjort. Også her viser resultatet at et målrettet arbeid nytter – de har tredoblet prosentandelen menn siden arbeidet startet.

Det finnes styrere som i mange år har sett det som viktig og nødvendig å ha mannlige ansatte. De har åpenbart ikke problem med å få mannlige ansatte. Det sørger selvsagt effekten av at det er menn i barnehagen fra før, for. Styrer og personalet har gjennomdrøftet og sett betydningen av at mennene er der, ut fra både barnas, kvinnenes og mennenes perspektiver. Menn i barnehagen er en minoritet. Å få inn en minoritet gir alltid muligheter til å se virksomheten med nye øyne. Mange kvinner som har brutt yrkesbarrierer forteller om hvor lite rom det var for å gjøre ting på nye eller andre måter i mannsverdenen de kom inn i. Mange menn som starter arbeid i barnehage forteller om det samme. Å bli godt mottatt og ønsket velkommen er ikke det samme som å ha rom for å ”være mann” og gjøre ting på litt andre måter. Her må gjøres et kulturarbeid, som i de private styrerom der kvinner er i minoritet.

I lys av dette sendte den forrige barnehageministeren i Bondevik 1–regjeringen ut et hefte til alle barnehager der hun oppfordret styrerne og personalet til å drøfte og gjøre seg opp en oppfatning av hvordan menn kan integreres og bli trukket med i virksomheten også på egne premisser. Vi vet at dette heftet har vært lite nyttet i personalsammenheng, tilsvarende i utdanningen. Jeg oppfordrer derfor de kvinnelige ansatte i barnehagene til å se at dette handler også om dere, og om hvordan menn blir møtt i en så kvinnedominert og kvinnedefinert virksomhet. Jeg sier ikke at kvinner gjør en dårlig jobb – snarere tvert i mot, det er menn som har mest å lære. Men – også kvinner kan lære noe om barn og oppvekst av menn. For barnas skyld trenger vi et mangfold i barnehagens personale, og det gjelder både kjønn og alder.

Men kan ikke kvinner oppdra gutter til menn? Både ja og nei. Kvinner kan nødvendigvis ikke gi verken gutter eller jenter opplevelsen av å være sammen med og kunne forholde seg relasjonelt til menn. Det kan bare menn gjøre.

Men alle kan bli mye mer bevisste på sin rolle som kjønnssubjekt – altså hvordan jeg som sosialt kjønn møter henholdsvis jenter og gutter. Dette er vanskelig, og krever både tid og praktisk kunnskapsutvikling. Og det gjelder for både menn og kvinner i barnehagen og skolen. På den store nordiske konferansen i 2002 om kjønnssosialisering i det offentlige rom ble dette tydeliggjort gjennom erfaringene som var gjort i to barnehager i den svenske kommunen Gävle. Her hadde personalet i tre år jobbet med likestilling i barnehagen, med utgangspunkt i at hele personalet var enige om at de måtte prøve å bryte de tradisjonelle kjønnsrollene som utviklet seg blant barna. Som ledd i arbeidet satte de opp videokamera for å se nærmere på barnas virksomhet og relasjoner. Da fikk de samtidig også øye på seg selv. De trodde selv at de var veldig bevisste på egen adferd. Plutselig så de noen ”fremmede” fra en gammel kjønnstradisjonell verden dukke opp, og fikk sjokk! Dette handler selvsagt om at vi alle er preget av kjønnsroller og forståelsesrammer som innvirker på vår praksis. Det er nødvendig og viktig at vi ser egen adferd i relasjon til jenter og gutter, ikke det abstrakte begrepet: barn. Kanskje må man til og med ulikebehandle for å oppnå likhet!

Det er mange som hevder at vi ikke trenger den ”tradisjonelle mannen” i barnehagen – hvem han nå måtte være. I så fall må man også være enige om at man ikke trenger den ”tradisjonelle kvinnen” i barnehagen. Det er antakelig mye å gjøre framover med de voksnes egne roller, kjønnsoppfatninger og kjønnete, innlærte holdninger. Det kan være større sannsynlighet for at den tradisjonelle kvinnerollen er mer typisk i barnehagene enn den tradisjonelle mannsrollen. Menn med tradisjonelle kjønnsroller i hodet søker nok i mye mindre grad barnehagen som arbeidsplass enn kvinner som bærer tradisjonelle kjønnsroller. Vi har alle med oss en kjønnsrolle og en oppfatning om hvordan kjønnene er. Det er bare i samspill med voksne og barn av begge kjønn at vi kan komme videre i vår utvikling som likestilte.

Hvor skal så denne nye bevissthet om oss selv som sosiale kjønnete individer komme fra? Så lenge kunnskap om at alle har et sosialt kjønn ikke er en viktig del av utdanningen av førskolelærere blir ikke dette et felles anliggende for alle barnehager. Utfordringene finnes i Rammeplanen, men om de ansatte ikke ser behovet for å ha et særlig fokus på likestilling og kjønnsroller vil virksomheten fortsette som før.

Det sier seg selv at dersom det fra utdanningens side ikke blir problematisert og fokusert på at oppvekst i barnehage faktisk har et kjønnsperspektiv, får heller ikke de ansatte nødvendigvis noen forståelse av, eller grunnlag for, å jobbe bevisst med gutters og jenters ulike sosialiseringsbetingelser i barnehagen.

Jeg vil derfor sterkt understreke at utdanningen i mye større grad enn hittil må problematisere oppvekstbetingelsene i barnehagen, og at denne oppveksten har et kjønns- og likestillingsperspektiv.

Fra politisk hold vil vi understreke at å få flere menn i barnehager og skoler skal prioriteres, og at vi ønsker et mye sterkere fokus på likestilling i barnehager – altså likeverdige oppvekstforhold for jenter og gutter der fokus skal være på kjønnsroller, kjønnsstereotypier og å styrke jenters og gutters svake sider. For eksempel fange opp gutters utagerende adferd. Eller at jenter er innadvendte og stille. Typiske trekk ved jentekulturen kan være mangel på vågemot, typiske trekk ved guttekulturen kan være mangel på kommunikativ forståelse og samhandling. Det betyr ikke at alle jenter er svake på å handle eller å tørre, eller at alle gutter er svake på å samhandle. For å kunne gi individet målrettet oppfølging, er det viktig å forstå betydningen av det sosiale kjønnet og de sterke og svake sider tradisjonelle kjønnsroller har.

Til hjelp og støtte til arbeidet med likestilling i barnehager, herunder å få ansatt flere menn, har vi besluttet å nytte 1 mill. kroner i 2004. Et slikt arbeid vil måtte ta tid, og det er en del av den store barnehagesatsningen der vi også må ha fokus på et kvalitativt mangfold. Dette arbeidet krever samarbeid over profesjons- og regionsgrenser, og medvirkning fra alle aktører på feltet. Stat, kommune, private eiere, fylker, høyskoler, barnehagene, organisasjonene og ansatte av begge kjønn. Barna selv må medvirke. Det er ikke det minst viktige. Hva tenker barn om at menn ikke er i barnehagen, eventuelt at de er der? Jeg tror det er ganske typisk at en av guttene i en barnehage, som har hatt mange menn ansatt, på spørsmålet om han kunne tenke seg å jobbe i barnehage som voksen svarte at nei, der var det så mange menn at det burde være noen kvinner der også!

Jeg tror det er viktig at vi spør barn mer om hva de tenker og mener om at de har menn i barnehagen, hvordan de oppfatter de to kjønn hos de voksne, hva de tenker om deres sterke og svake sider. Slik kan barna hele tiden være en korreks til egen praksis for både menn og kvinner.

Kan vi intervjue foreldre som har erfaring med begge kjønn ansatt i barnehagen – hva mener de er sterke og svake sider?

Utdanningsinstitusjonene bør ta kontakt og samhandle i forhold til Kjønnsforskningsprogrammet i Norges Forskningsråd for å få ideer til nytt innhold i utdanningen.

Tenk på at barnehagen er en hel næring, en type små- og mellomstore bedrifter. Det må da være flott, også for menn, å være med på å bygge opp og forme denne næringen?

Hvilke erfaringer har andre land? Dette må utdanningen kunne bidra til.

Kommunene bør lære av Asker – det nytter!

I januar/februar vil det i regi av Nordisk ministerråd på norsk initiativ bli utgitt en bok om arbeidet med kjønnsroller og likestilling i barnehager og skoler – ”Nye gutter og jenter – ny pedagogikk?” på Cappelen forlag. Denne boken vil være egnet både for praktikere og i utdanningen, og inneholder ideer til forbedring av praksis og utviklingsarbeid.

Jeg har med meg et forslag til handlingsplan for likestilling i barnehagene som vi ønsker skal tre i kraft fra 2004. Forslaget vil bli lagt fram på denne konferansen for å få innspill fra dere til en endelig handlingsplan.

Noen av midlene jeg nevnte tar vi sikte på skal nyttes til fortsatt drift av nettsiden MIBnett.no, så sant vi finner en god redaktør. Og noen midler bør vel kanskje nyttes til denne type årlig konferanse for å måle og overvåke utviklingen.

Så langt mine tanker og forslag. Dette betyr at det vil foreligge noen redskaper som dere vil kunne nytte framover i arbeidet for å nå en bedre likestilt barnehage. Jeg oppfordrer herved til kreativ tenkning her på denne konferansen og senere om hvordan den avsatte millionen kan nyttes for å få best mulig effekt for utvikling av likestilling. Jeg vil imidlertid understreke at det ikke koster noen verdens ting å snakke om og drøfte likestilling som arbeidsområde, verken i den enkelte barnehage, i kommunal administrasjon eller i utdanningen. Og at midlene nok vil få best virkning om de kan nyttes i et samspill med ordinære oppgaver og lokale prosjekter.

Med dette takker jeg for oppmerksomheten og ønsker forsamlingen lykke til med konferansen videre. Jeg blir til stede et par timer før jeg skal videre til Stockholm der jeg i morgen møter mine nordiske kollegaer. Et av punktene på programmet er menn og likestilling, et prioritert område for nordisk samarbeid i perioden 2003 -2005. Menn i barnehager vil bety økt likestilling. Likestilling er ikke bare at kvinner går inn på menns tradisjonelle domener, også menn kan bryte kjønnsbarrierer. Det gjør mange av dere som er til stede i dag, og det er bra! Vi er ikke likestilte før det er minst 40% kvinner i de private styrerommene og tilsvarende prosentandel menn i barnehagene.

God jakt – på mennene!