Statssekretær Odd Anders With, Barne- og familiedepartementet

Retten til å kjenne sitt biologiske opphav

Møte med ledende kristendemokrater fra de nordiske land 8. april 2003

Retten til kunnskap om egen identitet og opprinnelse, anses som en grunnleggende rettighet for den enkelte. Vi har derfor i Norge de senere årene vært opptatt av å ivareta barns rett til å få kjennskap til sitt biologiske opphav. Barnets rett overordnes sannhetens kostnader for andre. FNs barnekonvensjon, som ble ratifisert av Norge 8. januar 1991, er et viktig virkemiddel i arbeidet med å følge opp barns rettigheter i Norge – gjennom lovgivning, tiltak og ordninger. Konvensjonens artikkel 7 inneholder bestemmelser om at barn, så langt det er mulig, har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. I handlingsplanen for menneskerettigheter som ble lagt frem for Stortinget i 1999 fremhevet nettopp Sentrumsregjeringen barnets rett til å kjenne til sitt biologiske opphav. Det som er bra for barnet, er god familiepolitikk. En god familiepolitikk er en god kristendemokratisk politikk. Den bør være gjenkjennelig og forutsigbar og grenseløs.

Det har vært diskutert hvordan barns rettigheter på dette området best kan sikres i ulike lovverk. Dette gjelder blant annet i forhold til vår barne- og adopsjonslovgivning, og i forbindelse med lov om medisinsk bruk av bioteknologi.

Barneloven fra 1981 fastslår at det offentlige har et ansvar for å få fastsatt farskap. Fra 1. april i år gjelder nye bestemmelser om fastsettelse og endring av farskap. Endringen medfører at det blir lettere både å fastsette farskap og reise sak om endring av tidligere fastsatte farskap. I forbindelse med endringene i barneloven er det lagt til grunn at kjennskap om biologisk opphav har stor følelsesmessig betydning for enkeltmennesket (jf. identitet), og etter hvert også en større medisinsk betydning. Det er videre lagt til grunn at tvil rundt farskapet kan føre til uro og konflikt i familier.

DNA-teknologien gjør rettsapparatet i stand til med sikkerhet å fastslå om en mann er far til et barn eller ikke. Fra nå av vil alle involverte parter kunne reise sak for å få avklart hvem som er biologisk far til et barn. Sannheten har fått forkjøpsrett. I tillegg har vi fjernet vilkår og tidsfrister for å kunne reise sak om endring av farskap som tidligere er fastsatt etter den såkalte "pater est-regelen", eller ved erkjennelse av farskap. Det er også åpnet for å gjenoppta tidligere farskapssaker i rettsapparatet der avgjørelsen ble fattet uten at det forelå noen DNA-analyse.

Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, som trådte i kraft for Norges vedkommende 1. januar 1998, er et viktig rammeverk for at internasjonale adopsjoner kan gjennomføres på en forsvarlig måte og i samsvar med barnets grunnleggende interesser. I artikkel 30 i denne konvensjonen følger det at myndighetene skal sørge for at barnet eller dets representant under egnet veiledning har tilgang til informasjon som spesielt omfatter opplysninger vedrørende identiteten til barnets biologiske foreldre.

Prinsippet er nedfelt i adopsjonsloven fra 1986 hvor det fremgår at "Fra barnet er 18 år har det krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldre er". Bestemmelsen gjelder både for innenlands- og utenlandsadopterte barn. I praksis er det den fylkesmann som i sin tid gav adopsjonsbevillingen, eller vår sentrale adopsjonsmyndighet Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen, som har ansvaret for å gi ut opplysningene.

Loven legger til grunn at den adopterte har en absolutt rett og et krav på opplysningene, selv i de tilfellene der de biologiske foreldrene ikke ønsker at slike opplysninger blir gitt. Før 1986 var regelen slik at opplysninger om biologiske foreldres identitet kunne gis, men det forelå ingen ubetinget plikt.

Gjeldende adopsjonslov har også en klar bestemmelse om virkningene for eldre adopsjonsforhold. Dette betyr at også adopsjoner som i sin tid ble inngått i tillit til at de skulle være anonyme omfattes av bestemmelsen.

Barnets rett til å få opplysningene om biologiske foreldres identitet, må sees i sammenheng med den plikt adoptivforeldrene har til så snart det er tilrådelig, å opplyse barnet om at det er adoptert. Igjen: Det er ikke uproblematisk, men sannheten får forkjøpsrett. Dersom adoptivforeldrene formidler dette på en naturlig måte, og i en trygg atmosfære, vil man kunne unngå at det oppstår problemer for barnet når det får kunnskap om hvem de biologiske foreldrene er.

Ved behandlingen av søknad om innenlandsadopsjon skal farskap, så langt råd er, være fastsatt før adopsjon kan foretas. Verserer det sak om farskap til barnet, skal adopsjonsbevilling ikke gis før farskapssaken er endelig avsluttet, slik at begge foreldrenes syn på adopsjonssøknaden kan innhentes. Der er viktig at barnets familiemessige identitet blir fastslått før adopsjonsbevilling gis, slik at barnet fra fylte 18 år kan få kunnskap om hvem de biologiske foreldre er.

Erfaring viser at for mange adopterte blir det før eller senere i livet svært viktig å få svar på spørsmålet om hvem som er de biologiske foreldre. Noen ønsker å etablere kontakt med sin biologiske familie, for å få nærmere kjennskap til hvem de er og hvordan de har det i dag. I dag utgjør utenlandsadopsjon hoveddelen av det totale antall adopsjoner i Norge, og de første barna som kom på 70-tallet er nå blitt voksne. Det er derfor mye som tyder på at de fleste henvendelsene om biologiske foreldres identitet i tiden framover vil komme fra utenlandsadopterte.

Forskning på utenlandsadopsjon viser at den adoptertes søken etter egen identitet kan inntreffe på mange ulike alderstrinn. Henvendelsen kan noen ganger knyttes til en spesiell opplevelse, men kan like ofte være forbundet med at det skjer en rekke endringer på andre områder i personens liv, som for eksempel egen etablering eller graviditet.

Muligheten til å få kontakt med sin biologiske familie er langt større i innenlandsadopsjonene enn i utenlandsadopsjonene. Bare en liten del av de utenlandsadopterte oppnår slik kontakt og treffer sin biologiske familie.

Når den adopterte søker kunnskap om sin biologiske opprinnelse settes som regel sterke følelser i gang blant de involverte, så vel biologiske foreldre, i den grad disse blir involvert, adoptivforeldre og den adopterte selv. Barnets biologiske foreldre som i sin tid oppgav barnet sitt, på grunn av nød eller andre tungtveiende grunner, kan bli konfrontert med en vanskelig fortid, kanskje på et tidspunkt da deres livssituasjon er bedret. Biologiske foreldre kan ha stiftet familie, f.eks.

Siden henvendelser fra adopterte som søker sin biologiske opprinnelse er saker av sensitiv karakter der sterke menneskelige hensyn inngår, legger norske myndigheter stor vekt på at disse sakene får en forsvarlig behandling. Vi vil derfor utarbeide egne retningslinjer for behandlingen av saker som sikrer den adoptertes rett til opplysninger om biologiske foreldre.

Barnets rett til å få kjennskap til sitt biologiske opphav har også vært diskutert i forbindelse med evalueringen av lov om medisinsk bruk av bioteknologi fra 1994. Etter gjeldende lov pålegges helsepersonellet å sørge for at sædgivers identitet holdes hemmelig. En sædgiver kan heller ikke gis opplysninger om parets eller barnets identitet. Barn unnfanget gjennom kunstig inseminasjon har derfor ikke mulighet til å søke sin biologiske far etter dagens lov.

Norge har tidligere tatt det standpunkt at anonymitetsregelen ikke er i strid med Barnekonvensjonen artikkel 7 om barnets rett til å kjenne sine foreldre. Dette synet kom blant annet til uttrykk i Norges første rapport til FNs barnekomité. Under barnekomiteens behandling ble det reist spørsmål – for ikke å si tvil – om det norske regelverket er i tråd med barnekonvensjonen på dette punktet. Det samme spørsmålet har vi som kristendemokrater stilt, fordi anonymitetsregelen undergraver barnets rettigheter.

Regjeringen har på denne bakgrunn sett på forholdet mellom Barnekonvensjonen og anonymitetsprinsippet på nytt, for å vurdere om barn unnfanget ved kunstig inseminasjon bør få rett til å vite om sitt biologiske opphav. I en stortingsmelding om evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi fra i fjor, foreslo regjeringen å oppheve sæddonors anonymitet. Avveiningene for og imot anonymitet er vanskelige. I denne type spørsmål mener regjeringen at en bør legge størst mulig vekt på barnets beste. Ved behandlingen av meldingen i Stortinget pekte flertallet i Sosialkomiteen på at det er argumenter som taler for å opprettholde anonymiteten, blant annet kan det være opprivende for barnet å vite at en annen far enn den barnet daglig omgås, er biologisk far. Flertallet la imidlertid avgjørende vekt på de hensyn som taler for opphevelse av anonymiteten, blant annet at barnet bør ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Flertallet viste også til barnekonvensjonen artikkel 7. Muligheten til å kjenne sitt opphav er grunnleggende. På bakgrunn av disse momenter og den tvil som er reist i forhold til barnekonvensjonen, foreslo Sosialkomiteen å oppheve anonymiseringen av sædgiver. Stortingets flertall sluttet seg deretter til regjeringens forslag.

På bakgrunn av Stortingets behandling av stortingsmeldingen har Helsedepartementet lagt frem et høringsnotat hvor det foreslåes at barnet selv, etter fylte 18 år, skal ha rett til å få opplysninger om sædgivers identitet.

Gjennom de senere års lovendringer mener vi at barnets rettighetsperspektiv er godt ivaretatt og fullt ut i samsvar med FNs barnekonvensjon. Men fremdeles undergraves barnets rettigheter ved at voksne kan utnytte andre lands liberale lovgivning – og komme befruktet hjem, f.eks fra Danmark, uten at barnets far noen gang lar seg oppspore. Selv om både mor og barn skulle ønske det. Denne type "grensehandel" er et hån mot etiske grenser og barns rettigheter – og er ikke noe for kristendemokrater. I dag krever også homofile partnere stebarnsadopsjon for disse. Men våger vi gjøre noe med dette på nordisk plan? Utfordringen er gitt.