Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Seminar om aktuell forskning om internasjonale adopsjoner i Skandinavia

18. februar 2003

Kjære alle sammen

Jeg er glad for å få åpne dette seminaret. Bakgrunnen for at det har kommet i stand er den forskningen som nå nylig er gjort i Sverige og som gir en god anledning til å belyse aktuell forskning om internasjonale adopsjoner i Skandinavia. Forskning er viktig for å fremskaffe kunnskap om internasjonale adopsjoner. Kunnskap som igjen er nødvendig for at alle dere som arbeider med internasjonale adopsjoner fra ulike ståsteder kan gjøre en god jobb til beste for adoptivbarnet og adoptivfamilien.

Adopsjonslovgivning og adopsjonspraksis varierer fra land til land. Selv om vi til dels har utviklet ulike adopsjonssystemer, også innen Skandinavia, vil oppvekstvilkårene for utenlandsadopterte i Skandinavia ha mange fellestrekk. Det er likevel nødvendig å minne om at den historiske og sosialpolitiske utviklingen i landene kan gjøre direkte sammenligninger mellom forskningsresultatene noe vanskelig.

Internasjonal adopsjon er en fullverdig måte å danne en familie på. I verdenssammenheng er Norge et av de land som mottar flest adoptivbarn i forhold til folketallet. I Norge er det nå ca 16 000 utenlandsadopterte. De første barna som kom til landet på 70-tallet er nå blitt voksne. I fjor kom det ca 750 nye barn. Det betyr at adoptivbarna befinner seg i ulike faser i livet med de forskjellige utfordringer dette kan innebære. Jeg er glad for at forskningen viser at det går godt med de aller fleste utenlandsadopterte. Vi må imidlertid ta inn over oss at det også er mange adoptivbarn og deres familier som sliter med til dels store problemer noe som vil bli ytterligere fokusert på dette seminaret.

Departementet har i de senere årene prioritert arbeidet med å videreutvikle adopsjonsfeltet. Haagkonvensjonen for vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, som trådte i kraft for Norges vedkommende 1. januar 1998, danner et viktig rammeverk for at internasjonale adopsjoner kan gjennomføres på en forsvarlig måte i samsvar med barnets grunnleggende interesser. Et viktig formål med konvensjonen er å forhindre bortføring av og handel med barn. Primært skal det legges til rette for at barn skal kunne vokse opp i sin egen familie, eller hjelpes på annen måte i hjemlandet. Internasjonal adopsjon er derfor subsidiær i den forstand at slike adopsjoner først blir aktuelt når dette ikke er mulig. Samarbeid og tillit mellom opprinnelseslandet og mottakerlandet er nødvendig. I kjølvannet av ratifiseringen av Haagkonvensjonen har vi fått på plass viktig nasjonalt lov- og regelverk ved at det er tatt inn et nytt kapittel i adopsjonsloven som regulerer adopsjonsformidling. Departementet har videre utarbeidet retningslinjer både for saksbehandlingen og skjønnsutøvelsen ved uten- og innenlandsadopsjon som vil lette arbeide med adopsjonssakene. Når viktig regelverk nå er på plass, vil styrking av kunnskap og informasjon om adopsjon være et prioritert område. I årets budsjett omtales ulike tiltak for å oppnå dette.

For meg er det viktig å understreke at myndighetene har et ansvar for å gi søkerne tilstrekkelig informasjon om hva en utenlandsadopsjon innebærer slik at de får et bedre grunnlag for å vurdere om adopsjon er et egnet alternativ for dem. Departementet har derfor tatt initiativ til å utarbeide et opplegg for adopsjonsforberedende kurs. Fordi det ved internasjonale adopsjoner er mange usikre faktorer som både er annerledes og av en annen vanskelighetsgrad enn ved adopsjon av norske barn, stiller våre retningslinjer ekstra strenge krav ved søknad om utenlandsadopsjon. Hvilke adoptivforeldre som får hvilket barn vet man imidlertid vanligvis ikke på det tidspunktet man gir forhåndssamtykke til adopsjon. Myndighetene må derfor, så langt det er mulig, forvisse seg om at hver familie som godkjennes også har kapasitet til å ta hånd om et barn som kan være skadet når det kommer til Norge.

Departementet har nedsatt en arbeidsgruppe bestående av ulike fagpersoner til å utvikle et eget opplegg for adopsjonsforberedende kurs. Arbeidsgruppas forslag er nylig oversendt departementet. Kurset skal bidra til at søkerne forberedes på en god måte til det å adoptere et barn. Kursene vil blant annet omhandle de utfordringer som man gjennom forskning er kjent med vil kunne komme til å møte både adoptivforeldre og adoptivbarnet. Jeg har som klar målsetning at den videre oppfølgingen av dette arbeidet skal prioriteres.

Det er viktig å være realistisk når man omtaler gruppen utenlandsadopterte barn og unge og deres tilpasning til det norske samfunnet. Forskning som tar utgangspunkt i et "klinisk" materiale vil finne et problematisk bilde. For noen formål er det nødvendig å ha et slikt utgangspunkt nettopp for å kunne se nærmere på hvilken atferd vi møter hos adopterte som har behov for spesiell hjelp og støtte. Men man må være forsiktig med å generalisere dette bildet til å gjelde hele gruppen barn og unge som er adoptert fra utlandet.

I den senere tid har det imidlertid fra ulike hold vært rettet et søkelys mot de særlige problemer utenlandsadopterte barn og unge kan ha. Forskningen viser også at en forholdsvis høy prosentandel av de utenlandsadopterte strever med språklæring, identitet og etnisitet. Det er imidlertid viktig å holde denne informasjonen opp mot den viten og kunnskap vi for øvrig har om utenlandsadopterte barn og unge. Jeg ser seminaret i dag som en god anledning til å stoppe opp og reflektere over den kunnskapen som i dag er tilgjengelig.

Vi er alle enige om at adoptivbarn og adoptivfamilier må få hjelp for de utfordringer og problemer som forskningen viser at de kan møte. Jeg vet imidlertid at vi kan være uenige om hvordan den nødvendige kompetanse og hjelpetilbudene bør organiseres. Mitt klare utgangspunkt er at dette må skje gjennom det ordinære hjelpeapparatet der barna og familien bor. Å integrere kunnskap i de instansene alle familiene møter, vil være en sentral del av den kompetanseplan om utenlandsadopsjon som departementet vil ferdigstille i løpet av 2003. Stortinget behandlet i forrige uke stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet. Under behandlingen av meldingen ble det understreket at tverrfaglig samarbeid og forebygging er viktige satsingsområder for å bedre situasjonen for barn og unge. Bedre samarbeid mellom PPT, barne- og ungdomspsykiatrien, helsestasjoner, barnevern, sosialkontor, barnehage, skole og andre lokale etater vil gi et bedre tjenestetilbud som også adoptivfamilier vil dra nytte av.

Stortinget vedtok i forrige uke også en ny, statlig organisering av det fylkeskommunale barnevernet og familievernet. Det vil bli bygd opp regionale enheter, og det er lagt til grunn at Barne-, ungdoms og familieforvaltningen etter hvert blir bygget ut som det sentrale, statlige myndighetsorganet. Denne nye organisasjonsmodellen vil også være en viktig premiss når vi skal ta endelig stilling til den fremtidige organiseringen av arbeidet med adopsjonssakene. Etter min mening åpner dette også opp for å nyttiggjøre seg den kompetansen som finnes i barnevernet ved behandling av adopsjonssakene. Det skal etter planen sendes ut et høringsnotat i løpet av kort tid.

Forskningsprosjektet "Utenlandsadopterte barn og unge i Norge. Oppvekstvilkår, livsbetingelser og identitetsutvikling" som har vært finansiert av Barne- og familiedepartementet gjennom Norges forskningsråd, har gitt oss oppdatert og nyttig kunnskap. Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo og Diakonhjemmet høgskolesenter. Vi trenger imidlertid å utvikle mer kunnskap i tiden som kommer om alle sider ved adopsjon. En særlig utfordring blir å styrke kunnskapen om de familiene som sliter med til dels store problemer. Jeg vil derfor prioritere forskning som kan gi oss mer kunnskap om dette, slik at barna og deres familier kan bli bedre ivaretatt av hjelpeapparatet.

Jeg mener tiltakene departementet er i ferd med å iverksette på adopsjonsområdet vil bidra til at adoptivbarn og - familier vil få et mer målrettet tjenestetilbud.

Jeg ønsker dere lykke til med seminaret.