Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Åpning av Statens barnevern og familievern

Oslo 26.1. 2004.

Kjære alle sammen:

For 11 måneder siden behandlet vi i Stortinget lovendringer i barnevernloven og loven om familievernkontor. Grunnen var at regjeringen foreslo å samle de fylkeskommunale oppgavene innen barnevern og familievern i et nytt, statlig forvaltningsorgan. Alle partiene støttet opp om regjeringens forslag, og i dag ser vi resultatet av vedtaket i februar i fjor; Statens barnevern og familievern er etablert og fungerer.

Jeg har lyst til å si at det ikke er ofte vi så raskt ser helt konkrete resultater av de vedtakene vi fatter. I hvert fall ikke i saker som er så store som denne. Derfor er jeg svært fornøyd når jeg kan være sammen med dere her i dag til den offisielle åpningen av Statens barnevern og familievern, bare 11 måneder etter at det ble gitt klarsignal for å starte arbeidet med å opprette SBF.

Som de fleste av dere sikkert vet var en hovedbegrunnelse for å overføre de fylkeskommunale oppgavene innen barnevern og familievern til staten at vi ønsket å skape et mer likeverdig tilbud av god kvalitet i hele landet. I dag har jeg lyst til å rette blikket fremover og peke på noen av de utfordringene jeg mener vi må ta tak i når staten nå har overtatt ansvaret for disse oppgavene. Og jeg vil starte med familievernet.

I stortingsmeldingen ”Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap”, fokuserer regjeringen på styrking av det forebyggende familiearbeidet. Familie-vernkontorene er en av hjørnesteinene i dette forebyggende arbeidet. Spesielt spiller kontorene en viktig rolle i forhold til å løse ekteskapskonflikter og forebygge skilsmisser og samlivsbrudd.

Familievernkontorene er en lavterskeltjeneste. Ingen trenger henvisning for å oppsøke familievernkontoret, og tilbudet er gratis. Slik skal det fortsatt være. Samtidig vet vi at det er ulik dekningsgrad når det gjelder tilbudet rundt om i landet. Derfor blir det viktig i tiden som kommer å utvikle og utvide tilbudet til familievernkontorene. Det kan i hovedsak skje på to måter. Enten ved å utvide antallet familievernkontor. Eller ved å effektivisere driften ved de eksisterende kontorene.

Jeg mener vi skal gjøre begge deler!

I dag er det stor variasjon med hensyn til hvilken kapasitet familievernkontorene har. Eksempelvis skal en ansatt på familievernkontoret i Sør-Trøndelag betjene 16 855 innbyggere, mens det bare er 4 074 innbyggere pr ansatt ved familievern-kontorene i Finnmark.

Og allerede her kommer dagens første ”bestilling” til dere i SBF: Jeg vil gjerne at Statens barnevern og familievern kommer med innspill til departementet om hvordan en videre utbygging av familievernkontorene i landet kan skje, slik at vi får et mer likeverdig tilbud i hele landet.

Men kapasitet handler ikke bare om hvor mange ansatte det er i forhold til antall innbyggere. Hvordan de ansatte bruker tiden sin er også en sentral faktor som påvirker tilgjengeligheten til kontoret. Vi vet at det er store forskjeller mellom familievernkontorene når det gjelder hvor mange par/familier de gir et tilbud i løpet av året. Derfor må vi etter min vurdering også se på hvilke muligheter det er for effektivisering av arbeidet til familievernkontorene. Jeg vil umiddelbart tro at kontorene rundt i landet har en god del å lære av hverandre. Også i forhold til effektivisering og dermed økning i tjenestetilbudet innen familie-vernet har jeg forventninger til at SBF kan bidra med kunnskap og forslag som kan være til nytte i videre utviklingsarbeid.

I stortingsmeldingen om familien beskrives også de spesielle utfordringene familievernet møter i forhold til å gi et hjelpetilbud til familier som har andre referanser for samliv og oppdragelse enn det norske. Her er det en jobb som må gjøres: -Å bedre kompetansen om, og styrke tilbudet til familier med innvandrerbakgrunn.

Sist uke mottok jeg en rapport fra en ekspertgruppe tilknyttet Europarådet. Denne ekspertgruppen, som besto av folk fra Storbritannia, Tyskland, Danmark, Ungarn og Østerrike, hadde foretatt en gjennomgang av den samlede politikken for barn og unge i Norge og sett på forbedringspunkter. Et av de sentrale tema de uttrykte undring over og stilte spørsmålstegn ved, var såkalt ”parallelism”. Med det mente de mangel på samordning og samarbeid i utvikling av tjenestetilbudet til barn og unge. Folk arbeidet parallelt med fokus mot samme målgruppe. Men tilsynelatende uten å kjenne til hverandres arbeid eller aktivt utnytte andre sin kompetanse i arbeidet for å oppnå resultater.

De undret seg over at vi, med mye ressurser og en høyt utdannet arbeidsstyrke, ikke var bedre på å utveksle kunnskap, bruke hverandre og dra lasset sammen på tvers av organisatoriske og faglige grenser.

Jeg tror de pekte på noe som er helt sant; -Generelt sett er vi ikke gode nok til å samarbeide med folk utenfor vår egen organisasjon.

Og da kommer jeg til den siste store utfordringen jeg ser for familievern-kontorene. Den knytter båndene over til barna, og hvilke vilkår for vekst i familien de har.

I 2001 arbeidet familievernkontorene med 24 300 saker. I over 20 000 av disse familiene som søkte og fikk hjelp fra familievernkontorene var det barn mellom 0 og 12 år. Derfor er det min klare forventning at både dere som arbeider innen familievernet og barnevernet, og som nå attpåtil arbeider i samme organisasjon, også aktivt trekker veksler på hverandres kompetanse og samarbeider. Det vil komme alle til gode, både barna, ungdommene og de voksne som søker hjelp hos Statens barnevern og familievern.

Denne siste utfordringen gjelder altså ikke bare familievernet, men også barnevernet.

Så mer direkte til det jeg vurderer som hovedutfordringer i barnevernet.

Først, jeg kan jo fortsette å fokusere på samordning og samarbeid. Dette er sentralt også i forhold til barnevernet. Og da vil jeg i denne forbindelse spesielt fremheve samarbeidet med barne- og ungdomspsykiatrien og rusmiddel-omsorgen. I og med opprettelsen av Statens barnevern og familievern får vi regionsgrenser som er de samme som for helseregionene. Det er ikke noe å legge skjul på at da vi var i det innledende arbeidet med denne reformen, valgte vi å organisere regionene på denne måten nettopp for å berede grunnen for et godt samarbeid med disse to viktige tjenestetilbudene.

Hvordan dette samarbeidet skal utvikles er et felles ansvar både for helsemyndighetene og oss selv. Jeg tenker meg et samarbeid på forskjellige nivå.

På departementsplan må vi gripe muligheten til å finne gode, overordnede løsninger når vi på hvert vårt område nå har ansvaret for tjenestetilbudene.

Jeg håper også det kan utvikle seg et naturlig og godt samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet og Statens barnevern og familievern.

Og sist, men ikke minst må vi utvikle gode samarbeidsformer mellom tiltakene som gir tilbud til barn og unge.

Igjen har jeg forventninger til at dere som arbeider med dette i det daglige skal komme med konstruktive forslag og innspill til hvordan vi kan utvikle tjenestene. Så lover jeg å gjøre min del av jobben på det overordnede, politiske plan.

Det viktigste nye grepet vi har gjort ved etableringen av Statens barnevern og familievern er opprettelse av 26 fagteam spredt over hele landet. Alle disse skal komme i funksjon i løpet av dette året. Målsettingen er klar:

Gjennom fagteamene skal samarbeidet med kommunene bli tettere og bedre.

Fagteamene skal sikre at det statlige tilbudet til utsatte barn og unge blir brukt på best mulig måte.

I samarbeid med kommunene skal fagteamene finne frem til de riktige omsorgs- og hjelpetiltakene ved første plassering.

Og fagteamene skal gi ekstra støtte til barnevernsarbeiderne i små kommuner.

Mange av dere har hørt dette blitt sagt før. Forskjellen fra da dette ble sagt i 2003 og til i dag er at nå er vi ansvarlige for å få dette til! Det er fra nå av det skal bevises at dette var et riktig strategisk valg å ta!

I forhold til de som arbeidet med inntak og konsultasjon i fylkeskommunene har det skjedd en stor økning i ressursbruk til dette arbeidet. Utfordringen nå er å få dette til å fungere.

Jeg har helt klare forventninger om gode tilbakemeldinger fra kommunene når det gjelder fagteamenes arbeid ganske raskt etter at de er i full drift. Når jeg er ekstra utålmodig i forhold til dette er det fordi det er avgjørende at dette arbeidet kommer inn på rett spor helt fra begynnelsen av. Av hensyn til barna og de unge dette gjelder må vi, sammen med kommunene, finne frem til de beste løsningene så raskt som mulig. I strategiplanen står det: ”Fagteamene vil også i samråd med regiondirektør kunne disponere midler til kommunene hvis det er bedre for barnet med nærmiljøtiltak enn institusjon, og slike tiltak overskrider den kommunale egenandelen. Slike tiltak vil bli fulgt opp forskningsmessig”.

Ved siden av arbeidet i fagteamene ser jeg en stor utfordring knyttet til selve tiltaksutviklingen i barnevernet. Det gjelder institusjonsdriften, som vi alle vet har vært av varierende kvalitet. Men det gjelder også andre typer tiltak som vi har erfaring for at virker, som MST og PMT. Og i tillegg, vi trenger også å bruke tid, krefter og ressurser på å utvikle nye tilbud som ikke finnes i dag.

Både når det gjelder institusjonstilbudet og andre tiltak trenger vi et systematisk arbeid for å få mer kunnskap om hva som virker i hvilke sammenhenger. Derfor er tiltaksutviklingen sterkt koblet til forsknings- og utviklingsarbeidet som skal gjøres i årene som kommer. FOU vil være et satsingsområde innen det statlige barnevernet. Vi skal bli bedre til å resultatvurdere de tiltakene som settes inn for å hjelpe barn og unge. Bare gjennom et systematisk arbeid, forsøk og evaluering kan vi bli bedre og sikre at tiltakene treffer og er til reell og varig hjelp for de som trenger det.

Jeg kan allerede nå fortelle dere at arbeidet med dette har startet i departementet.

I mars vil vi arrangere en internasjonal konferanse som setter fokus på utvikling av nye typer institusjonstilbud for adferdsvanskelige barn og unge. Her vil vi samle all toppekspertise på området for erfaringsutveksling og planlegging av det videre arbeidet.

Psykolog Tore Andreassen, som mange av dere kjenner til utarbeidet kunnskapsstatusen om barnevernet, er engasjert for å arbeide videre med disse problemstillingene etter konferansen i mars. Etter sommerferien i år vil vi så starte utprøving av forsøk med nye institusjonsmodeller. Dette blir et spennende utviklingsarbeid som jeg har stor tro på at vi vil lykkes med.

Det er i tillegg en rekke andre oppgaver som også vil kreve oppmerksomhet og videreutvikling i årene som kommer. Jeg kan nevne fosterhjemsarbeidet, foreldreveiledning, adopsjonsarbeidet, kompetanseutvikling både innen familievernet og barnevernet samt metodeutvikling. Dette er områder der arbeidet skal videreføres og der vi skal sikre en god kvalitet på tjenesten. Tiden gir meg ikke rom for å utdype dette i dag, men dette er tema vi vil komme tilbake til i andre sammenhenger.

Så har jeg lyst til å si noe til alle dere som arbeider ute på familievernkontorene og i den statlige barneverntjenesten, enten det er i fagteamene, ved institusjonene, med fosterhjemsarbeid og i andre deler av tjenesten: - Jeg er imponert over måten dere har taklet denne omstillingen på.

Det er viktig å understreke at alle som arbeidet med barnevern og familievern i fylkeskommunene har fått tilbud om jobb i den nye organisasjonen. Men opprettelsen av Statens barnevern og familievern har også ført til at fagadministrasjoner i 18 fylkeskommuner er blitt borte. Arbeidsplasser har blitt flyttet geografisk. Ikke alle har fått beholde sine arbeidsoppgaver.

Når det skjer organisatoriske endringer er det nesten uunngåelig at det blir litt bråk og støy. Men i dette tilfellet har dette vært så å si helt fraværende.

På et tidspunkt i prosessen begynte jeg nesten å bli bekymret over at alt gikk så stille for seg. Kanskje det ikke var så god fremdrift som det burde? Men det var fremdrift.

Derfor står det respekt av den innsatsen dere som har arbeidet med barnevern og familievern rundt om i landet gjorde i 2003. Dere har nemlig holdt fokus på det viktigste; -Å gi et godt tilbud til de barna, ungdommene og familiene som trenger ekstra hjelp og støtte. At dere har greid å prioritere dette også i disse månedene hvor det har skjedd så store endringer i forhold til egen arbeids-situasjon lover godt for fremtiden. Jeg synes det er et bevis på at dere er dyktige, bevisste og profesjonelle arbeidstakere. Dere har greid å beholde roen og gjøre en god jobb selv om det har vært turbulent og skjedd store endringer rundt dere.

Jeg har også lyst til å takke fylkeskommunene for et godt samarbeid i omstillingsprosessen siden mars i fjor. Alle rapporter jeg har fått går ut på at det har vært et ryddig og profesjonelt samarbeid underveis. For det har vært mye som skulle på plass ved denne omstillingen:

I tillegg til de vel 3 200 arbeidstakerne som har fått ny arbeidsgiver har mer enn 200 eiendommer, omtrent like mange biler, flere båter, hytter, traktorer, snøscootere og til og med en del hester blitt overtatt fra fylkeskommunene. Til sammen har mer enn 3 000 kontrakter blitt overført til staten, og fylkeskom-munene har gjort et omfattende og grundig arbeid i forbindelse med disse overdragelsene. Så takk til dere.

Til slutt vil jeg takke dere som har arbeidet i selve omstillingsprosjektet. Jeg vet at dere har arbeidet lange dager og stått på både gjennom uka og i helgene. Dere har bidratt helt avgjørende til at vi i dag kan feire åpningen av Statens barnevern og familievern.

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere lykke til videre i det viktige arbeidet dere har å gjøre både innen barnevernet og familievernet. Det blir viktig å bygge videre på de gode erfaringene og fortsette det gode arbeidet som har vært gjort i mange fylkeskommuner. Vi skal også lære av de feilene som ble gjort på områder der resultatene ikke var like bra. Og så skal vi forbedre oss på de områdene der det er behov for å trå til ekstra.

Takk til dere alle.