Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Barn i familier i oppbrudd – utfordringer og muligheter

Træleborg konferansesenter, Tønsberg, 9. september 2004

Kjære frammøtte

Tusen takk for invitasjonen! Jeg synes dere har valgt et viktig tema for møtet. " Barn i familier i oppbrudd" står sentralt i regjeringens familiepolitikk. For vel et år siden la jeg fram familiemeldingen der begrepet ” forpliktende foreldreskap” ble lansert som bl.a. innebærer at et ansvarlig foreldreskap ikke er tidsbegrenset. Et av hovedbudskapene var at det ikke er sosialt akseptabelt at foreldre til felles barn slutter å samarbeide om barnets ve og vel.

Jeg har også med meg to helt ferske brosjyrer om barn og samlivsbrudd. Den ene retter seg mot foreldrene og gir informasjon og råd om hvordan man kan samtale med barna og understreker foreldrenes plikt til å høre barna, mens den andre retter seg mot barn, og handler om hva som skjer når foreldrene har bestemt at de ikke lenger skal bo sammen.…..

Vinklingen på dagens tema er spesielt godt, nemlig at det fokuseres på utfordringer og muligheter.

Familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet. Den har eksistert til alle tider og på tvers av alle kulturer. Familien utgjør en unik støtte for sine medlemmer og er grunnleggende både for barns og voksnes velferd. På samme tid er familien en institusjon i stadig endring. I løpet av de siste 30 årene har familien gjennomgått store endringer. Vi har sett en dramatisk økning av skilsmissetallene og et stadig økende antall par som velger å etablere familie uten å gifte seg. Mange barn opplever foreldrebrudd og vi ser fremveksten av nye familie­konstellasjoner. Hvordan kan vi utvikle en god familie­politikk med utgangspunkt i disse store endringene? Jeg mener utfordringen ligger i både å ta innover seg disse endringene, og å signalisere noen verdivalg. Hva vil vi at familiepolitikk grunnleggende sett skal handle om? Familiemeldingen gjør et verdivalg; I sentrum for regjeringens familiepolitikk står barna.

En utfordring er de stigende skilsmissetallene. Langt flere samboerpar går fra hverandre enn ektepar. Risikoen for samlivsbrudd er mer enn tre ganger større i samboerfamilier enn i familier der foreldrene er gift. Spørsmålet er: hvordan kan vi få til større stabilitet i parforholdene?

Regjeringen mener at ekteskap er den mest ønskelige samlivsform og det hovedsakelig av to grunner: forpliktelse og stabilitet. Vi mener ekteskapet er den beste rammen om barnas oppvekst, og det er derfor viktig å verne og styrke ekteskapet som samlivsform. Både inngåelse og oppløsning av ekteskap er offentlige handlinger, et samfunnsanliggende, hvor partene må forholde seg til bestemte formkrav. For samboerskap er det ingen formalisering knyttet til verken inngåelse eller oppløsning.

Gode og varige parforhold er noe samfunnet bør legge til rette for, fordi det grunnleggende sett angår barns oppvekstvilkår. Vi vet at foreldres evne til å være gode rollemodeller for barn henger sammen med hvordan de to har det som par. Derfor vil Regjeringen gi en gave til alle første­fødende. Både ektepar og samboere skal få tilbud om et gratis samlivskurs når de får sitt første barn. Et samlivskurs inneholder sentrale elementer om hvordan det positive i par­forholdet kan styrkes, som for eksempel forpliktelse, langsiktighet, konfliktløsning, vennskap. Slike verdier får ofte mer innhold og mening når man har fått et barn sammen. En styrking av familieverntjenesten vil også kunne være med på å gi mer stabilitet. Familie­vernet arbeider med relasjonelle problemer i familien. De skal gi tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernkontorene har en viktig rolle i å bistå for å løse ekteskapskonflikter og forebygge skilsmisser og samlivsbrudd. Videre kan de bidra med rådgivning og terapi ved oppløsning av parforhold. Regjeringen ønsker derfor å styrke familieverntjenesten.

Som en følge av mer ustabile samliv opplever mange barn hvert år at foreldrene går fra hverandre. Sjansene for at barn av samboere skal oppleve et samlivsbrudd mellom foreldrene er svært mye høyere enn for barn av gifte, knapt tre ganger høyere.

Det er bra for barn å leve sammen med både mor og far slik de aller fleste barn i Norge gjør, men det er selvfølgelig ikke alltid mulig. Det må legges til rette for at foreldreskapet skal bestå også når foreldrene ikke bor sammen. Det er i de fleste tilfeller til barnets beste å beholde kontakten og ha samvær med begge foreldrene. På den måten kan endringen i livssituasjonen til barna mildnes ved at de får ta del både praktisk og følelsesmessig i familiens nye liv. Det er ikke akseptabelt at foreldre til felles barn slutter å samarbeide om barnets ve og vel. Et ansvarlig foreldreskap er som sagt ikke tidsbegrenset.

Et viktig spørsmål er hvilke konsekvenser samlivsbrudd får for barn. Det er bred enighet om at barn bør beholde kontakten med begge foreldrene og at de i minst mulig grad bør involveres i foreldrenes konflikter. Godt samarbeid mellom foreldrene etter en skilsmisse minsker risikoen for en negativ utvikling for barnet. I en undersøkelse om skilsmissens virkning på barn konkluderte forskerne med at det går godt med de fleste barn selv om foreldrene deres blir skilt. Likevel har en tredel av barna i følge foreldrene endret seg på en eller flere måter som må karakteriseres som negativt. Det er visse faktorer som øker sjansen for en negativ utvikling for barnet etter en skilsmisse. Disse faktorene kan oppsummeres slik: Flytting, svekkelse av økonomien, dårlig samarbeid mellom foreldrene og at skilsmissen medfører mange forandringer.

De fleste foreldre kommer frem til hvor barnet skal bo og omfanget av samværet på egen hånd. Det er sjelden at det er brudd i kontakten mellom barn og samværsforelderen, men samværets omfang varierer. De viktigste årsakene til at barn og foreldre ikke har samvær har sammenheng med barnets alder, geografisk avstand og ikke minst om de har bodd sammen med far. For dem som ikke blir enige, kan konfliktnivået bli høyt på grunn av uenighet rundt praktiske problemer som bidrag, økonomisk oppgjør etter samlivet, bosted for barna, samvær osv. I andre tilfeller kan familien ha hatt problemer også under samlivet, for eksempel med rus, vold eller alvorlige psykiske problemer hos en av foreldrene eller begge.

Hvorvidt det eksisterer en avtale om samvær, er svært viktig for hvordan samvær praktiseres. Når foreldrene har inngått en avtale, er det også større sjanse for at det utøves samvær enn når foreldrene ikke har inngått noen avtale. Tiden foreldrene har bodd sammen har stor betydning for omfanget på samvær. Utvidet samvær øker med tiden foreldrene har bodd sammen. Foreldrenes samlivsstatus ved barnets fødsel har også betydning for samværet, slik at det høyeste samværet er blant foreldre som var gift. Videre hadde foreldre med høy utdanning, inntektsgivende arbeid og høy inntekt flere samværsdager enn foreldre i en svakere sosial posisjon. Kort avstand mellom foreldrenes bosted gir, naturlig nok, mye samvær, mens omfanget av samvær synker etterhvert som barna blir eldre, trolig fordi barna blir mer opptatt av aktiviteter utenfor hjemmet, samvær med venner osv.

Foreldre som hadde hatt utstrakt grad av deling av omsorgsansvar og husarbeid i samlivet ser ut til å ha et mer omfattende samarbeid etter samlivsbrudd enn foreldre som har hatt en mer tradisjonell arbeidsdeling. Det ser imidlertid ut til å være forskjeller i menns og kvinners opplevelse av denne sammenhengen. Fedrene er mindre fornøyd med organisering av daglig omsorg og bidrag etter samlivsbrudd enn mødrene. Og mens kvinnene ser en klar sammen­heng mellom mannens innsats i familien og samarbeid om omsorgen etter samlivsbruddet, er mennene som selv opplever at de hadde deltatt mye i familiearbeidet i samlivet sjeldnere fornøyd med foreldresamarbeidet etter samlivsbruddet. Dette kan tyde på at menn oftere opplever en manglende overensstemmelse mellom fordeling av omsorgsansvar før og etter samlivsbrudd. Dette er noe vi må ta på alvor.

Noen påstår at den vanlige ordningen med at barna bor fast hos mor er sterkere ved brudd i samboere skap enn ved skilsmisse. Dette har sammenheng med at samboer­barna ved foreldrenes samlivsbrudd er yngre enn barn av gifte. Videre er de juridiske båndene mellom far og barn svakere for samboende enn gifte fedre, blant annet har de sjeldnere felles foreldre­ansvar. Når bruddet forekommer mens barna er små, skjer det i en periode hvor barna «tilhører» mor i større grad enn senere i livet.

I dag fødes halvparten av barna utenfor ekteskap. 40 prosent av disse barna fødes i samboerskap, og 10 prosent av enslig mor. Etter dagens regler har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene når foreldrene ikke er gift.

Det er viktig for barna at både mor og far får foreldreansvar. En samboende far har like nære relasjoner til sitt barn som en gift far. Regjeringen har derfor fremmet forslag om å innføre felles foreldreansvar for samboende foreldre. Forutsetningen er at farskapet er erkjent, og at foreldrene har underskrevet en felles samboererklæring til folkeregisteret. Forslaget om endring av barneloven ble oversendt Stortinget før sommeren, og er følgelig ikke behandlet ennå. Når forslaget blir vedtatt, vil det medføre en større rettslikhet mellom barn av samboende og gifte foreldre. Den viktigste begrunnelsen er hensynet til barnets beste; at både mor og far tar ansvar som foreldre. Løsningen er også enkel å praktisere og vil fange opp de aller fleste par som er samboere.

Barn har stor betydning i både mor og fars liv. Slik kan gjentatte oppslag i aviser og debatter i media tolkes. Den store utfordringen når et samliv rakner er jo nettopp å skape gode ordninger for barna. Jeg synes det er flott at fedrene kommer på banen i dette viktige spørsmålet.

Det er viktig å diskutere kjønnsroller, likestilling og både fedre og mødres rolle i forhold til barna. Når det gjelder spørsmålet om hva som skal skje med barna etter et samlivsbrudd, må vi imidlertid i enhver diskusjon ha klart for oss at det er barna det først og fremst dreier seg om. Det er barnas liv og skjebne som skal avgjøres. Det er de som er den svakeste part. Det er klart at situasjonen kan være forferdelig sår og vanskelig også for foreldrene, og at de kan ha mye å tape. Det må likevel være en klar målsetting for foreldrene å komme fram til en løsning som er best mulig for barna.

Et samlivsbrudd vil ofte være vondt og vanskelig for barna. Vi vet likevel at når foreldrene klarer å samarbeide, så klarer barna seg bra. Noe av det verste barn opplever, er å bli utsatt for opprivende konflikter mellom de to menneskene de er nærmest knyttet til.

Jeg synes det er positivt med en debatt om fedres rolle i forhold til barna fordi fars deltakelse i barnas liv er viktig og verdifull. Vi må oppmuntre og legge til rette for at fedre og mødre kan være likeverdige omsorgspersoner for barna sine. Det er samtidig viktig å mane til samarbeid og ikke til kamp når mor og far ikke skal bo sammen. De bør støtte hverandre i foreldrerollen etter et samlivsbrudd, framfor å bruke sine krefter til kamp i et slag alle ville tape på, ikke minst barna.

Mange forhold kan ha betydning når foreldrene skal avgjøre hvor barnet skal bo, for eksempel tilknytning, miljø, skole- og vennekrets og geografisk avstand mellom foreldrene. Det er viktig at den forelderen som ikke bor sammen med barnet deltar aktivt og forblir en viktig omsorgsperson for barnet sitt. Ingen må glemme fokuset på barnets beste, verken i situasjonene som oppstår i den enkelte familie, eller i den offentlige debatt.

Det er bekymringsfullt dersom vi får en debatt som fokuserer på de voksnes rettigheter og bidrar til å tilspisse en konflikt mellom foreldrene.

En rettssak mellom foreldrene vil ofte medføre at konflikten mellom dem forsterkes og reduserer omsorgen for barnet. Heldigvis er det de færreste foreldre som havner i en konflikt som er så fastlåst at de må gå til retten for å få den løst. De aller fleste foreldre greier å løse disse spørsmålene på en bra måte, gjerne når de får tatt tiden til hjelp. Det er jeg glad for. Jeg mener det er viktig å tilby foreldrene hjelp til å løse konfliktene sine selv. Et viktig ledd i dette er en videreutvikling av meklingsordningen. I familiemeldingen foreslår regjeringen blant annet å skreddersy meklingsordningen for de par som trenger mekling mest. En bedre utgang på de vanskelige meklingssakene vil trolig kunne resultere i at flere foreldre får et bedre samarbeids­forhold etter samlivsbrudd. Det er derfor viktig å styrke meklernes kompetanse når det gjelder meklingssaker der foreldrene er i stor konflikt.

Regjeringen foreslo flere tiltak vedrørende mekling i Familiemeldingen, som Stortinget sluttet seg til, bl.a. at foreldre skal ha plikt til å møte til en time mekling, og at foreldrene deretter kan få tilbud om tre timers mekling dersom de ønsker det. Dersom mekler mener det kan føre til at foreldrene kommer fram til en avtale, kan de få tilbud om ytterligere tre timer. Mekleren skal kunne legge fram forslag til løsninger på tvistepunkter mellom foreldrene og komme med konkrete råd der det er grunnlag for det. Totalt vil partene altså kunne benytte seg av 7 timer mekling, dersom de er motiverte for det, og mekleren mener at dette kan føre fram til en avtale.

Kanskje det viktigste når det gjelder mekling er forslaget om at også samboere med felles barn under 16 år bør være forpliktet til mekling ved samlivsbrudd, tilsvarende det som gjelder for ektepar. Barns behov må behandles likt uavhengig av om foreldrene har valgt ekteskap eller samboerskap. Ettersom det ikke er noen formelle regler for å oppløse et samboerskap, vil det derfor i framtiden kreves at tidligere samboere skal måtte legge frem meklings­attest for å bli tilkjent rett til utvidet barnetrygd.

Endringene i meklingsordningen er foreløpig ikke fremmet for Stortinget som lovendringsforslag.

En del foreldre som ikke kommer fram til en avtale om barna, vil reise sak for retten. 1. april i år trådte det i verk vesentlige endringer i barneloven, som gjør at det ordinære rettsapparatet skal tilpasse seg saker som gjelder foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær.

Den viktigste endringen er at barnets beste skal være det avgjørende – både for saksbehandlingen og selve beslutningen. Lovendringene skal også bidra til raskere saksbehandling og redusert konfliktnivå.

De nye bestemmelsene fastslår bl.a. at retten skal påskynde saksbehandlingen mest mulig. I tillegg har advokater og dommere fått en lovfestet plikt til å vurdere muligheten for å oppnå forlik mellom partene og legge forholdene aktivt til rette for dette. Dommere kan benytte seg av bistand fra barnefaglig kompetanse, som kan mekle mellom foreldrene i og utenfor saksforberedende møter med tanke på å oppnå et forlik om en avtale - uten hovedforhandling og dom. De sakkyndige kan også veilede foreldrene ved praktisering av en avtale gjennom en prøveperiode. Dommeren gis en rekke virkemidler å velge mellom for å skreddersy selve rettsprosessen for den enkelte familie. Utgiftene til det meste av dette skal dekkes av staten.

1. april ble også aldersgrensen for barns rett til å bli hørt senket fra 12 til 7 år. Både barnets oppfatninger og ønsker, barnets evne til å gi uttrykk for sine oppfatninger og ønsker, samt hvilken grad barnet blir påvirket, er avhengig av modenhet og utvikling. I noen tilfeller vil sakens konfliktnivå kunne påvirke i hvilken grad barnet ønsker å gi uttrykk for sine oppfatninger. I slike tilfeller kan en rettighet til å uttale seg føles som et press om å foreta valg. Barn er lett påvirkelige og det må ikke uten videre være slik at yngre barn skal presses til å gi uttrykk for sine oppfatninger og ønsker. Under sin behandling av saken vektla Stortinget at barn bør få mulighet til å uttale seg i barnefordelingssaker, men at ingen barn skal ha plikt til å uttale seg. Domstolen skal alltid vurdere barnets eventuelle uttalelse i forhold til alder og modenhet, og barnets uttalelse skal tillegges stor, men ikke nødvendigvis avgjørende, vekt.

Disse tiltakene er viktige fordi de kan bidra til å dempe konflikten og bidra til løsninger uten en langvarig tvist for domstolene.

Jeg har vært opptatt av at hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt også i de familiekonfliktene hvor det foregår vold og overgrep. Departementet har nedsatt en arbeidsgruppe som blant annet skulle drøfte problemstillinger knyttet til påstander om overgrep i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Arbeidsgruppen har levert sin rapport, og den har vært ute på høring. Responsen har vært overveiende positiv.

Arbeidsgruppen gir uttrykk for at det ikke er tilfredsstillende sikkerhet for at hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt i disse sakene. Det vises blant annet til det forhold at samværsretten står så sterkt rettslig og politisk, sammen med manglende kunnskap om skadevirkningene ved å være vitne til vold. Det er behov for økt kunnskap om skade­virkningene for barn ved å være utsatt for overgrep, både direkte og ved å være vitne til vold, hos de som har befatning med saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Arbeidsgruppen foreslår endringer i barneloven for å sikre at domstolene er tilstrekkelig oppmerksomme på alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført, og legger tilstrekkelig vekt på dette i de situasjonene hvor det bevismessig er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd eller vil komme til å skje. Det foreslås også at det presiseres i loven at dersom samvær ikke er til barnets beste, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær. Arbeidsgruppen viser i denne sammenheng til at barneloven i utgangspunktet inneholder en rett for foreldre til samvær, og at samværsretten står så sterkt politisk, at det kan være fare for at hensynet til barnet kommer i bakgrunn av foreldrenes rett til samvær.

Det foreslås også at barnevernet skal få en lovpålagt plikt til å oppnevne tilsynsperson i forbindelse med samvær i særlige tilfeller hvor det foreligger fare for overgrep mot barnet. Det pekes imidlertid på at det kan være fare for at samvær under tilsyn i noen tilfelle fastsettes i situasjoner hvor det ikke burde være samvær, for eksempel fordi barnet har fått et angstfylt forhold til samværsforelderen. Tilsynet gir i noen tilfelle ikke tilstrekkelig beskyttelse mot nye overgrep, fordi det vil kreve et konstant tilsyn hvor barn og samværsforelder overhodet ikke kan være alene. Dette er forhold det må tas hensyn til.

Det understrekes også at forslagene til tiltak er rettet mot å ivareta hensynet til barnet hvor det risiko for overgrep, og at forslagene ikke vil endre på det grunnleggende prinsipp opp at det normalt er av stor verdi for barnet å opprettholde god kontakt med begge sine foreldre.

Forslagene tas nå opp til videre behandling, og jeg tar sikte på å fremme forslag om endringer i barneloven i løpet av våren.

I avisene har det rast en debatt om småbarnsforeldre og tidsklemma. Tidsklemma betegner skvisen mellom arbeid og familie. I dag yter de fleste småbarnsforeldre på to arenaer samtidig; både hjemme og i arbeidslivet. Mange her kan skrive under på at det er en krevende kombinasjon! Det er derfor viktig å legge til rette for at småbarnsforeldre kan finne en god balanse mellom arbeid og familie. Jeg mener nøkkelen til å finne denne balansen handler om likestilling og valgfrihet. Menn og kvinner skal ha lik mulighet til å kombinere omsorgsoppgaver i hjemmet med arbeid. Samtidig bør den enkelte familie ha mulighet til selv å avgjøre hvordan deres hverdagsliv skal innrettes. Videre er økonomisk handlefrihet og mulighet for foreldrene til å tilpasse sin tid til barnas behov en forutsetning for gode oppvekstvilkår.

Jeg skal arrangere en rundebordskonferanse om tidsklemma i oktober. Jeg ser fram til å diskutere dette med forskere, med folk som står midt i en tidsklemme, med representanter fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.

Det er viktig at vi ikke reduserer småbarnsfamiliers tidspress til kun et spørsmål om prioriteringer innad i den enkelte familie. Vår oppgave er å legge forholdene best mulig til rette for at foreldrene kan velge ut fra sin konkrete situasjon og sine egne prioriteringer. Barnehagen er viktig for at foreldre kan kombinere yrkesdeltakelse med en god og stabil barneomsorg. Regjeringen arbeider for å nå full barnehagedekning. Foreldre som ønsker mer tid til barna i småbarnsperioden skal gis økonomisk mulighet til dette. Kontantstøtten er derfor et viktig bidrag til at flere kan ha mulighet til å velge å arbeide mindre og være mer hjemme med barna.

I en krevende småbarnsfase er det viktig at begge foreldrene tar sin del av ansvaret. I dag tar fedre mer aktivt del i omsorgen for egne barn, men det er fortsatt i hovedsak mødrene som foretar tilpasninger mellom omsorg og arbeid. De fleste med rett til fedrekvote er hjemme med barnet. Få fedre tar imidlertid permisjon utover fedrekvoten og få fedre arbeider deltid. En større grad av likestilling på hjemmearenaen handler om flere forhold. Det handler om at mor må slippe far til, det handler om at far må være sitt ansvar bevisst og det handler om at arbeidslivet må akseptere at også menn er omsorgspersoner.

De fleste barn bor hos mor etter samlivsbrudd. Enkelte fedre hevder at de ikke når fram når de etter et samlivsbrudd ikke får omsorgen for barna. Mange overlot ansvaret for barneomsorg til mor da barna var små. Så ber de plutselig om hovedansvaret etter samlivsbruddet.

Vi er svært interessert i hva som kjennetegner de familiene som har barna boende like mye hos seg; de som praktiserer såkalt delt bosted. Var det de som delte omsorgen ganske likt i samlivet? Vi har akkurat satt i gang et meget spennende prosjekt der forskerne skal intervjue foreldre og barn om erfaringer med en slik boform og også hvordan den kom i stand.

Mannens valg av karriere foran familie, kan ha sammenheng med kjønnsrollemønsteret i Norge. Bl.a. har vi et av verdens mest segregerte yrkesliv, og det er et stort problem. Det norske arbeids­markedet er kjønnsdelt både horisontalt og vertikalt. Menn og kvinner arbeider i ulike sektorer, og i lederstillinger finner vi i all hovedsak menn. Mange fedre møter liten forståelse fra arbeidsgiver når de ønsker å prioritere familie.

Jeg håper at disse skjevhetene vil rettes opp på sikt. I dag er 60 % av studentene ved universiteter og høyskoler kvinner. Jeg håper at deres inntreden i arbeidslivet vil medføre endringer. Det er imidlertid ikke nok at kvinnene deltar i arbeidslivet, mennene må også komme hjem. Erfaringene med fedrekvoten viser at en øremerket periode til far har hatt positiv effekt både i forhold til fordelingen mellom mor og far og i forhold til arbeidslivet.

Regjeringen ønsker å utvide den øremerkede pappapermisjonen betydelig. I Kr.F. har vi tallfestet økningen til seks uker. Da blir den totale fedrekvoten 10 uker. Det kommer til å koste anslagsvis 260 millioner kroner pr uke, altså mer enn halvannen milliard kroner. Men det skal vi ta oss råd til. For dette er en svært viktig sak. Dessuten ønsker vi å få alle fedre inn i ordningen. I dag er det mange tusen fedre som får lide for at barnemoren ikke har opparbeidet seg rett til permisjon.

Jeg håper og tror at den innsatsen regjeringen gjør for å legge til rette for gode familieliv, både før og etter samlivsbrudd, vil føre til at barna får en god hverdag og oppvekst og der foreldrene samarbeider og vil sitt barns beste. Skal vi tro ulike undersøkelser har ungdommen stor framtidstro: de fleste gir uttrykk for at en fremtidig partner og familie inngår i deres fremtidsplaner.

Takk for oppmerksomheten!