Statsråd Laila Dåvøy

Barnehagepolitiske utfordringer

Oslo, 20. september 2004

Kjære forsamling !

Barnehagereformen er, som alle her vet, en meget stor velferdsreform som krever mye av svært mange. Kort sagt: Det er nå det skal bygges, det er nå kommunenes myndighetsrolle utformes på nytt, det er nå det kreves strategisk ledelse på alle nivå !

Reformen er mangfoldig, sammensatt og kostbar; den inneholder juridiske, økonomiske ogadministrative virkemidler. Den handler dypest sett om barnas tarv, og muligheten for deres foresatte til å ha et reelt valg i forhold til hvordan de vil tilpasse sin tilværelse mellom familieliv og arbeid.

Det skal være ’full trøkk’ på utbygging i år og neste år; alle barna ’utenfor gjerdene’ skal få plass hvis de vil. Full behovsdekning handler også om rettferdig fordeling av velferdsgodene; de foreldrene som i dag ikke har plasser til sine småbarn, får langt mindre offentlig støtte enn de som har plass.

Å få større rettferdighet i overføringene til de som ikke valgte barnehage var nettopp en av begrunnelsene for innføring av kontantstøtten, i tillegg til valgfrihet og mulighet for mer tid med barna. Det er likevel en realitet at valgfriheten ikke er reell før vi har en barnehageplass til alle som ønsker det. Vi har gående en spennende debatt om kontantstøtten, det er flott, men jeg reagerer sterkt på de som påstår, uten dokumentasjon, at kontantstøtten er skadelig for enkelte grupper, det være seg barn av innvandrere, trygdede eller andre. Påstandene er et argument mot kontantstøtten og for barnehager. Jeg ønsker valgfrihet for foreldrene, og ikke alle ville velge barnehage selv om kontantstøtten falt bort. Og når det gjelder bruk av barnehage som tiltak i barnevernet, er det ingen nedgang å spore. Det er mange av oss som selvsagt vil anbefale barnehage fordi det er et fantastisk pedagogisk og omsorgsmessig tiltak. Men det er ikke min politikk å gjøre barnehage til en plikt for alle, slik det kan være nærliggende å tolke en del av utspillene som har vært mot kontantstøtten.

Barnehagereformen vil også fremme likestillingen mellom kjønnene idet både far og mor kan velge mer reelt i forhold til hjemmeomsorg og arbeidsliv når full utbygging er et faktum, og prisen er kraftig redusert.

Reformen handler også om å utvikle service-næringen; både fra offentlig og privat hold. Å bygge og eie en barnehage handler om å lede og utvikle en liten eller mellomstor bedrift. Barnehagebedriftene utgjør en viktig sysselsettingsfaktor i hele landet og at det fins barnehager nok til alle, er med på å rekruttere kompetente kvinner og menn til annet næringsliv i alle regioner.

Ingen reform av denne størrelse og kompleksitet er friksjonsfri. Når tidsplanen i tillegg er som den er, gjør det sitt. Virkelighetens mangfold og de historiske forutsetningene det skal ryddes opp i, overgår nesten fantasien. Vi må ta tak i denne virkeligheten. Ingen må tro at jeg som statsråd ikke erkjenner utfordringene og vanskelighetene. Så er det også min oppgave å formidle kjernen i budskapet til brukerne (og ikke alltid hause opp alle problemene) : Alle skal få tilbud om en barnehageplass til en rimeligpris og av god kvalitet. Dette er det viktigste i reformen, i tillegg til kvalitet, som ikke skal glemmes i all diskusjon om plasser, maksimalpris etc. Og, jeg har stor forståelse for barnehageeiere og kommuner som med rette stønner over en kjempereform som går med hurtigtogsfart. Samtidig er den kostnadsmodellen vi har valgt for innfasing av første steg mot likeverdig behandling av private og offentlige barnehager svært stram for mange av de private barnehagene, mens andre har fått en langt bedre økonomisk situasjon. Selvsagt har dette ogaå noe å gjøre med hvordan barnehagene brukte det store økte statstilskuddet som de fikk i august i fjor. Men det skal bli bedre – for alle. Vi skal gå videre på veien mot likeverdig behandling, for dere vil det kunne bety at flere barnehager ser seg i stand til å gi sitt personell gode lønns- og arbeidsbetingelser. Vi skal skaffe barnehageplass til alle som trenger det, og vi skal redusere prisen ytterligere. Imidlertid har vi fått en stor utfordring i fanget, tusenvis av foreldre etterspør og har fått heltidsplasser til sine barn i stedet for den deltidsplassen de hadde. Denne strukturendringen startet i fjor ved at 10.000 barn gikk fra deltid til heltid, og den ser ut til å fortsette i år. Dette er imidlertid den virkeligheten vi må forholde oss til.

Søren Kierkegard sier et sted : ’Den som ikke vil kjempe med virkeligheten, han får fantomer å stride med’.

Jeg er helt enig. Vi må tørre å kjempe med denne virkeligheten og endre den til det bedre for de fleste. Det er hva politikk handler om. Både politikken og reform-prosessen med de mange aktører på flere forvaltningsnivåer og i privat regi, handler om styring ,ledelse og det å ta ansvar. Men ting tar tid, koster penger, og ikke alle får det som de vil med en gang. En så stor reform som barnehagereformen må få tid til å gå seg til.

Jeg vil nå snakke om ledelse ut i fra hva reformen krever og vil kreve – i tiden framover:

Barnehagene har et godt utgangspunkt og ’rykte’. Undersøkelser viser høy tilfredshet blant brukerne. Barna trives ; mangfoldet fins i pedagogikk og driftsformer og inneholder spennende og eksperimentelle tilbud. Jeg opplevde her om dagen ute i Åsane i Bergen hva en gårdsbarnehage med mange slags dyr, betyr for barna. Ja, det var en stor opplevelse å møte små barn som kom gående med en gris i hælene, som koste med kaniner, hentet egg hos hønene, mens sauene gresset på hustaket og svarte bææææ på tilrop. Her hadde man også innredet busser som rullende mini-barnehager for at ungene skulle få fleksible tilbud noen dager i uken ! Hvordan oppsto ideen om en gårdsbarnehage og bussavdeling, spurte jeg. Jo, det handler selvsagt om kvalitet, om et innhold som gir barna noe helt spesielt, en læring de aldri vil glemme, men ha med seg som en ballast resten av livet. De hadde forresten ingen kjøpte uteleker heller. I den grad de hadde noen, var det tauverk eller planker laget i stand sammen med barna. Og roen var påtagelig, der ute i naturen. En liten jente fikk være helt i fred med seg selv, hun var fullstendig oppslukt av lek med en vannstråle som var ledet fra bekken inn i et lite vannrør til barnehagen, en liten plastpose var fylt til randen, hun var i dyp konsentrasjon. Ja, det var også bevisst kvalitet, å la barna lære seg å trives i eget selskap, i sin egen lek.

Jeg har i min tid som barne- og familieminister (nå 2.5 år) vært i utallige barnehager, møtt entusiastiske, kvalitetsbevisste ansatte, strålende barn og foreldre. Barnehagen i Åsane er ett eksempel, det aller siste i en rekke gode inntrykk.

Overgangen fra småbarnslivet til skolelivet lettes utvilsomt av ’den gode barnehagen’. Livslang læring starter i hjemmet og i barnehagen. Heldigvis er det slutt på den type pedagogikk og lektyrer som så barndommen som en ’mangel’, dvs. ’fravær av voksenhet’ og barn som ikke helt fullverdige mennesker. Barndommen har sin egenverdi, den står på egne bein og gode barnehager i tett samspill med hjemmene, er garantister for den dannelsesprosessen som starter ved fødselen og skal vare hele livet ut. Denne prosessen skal ledes av noen, og dette er en svært viktig rolle.

For meg er begrepet ’dannelse’ langt mer enn et instrumentelt begrep om læring: Det handler om å være og bli et fullverdig mennesker med evne til sosial mestring, empati og handlekraft.

I den greske oldtids-filosofien var dannelsesbegrepet helt sentralt i samfunnet: Man kalte det Mimesis, det vil si hvordan det enkelte mennesket speilet ’makro-kosmos’ (den store orden) i sitt eget indre ’mikro-kosmos’. Slik skaptes det forutsetninger for personlig vekst og å kunne bli et gangs menneske som handlet rett, eller som man den gang sa: Med etiskdyktighet.

Jeg mener denne type dannelsesideal må ligge i bunnen for vår moderne forståelse av barndommen. Derfor handler det om å rekruttere, beholde og videreutdanne gode, allsidige og trygge ledere i barnehagene.

Men fordi dagens samfunn er så uendelig mye mer krevende enn på Sokrates tid, handler ledelse og styring i og av barnehagesektoren også om å mestre relasjonen til den kommunale myndigheten. Det handler om vanskelige økonomiske og administrative krav, strategisk planlegging, forståelse av lovverk og forskrifter .Hva betyr Fylkesmannens tilsyn med kommunene ? Hva innebærer internkontroll og systemrevisjon i kommunens egne og de private barnehager ?

Siden myndighetsrollen til kommunen , for alle typer barnehager, nå er lovfestet mye kraftigere enn tidligere, må selvfølgelig en leder for en barnehage kommunisere på nye måter med ’myndigheten’. Dette vil bli merkbart når kommunene får driftsstøtten til barnehager lagt inn sin inntektsramme, og av-øremerkingen er et faktum. Ren faglig ledelse av barnehagene må utvikles til noe mer. Å kunne håndtere barnehagenes rammebetingelser på en profesjonell måte i alle henseende, blir også et utrolig viktig ledelseskrav.

Barnehagesektoren er i ferd med å bli en ’stor og alminnelig’ velferdssektor. Dette kan jeg ’lese ut av’ det faktum at stadig flere kommuneledelser tar et helhetlig grep for å inkludere tilrettelegging av tomter til barnehager i planverket, i de tekniske prosessene som styres av Plan og bygningsloven og i de økonomiske planene. Så gjennomført var det ikke før.

Jeg er helt nylig blitt gjort kjent med at der det har skortet mest m.h.til utbygging i en rekke kommuner, har vært mangelen på tilrettelegging av egnete tomter og skrekkelig langdryge reguleringsprosesser ! Nå ser det ut til at kommunenes toppledere trekker barnehageansvarlige ledere/ oppvekstsektorens ledere mer og bedre inn i disse store, overgripende prosessene. Å kunne kommunisere godt inn i slike kommunale prosesser, er en viktig forutsetning for barnehage-ledelse. Når vi vet at en del kommuner har gått over til to-nivå-systemet, med økt delegert ’makt’ til resultat-enhetene/virksomhetsnivået, må vi se på loven på nytt i lys av dette. Likeens det faktum at man slår sammen barnehager og gir endrede oppgaver til styrerne. Dette ses av noen, bl.a. Utdanningsforbundet , som bekymringsfullt. Vi må , uansett, vurdere lovens og forskriftenes krav til ledere/styrere ut i fra denne nye virkeligheten. Men – ledelse av barnehager er mer enn faglig ledelse. Når jeg leser kvalitetsutvalgets innspill er fokus først og fremst rettet mot faglig ledelse (pedagogisk ledelse) i barnehagene. Selv har jeg flere ganger også utfordret UFO i forhold til lederrollen i barnehagen, den lederrollen som en styrer (daglig leder) har, også utover det faglige. Lederoppgaver som krever at en leder er til stede i hverdagen, lederoppgaver som en leder faktisk ikke kan delegere fra seg ansvaret for, til noen som kanskje sitter langt borte med andre oppgaver i fokus. Som tidligere leder i NSF hadde vi på 90-tallet heftige diskusjoner om ledelse, jeg ser mange paraleller. Og jeg utfordrer dere virkelig i forhold til det lovutkastet som departementet kommer med om kort tid, her trenger vi gode innspill fra dere.

Strategisk ledelse av en barnehagebedrift innebærer også en tverrgående kommunikasjon med andre kommunale og private instanser og etater, for eksempel når det handler om barn med særlige behov eller familier i en risiko-sone. Det å ”se” de utsatte barna krever et personale med høy faglig kompetanse, empati, klar ansvarstaking, utstrakt samarbeidsvilje. Her mener jeg vi har et potensiale i barnehagene, når vi vet at kun 3% av bekymringsmeldingene til barnevernet kommer fra barnehagene, der nå nær 70% av barna våre har plass. Jeg ønsker meg barnehager som tidlig fanger opp utsatte barns behov og som er aktivt tilretteleggende for minoritetsspråklige barn og familier med annen etnisk bakgrunn en norsk. Overgangen mellom barnehage og skole skal ivaretaes på en skikkelig måte; her er det for øvrig meget gode erfaringer og tradisjoner å bygge på. Alle disse utfordringene krever allsidig ledelse og bred kompetanse i barnehagen.

Kvalitetsgruppen har sagt i sitt innspill til den nye barnehageloven at ”det pedagogiske oppdraget bør bli tydeligere” og at ”barnehager er noe mer enn tilfeldige opplegg for småbarn”. Jeg håper ikke noen opplever det siste som en realitet i dagens barnehager. Samtidig fokuserer gruppen på at vi må ha større fokus på barnas rettigheter i forhold til FN’s barnekonvensjon, ikke minst hva gjelder barns medvirkning. Vi har nylig innkorporert barnekonvensjonen i norsk lov, og jeg er enig med kvalitetsgruppen at også barnehagene blir viktige garantister for gjennomføringen av denne. For meg betyr det at barnehagene fortsatt skal gi omsorg (”se barna” og deres rettigheter), samt å ha et godt pedagogisk tilbud.

Lov og forskrift handler også om personalbestemmelser, utdanningskrav og bemanningsnormer. Disse spørsmålene vil bli behandlet i lovrevisjonen vi nå er i innspurten med og i gjennomgangen av rammeplanen. Det mest ytterliggående spørsmål, som jeg knapt våger å nevne i denne forsamling, er om vi fortsatt skal ha bemanningsnormer i barnehagene? Og om vi skal det, hvilke normer bør gjelde fremover? I alle fall er det interessant å spørre hva som gjør at andre land uten bemanningsnormer har en høyere dekning av førskolelærere i sine barnehager? Kan svaret være at en bemanningsnorm lett blir en minimumsnorm? Jeg har ikke svaret, men vi bør likevel våge å stille spørsmålene. Jeg forventer gode innspill fra dere. Lovutkastet skal ut på bred høring i nær framtid. Utdanningsforbundet er selv med i Kvalitetsgruppen som departementet har oppnevnt, bl..a for å gi gode råd om hvordan sikre og videreutvikle kvaliteten i barnehagene, og ikke minst: Hva slags kvalitetsbegrep og for hvem – snakker vi om ? Jeg mener kvalitet i barnahagene er helt avgjørende fremover, og har store forventninger til Kvalitetsgruppen som kommer med sin innstilling i februar neste år.

Gruppen ble tidlig spurt om det var mulig å jobbe kjapt og kreativt med innspill til nettopp revisjonen av barnehageloven, og jeg vil benytte anledningen til å takke for et meget godt og lesverdig innspill vi mottok for to knappe uker siden. Vi har klart å reflektere inn mange av gruppens forslag i lovutkastet, men jeg har ikke helt konkludert på alle punkter ennå og er ikke nødvendigvis enig i alle forslagene. Det er mange dilemmaer i disse spørsmålene, og et viktig hensyn for meg er tilstrekkelig forenkling av regelverket for å kunne bygge, eie og drive barnehager og at kommunene som myndighet får høve til å utøve sitt skjønn i forhold til lokale behov.

Diskusjonen om ledelse og innholdet i barnehagene vil sikkert bli både høylytte og livlige når høringsutkastet kommer; hvilket jo også er poenget med brede offentlige høringer i et demokrati, og jeg vil her og nå understreke at høringsrunden blir svært viktig. De endleige konklusjoner vil ikke bli truffet før etter dette. Men dere kommer til å bli utfordret, jeg forventer gode og begrunnede høringssvar.

Arbeidsgruppen for kvalitet ledes på et effektivt og faglig kyndig vis av professor Frode Søbstad. Jeg har også allerede mottatt synspunkter på hvordan vi bør legge opp en prosess snarest mulig – for gjennomgang av rammeplanen, slik at den nye utgaven faller sammen i tid med at loven trer i kraft. Jeg tenker meg eventuelt et eget utvalg for revisjon av rammeplanen, helst i arbeid i løpet av høsten.

Så litt om rekruttering av personell til barnehagene og stabiliteten blant de ansatte. Noen er bekymret for at vi ikke skal få dekket behovet for personell i fullt utbygd sektor; jeg tror ikke det er noen overhengende fare. Personaltettheten er ikke blitt svekket, den er opprettholdt. Antallet førskolelærere er økt fra 32 til 33 & fra 2002 til 2003. Noen ulikheter mellom offentlige og privateide barnehager speiler trolig forskjeller i økonomien. Der kommunene ikke har gitt særlig mye støtte til ’sine’ private barnehager, ligger man etter i personaltetthet. Jeg regner med at arbeidet for likeverdig behandling fra offentlig myndighet vil kunne rette opp svak personaltetthet i slike barnehager.

Andelen ansatte med førskolelærerutdanning har faktisk også økt i de seinere år Det er færre styrere og pedagogiske ledere på dispensasjon fra utdanningskravet nå. Sett ut i fra framskrivningene om førskolelærere (SSB), vil det ikke bli mangel på førskolelærere i åra framover (prognosene er selvfølgelig nasjonale, og det vil være ulik dekning ulike steder i landet.) Men om det blir slik, vil bl.a avhenge av at barnehagene utvikles til å bli et enda mer attraktivt arbeidssted for godt utdannet arbeidskraft, både menn og kvinner. Når det gjelder dette siste, så er vi langt fra målet om barnehagene som en kjønns-likestilt arbeidsplass. Dessverre. Barna våre skal ha begge kjønn som rollemodeller i barnehage og skole, og det handler om kvalitet og mangfold at begge kjønn har sitt arbeid i dem. Barnehagesektorens 8 % menn krever handling på linje med kravet om flere kvinner i de private styrerommene i almenaksje-selskapene; begge virksomhetstyper er i utakt med likestillingslovgivningen. Jeg viser til vår utmerkete handlingsplan for likestilling i barnehagen 2004 –2007, med noen penger attåt og oppdrag gitt til fylkesmenn, kommuner og dere : Ta tak i dette ,og med Kierkegaard: Kjemp med virkeligheten ! Tenk om Norge kunne bli et foregangsland for menn i barnehagene under mottoet: Barnehagene – en kjønns-likestilt sone !

Endelig vil jeg kort omtale det nye Barne- ungdoms- og familiedirektoratet. Min plan er å utvikle dette direktoratet til også å bli et ’barnehagefaglig direktorat’, men selvsagt med en egen barnehageenhet. Det er et stykke vei fram, men vi må ha en barnehagefaglig kompetent kjerne i det nye direktoratet på plass når vi innlemmer driftsstøtten til banehagene i kommune-økonimi-rammen i nær framtid. Direktoratet skal ha god kjernekompetanse, men også kunne arbeide på tvers, innad mot bl.a. barnevernet og familievarnet, og utad mot Utdanningsdirektoratet og andre. De vil få en del forvaltningsoppgaver, og ikke minst ansvaret for innhenting av statistikk, utviklingsoppgaver og evalueringsoppdrag. Men det politiske ansvar og utvikling for barnehagesektoren skal fortsatt ligge i departementet.

I det hele tatt - det skjer svært mye i vår felles sektor og vi opplever en rivende utvikling som må takles med nye metoder. Kravene og forventingene til ledelse og styring er store. Jeg gir dere utfordringen med å spille konstruktivt og kritisk inn til oss i departementet. Det toget går nå !

Lykke til med konferansen, og takk for oppmerksomheten.