Innlegg på barnehjemskonferanse i regi av Stiftelsen Rettferd for taperne.

Norrøna Hotell, 9. mars 2004

Statsråd Laila Dåvøy

Barne- og familiedepartementet

Kjære deltakere !

Dette er en viktig konferanse, og jeg er glad for å være tilstede. Jeg vil benytte anledningen til å orientere dere om hva Regjeringen gjør for tidligere barnehjemsbarn. Som dere kjenner til, har jeg vært opptatt av at vi skal få frem i lyset det som har skjedd av eventuelle overgrep på barnehjem og barneverninstitusjoner.

Vi vet at i kjølvannet av de kommunale granskningene som har vært, og de som kommer, vil mange oppleve at en fortid som de har forsøkt å glemme blir ubehagelig nær. Mange har tatt kontakt med departementet eller tatt i bruk kontakttelefonene som er opprettet, eller kontaktet Stiftelsen Rettferd for taperne. Det viktigste for dere som har tatt kontakt har vært å formidle deres historie og bli trodd på denne. Jeg har stor forståelse for at dette er tungt for mange. Jeg respekterer derfor også at mange ikke vil stå frem med sine historier i det offentlige lys.

Som mange av dere er kjent med, har Fylkesmannen i Oslo og Akershus endret sitt mandat ved å begrenses granskningen til kun kommunale og private institusjoner. Jeg ble i møte med Fylkesmannen i Oslo, Hans J. Røsjorde, 9. februar 2004 kort orientert om den endring som fylkesmannen har foretatt i mandatet. Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke på noen måte har hatt innvirkning på den endring i mandatet som fylkesmannen har foretatt ,og jeg anser det heller ikke som departementets oppgave å overprøve dette mandatet. Dette granskningsutvalget er satt ned av Fylkesmannen i Oslo og Akershus og oppdragsgiver er Oslo kommune. Utformingen av mandatet er et ansvar for fylkesmannen i samarbeid med oppdragsgiver og ikke opp til departementet å vurdere.

For Regjeringen er det nå først og fremst viktig å få frem hva som har skjedd av overgrep, og hvilket omfang dette dreier seg om. For å få vite mest mulig har jeg derfor satt ned et utvalg som skal kartlegge omfang og bakgrunn for omsorgssvikt og overgrep mot barnehjemsbarn i perioden 1945 -1980.

Utvalget består av professor dr. philos Edvard Befring, førsteamanuensis dr. juris Kirsten Sandberg, professor dr. philos Harald Thuen og professor dr. psychol Anne Inger Borge. Utvalget ledes av professor dr. philos Edvard Befring og vil avgi en rapport til meg innen utgangen av oktober 2004. Dette er altså et hurtigarbeidende utvalg.

Utvalget skal få frem kunnskap om omsorgssvikt og overgrep i institusjoner der plasseringen er foretatt av barnevernet. Dette for å skaffe oversikt og innsikt når det gjelder omfang av omsorgssvikt og overgrep, belyse bakgrunnen for at omsorgssvikt og overgrep kunne skje og hvordan tilsynsfunksjonen ble ivaretatt.

For å frem denne kunnskapen skal utvalget også gjennomgå tidligere forskning og tidligere krav om billighetserstatninger på området. Utvalget vil også innhente informasjon fra den nasjonale veiledningstjenesten i Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) og Stiftelsen Rettferd for taperne. Stiftelsen Rettferd for taperne gjør en viktig jobb med å registrere og følge opp henvendelser fra tidligere barnehjemsbarn, og har også vært i møte med utvalget for å formidle sine synspunkter. Jeg tror dette er viktige bidrag til den rapporten som skal lages.

I den senere tid har vi også fått mange spørsmål om denne nasjonale kartleggingen skal inkludere skolehjem. Til dette spørsmålet er svaret at såfremt barnevernet har foretatt plasseringer på skolehjem, vil også skolehjem inkluderes i kartleggingen.

Som de fleste av dere er kjent med har det vært gjennomført en granskning i Bergen kommune. Rapporten fra granskningen i Bergen vil også være et viktig bidrag i det arbeidet som nå er i gang.

Det er også foretatt en evaluering av granskningen i Bergen kommune av Senter for krisepsykologi i Bergen. Bakgrunnen for at departementet tok initiativ til en slik evaluering, var et behov for å vite mer om hvordan det var for tidligere barnehjemsbarn å møte for granskningsutvalget i Bergen.

Evalueringen har sett på hvordan tidligere barnehjemsbarn opplevde granskningen og mediefokuseringen. Rapporten konkluderer blant annet med at det er viktig at de som skal møte for et granskningsutvalg er godt forberedt, at de tas godt vare på under intervjuet, og ikke minst at det finnes mulighet for psykologisk oppfølging i etterkant. Evalueringen av Bergens- granskningen konkluderer med at det til tross for dette er et poeng å forsøke å innhente kunnskap på andre måter enn gjennom en granskning, nettopp for å redusere belastningen for den enkelte. Dette er anbefalinger som Regjeringen vil vektlegge når vi skal vurdere hvordan vi skal gå videre med rapporten som det nasjonale utvalget legger frem.

Det er igjen viktig for meg å understreke at det arbeidet som utvalget skal gjøre er en nasjonal kartlegging, og ingen nasjonal granskning. Jeg har valgt denne tilnærmingen fordi jeg ønsker å få en snarlig tilbakemelding om omfang og bakgrunn. En nasjonal granskning, hvor det måtte inngå samtaler med tidligere beboere og ansatte, vil forutsette en mer omfattende prosess med et lengre tidsperspektiv. Og på bakgrunn av den evaluering som foreligger fra granskningen i Bergen kommune må vi være svært nøye med hvordan vi skal gå frem i disse sakene og hvordan vi skal gå videre med den kunnskapen vi får.

Avslutning;
Selv om mange av dere som er her i dag har forventninger til at staten skal ”rydde” opp når det gjelder den urett mange har opplevd, ber jeg om forståelse for at vi ”skynder oss sakte”. Dette er en sak jeg tar på alvor, og som er viktig for svært mange mennesker i dette landet. Derfor vil jeg også bruke den tiden som er nødvendig for å få frem kunnskap som kan gi oss et godt grunnlag for videre veivalg. Lykke til med konferansen !!