Politisk rådgjevar Astrid Apalset Vassbø, Barne- og familiedepartementet

"Business med buksene på" – Etiske retningsliner mot kjøp av seksuelle tenester

Innlegg på konferansen Nordiske kvinner mot vold

Kristiansand 3. september 2004

Gode konferansedeltakarar og medarbeidarar!

Takk for innbyinga til å seie nokre ord under opning av denne viktige konferansen. Eg har fått i oppdrag å presentere litt om dei etiske retningslinene som staten har vedteke mot kjøp og aksept av seksuelle tenester. Det vil eg gjere gjennom å gå runden via menn sin vald mot kvinner for å vise den samanhangen dei etiske retningslinene bør og må sjåast i.

Fyrst må eg seie at det er viktig at det vert halde denne type nordiske og internasjonale konferansar om menn sin vald mot kvinner, og at det er flott at Krisesentersekretariatet tek ansvaret for å være vertskap og ta et slikt initiativ. Temaet som er sett - "Ei verd utan menn sin vald mot kvinner" - er både visjonær og eigentleg eit sjølvsagt mål. Ei verd utan vald kunne løyst mange problem, ikkje minst på det personlege plan, men som politikar midt i budsjettprosessen må eg seie tenk òg på alle dei økonomiske midla som kunne bli fristilt til meir lystbetonte ting!

Ein svært stor del av valden vert utført av menn. Vi kan nærast slå fast at valden har eit kjønn, det er diverre knytt nært opp til det maskuline. Så kan ein seie at kvinner òg kan vere valdelege, og det er rett – men omfanget er så utruleg lite samanlikna med den delen menn står for. Vi skal sjølsagt ta på alvor at òg nokre kvinner ser ut til å rekne vald for eit høveleg middel for å løyse konfliktar, men vi må ha det rette perspektivet med oss.

Menn sin vald mot kvinner handlar om makt, men og om avmakt. Det blir stilt høge krav til oss alle, men tendensen er ulik for dei ulike kjønna. Likestillingstrenden har i stor grad tatt opp i seg at kvinner kan gå inn på felt som tidlegare var forbeholdt menn, mens det i mindre grad har blitt ein breiare arena for menn å spele på.

Aftenposten har den siste veka hatt fokus på mannsrolla; forventningar, endringar og krav. Der blir det presentert eit nytt bidrag til det norske språk, omgrepet ”knapsu”. ”Knapsu” er henta frå den svenske boka ”Populærmusikk frå Vittula” av Mikael Niemi. Det er eigentleg eit nedverdigande ord, eit ord på det menn ikkje skal vere, nemleg ”kjerringar”. Det tek opp i seg det som er bra at menn meistrar i motsetnad til det dei ikkje skal meistre, menn skal lafte tømmer og mekke bil, men ikkje bruke symaskin eller pynte kaker.

Mange, både menn og kvinner, kjenner nok på at dei skal fikse alt – jobb, familie, økonomi, rusbruk, kropp, sex, trening - ha kontroll på kvardag og fest. Å leve opp til slike forventningar kan vere vanskelig for mange, men kvinner og menn har ulike måtar å takle dette presset på.

For mange menn er bruk av vald ein siste veg ut av forventningsklemme og maktesløyse.

Vi må ha tru på at vald kan stansast eller hindrast i å oppstå. Nokre gutar veks opp i eit miljø som gjer at dei får ei ”arveleg” belasting som fører vidare valdsovergrep som mønster. Nokre gutar er vitne til far sin vald mot mor. Då kan lett angsten vere med gjennom hele ungdomsåra, og viss det er slik ein ser at eigne førebilete – som jo far er – løyser problem, kan det lett bli slik at ein sjølv taklar utfordringar på same måte. Dette til tross for gutane sine eigne erfaringar med at slik valdsbruk går ut over heile familien. Slik kan vald avle vald. Det er denne type vonde sirklar vi må bryte, det er denne type sosialisering i gutar sin oppvekst vi må søke å endre.

Mykje tyder på at jenter har eit større felt å utvikle sin kjønnsidentitet på enn gutar. At mange jenter vil bli som gutar er kulturelt og sosialt akseptert. Vi kan gå inn i leiande stillingar, styre landet eller bli brannmenn. At gutar vil gå inn i dei tradisjonelle jenterollene - ”knapsu” - er mykje meir tabulagt og av mange sett på som å tape.

Bruk av vald og aksept av vald i miljø dominert av gutar er utbreidd og gjer grunn til uro, av di så mange seinare nytter vald i nære relasjonar. Kva kjem dette av?

Underholdningsindustrien presenterer svært ofte ei herleggjering av vald og eit reaksjonært syn på kjønn og roller. Denne industrien har interesse i nettopp å presentere mannen som den som ordnar opp, og kvinna som den som stør han i alt. Underhaldningsvalden tar frå oss vår naturleg ibuande avsky mot vald som fenomen og handling, gjer vald vanleg og kulturelt akseptabelt. Vi kan bli stadig meir avstumpa i forhold til å reagere på slike handlingar. Det er store pengar ute i ein marknad som vil ha kjønnsbileta uendra.

I dette kulturelle landskap skal jenter og gutar utvikle seg til kjønna individ. Korleis vert dei møtt i det offentlege rommet, korleis blir dei forstått som kjønn, korleis oppfattar dei seg sjølv og sine roller? Dei fleste jenter har sine rollefigurar og levande førebilete av eige kjønn rundt seg til dagleg, i barnehagar, skuler og fritidsliv. Her blir kvinnerollene tydelege og personlege.

Men kva med gutane, som ofte manglar nærkontakt med førebilete av eige kjønn? Kven kan være korrektiv til dei maskuline valdspersonane som vert framheva i filmar, på internett eller i dataspel? Er det slik at om gutar manglar levande førebilete, tek dei det som kulturen rundt dei speglar for å være maskuline idealar?

Underhaldningsvalden og fokuset på vald gjennom alle typar media er formidabel. Alt frå tekneserier, film og data-spel har eit fokus på vald som sjølvsagt og lovlig, nesten uunngåeleg som middel for å syne at du tilhøyrer ”the good guys”. Førebyggjande valdsarbeid må ta tak i det offentlege rommet parallelt med andre typar av tiltak.

Eit samfunnsperspektiv på menn sin bruk av vald er heilt nødvendig for å kunne sjå samanhengen mellom mannen sin vald, makt- og kontrollstrategiar og mangel på kjønnslikestilling som ein av fleire grunner til vald mot kvinner. Perspektivet tydeleggjer samanhengen mellom menn sin bruk av vald og samfunnet sin idyllisering og ufarleggjering av vald, på same tid som brutalitet og dominant maskulinitet vert dyrka.

Kontroll, styrke og aggressivitet blir sentrale komponentar i bygginga av mange menn sin identitet. Mangel på bevissthet om ulik kjønnssosialisering i det offentlege rom fører til at mannen sitt sosiale kjønn stadig vert rekonstruert i kraft av forestellinga om makt og kontroll, mens kvinna si posisjon er underordna og tilpassa mannen sin dominans. I dette perspektivet er det både viktig og naudsynt at styresmaktene tek initiativ for å medverke til å endre mannen sin rolle, som til dømes gjennom styrking av pappapermisjon og tilrettelegging for å få fleire menn inn i omsorgsyrka, for å nemne noko.

Valden som nokre menn nyttar i sine nære relasjonar har ført til at Regjeringa i 1999 lanserte ein handlingsplan mot vald mot kvinner. I juni i år blei planen vidareutvikla i ein ny handlingsplan "Vold i nære relasjonar".

Planen er eit samarbeid mellom mange departement.

Sagt med andre ord – vald er ikkje eit sektorproblem, heile hjelpeapparatet må ha fokus på vald, elles får ikkje offer den hjelpa dei treng. Valdsutøvaren må få eigna behandling.

Seksualisert vald

Menn sin vald mot kvinner dreier seg òg om seksuell vald – direkte gjennom valdtekt eller anna seksuell vald eller tvang, eller indirekte gjennom aksept av eller kjøp av seksuelle tenester. Eg har merka meg kampanjen det danske Social- og Ligestillingsministeriet har starta, der forsideteksten på eit av postkorta som vert delt ut har form av ein sexannonse i Extrabladet med følgjande tekst:

Sexglad luksusvenninde

Debuterende, superhotte, uhæmmet liderlige, legesyge, frygtende hva de vil gøre med hendes datter hjemme i Litauen, hvis hun ikke fortsætter med at være varmblodig, franskhungrende missekat – telefon 70202550. Ring anonymt og hjælp os med at give pigerne en udvej. Så seier dei til slutt at ein kan få vite meir på heimesidene til departementet. ( www.ligwestillingsminister.dk. )

Slik får ministeriet satt fokus på at dei som blir kjøpt, ikkje er frivillige glade horer. Kjøparen kan aldri vite kven den prostituerte er og kvifor ho tyr til sal av kroppen sin for å overleve. Myten om den glade hore som nyt sine menn med omtanke og varme av eit reint overskot av kjærleik er sørgjeleg til stades i verdsbiletet til mange menn. Realiteten er at naud, tvang og hjelpeløyse driv kvinner inn i denne type liv.

Sal og handel med kvinner er, på line med ulovleg sal av våpen og narkotika, blant verdskriminaliteten sine mest innbringande kjelder. Dermed kjem dei som vert utsett for denne type handel i livsfare og vert behandla som forbruksvare etter verdi i marknaden. For nokre ender det med døden.

Business med buksene på er eit treffande uttrykk. Men sjølvsagt kan personar på reise framleis møte den store kjærleiken! Kjærleiken treff heldigvis mange, og så får det bli den einskildes personlege val korleis ein vil praktisere denne – sjølv om vi i Kristeleg Folkeparti så gjerne uttalar oss, i alle fall i følge media.

Uttrykket er sjølvsagt retta mot den betalte og kjøpte, såkalla kjærleiken – eit ord eg har store problem med å akseptere i ein slik samanhang. Det er vanskeleg å skjøne at nokre menn forbinder denne typen av vareformidling med kjærleik.

Mykje er lettare å gjere til lenger du kjem heimafrå. Det er eit underleg faktum at nokre som aldri ville finne på å kjøpe sex i heimlandet, i det augneblinken dei trør over ei landegrense og trør over ei rekke andre grenser, og kjøper sex for spenninga eller behovet si skyld.

Retningslinene

Tove Smaadahl seier i si innbyding til oss at ho er stolt over at denne Regjeringa har fått på plass etiske retningsliner for statstenestemenn mot kjøp og aksept av seksuelle tenester.

Vi er òg stolte –ei barriere er brote. Ved å vedta slike retningsliner seier ein indirekte at slikt faktisk finn stad, og at dei som representerer statleg styremakt ikkje skal nytte seg av denne type menneskeleg handel. For det er det prostitusjon dreier seg om – at kvinnekjønnet blir ei vare som menn betaler for. Så lenge det er etterspurnad, er det ope for den storstilte slavehandelen som går føre seg – ofte med kvinner og barn frå fattige til rike områder. Menn har eit eige ansvar for å medverke til at denne etterspurnaden blir lågare. Dei etiske retningslinene blir eit reiskap i så måte.

Kort fortalt ble retningslinene innført i oktober 2002. Dei er ganske velformulerte og lett forståelege, så eg vel å lese eit utdrag:

"En ansatt skal imidlertid ikke, uansett tidspunkt, oppføre seg på en måte som kan krenke menneskeverd eller som er egnet til å bringe virksomheten eller Norge i miskreditt. Enhver tjenestemann som er på tjenestereise eller annet oppdrag for statens regning, så vel i Norge som i utlandet, skal derfor avstå fra kjøp m.v. av seksuelle tjenester. Dette gjelder også i tjenestemannens fritid på slike oppdrag.

Staten som arbeidsgiver forventer at den ansatte lojalt retter seg etter disse retningslinjene og setter strenge rammer for sin egen adferd."

Føremålet var at vi ville gå føre med eitt godt eksempel og regjeringa oppmoda andre arbeidsgjevarar om å gjere like eins.

Ein øyredøyvande stillhet kom i etterhand. Media har ikkje akkurat kasta seg over sjølve innhaldet i saka. Det har heller ikkje etter vår kjennskap vore eit rush av andre store arbeidsgjevarar som har kasta seg på trenden. Det tyder sjølvsagt ikkje at vi skal gje opp! I aktuelle samanhengar bør vi ta opp kor viktig denne markeringa er: Å kjøpe sex som del av ei reise eller eit oppdrag er forkasteleg. Vi skal markedsføre retningslinene i internasjonale fora.

Det er interessant å sjå at heller ikkje Sverige, som har forbod mot kjøp av sex innanlands, har innførd denne type retningsliner for statstilsette på oppdrag i utlandet. Det ser ut til å være veldig stor uvisse om betydinga av slike retningsliner, og at ein er nervøse for å skulle trå dei reisande menn på tærne. Men om dei ikkje har intensjonar om slik aktivitet, har dei heller ikkje noko grunn å bli fornærma over om ein tek det opp! Det bør i alle fall ikkje vere ein grunn til å la vere å ta det opp.

Eg verken trur eller meiner at statstenestemenn er verre enn andre menn i andre bransjar. Det skal ikkje leggast skjul på at slike argument kom fram i diskusjonen rundt skipinga av retningslinene. Når ingen andre hadde slike retningsliner kunne det jo bli oppfatta slik at statstilsette trong slike retningsliner meir enn andre. Saken var vel heller at ein ynskte at statleg tilsette skulle vere føregangsmenn – og trendsetjarar – på eit viktig felt.

No har vi fått retningslinene. Men vi skal merke oss at dette er kontroversielt – ingen vil bli sett på som brukar av slike tilbod. Men vi veit dessverre at det går føre seg i stor skala. Det finst i land med FN-oppdrag, i samband med forretningsreiser, eller som smørjing eller påskjøning av forretningsreisande. Det er med doping av idrettsstjerner som med kjøp av seksuelle tenester. Det er ”dei andre” som gjer slikt – ikkje vi. Det er sjølvsagt ikkje nok at staten har innført slike retningsliner.

Vi må få andre bransjar og organisasjonar med oss – alt som ledd i det store prosjektet: Å fjerne så mykje av etterspurnaden at handelen med kvinner og barn ikkje lenger er lønsam. Retningslinene er viktige som signaleffekt frå samfunnet, - sexkjøp er forkasteleg, fordi du etter alt å døme kjøper eit offer.

Men nokon er med:

Statoil var tidleg ute og profilerte det høgt at dei òg har slike retningsliner.Vi ser at Redd Barna og Røde kors og har vedtatt slike, det er bra. Det same gjeld Kirkens Naudhjelp og Flyktningerådet. For nokon organisasjonar gjeld det for både folk heime og ute. Men så etterlyser vi resten: Andre oljeselskap, reiarlag, flyselskap – det er mange med stor, internasjonal aktivitet.

I sommar kom undersøkinga "Kjøper ekte mannfolk sex" om horekundar i Noreg. Undersøkinga var utført av Elin Kippe ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Granskinga viste at dei fleste av sexkjøparane i Noreg er etnisk norske menn. Rapporten er basert på intervju med 20 menn som kjøper eller har kjøpt seksuelle tenester. Det kjem her fram at ni av mennene mener kjøp av seksuelle tenester er delvis akseptert. Ein av kundane fortel at synet på prostitusjon har endra seg de 10 siste årene, og at samfunnet er blitt meir liberalt.

I rapporten skriv Kippe at fleire av kundene har en markedsliberalistisk holdning til kjøp av seksuelle tenester: (Sitat:)"...Dessuten betraktet flere av mennene sexkjøp som en form for rekreasjon, i likhet med å benytte andre tjenester, som for eksempel å gå til frisøren eller på restaurant. Mange sammenlignet sexkjøp med en hvilken som helst annen tjeneste eller gode som er tilgjengelig i samfunnet".

Dette seier mykje om ei haldning som kanskje er meir utbreidd enn vi ynskjer å tru. Difor er det så viktig at store arbeidsgjevarar, i sær der det er vanleg at dei tilsette reiser innanlands eller utanlands som del av arbeidet, innfører tilsvarande reglar for å gjere tydeleg at sexkjøp er uakseptabelt .

Eg vil til sist nytte høvet til å oppmode alle dei nordiske landa til å arbeide for å få innført ein type etisk atterhald eller i stillingsinstruksane at kjøp eller aksept av seksuelle tenester ikkje kan aksepterast og er i strid med stillinga til offentleg tilsette. Slik vil vi kunne gje eit klart felles nordisk signal om at kjøp av seksuelle tenester er uakseptabelt.

Lykke til med denne viktige konferansen, og takk for meg!