Statssekretær Hans Olav Syversen, Barne- og familiedepartementet

Den regionale stat – forutsetninger og forventninger for 2005

Departementets høstkonferanse for fylkesmennene

Stavanger 24. - 25. november 2004

Fylkesmann, representanter fra fylkesmannsembeter, medarbeidere i BFD og andre gjester! Det er en glede for meg å ønske velkommen til høstmøtet her i Stavanger. Høstmøtet er en viktig anledning for både politisk ledelse og embetsverket til å møte den regionale statsforvaltningen og si litt om både forventninger til dere og utfordringer knyttet til Barne – og familieministerens ansvarsområder. La meg først si litt om oppgaver og utfordringer på barnevernområdet. Jeg vil også knytte noen kommentarer til Befringutvalgets rapport. (Den må følges opp videre og tiltak vurderes også sett i forhold til de mange henvendelser dere har fått om granskning lokalt.) Andre halvdel av mitt innlegg vil handle om barnehagene, og noe på det familiepolitiske området.

Siden forrige høstmøte har begivenhetene stått i kø. Barnehagereformen, barnevernreformen og opprettelsen av et nytt direktorat har tatt mye oppmerksomhet og resurser både på det politiske og administrative nivå.

Barneverntjenesten

Som dere alle vet, har vi fått en ny statlig organisasjon med ansvar for andrelinjetjenester og faglig bistand til kommunene. Dette betyr at tyngdepunktet for det faglige arbeidet i regionene nødvendigvis må ligge til den nye regionale barnevernorganisasjonen – BUFetat. For embetene betyr dette at de faglige utviklingsoppgavene på barnevernområdet i mindre grad blir lagt til embetene, men at dere i tillegg til en styrket tilsynsoppfølging, fortsatt skal ha en rolle som forvaltningsrådgivere, rettsikkerhetsgarantister og pådrivere i koordineringen av den regionale statlige politikken på oppvekstområdet. For å kunne utøve et godt og forsvarlig tilsyn både i kommuner og i institusjonene, vil departementet bidra til kompetanseutvikling på tilsynsområdet også i 2005.

Vi skriver nå november 2004. Snart ett år er gått siden staten overtok ansvaret for det tidligere fylkeskommunale barnevernet og familievernet. Dette har vært og er en reform preget av høyt tempo og mange utfordringer. Vi har fått på plass fem barnevernsregioner (BUF etat) og vi har etablert et direktorat (Bufdir) som vil få flere oppgaver som jeg skal komme tilbake til senere, samt 26 fagteam geografisk spredt over hele landet. Mer enn 80% av de private institusjonene er godkjente eller har fått en midlertidig godkjenning, og vi stiller de samme krav om kvalitet til alle institusjoner.

Både i direktoratet og i regionene arbeides det systematisk for å innfri viktige politiske målsettinger med forvaltningsreformen. Målsettingene er; bedre faglig bistand til barnevernet i kommunene, bedre koordinering i andrelinjetjenesten, bedre og mer differensiert institusjonstilbud. Kvalitet på tiltakene og bedre styring av økonomien står også sentralt. Gjennom sentrale virkemidler som dette skal vi sikre at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og at færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass.

Hovedaktiviteten i barnevernet i Norge i dag foregår i kommunene. Mye av tankegangen bak etableringen av fagteam er å gi kommunene mer hjelp i de vanskelige sakene. Fagteamene skal være en nyttig samarbeidspartner ved vurdering av alternative tiltak i nærmiljøet, og skal bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet. Mange kommuner har allerede i dag etablert samarbeidsrelasjoner til teamene, andre har mindre behov for denne hjelpen. Det viktigste er å ha en klar målsetting om at fagteamene skal være et faglig serviceorgan for kommunene. Fremover vil vi arbeide videre med å utvikle fagteamene, slik at kommunene kommer til å oppleve disse som en ressurs for det kommunale barnevernet. Fylkesmannen er i denne sammenheng en viktig lyttepost for hvordan kommunene opplever fagteamene, og dere kan gi oss innspill i det videre arbeidet.

Barnevernet kan ikke oppfylle sin målsetting på egen hånd. Løsningen på problemene til vanskeligstilte barn må i stor grad finnes på de helt vanlige arenaene som skole, fritid og andre tjenester, men med barnevernet som en sentral støttespiller. Derfor er det så viktig at barnevernets formelle samarbeidsansvar omsettes i praktisk samarbeid med andre etater og tjenester. Jeg vil derfor igjen understrek fylkesmannens viktige rolle som pådriver for koordinering og samordning av tjenester lokalt.

Tilsyn og rettssikkerhet

Fylkesmannens tilsyn er vesentlig for barn og unges rettssikkerhet. Fylkesmannen har i dag ansvaret for tilsyn med det kommunale barnevernet og med barneverninstitusjonene. Det er ikke foretatt noen større endringer når det gjelder fylkesmannens ansvar for tilsyn på barnevernområdet. Individtilsynet står fortsatt i fokus, og jeg håper det nye rapporteringsskjemaet oppleves som nyttig. Selv om det er gitt en åpning for færre tilsyn, er det svært viktig å understreke at det individrettede tilsynet er av stor rettssikkerhetsmessig betydning. Sammen med systemrevisjonen skal dette tilsynet være en prioritert oppgave. Fra departementet side vil vi vurdere om det er behov for veiledningsmateriell, til støtte for fylkesmannens samtaler med barn på institusjon. I denne sammenheng kan jeg fortelle at jeg i høst ble invitert med på et tilsynsbesøk på en barneverninstitusjon i regi av fylkesmannen i Oslo og Akershus. Det var en ny og nyttig erfaring for meg å få treffe og snakke med ungdom og personalet og se på hvordan arbeidet ble lagt opp ved en akuttinstitusjon for ungdom som dette var.

Fylkesmannen er nå også pålagt å foreta tilsyn i form av systemrevisjon med alle institusjoner en gang per år (tilsynsforskriften § 9). I forbindelse med dette har departementet, i samarbeid med fylkesmennene, utarbeidet en veileder for denne type tilsyn. I tillegg har vi gitt tilbud om opplæring til embetene i denne metodikken. Fra departementets side arbeides det også med å ferdigstille et rundskriv som omtaler nærmere hvordan kravet om internkontroll i barnevernsinstitusjonene skal forstås (jf kvalitetsforskriftens § 10). Mange har etterspurt en nærmere presisering av denne forskriften, og vi vil derfor sende ut dette tidlig i 2005.

I forbindelse med iverksetting av reformen ble det stilt spørsmål om statens ulike roller som både tjenesteutøvende barnevernsmyndighet og tilsynsmyndighet. Hittil har vi ikke registrert at det har vært situasjoner der fylkesmannens troverdighet, legitimitet eller rolle i forhold til den nye organisasjonen har vært gjenstand for diskusjon. I stedet har vi opplevd mange engasjerte fylkesmenn som har ivret etter å få i gang dialog med den nye etaten og, for å formidle og utveksle kunnskap. Vi tror en løpende dialog mellom dere og de nye regionene kan gi en fruktbar synergieffekt. Dere sitter på mye lokalkunnskap i kommunene. Dere har innsikt og kan vurdere viktige sider ved institusjonsdriften. Dette er nyttig kompetanse mht den videre utvikling av det regionale barnevernet.

Regjeringen vil understreke at fylkesmannen fortsatt vil være en viktig garantist for barnevernsbarnas rettssikkerhet. Selv om ansvaret for å bistå kommunene med rekruttering og opplæring av tilsynsførere overføres til regionene fra 2005, blir det viktig at dere i framtida gir bidrag til det faglige opplegget, nettopp fordi dere representerer den beste kompetansen på tilsynsområdet. Vi har oppfordret dere til dialog med regionene om dette, og vi vet at mange av dere har etablert slik kontakt

Regionskonferanser høsten 2004

Som de fleste av dere er kjent med, har Riksrevisjonen foretatt en forvaltningsrevisjon av blant annet det kommunale barnevernets tilsyn og oppfølging av barn og unge som er plassert utenfor hjemmet. I rapporten er både fylkesmannens tilsynsvirksomhet og barnevernet i kommunene viet stor oppmerksomhet. Statsråden med departementet har som ansvarlig barnevernsmyndighet et særskilt ansvar for å følge opp Riksrevisjonens merknader om barnevernet.

Som en oppfølging av Riksrevisjonen har det vært gjennomført regionale konferanser i hele landet, hovedmålgruppen har vært ansatte i det kommunale barnevernet. På disse konferansene har vi fokusert på Riksrevisjonens merknader om mangler ved det kommunale barnevernet. Manglende tilsyn med og oppfølging av fosterhjem, manglende oppnevning av tilsynsførere og mangel på tiltaksplaner og omsorgsplaner, er tatt opp. Konferansene har blitt godt mottatt i kommunene. Det er viktig å utnytte den ekstra motivasjon og inspirasjon konferansene har gitt. Jeg ser derfor fram til tilsynskonferansen i Oslo 10. februar neste år, der vi skal drøfte hvordan dette viktige arbeidet skal følges opp framover.

Dere har hatt og har en sentral rolle i det arbeidet som gjøres i høst. De fleste av dere er nå i gang med å gjennomføre tilsyn med noen utvalgte kommuner i hvert fylke. Et tilsyn som vi ser frem til av flere grunner. Det vil gi oss systematiske kunnskap om situasjonen i kommunene, og en pekepinn på hvordan innsatsen skal innrettes neste år. For mange embeter har denne høsten betydd et ekstra løft. Vi håper at tilleggsbevilgningen fra departementet har kompensert noe for dette. Jeg vil på vegne av statsråden takke for den innsatsen dere legger for dagen. Jeg vil også benytte anledningen til spesielt å takke Fylkesmannen i Hordaland for all faglig bistand i tilsynsarbeidet.

Familievernet - samlivstiltak

Samorganiseringen av det statlige barnevernet og familievernet innholder en forventning om et nærmere samarbeid mellom de to tjenestene, slik at de kan utfylle hverandre til beste for barna og deres familier. I familievernet er målet også å styrke innsatsen i det forebyggende familiearbeidet. Blant annet vil tilbud om gratis samlivskurs for førstegangsforeldre utgjøre en stor satsing. I løpet av 2006 skal dette bli et landsomfattende tilbud. Vi vil ta initiativ til å få satt fokus på tilsynet med familievernkontorene. Vårt inntrykk er at dette tilsynet ikke fungerer godt nok, og vi må finne mer hensiktsmessige revisjonsopplegg. Det vil vi komme tilbake til.

Befring-utvalgets rapport

Som de fleste av dere er kjent med, har det vært nedsatt et uvalg for å framskaffe kunnskap om omsorgssvikt og overgrep i institusjoner hvor barnevernet foretok plasseringer i tidsrommet 1945–80. Utvalget skulle gi en helhetlig oversikt over omfanget av omsorgssvikt og overgrep, bakgrunnen for at dette kunne skje, samt å kartlegge hvordan tilsynsfunksjonene ble ivaretatt. Rapporten ble overlevert statsråden 1.november.

Mange institusjoner gjorde en god jobb; det slår rapporten fast. Men utredningen har avdekket at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter, har funnet sted i barnehjem og skolehjem/spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker i hele mandatperioden 1945–1980.

Ved mange av disse institusjonene var fysiske overgrep en del av hverdagen. Men utvalget understreker også at barnehjemmene varierte mye med hensyn til den omsorg de maktet å gi barna. Her er det også variasjoner over tid. Det er vanskelig å stadfeste omfanget av overgrepene. I barnehjemmene har de aller fleste offer blitt utsatt for overgrep fra ansatte. I skolehjem/spesialskoler har det i tillegg til overgrep fra ansatte, også forekommet mange overgrep fra andre elever. Utvalget stadfester at det er ingen tvil om at flesteparten av de som har vært utsatt for overgrep snakker sant. Statsråden har understreket at hun tror på hva barnevernsbarna forteller.

Rapporten fokuserer også på tilsyn med barnehjemmene og skolehjemmene. Det statlige tilsynet var preget av en ambisiøs målsetting med krav om oppfølging, kontroll og rapportering til overordnede instanser. Men når uakseptable forhold ble avdekket, førte det sjelden til endret praksis, derimot noen ganger til nedleggelse. En generell svakhet ved tilsynsordningene var at den ikke innebar noen garanti for direkte kontakt mellom de som skulle føre tilsyn og de enkelte barn.

Utvalget prøver også å vurdere hvordan dette kunne skje. I en historisk kontekst søkes dette forklart ut fra straffetradisjon, pedagogisk praksis og lovgivning. Faktorer knyttet både til en lang straffetradisjon, til enkeltpersoner, og til vanskelige situasjoner, kunne til sammen føre til ulike former for fysiske overgrep. Ressurssituasjonen blir også trukket fram som en faktor: Mangel på personale med adekvat kompetanse, sammensetningen av barn og unge, mangelfullt utstyr, økonomiske vanskeligheter, overbelegg i institusjonene og mangelfullt tilsyn framtrer – alt dette er med å danne bakgrunn for at omsorgssvikt og overgrep kunne skje.

Hva skjer videre? Departementet arbeider nå med forslag til oppfølging av rapporten. Men det legges ikke opp til en nasjonal gransking. Mange tidligere barnehjemsbarn har vært opptatt av hva som skal skje i deres konkrete sak. Utvalget selv foreslår at billighetserstatning som ikke stiller så strenge krav til dokumentasjon kan være en vei å gå. Utvalget er også opptatt av at vi i dag ikke igjen skal oppleve at barn blir utsatt for overgrep på institusjon. De peker på flere virkemidler, som utdanning og pedagogiske krav til ansatte. Tilsyn og kontroll med institusjonene er også sentrale virkemidler. Utvalget er opptatt av at det må legges til rette for en struktur som skaper trygghet, og barna må få muligheter til å utvikle selvtillit og tiltro til at de kan ha innflytelse over livet sitt. Det er viktig at barn på institusjon får oppleve mestring gjennom ulike aktiviteter og positive tilbakemeldinger. Det arbeides nå med et opplegg for å følge opp Befring-utvalgets innstilling, men det er ennå for tidlig å si konkret hvordan oppfølgingen blir.

Barnehager

Vi kan trygt si at 2004 har vært det store barnehageåret. Aldri tidligere har barnehagesektoren hatt så sterkt politisk fokus. Det har til tider vært mye støy, men det er viktig å ha i mente at barnehagereformen skulle gjennomføres på rekordtid. I løpet av få måneder fikk vi på plass både maksimalpris, skjønnsmidler og to nye forskrifter. Jeg vil i denne forbindelse rette en stor takk til fylkesmennene for den ekstraordinære innsatsen i året som har gått.

Så litt tall: Regjeringen har økt bevilgningene til barnehagesektoren med om lag 5,5 milliarder kroner nominelt i perioden 2002-2004. I budsjettet for 2005 foreslår vi ytterligere økte bevilgninger til barnehagesektoren med om lag 1,4 milliarder kroner i forhold til saldert budsjett 2004. Det legges opp til nye barnehageplasser til 9000 barn i 2005. Vi nærmer oss målet om full behovsdekning, men utfordringene er store. Kommunene trenger tid til å regulere tomter, og ny kapasitet ”spises opp” fordi flere som allerede har plass ønsker heltidsplass. En øyeblikksmåling i august viste at vel 20 000 barn sto på venteliste. Vi mener det ikke er realistisk å forvente en utbygging av plasser i 2005 som dekker dette behovet – selv med de sterke virkemidlene vi har i dag. Regjeringen mener det mest realistiske vil være å gjennomføre den resterende utbyggingen over to år. Vi varsler i budsjettet for 2005 at vi vil prioritere flere barnehageplasser framfor å gi nye lettelser i foreldrebetalingen og foreslår derfor at innføringen av trinn 2 i maksprisen utsettes. Regjeringen vil for øvrig legge fram en Stortingsmelding våren 2005, med bl.a. evaluering av trinn 1 i maksprisen.

ECONs undersøkelse fra august viste at foreldrebetalingen gikk mest ned i private barnehager etter innføring av makspris, i gjennomsnittelig 9 prosent. I kommunale barnehager var reduksjonen 4 prosent. Undersøkelsen viste også stor usikkerhet blant barnehagebestyrere om finansieringen av reformen. For å få mer kunnskap om virkningen av reformen, vil BFD igangsette en ny undersøkelse om foreldebetalingen.

Departementet har sendt utkast til ny barnehagelov på høring. Proposisjonen legges fram for Stortinget i mars 2005. Den nye loven skal sikre høy kvalitet i barnehagetilbudet, samtidig som det skal legges til rette for mest mulig lokal utforming av tilbudet. Forslaget innebærer flere forenklinger for kommunene.

Kommunene har fått mange nye oppgaver som barnehagemyndighet og vil etter hvert også få ansvaret for finansieringen av barnehagesektoren. Derfor bør kommunene også få ansvaret for å finne måter å organisere oppgaveløsningen på. Lovutkastet legger til rette for større lokalt handlingsrom og forenkling av regelverket. Departementet fastholder at alle barnehager som godkjennes skal ha rett til å etablere seg med offentlig støtte, slik at foreldrenes valg styrer hvilke barnehagetilbud som utvikles og etableres.

Det foreslås at kommunen fortsatt – ut fra forenklede kriterier – skal avgjøre søknader om godkjenning av nye barnehager etter en helhetlig vurdering. Dette innebærer færre detaljerte normer enn i dag, bla. til inne – og uteareal i en barnehage. Formålsparagrafen i dagens lov foreslås videreført. I tillegg foreslås en ny bestemmelse om barnehagens innhold.

Rammeplan for barnehagen skal revideres. Vi har nettopp nedsatt en arbeidsgruppe med fagfolk fra sektoren som skal komme med innspill til dette, ledet av professor Thomas Moser ved høgskolen i Vestfold. Det vil fortsatt være departementet som fastsetter rammeplanen som en forskrift til loven, og den vil bli sendt ut på bred høring høsten 2005. Planen skal tre i kraft samtidig med endringene i barnehageloven 1. januar 2006. Vi håper det blir livlige diskusjoner rundt i barnehagene og kommunene om hva slags rammeplan vi trenger.

Utbygging av barnehager skal ikke gå på bekostning av kvaliteten. Kvalitetsarbeid er et kontinuerlig arbeid – det kjenner dere godt til, og her gjør fylkesmennene en stor innsats for å stimulere til lokal arbeid i kommuner og barnehager. 2005 blir et spennende kvalitetsår. Kvalitetsgruppa, som ledes av Frode Søbstad, skal legge fram sin endelige rapport i februar, og det blir viktige innspill til det videre arbeidet med å sikre og utvikle kvaliteten i barnehagene.

Fylkesmennenes rolle mht barnehagene

Fylkesmennene er tungt inne i barnehagesektoren og skal også være det i årene framover.

Dere er våre viktigste medspillere for å nå målene på barnehageområdet. Det er i kommunene utbyggigen skal foregå, men det er regional stat som har den viktige "dytte-jobben". Dere er tungt inne på flere plan – både for å motivere, være pådrivere og veilede kommunene, men også som tilskuddsforvaltere og kontroll- og tilsynsorgan. I forslag til ny barnehagelov foreslår blant annet regjeringen å forsterke fylkesmannens tilsynsansvar overfor kommunene som barnehagemyndighet.

Fylkesmennene skal prioritere arbeidet med gjennomføring av barnehagereformen. Nettopp den posisjonen embetene har – som Regjeringens forlengede arm OG som viktig kunnskaps- og kompetansesenter for kommunene, gjør fylkesmennene til krumtapper i gjennomføringen av barnehagereformen. Dere skal ha pådriverfunksjon i utbyggingen og må særlig følge opp de kommuner som har et stykke igjen for å nå målet om full barnehagedekning. Nye forskrifter i barnehageloven om foreldrebetaling og likeverdig behandling av private og offentlige barnehager stiller økte krav til fylkesmennenes juridiske og økonomiske kompetanse. Barnehagereformen har høy politisk prioritet, og det er derfor nødvendig for embetene å tilpasse ressursbruk i forhold til dette i en overgangsperiode.

Samarbeid på tvers av fagavdelinger vil være helt nødvendig i oppfølging og gjennomføring av barnehagereformen.

Videre krever barnehagereformen økt rapportering fra kommune. Fylkesmannen har en sentral rolle i å innhente og kvalitetssikre tall, og arbeidet stiller store krav til overholdelse av frister. Fylkesmennene vil neste år få midler til informasjon, veiledning og oppfølging av kommunene på barnehagefeltet i 2005. Nøyaktig hvilket beløp som tildeles hvert embete vil vi komme tilbake til i begynnelsen av januar.

Kort om Likestilling

For oss i politisk ledelse er det avgjørende at vårt regionale ledd tar tak i og følger opp Likestillingsloven og særlig de nyere pliktene som aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt. Dere må arbeide innomhus i embetene, men ikke minst: Puste kommunene i nakken, både med hensyn til likestillingsloven og kommuneloven. Det er en rekke bekymringsgrunner i forhold til "kjønns-likestillingsstatus" i vårt land: U-likelønn, fravær av kvinner i toppledelse offentlig og privat; (samt i styrerommene), fravær av menn i barnehager og oppvekstsektoren generelt, mest deltid blant kvinner og så videre. Arni Hole vil komme inn på disse tingene i morgen.

Overføring av oppgaver til direktoratet

Som dere er orientert om i andre sammenhenger og ser av budsjettet, er departementet i gang med omorganisering. Etter en vurderingsprosess og det faktum at vi har fått vårt eget direktorat (Bufdir), har vi besluttet å legge en del barnehagefaglige oppgaver, forvaltning av statstilskuddet til krisesentrene samt noen mindre oppgaver vedrørende meklingsordningen dit.

Fra nyttår faller forvaltningen av statstilskuddet til krisesentrene bort fra embetene og direktoratet overtar. Det hører med at direktoratet også skal lage en nasjonal tilgjengelighetsplan for krisesentrene og bl.a. følge opp en rekke av tiltakene i den nye Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Vi ønsker at arbeidet mot vold og tiltak i forhold til barn, unge og kvinner i krise, skal samordnes best mulig regionalt og ute i førstelinjen. Direktoratet vil da kunne bruke sine regionale apparater og samspillet med kommunene i å samordne beslektede oppgaver. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å takke fylkesmennene for det arbeidet de har gjort som et viktig bindeledd mellom departementet, krisesentrene og deres vertskommuner. Den kompetansen som dere har tilegnet dere på dette feltet, håper vi at vi kan dra nytte av i arbeidet med en tilgjengelighetsplan for krisesentrene.

Når det gjelder barnehagefaglige oppgaver, så har statsråden vurdert at mye av dette er fagoppgaver der BFD trenger å ha et faglig organ til å utføre oppgavene nasjonalt, drifte ting, evaluere, måle og rapportere til departementet. Selvfølgelig i en god styringsdialog med departementet, som alltid vil ha politikkutviklingen og lovforvaltningen. Vi skal bygge opp en enhet i direktoratet og vil pr.1 juli neste år ha overført disse oppgavene.

Samtidig er det viktig å understreke at fylkesmannsembetene skal bli mer tydelige som tilsynsorgan /rettsikkerhetsorgan overfor kommunene, dette ligger i lovutkastet som nå er ute på høring. Fylkesmennene vil fortsatt være viktige kontaktpunkter regionalt, for direktoratet og departementet nasjonalt. Hvordan nasjonale utviklingsoppgaver skal tilrettelegges av direktoratet i forhold til fylkesmennene, er en prosess vi nå skal gå nærmere inn i og der direktoratet og fylkesmennenes arbeidsutvalg må trekkes med.

Uansett: Fylkesmennene vil være vår fremste aktør når det gjelder full utbygging og gjennomføring av barnehagereformen.

Avslutning

Gode oppvekstvilkår for barn og unge forutsetter en koordinert innsats på tvers av sektorer og profesjonsgrenser. Det er en viktig oppgave for embetene å motivere kommunene til å styrke og videreutvikle samarbeidet mellom barnehage, barnevern, helsestasjon og skole. Gjennom dette bidrar dere til at kompetanse og kunnskap på fagområdene øker, og dere bidrar aktivt til bedre ressursutnyttelse og forebygging av sosiale problemer.

Berørte departementer har i disse dager satt i gang et arbeid for å framskaffe en kunnskapsstatus om det samlede tjenestetilbudet til barn og unge. SINTEF har fått oppdraget. Gjennom en slik kunnskapsstatus ønsker vi å se barnevernet, barnehagen, skolen, fritidssektoren, PPT, helsetjenestene og familievernets rolle i sammenheng, og vurdere helheten i tilbudet ut fra barn og unges behov. Rapporten vil foreligge om ett år.

Gjennom de omorganiseringer som har skjedd i de fleste embetene er det i dag lagt et godt grunnlag for helhetlig tenkning, som er en forutsetning for godt samarbeid over etats- og profesjonsgrenser. Jeg tenker da på at både fylkeslege og utdanningsdirektør har blitt en del av embetet, og dere alle har oppgaver knyttet til tjenester for barn og unge som det er viktig å se i sammenheng. Dere står nært kommunene, og for departementet representerer dere en viktig innfallsport til kommunene. Dere har kunnskap om hvor ”skoen trykker”, og hvordan tjenestene kan utvikles til beste for brukerne. Barne- og familiedepartementet har en god dialog med fylkesmennene. Den kunnskap vi får fra dere bruker vi i vår politikkutforming til barn og unges beste. Dette både håper og tror jeg vil være en del av grunnlaget for vårt videre samarbeid.

Til barnet kan vi ikke si "i morgen". "Barnets navn er i dag"

Ha en utbytterik konferanse!