Historisk arkiv

Et mer åpent barnevern

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Dagskonferansen Åpenhet - til barnets beste?. Av politisk rådgiver Ruth Stenersen

Politisk rådgiverRuth Stenersen, Barne- og familiedepartementet

Et mer åpent barnevern

Dagskonferanse: Åpenhet – til barnets beste?. Arr. FO - Osloavdelingen,

Oslo 3. mars 2004

Innledning

Det moderne mediesamfunnet stiller store krav til kommunikasjon og åpenhet på alle områder. Og vi kan vel være enige om at barnevernet ikke har hatt så lett for å finne den gode balansen mellom lovpålagt taushetsplikt på den ene siden, og det informasjonsnivå som kreves for å oppnå nødvendig tillit på den andre. En slik tilstand kan lett få karakter av et dilemma; det blir galt enten man sier for mye eller for lite. Og da blir det kanskje sikrest å henvise til taushetsplikten? Moderne media stiller ofte ubønnhørlig krav om åpenhet og innsyn. Det kan i noen grad ha bidratt til å forsterke et slikt dilemma.

Når vi nå har omorganisert deler av barnevernet, for at andrelinjetjenesten skal kunne yte bedre bistand til barnevernet i kommunene, er det også på tide å ta tak i spørsmålene rundt kommunikasjon og åpenhet.

Enkeltsaker og konflikt

Mediene formidler enkeltsaker, og medietrykket blir spesielt hardt der det finnes en konflikt. Og i barnevernssaker som kommer i offentlighetenes søkelys, er det alltid konflikter; media søker alltid konfliktene. Bak enhver medieomtalt enkeltsak står det en kilde, som oftest en voksen, som er part i saken. Stadig oftere ser vi at en part, gjerne representert ved advokat, er aktive for å få presentert sin side av saken gjennom media. Vi ser også at advokater ofte kalkulerer med at barnevernet ikke vil eller kan møte dem på denne arenaen. Som Tor Erling Staff sa det under mediestormen rundt fosterbarnet i Østfold: ”Det bare er slik at vi kan gå ut med vår sak i media, mens barnevernet er bundet av taushetsplikt. Sånn må det bare være, det er ikke vårt problem…” Ikke ordrett sitat riktignok, men meningen var klar.

Ut fra dette kan vi stille mange spørsmål:

Utøver journalistene god kildekritikk?

Holder de seg til de journalistiske kravene til etikk?

Hva skjer når journalisten møter ”ingen kommentar” fra barnevernet?

Er taushetsplikten også til barnets beste, eller tjener den først og fremst til å beskytte barnevernets ansatte?

Skaper taushet fra barnevernet derfor mistillit hos befolkningen?

Hvorfor er barnevernet så uforberedt på mediehenvendelser?

Vi må belyse dette, ikke minst fordi vi ser at mediene i mange saker påvirker det videre hendelsesforløpet.

Vi kan like eller ikke like medienes oppmerksomhet og vinklinger – men fenomenet blir vi ikke kvitt. Det må vi ta konsekvensen av. Dessuten må vi forholde oss til at media ser som sin viktigste oppgave å holde makt og myndighetsutøvelse under strengt oppsyn. Mange vil være enige i at det er en generelt viktig funksjon i et åpent demokrati. Barnevernet er en slik myndighetsutøver.

Når barnevernet på vegne av oss alle i noen tilfeller må si at nok er nok, denne familiesituasjonen er ikke lenger til barnets beste, er det mest nærliggende for media å gripe tak i de konfliktene som kan oppstå mellom barnvernet og de foresatte. Barnets beste hører vi sjeldnere om . Og de gode sakene der barnevernet er i dialog med foreldrene og hjelper tusenvis av barn hvert år, blir sjeldent omtalt i mediene - fordi det er normalen. Fravær av konflikt betyr som regel fravær av medieinteresse.

Barnevernets legitimitet

Det er svært viktig at barnevernet blir respektert for de oppgaver tjenesten er satt til å ivareta. Barnevernet får ikke gjort det de skal uten å ha legitimitet blant familier de har kontakt med. Barnevernet må også være respektert blant samarbeidende tjenester – og i samfunnet og befolkningen for øvrig. For å oppnå en slik status, er det viktig at barnevernet er tydelig og kommuniserer sine verdier og sin rolle når det gjelder hvilke prinsipper som ligger til grunn for avgjørelser og tiltak. Barnevernets forpliktelse til å si fra når nok er nok, skal følgelig også kommuniseres tydelig. Det betyr at barnevernet trenger talspersoner; ansikter og navn som offentlig fronter barnevernets oppgaver, ansvar, metoder og avgjørelser.

Fra gallupundersøkelser på 90-tallet vet vi at legitimiteten til barnvernet er relativt lav i befolkningen. Et interessant funn i disse undersøkelsene var at de som hadde vært i kontakt med barnevernet, gjennomgående var mer positive til tjenesten enn andre. Dette bekreftes nå i en fersk undersøkelse foretatt av Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet. Et utvalg på 320 foresatte som har hatt kontakt med barnevernet er spurt om hvordan de opplevde denne kontakten. Over 90 % svarte at de var blitt møtt med respekt. En nesten like stor andel mente at saksbehandleren viste omsorg for dem, og mer enn 80 % mente at samtalen med barnvernet hadde vært til hjelp. Mer enn 80 % av de samme foresatte mente også at kontakten var positiv over tid. Ca 70 % mente at barnevernet var til stor eller ganske stor hjelp, dersom de vurderer saken sin som helhet.

Det andre barnevernet

Den refererte undersøkelsen kan tyde på at barnevernet er bedre enn sitt rykte. Det synes jeg ikke er overraskende. Grunnen tror jeg er at de foresatte i barnevernssaker først og fremst møter ”det andre barnevernet”, det barnevernet som vi ikke så ofte hører om i media.

Men unntakene finnes. I lørdagsbilaget til avisa Nordlys 25. oktober i fjor forteller en mor om sin kontakt med barnevernet; om det flinke barnevernet som gikk i dialog, og som ville barnas og hennes beste. Familien ble tatt på alvor og vist respekt. Barnevernet lyttet både til henne og ungene. Hun har måttet gi fra seg flere barn, men aldri følt seg tråkket på. Barnevernet har gjort mange feil, bl.a. flere feilplasseringer, fortsetter hun. Men de er bare mennesker, det er menneskelig å feile. Også barna fikk et godt forhold til barnevernet og saksbehandlerne sine. Når konsulentene kommer på besøk til barna som er i fosterhjem, blir de tatt imot som familie. Barna gir dem alltid en klem.

Forvaltningsreformen

Fra 1. 1. 2004 har staten overtatt de oppgavene fylkeskommunene hadde på barnevern- og familievernområdet. Oslo er unntatt fra reformen, og i Trondheim skal det drives forsøk med at kommunen har ansvar for hele barnevernet (både første- og andrelinjetjenesten). Departementet forutsetter likevel – og vil bidra til – at det blir god kontakt mellom Statens barnevern og familievern og barnevernet i Oslo og Trondheim.

Når staten påtar seg et større ansvar i barnevernet, skal staten også bli en ressurs for kommunene. I dette perspektivet er ikke det viktigste å overta oppgaver, men at vi skal bistå kommunene med økt kompetanse og kvalitet i det kommunale barnevernet. Det overordnede målet er at flest mulig tiltak skal lykkes mens barna bor hjemme i sine egne familier, eventuelt i fosterhjem.

For noen i barnevernet kan det være vanskelig å vurdere hvordan en skal opptre i forhold til media; hva kan man si, når bør man si noe og når bør man la være? Dette krever at noen grunnleggende spørsmål drøftes:

Hvordan skal taushetsplikten praktiseres?

Hvor riktig er påstanden om at barnevernet skjuler seg bak taushetsplikten for å beskytte seg selv?

Hvor ofte vurderes det om taushetsplikten faktisk er nødvendig og begrunnet?

Hvor ofte innrømmer barnevernet feil eller viser ydmykhet når en sak først er blitt het og mediefokusert?

I slike situasjoner kan barnevernet trenge noen å rådføre seg med, og ha behov for ulike former for mediekompetanse. Man kan for eksempel tenke seg at alle hjelpetjenestene i kommunen eller bydelen går sammen om å skolere seg med tanke på å møte media på en best mulig måte – ved hjelp av medie- og informasjonsfaglig kompetanse.

Kommunikasjonsstrategi for barnevernet

Til støtte for arbeidet med det nye barnevernet er det under utvikling en informasjons- og kommunikasjonsstrategi, der økt åpenhet og bedre mediekunnskap vil bli viktige tema. Barnevernets omdømme er det sentrale. Det er departementets mål at det nye barnevernet skal være preget av større åpenhet og en mer bevisst holdning til informasjon og medieinteresse. Som grunnlag for arbeidet med denne strategien vil det bli innhentet oppdatert kunnskap og analyse på flere områder:

Holdninger til og praktisering av offentlighet (aktiv kommunikasjon) blant ansatte i barnevernet, og hvilke erfaringer som er gjort.

Kunnskap om og holdninger til barnevernet blant politikere og administrasjon i kommunene.

Barnevernssaker slik de er omtalt i media det siste året; hva ligger bak, hvordan er de presentert, og hvilke holdninger styrer media.

Holdninger til barnevernet blant barnevernsbarn selv, blant annet gjennom Landsforeningen for barnevernsbarn, eventuelt nåværende barn i barneverntiltak

Holdninger til barnevernet i befolkningen og hvilke kilder for informasjon som først og fremst påvirker holdningene

Konferanse og erfaringer og utfordringer knyttet til åpenhet om barnevernet, og diskusjonsforum på SBFs intranett.

Deretter iverksettes utviklingen av selve kommunikasjonsstrategien. Arbeidet skal være ferdig innen utløpet av 2004. Men en kommunikasjons-strategi må også forankres i hele organisasjonen. Derfor blir de ansatte, organisasjoner, kommuner og andre miljøer med klare ”aksjer” i barnevernet viktige medspillere i prosessen.

Avslutning

Vi trenger et barnevern som er preget av stor åpenhet og en bevisst holdning til informasjon og medieinteresse. En slik grunnholdning er også viktig for den tryggheten som er nødvendig for å kommunisere klart at noen ganger er barnevernet forpliktet til å ta kontroversielle avgjørelser. Og at taushetspliktbestemmelsene er der for barnas skyld. Da må barnevernet ha talspersoner; ledere som kan gi barnevernet ansikt og stemme, som forstår medienes rolle og betydningen av aktiv informasjon.

Samtidig må vi bli flinkere til å få fram historien om barnevernet som hjelpere. Noen ganger til og med helter som gir "alt" for at det skal gå så bra som mulig med dem dette gjelder: Barna!

Ha en fin konferanse!