Statssekretær Hans Olav Syversen, Barne- og familiedepartementet

Hvordan få flere kvinner i styrene?

PLUSSkonferansen, en konferanse om verdier og holdninger i næringsliv og offentlig forvaltning

Molde, 23. september 2004

Tusen takk for invitasjonen til denne konferansen om verdier og holdninger i næringslivet og offentlig forvaltning! Jeg er overbevist om at holdningsskapende arbeid er viktig for å få bedre kjønnsbalanse i styrene.

Som dere vet, er det vedtatt regler om kjønnsrepresentasjon i styrer. For de statseide selskapene trådte regelverket i kraft 1. januar 2004.

Allmennaksjeselskapene har derimot fått en frist til høsten 2005. Dersom de på egen hånd greier å oppnå lovens krav innen den tid, vil ikke loven bli iverksatt. De har med andre ord fått muligheten til å vise at lovregulering er et unødvendig virkemiddel for å oppnå kjønnslikestilling i styrene. Det er nå opp til næringslivet å følge opp.

Det er ikke noen ny problemstilling vi tar opp på denne konferansen, og det er antakelig liten uenighet om at flere kvinner bør komme sterkere i posisjon i næringslivet. Vi har nylig avsluttet en makt- og demokratiutredning, hvor søkelyset også er satt på kjønn, makt og likestillingspolitikk. To forfattere beskriver politikk for likestilling mellom kjønnene som et trettiårig samfunnsprosjekt hvor mange sterke ambisjoner og stor iver nå ser ut til å være erstattet av ”en myr av velvilje”. Og en tro på at ting vil gå den riktige veien av seg selv, det tar bare litt tid.

Jeg skal snakke om et radikalt tiltak, om lovpålagt kjønnsbalanse i styrerommene. [1] Loven er et resultat av at vi ikke tror at all ubalanse vil ordne seg med tiden. Vår erfaring er at det ofte må sterkere lut til.

Det positive som skjedde i kjølvannet av lovarbeidet, var at vi igjen fikk en debatt om likestilling mellom kjønnene, og det har vært interessant å se hvordan de gamle argumentene for og mot likestilling dukket opp med full styrke. Det er kanskje ikke så overraskende. Det dreier seg om maktposisjoner. Makt er som regel ikke noe man får, men noe man må ta, og det er noe som bør omfordeles, - i et demokratiperspektiv.

Det er et viktig mål for Regjeringen å øke kvinners deltakelse i besluttende organer i næringslivet. Begrunnelsen er todelt:

For det første handler det om demokrati.

I et moderne, likestilt samfunn skal begge kjønn ha like muligheter til å bidra med ressurser og talent, og samtidig er vårt demokrati og samfunn bygd på likeverd. Det handler om lønnsomhet, og det handler om demokrati.

For meg er det viktig å understreke argumentet for et reelt demokrati. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at alle, kvinner som menn, skal ha lik mulighet til å delta i de fora der viktige beslutninger tas og til å øve innflytelse i samfunnet. Dette handler om likeverd mellom kvinner og menn, og fordeling av makt og innflytelse. Jeg viser i den sammenheng til at mitt departement også har initiert en egen handlingsplan for likestilling mellom kjønnene. Ett av tiltakene er å få flere menn i barnehagene, i dag er det ca 8 prosent. Det er like viktig med kjønnsbalanse her, hvor våre barn i mange tilfeller oppdras. Eller flere menn i grunnskolen for den saks skyld.

Både menn og kvinner skal ha plass i styrende organer, ikke bare i politikken og den offentlige forvaltning, men også i det private næringsliv. Store selskaper har sentral betydning for vår økonomi, vårt samfunn og vår velferd. I styrerommene fattes det viktige beslutninger, og et styreverv gir grunnlag for makt og innflytelse. Et spørsmål til forsamlingen: Hvordan påvirkes bedriftens legitimitet og troverdighet med hensyn til produkter og tjenester hvis den kun er representere av halvparten av befolkningen i sine styrende organer?

For det andre handler det om mangfold og innovasjon.

Regjeringen ønsker å legge til rette for økt verdiskaping i næringslivet. Økt mangfold har betydning for samfunnets samlede verdiskapning – og dermed det velferdssamfunnet vi ønsker å ha.

Flere kvinner i styrene gir økt mangfold. Når begge kjønn er representert i styret vil de tilføre en bredere erfaringsbakgrunn og dermed et bedre beslutningsgrunnlag i styrearbeidet. Økt mangfold i styrerommene vil bidra til mer innovasjon og kreativitet, raskere omstillinger, og i større grad sikre kvaliteten på styrets beslutninger. Noe som igjen gir bedre lønnsomhet. Den lave kvinneandelen er et tegn på dårlig utnyttelse av samfunnets ressurser og kompetanse. Det burde for øvrig også etter hvert være et mål å få bedre aldersbalanse og bredere etnisk representasjon.

En studie fra 2000, gjennomført ved Handelshøyskolen BI, viser at selskaper som rekrutterer kvinner til styrene har bedre inntjening enn andre selskaper. Nå har også kredittvurderingsbyrået Dun & Bradstreet foretatt en undersøkelse som viser at bedriftenes lønnsomhet øker med høy kvinneandel i styret. Analysen baserer seg på tall fra 2003, og over 20 000 norske aksjeselskaper med over 10 millioner kroner i omsetning, er med i undersøkelsen. En mulig årsak er at disse selskapene har en kultur som skiller seg ut fra de andre i positiv forstand. Dette er bedrifter som søker de beste menneskene og velger blant alle kompetente voksne i landet vårt - ikke bare halvparten - og er flinkere til å se ressurser hos begge kjønn.

Disse to argumentene – om demokrati og rettigheter på den ene siden og utnyttelse av kompetanse og ressurser på den andre - har vært satt opp mot hverandre i debatten om likestilling mellom kjønnene. Jeg ser ingen motsetning her. For meg ligger prinsippet om demokrati og menneskeverd i bunn. Men det forhindrer ikke at jeg ser det selvfølgelige i at vi må ta i bruk alle ressurser og talenter, på alle områder i samfunnet. Og vi vet at talenter, evner og kunnskap er likelig fordelt mellom kvinner og menn.

Dette er i korthet bakgrunnen for at Stortinget vedtok en lov om minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i styrene i statseide og store private selskaper. Lovvedtaket har vært gjenstand for en livlig offentlig debatt etter at regjeringen 8. mars 2002 erklærte at man var innstilt på lovregulering. Siden har vi sett en positiv utvikling i synet på å ta i bruk et så radikalt virkemiddel som lovfesting. Og som Else Bugge Fougner har sagt om lovfesting av kjønnsbalanse i styrer – det er jo bare et pålegg om refleksjon!

I det følgende vil jeg komme nærmere inn på hvordan loven er utformet, og si noe om hvilke tiltak som er satt i verk for å imøtekomme lovens krav om jevn kjønnsrepresentasjon, og de ringvirkninger vedtaket foreløpig har hatt.

Først vil jeg utdype noe nærmere hvorfor vi har gått til dette radikale skrittet for å sikre jevnere kjønnsbalanse i næringslivet.

Misforholdet mellom kompetanse og deltakelse

Norge er blant de landene i Europa med høyest yrkesdeltakelse blant kvinner. Og kvinner og menn har om lag like lang utdanning. På universitet og høyskolene i Norge er seks av ti studenter kvinner. I 2002 utgjorde kvinner 1/3 av alle som tok doktorgrad. Ser vi på hele den yrkesaktive befolkningen, er det like mange kvinner som menn som har utdanning på høyskole eller universitetsnivå.

Jentene gjør det jevnt over bedre i skolen enn guttene. Jenter i videregårende opplæring har bedre standpunktkarakterer enn gutter i 90 prosent av fagene og bedre eksamenskarakterer enn gutter i 80 prosent av fagene.

Dette står i klar kontrast til den lave andelen av kvinner i akademiske stillinger:

I akademia er kvinneandelen blant akademisk ansatte på noe over 20 prosent. På toppen var andelen enda lavere; bare 13 prosent av professorene er kvinner. Det var 12 prosent for 20 år siden... Går det an å sløse sånn med et lite lands ressurser?

Ser vi på næringslivet er det også grunn til å undre seg over hvor det er blitt av alle jentene med eksamen fra Handelshøyskolen eller Juridisk fakultet med toppkarakterer. Mannsdominans er fortsatt den riktige betegnelsen for toppen i norsk næringsliv.

Vi har omlag 600 allmennaksjeselskaper i Norge. Statistikk for juli i fjor viser at 8,5 prosent av alle styremedlemmene er kvinner, og 92 prosent er menn. Ser vi på vervet som styreleder er de totalt dominert av menn, og utgjør 99 prosent. Kun 1 prosent av styrelederne er kvinner (6 av totalt 612 styreledere). Og hele 470 selskaper er helt uten kvinner i styret. Tall fra Brønnøysundregistrene viser at per august i år er 10,5 prosent av styremedlemmene i allmennaksjeselskapene kvinner. Næringslivet har altså tatt et skritt i riktig retning, selv om det fremdeles er et stykke igjen til målet.

Når det gjelder selskaper som kontrolleres fullt ut av staten, kan de aller fleste rapportere om over 40 prosent kvinneandel i styrene. I gjennomsnitt er kvinneandelen her på 45,7 prosent. Dette har vi oppnådd gjennom en aktiv bruk av statens rolle som eier. Etter regjeringens vedtak i 2002 sendte Næringsministeren ut et brev til alle departementene og informerte om kravet om kjønnsrepresentasjon i styrene. Departementene ble bedt om å sørge for at kravet ble innfridd for de selskapene de hadde ansvaret for.

Problemet er altså ikke at det ikke finnes kompetente og egnede kvinner. Problemet er å sikre at den kompetansen kvinner har blir benyttet. Det er dette regelen om kjønnsrepresentasjon skal gjøre noe med. Jeg har en følelse av at mannsdominerte nettverk litt for ofte kun bruker hodelykt med smal lysvinkel fremfor flomlys, når de leter etter styrekandidater.

Den vedtatte loven om kjønnsrepresentasjon gjelder som sagt privateide allmennaksjeselskaper. Det er ikke foreslått regler om kjønnsrepresentasjon i vanlige aksjeselskaper.

Grunnen til at de vanlige aksjeselskapene holdes utenfor er at ledelsen her ofte har et meget personlig preg (typisk familieselskaper) hvor den personlige eierrepresentasjonen er framtredende. Selskapsformen allmennaksjeselskap er derimot etablert med sikte på selskaper som henvender seg til allmennheten med hensyn til eierskap. Dette er derfor en eieform som er forutsatt av lovgiver å være selskaper med stor spredning av aksjene.

Når det gjelder håndheving er det viktig å merke seg at loven ikke åpner for unntak. Selskapslovgivningen inneholder allerede et system for håndheving av lovens regler om styrets sammensetning. De nye reglene om kjønnssammensetning faller naturlig inn under dette. For at et selskap skal registreres i Foretaksregisteret og være operativt, må derfor kjønnsrepresentasjonen i styret være på plass, på linje med andre krav som stilles til et selskap.

Det er ikke snakk om “kvinnekvotering”, som mange sier. Dette er ingen “kvotering” til stillinger, men krav om balansert representasjon av begge kjønn til styreverv. På grunn av den faktiske situasjon i dag vil forslaget først og fremst få betydning for rekrutteringen av kvinner. Forhåpentligvis vil bestemmelsen etter hvert gå begge veier!

Det finnes nok kvalifiserte personer av begge kjønn, bare man er villig til å slippe kandidatene til, og eventuelt å lete litt på nye områder og utenfor jaktlagene og gutteklubbene! Vi ønsker å bryte med lange tradisjoner for ”kvotering” av menn.

Hovedargumentasjonen blant motstanderne er hensynet til aksjonærdemokratiet, at selskapets eiere må stå fritt til å bestemme hvem som skal besitte styrevervene og dermed forvalte deres investeringer og kapital, og treffe andre viktige beslutninger.

Men: Lovfastsatte krav til sammensetningen av styrene er ikke noe nytt! Staten har for lengst satt krav til private eiere i forbindelse med styresammensetning. For eksempel skal halve styret være bosatt her i riket, eller være EØS-borger bosatt i en annen EØS-stat. Det er også krav om at de ansatte skal være representert i styrene. Det reelle spørsmålet er derfor hvor langt en slik inngripen bør gå, og ikke om selve prinsippet om aksjonærdemokrati skal stå urørt. Det er uansett fremdeles bedriftene som skal velge sine styremedlemmer, men de blir altså pålagt å velge et bestemt antall av hvert kjønn. Noe som antakelig også speiler aksjonærdemokratiet bedre?

Forslaget har vakt stor oppmerksomhet og skapt mye debatt. Først i norsk presse, men etter hvert også betydelig oppmerksomhet i internasjonal presse. Avisen The Guardian fikk ballen til å rulle. Den la vekt på at Norge nå er det første land i verden som vil ha såkalt "kjønnskvotering" i bedriftenes styrer. Barne- og familieministeren har blitt intervjuet i en rekke BBC-programmer, i tillegg kanadisk riksradio, amerikansk, nederlandsk og japansk presse – og taiwansk fjernsyn. Måten den kanadiske journalisten ble oppmerksom på saken var at han hørte den omtalt i BBCs radioandakt! Sverige vurderer nå også lovendring i dette spørsmålet.

Lovgivning skal selvfølgelig ikke være det eneste tiltaket. For å oppnå den ønskede kjønnsbalansen på en frivillig måte har regjeringen invitert til en samarbeidsavtale med nærings- og arbeidslivets organisasjoner.

Det arrangeres nå halvårlige møter med organisasjonene hvor status for styresammensetningen presenteres, og nye tiltak diskuteres. Ett eksempel er det strålende Female Future-prosjektet, som er NHOs nye satsing på likestilling. Prosjektet har fokus på å bidra til at NHOs medlemmer skal kunne øke andelen kvinner i ledelse og styrer innen 2005.

I tillegg har likestillingsministeren og landbruksministeren startet en prosess for jevn kjønnsrepresentasjon i styrene i samvirkeselskapene i landbruket. Det er noen av våre største landbaserte bedrifter, ofte eid av bønder i fellesskap. Det største med 60 000 andeler. Disse selskapene reguleres ikke av allmennaksjeloven, men av en egen samvirkelov som er på trappene.

Det er viktig at det parallelt arbeides med endring av holdninger, eksisterende kulturer i norske styrer og andre forhold som hindrer kvinner tilgang til styreposisjoner. Dette kan for eksempel gjøres gjennom kampanjer, mentor-ordninger, coaching, styrekurs - både for menn og kvinner, intensjonsavtaler og databaser med styrekandidater. Jeg tror også at konferanser og seminarer som dette bidrar til at flere blir inspirert til å tenke nytt og kreativt.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet tok i sin tid initiativ til en kvinnedatabase som Arbeidsmarkedsetaten nå har overtatt ansvaret for. Denne basen, med over 3000 kvalifiserte kvinner registrert, kan tjene som inspirasjon til hvordan man registrerer aktuelle kvinnelige styremedlemmer og lederemner – og viktigst - en enkel kilde til å finne kandidater!

Et annet eksempel på en styrepool er Innovasjon Norges styrekompetansedatabase som Aud Rolseth Sanner snakket om i går.

Jeg vil også nevne at Kvinneuniversitetet, som er et privat kurssenter, har gjennomført kurset ”Skapende Styrearbeid”. Dette kurset var rettet mot hele bedriftsstyret, for å gi styret som helhet kompetanse til å gjøre styresammensetningen mer mangfoldig og styrearbeidet mer strategisk, kreativt og skapende.

La meg avslutte med å gå tilbake til noen resultater fra Makt – og demokratiutredningen. Ett av de viktigste arbeidene var en eliteundersøkelse hvor de oppsøkte toppsjefene innenfor ti ulike samfunnssektorer i Norge. Resultatene fra denne kartleggingen av elitene i Norge viser at vi fortsatt har en lang vei å gå, mange vil si at den er for lang. Den viser helt klart at på toppen av hierarkiene i det norske arbeidslivet finnes det ikke mange kvinner. 84 prosent av lederposisjonene var besatt av menn, - det vil si bare 16 prosent kvinner.

Bildet av Norge som et land hvor likestillingen mellom kvinner og menn har kommet langt, er nok et ønskebilde hvis man ser på makteliten, eller for den saks skyld i oppvekstsektoren, der det er kvinner i majoritet. På disse toppene er det lite som har forandret seg de siste tretti årene.

I partipolitikken, kultursektoren og deler av organisasjonslivet finner vi en viss kjønnsbalanse. Av de 328 kvinnene som var med i eliteundersøkelsen, var nærmere 60 prosent i disse tre sektorene. Innen offentlig forvaltning, akademia og media ligger andelen kvinner i ledelse på gjennomsnittsnivå, 16 prosent. I andre sektorer som justissektoren, kirken, forsvaret og næringslivet er mannsdominansen nærmest total, med 90 prosent eller mer. (”Menn i mellom” (Hege Skjeie og Mari Teigen, 2003)

Det er denne kjønnsstrukturen blant elitene – hvor menn dominerer - vi ønsker å gjøre noe med, gjennom lovgivning og tiltak. Norge har ry som verdensmester i kjønnslikestilling. Noe som bla skyldes mange offentlige tiltak, en aktiv sosial- og familiepolitikk, og høy deltakelse av begge kjønn i yrkeslivet. Likevel viser det seg at det er stor avstand mellom retorikk og praktisk virkelighet. Vi har ikke lykkes på alle områder. Vi tar derfor i bruk sterke virkemidler for å skape større samsvar mellom hvordan vi ønsker å utvikle våre samfunn og den virkeligheten vi for tiden møter i maktens korridorer.

Takk for oppmerksomheten!

[1] Vi har ikke kvotering til stillinger, verken i offentlig eller privat sektor. Likestillingslovens §21 regulerer kjønnsbalansen i offentlige styrer, utvalg, råd mv.