Statsråd Laila Dåvøy,

Barne- og familiedepartementet

KONFERANSE OM FATTIGDOM BLANT BARN, UNGE OG FAMILIER – ETNISITET OG SOSIAL INKLUDERING, ÅPNINGSINNLEGG

Radisson SAS Scandinavia, Holbergsgate 30

27. oktober 2004

Kjære konferansedeltakere:

Som barne- og familieminister er det en glede for meg å ønske velkommen til denne konferansen hvor fattigdom blant barn, unge og familier settes på dagsorden. Det er sterkt, og kanskje til og med litt brutalt, å starte dagen med stemmer fra barn og unge selv omkring tema fattigdom og sosial inkludering. Stemmene minner oss på at også i vårt velferdssamfunn finnes det barn og unge som berøres av fattigdomsproblemer, og som kan føle seg sosialt isolert. Vi har nettopp vært igjennom en stor innsamlingsaksjon – TV-aksjonen Hjerterom – hvor midlene skal brukes på mennesker vi kan si befinner seg på livets skyggeside. Innsamlingsaksjonen og dagens tema, fattigdom, gir oss noe viktig å tenke på ved startstreken til årets største kjøpefest (julen) i et av verdens rikeste land.

Det store flertallet av befolkningen mener det fortsatt skal være en hovedoppgave å redusere økonomisk ulikhet. Derfor er det å legge til rette for gode oppvekst- og levekår og utjevne levekårsforskjeller en sentral samfunnsoppgave og et viktig mål for regjeringen. St. meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom, som jeg håper de fleste her kjenner til, gir en samlet presentasjon av hvordan regjeringen vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe fattigdommen i Norge. Planen slår fast at det spesielt er uakseptabelt at barn lever i fattigdom. Det er jeg som barne- og familieminister glad for, og hundre prosent enig i. Jeg legger ikke skjul på at kampen mot barnefattigdom er en av mine hjertesaker, og et tema som jeg er svært opptatt av. Barn og unge er samfunnets viktigste ressurs, unge mennesker med livet foran seg som samfunnet trenger. Å la barn og unge vokse opp i fattigdom er en dårlig investering som dessuten fører til lidelse og bekymring. Et godt fellesskap bygger på inkludering, likeverd og medansvar. Derfor inviterer jeg dere til et samarbeid.

Fattigdom og arbeid med barn og unge er drøftet i to viktige stortingsmeldinger; St. meld. nr. 39 Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge og St. meld. nr. 40 Om barne- og ungdomsvernet. Særlig barnevernmeldingen argumenterer for en dreining av barne- og ungdomsvernet mot mer forebyggende familiearbeid hvor foreldrene og miljøet omkring gis mulighet til å løse oppgaven. Tidlig og helhetlig hjelp til barn, unge og familier må til for å forebygge og motvirke fattigdom. Et sentralt punkt i meldingen er at barnevernet inngår et tett samarbeid med andre etater og hjelpeinstanser. Dette er naturlig fordi utsatte barn, unge og familier ofte har problemer på flere områder og har behov for støtte fra ulike tjenester. Gjennom tett oppfølging over tid vil muligheten for å avdekke bakenforliggende årsaker bli større, og det vil også bli lettere å finne fram til riktig hjelp.

Barn, unge og familier har krav på hjelp, støtte og riktige tiltak med høy kvalitet uansett hvor i landet de bor. Dette er hovedoppgavene til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Som dere alle vet overtok staten fra 1. januar 2004 de oppgaver som fylkeskommunen tidligere hadde ansvaret for på barnevernområdet og familievernområdet. På barnevernområdet gjelder dette først og fremst ansvaret for etablering og drift av barneverninstitusjoner og for rekruttering og formidling av fosterhjem og andre familiebaserte tiltak. På familievernområdet gjelder det etablering og drift av familievernkontorene. Virksomheten er organisert i fem regioner (Barne-, ungdoms- og familieetaten) med blant annet 26 fagteam innen barnevernområdet. Fagteamene er kommunenes kontakt til det nye barnevernet, og teamene skal arbeide nært sammen med det kommunale barnevernet og andre kommunale tjenester for barn, ungdom og familier. Videre finnes det 64 familievernkontor i landet, og hvert fylke har ett eller flere kontor. Familievernet skal kunne hjelpe alle som trenger hjelp i vanskelige familieforhold, og de driver informasjons- og veiledningsarbeid overfor kommunale instanser, organisasjoner og befolkningen ellers.

Denne konferansen, i Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst, er den første konferansen av i alt fem konferanser som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skal holde om fattigdom i samarbeid med departementet. To konferanser holdes i år og tre til neste år. Dersom vi sier at det er uakseptabelt at barn lever i fattigdom må vi hjelpe de som berøres av fattigdomsproblemer. Hvordan vi skal hjelpe, og hvilke tiltak og virkemidler som er mest hensiktsmessig, må vi være villig til å drøfte. Jeg mener imidlertid at både barnevernet og familievernet skal ha gode forutsetninger for å spille en aktiv rolle i dette arbeidet. Målet vårt for konferansene i år og neste år er å bidra til kunnskapsheving om fattigdom. På sikt ønsker vi å stimulere til bedre samordning av tjenestetilbudet og tettere samarbeid om fattigdom, og målet mitt er at regionene, barnevernet og familievernet her skal spille en sentral rolle i samarbeid med kommunene.

Aller først tror jeg vi trenger et felles kunnskapsgrunnlag om fattigdom, og en felles forståelse av hvilke konsekvenser det kan ha å leve i fattigdom. Vi må tørre å være åpne og drøfte fattigdomsrelaterte problemstillinger. Mye tyder på at fattigdom er tema som det er vanskelig å snakke om, og som hjelpeapparatet sjelden bringer på bane eller ser som en bit av et større årsaksforhold. Hvorfor er det slik? Er det slik fordi vi ser på fattigdom som egenskaper hos den enkelte, fordi vi kjenner for lite til tema, ikke vet hvordan vi skal spørre eller hva vi kan stille opp med, eller at vi ikke anser fattigdom for å være relevant i saken. At mange opplever det som skammelig og uverdig å leve i fattigdom gjør heller ikke saken enklere.

Det er ulike grunner til at barn, unge og familier lever i fattigdom, og det finnes både individuelle og samfunnsmessige forklaringer. Det er derfor naturlig at det finnes forskjellige måter å forebygge og motvirke fattigdom på. I følge FNs barnekonvensjon har staten et ansvar for å sikre at barn får den sosiale hjelpen og økonomiske støtten de har krav på. Foreldrene har det grunnleggende ansvar for barnets levestandard, men staten har plikt til å støtte de foresatte. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at familier med barn under 17 år har hatt den gunstigste inntekstutviklingen av alle gjennom en rekke år. Nå handler ikke fattigdom bare om penger og overføringer til barnefamiliene. Jeg vil allikevel si at barnefamilier er en av ”vinnerne” i regjeringens forslag til statsbudsjett neste år. Bevilgningen til barnehager samt fødsels- og adopsjonspenger øker med 2,3 milliarder kroner og innsatsen for å forebygge samlivsproblemer og redusere faren for samlivsbrudd styrkes med 10 millioner kroner. Videre foreslår regjeringen å fjerne arealkravet for barnefamilier i bostøtteordningen, slik at også familier med lav inntekt og liten bolig kan få bostøtte.

I regjeringens tiltaksplan mot fattigdom benyttes en relativ fattigdomsgrense ved 50 prosent av medianinntekten i befolkningen. Med denne definisjonen som utgangspunkt vil 5 prosent av alle voksne og 3 prosent av alle barn høre til hushold under fattigdomsgrensa, og dette utgjør mellom 27 000 og 32 000 barn. For en del barn og unge er disse problemene kortvarige. Vi antar at konsekvensene av fattigdom er større ved langvarig lavinntekt og at levestandarden til barn står i fare dersom inntekten er lav over en lang periode. Undersøkelser viser at mellom 1,7 og 2,4 % av alle barn lever i hushold med vedvarende lavinntekt, det vil si over tre år. Det tilsvarer mellom 14 000 og 19 000 barn.

Vi vet ganske mye om hvem som rammes av fattigdom og hvilke grupper som er overrepresentert blant inntektsfattige barn (fattigdomsgrense definert som 50 % av medianinntekt):

• Barn av enslige forsørgere
• Barn der hovedforsørger er under 30 år
• Barn i hushold der hovedforsørger har lav utdanning
• Barn i hushold der hovedforsørger har innvandrerbakgrunn
• Barn i hushold med mange barn

Av Fafos rapport 445 Fattige barn i Norge Hvem er de og hvor bor de? Framgår det at høyest sannsynlighet for å tilhøre lavinntektsgruppen har barn som bor i de minste eller de største kommuner på Østlandet. Barn i hushold med mange barn er særlig utsatt i de største kommunene, mens barn som bor med forsørger med innvandrerbakgrunn er mest utsatt i de minste kommunene. Barn i hushold med enslig forsørgere i lavinntektsgruppen er overrepresentert både i de minste og i de største kommunene. 19 % av barn i inntektsfattige hushold i Norge bor i Oslo, og 5,6 % av alle barn i Oslo bor i hushold med inntekter under fattigdomsgrensen. Flere av bydelene i Oslo har høyere andel barn i lavinntektshushold enn andelen på landsbasis.

Bildet er sammensatt og flere levekårskomponenter henger sammen. Imidlertid vet vi at barn i hushold som mottar sosialhjelp har økt sannsynlighet for å bo i hushold med lavinntekt. Å bo i en familie der hovedforsørgeren har svak tilknytning til arbeidslivet har også betydning.

På denne konferansen har vi valgt å løfte fram tema etnisitet og sosial inkludering. Det er svært bekymringsfullt at blant fattige barn er barn og unge med innvandrerbakgrunn overrepresentert. Hva handler det om, og hvilke bakenforliggende årsaker til fattigdom og lav samfunnsdeltakelse kan vi spore i denne delen av befolkningen? For å komme videre på dette punktet tror jeg først og fremst vi må rette fokus mot viktige levekårsområder og levekårsforskjeller. Vi må også være villige til å se på oss selv, våre tjenester, våre holdninger og verdier. Er kunnskapen om barn, unge og familier med innvandrerbakgrunn bra nok i barnevernet og familievernet, og når tjenestene godt nok ut? Vi skal høre to viktige bidrag for videre refleksjon rundt etnisitet og sosial inkludering på denne konferansen. Jeg er bekymret for den sosiale isolasjonen og hva den fører med seg, eller kanskje heller hva den ikke fører med seg, i barn og unges oppvekst. Vi vet at et sterkt sosialt nettverk er en viktig beskyttelsesfaktor mens et svakt sosialt nettverk kan være en risikofaktor i oppveksten og for hvordan vi klarer oss videre i livet.

Selv om andelen fattige barn er lav i Norge sammenlignet med andre land er barnefattigdommens konsekvenser med sosial og økonomisk utestenging et alvorlig sosialt problem. Barna er en gruppe som i svært liten grad kan påvirke egne levekår, og som er avhengig av hjelp og støtte fra andre. Det er bred enighet om at barn og ungdom ikke skal lide nød på grunn av foreldrenes dårlige økonomi, lave sosiale stilling eller svakt sosialt nettverk. Retten og muligheten for disse barna til å delta på lik linje med flertallet må derfor styrkes. Det er viktig at vi ser barn og unge som en ressurs med både vilje og evne til å bidra til en trygg og god oppvekst. Barn og unge har rett til deltakelse og innflytelse, de har rett til å si sin mening i alt som vedrører dem, også på vanskelige samfunnsområder, og deres meninger skal tillegges vekt.

Regjeringens hovedstrategi er å gjøre flere i stand til å forsørge seg selv og sin familie gjennom eget arbeid og dermed arbeidsinntekt. Arbeidslinjen er viktig, men det finnes også yrkesaktive som rammes av fattigdom. Og selv om det er riktig og viktig å gjøre flere i stand til å forsørge seg selv, må vi også se på muligheten for å utvikle nye og kanskje helt andre gode tiltak rettet mot barn, unge og familier. Da det gjelder å forbygge fattigdom og forhindre en reproduksjon av fattigdom har vi etter hvert gjort oss noen erfaringer og fått ganske mye kunnskap til å gå videre. Få ser med optimisme på muligheten for å forhindre fattigdom blant barn og unge gjennom ensidig å øke inntektene eller overføringene til familiene. Undersøkelser viser at foreldrene prioriterer barna høyt og strekker seg langt for å gi barna det ”alle andre har”. Forbruket blant barn og unge som berøres av fattigdomsproblemer ser heller ikke ut til å være så mye lavere enn for gjennomsnittett. Det alvorlige her er at flere barn og unge fra lavinntektsfamilier føler seg sosialt isolert, annerledes og utenfor.

Selv om foreldrene prioriterer ungene sine er det grunn til å tro at vedvarende dårlig råd sliter på foreldrerollen og for samspillet mellom foreldre og barn. Tidlig identifisering, samordnet innsats og tett oppfølging kan bidra til å forebygge og i enkelte tilfeller forhindre fattigdom og sosial isolasjon, og hjelpe foreldrene til gode løsninger for barna. Departementet vil i samråd med kommunene styrke barnevernets og familievernets innsats i forhold til barn, unge og familier som berøres av fattigdomsproblemer. Barnevernet må ytterligere forsterke satsingen på forebyggende tiltak og mer aktivt samarbeid på tvers av faggrenser og etater. Barnevernets kompetanse når det gjelder å fange opp og iverksette tiltak for barn i familier som lever i fattigdom, må styrkes for å sikre et helhetlig tilbud for denne gruppen. Familievernet har kompetanse på å gi råd til par, familier og enkeltpersoner som sliter med relasjonsproblemer. Dere har lang erfaring i å megle og lytte, og denne kompetansen må dere benytte på fattigdomsområdet.

Barne- og familiedepartementet har i 2003 og 2004 gitt midler til tiltak rettet mot barn, unge og familier berørt av fattigdomsproblemer gjennom tilskuddsordningen Ungdomstiltak i større bysamfunn. Tilskuddsordningen retter seg særlig mot ungdom med spesielle behov og utsatte ungdomsgrupper og ungdomsmiljø i områder med store levekårproblemer, og barn og unge med innvandrerbakgrunn er en prioritert målgruppe. 10 større bykommuner og 7 bydeler i Oslo har hatt mulighet til å søke departementet om midler til ferie- og fritidsaktiviteter og til tiltak som bidrar til arbeidsmarkedstilknytning for unge med liten eller mangelfunn utdanning. Flere av tiltakene som har fått støtte bygger på et tett samarbeid mellom fritidsetat, barnevern og familievern. Innsatsen på storbyområdet inneholder tiltak som raskt blir satt i gang og som vi håper skal bidrar til sosial inkludering og et positivt livsløp. Det legges opp til at miljøet rundt de unge, foreldre og andre viktige støttepersoner, også må bidra. Innsatsen i 2003 og 2004 er gjennomgått av forskningsstiftelsen Fafo, og vi vil senere få en presentasjon av rapporten som lanseres i dag. Spennende lesning. Rapporten peker på at deltakerantallet har svart til forventningene og samtlige bykommuner og bydeler som har fått tilskudd oppgir at midlene har bidratt til økt rekruttering eller deltakelse fra grupper som ellers ikke ville ha hatt et aktivitetstilbud. Regjeringen styrker innsatsen i større bysamfunn med 10 millioner kroner i 2005, slik at det avsettes 15,5 mill til dette arbeidet i 2005. Antallet bykommuner som omfattes av ordningen utvides neste år fra 10 til 23, noe som innebærer at byene Sarpsborg, Halden og Moss, Hamar og Gjøvik i region øst inviteres til å søke departementet om midler i 2005. Fra før har bykommunene Oslo og Fredrikstad fra denne regionen inngått i ordningen, og det vil de fortsatt gjøre i 2005. Vi skal få presentert to eksempler fra innsatsen i Oslo og Fredrikstad senere i dag som jeg håper kan være til inspirasjon for kommunene tilstede her. Det er virkelig gode tiltak. Hvordan har samarbeidet mellom fritidsetat og barnevern vært, er spørsmål vi gjerne vil ha svar på. Hvordan har samarbeidet med foreldrene vært? Når tiltakene ut til de grupper av barn og unge som trenger det mest, og hva er det som skiller disse tiltakene fra andre tiltak rettet mot barn og unge? Selv om tiltakene virker forebyggende og bidrar til større integrering og mindre isolasjon kan være vanskelig å besvare, blant annet etter en så kort periode, - hvilke inntrykk sitter forskningsstiftelsen Fafo igjen med etter å ha gått gjennom tiltakene?

Fattigdom slik den arter seg i dagens Norge er nok ikke omfattende, men skyldes komplekse og sammensatte forhold. Og den er vond for dem den rammer, uansett alder. Derfor tror jeg ikke vi skal lete etter raske løsninger, men heller riktige og viktige løsninger, løsninger som kan bety noe for den enkelte. Vi vet fra tidligere rapporter at noen kommuner skiller seg ut med antall barn og unge i lavinntektsfamilier. Blant annet har barn i de minste og største kommunen på Østlandet høy sannsynlighet for å bo i fattige hushold.

23 større bysamfunn inngår som sagt fra 2005 i tilskuddsordningen Ungdomstiltak i større bysamfunn, og kan søke departementet om støtte til tiltak og prosjekter rettet mot barn, unge og familier berørt av fattigdomsproblemer. Det er stor vilje og engasjement fra regjeringen side for å finne fram til tiltak og gode metoder som kan bidra til at barn, unge og familier ikke lever i fattigdom. Jeg ønsker derfor å styrke arbeidet mot fattigdom, også i mindre kommuner, og vil i dag invitere Askim, Eidsberg, Vestby, Eidskog og Grue i region øst til et samarbeid om dette temaet. Barne- og familiedepartementet vil bidra med midler slik at gode tverrfaglige samarbeidsmodeller og lokale handlingsplaner mot fattigdom kan utvikles. Disse kommuner vil bli få tilbud om veiledning og oppfølging i prosessen, og jeg håper dere tar i mot invitasjonen.

Det er satt av tid på konferansen for hvordan vi sammen kan jobbe målrettet med fattigdom, etnisitet og sosial inkludering. Vi skal mot slutten av dagen ha et panel bestående av forskere og fagfolk som skal reflektere rundt dagens tema, og hvordan vi kan komme videre. Jeg vil oppfordre dere som deltakere og fagfolk til å ta aktivt del i denne delen av konferansen. Kom med deres refleksjoner og spørsmål!

Andelen barn og unge med innvandrerbakgrunn er relativt stor i region øst, spesielt i fylkene Oslo, Akershus og Østfold. Jeg er kjent med at regionen ønsker å øke sin kompetanse i forhold til barn, unge og familier med innvandrerbakgrunn. Direktøren i region øst, Pernille Pettersen Smith, har sagt at tjenester rettet mot denne delen av befolkningen er et viktig område som hun vil følge opp. Både norske og utenlandske studier viser at etniske minoriteter har økt risiko for å tilhøre lavinntektshushold, og vi vet at barn med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn i Norge er svært utsatt for inntektsfattigdom. Jeg er glad for, og tror det er utrolig viktig, at dere retter blikket mot denne delen av befolkningen. Jeg ønsker dere alle lykke til med et spennende arbeid og en lærerik konferanse.