Politisk rådgiver Ruth Stenersen, Barne- og familiedepartementet

Politisk ansvar – politisk oppfølging av barn og unge i rusmiddelarbeidet

Åpning av konferansen, ”Rus og samfunn, fag – politikk - samhandling” – dag 2, 6. mai 2004,

Oslo kongressenter, 5. – 7. mai 2004

Takk for invitasjonen til å åpne konferansens 2. dag, som fortsetter å sette fokus på rus i et samfunnsperspektiv.

Jeg vil begynne med noen ord ei jente på 14 år har skrevet på Barneombudets nettsider. Ordene gir oss et lite glimt av hvordan det er å ha en forelder som ruser seg.

Mitt forhold med mammaen min er fryktelig! Hun er alkoholiker. Hun har sagt flere ganger til meg at hun hater meg og ønsker jeg var død, men da har hun vært full! Men når hun er edru, så er hun fortsatt fæl mot meg, det føles i allefall slik! Hun gjør sånn at jeg føler meg mindre verd, jeg får skylda får alt av henne og til og med når jeg ikke har gjort noe! Men problemet er, jeg vil nemlig ikke såre noen! Jeg har vurdert flere ganger å ringe barnevernet, men har ikke gjort det! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva skal jeg gjøre?

Det hun skal gjøre er å ta kontakt med hjelpeapparatet. Men vi vet også at det er vanskelig for et barn å ta kontakt selv. Skolehelsetjenesten, lærer på skolen, barnevernet eller andre. Der skal hun møte godt kvalifiserte hjelpere som skal ta ansvar for at jenta og hennes familie får nødvendig støtte og behandling. Hjelperne skal ta ansvar for at innsatsen rundt jenta og hennes familie blir koordinert på en god og effektiv måte.

Regjeringen er opptatt av å skjerme barn og unge fra konsekvensene av rusmisbruk. Mange barn har foreldre som ruser seg, og mange unge starter tidlig med misbruk. Tre utfordringer peker seg ut i:

Fagfolk må avdekke misbruk av rusmidler gjennom sine møter med barn og foreldre.

Hjelpetjenestene må deretter ta ansvar for at innsatsen koordineres på en god og effektiv måte.

Først da vil barn og foreldre få tilbud og oppfølging i samsvar med sine behov.

Den tredje utfordringen er å forebygge misbruk av rusmidler.

Jeg vil først si noe om hvorfor det er så viktig å sette rus på dagsorden. Videre vil jeg ta for meg Regjeringens politikk rettet mot barn og unge i rusmiddelarbeidet.

Hvorfor fokus på misbruk av rusmidler?

Alkohol er fortsatt det vanligste rusmidlet i Norge, og det rusmiddel som fører til flest skader, ulykker og mest vold – både hjemme og ute.

De siste års økning i bruken av legale og illegale rusmidler tilsier at mange familier blir berørt av et rusmisbruk. Familien er vanligvis den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap. Om én eller flere misbruker rusmidler, angår det i høyeste grad også resten av familien. Ofte vil bruk av rusmidler føre til endret atferd, som igjen bidrar til at kommunikasjonen og samspillet i familien endrer seg i negativ retning. Slik kan barn i familien oppleve sin situasjon som uforutsigbar og utrygg.

Angst, søvnvansker, tvangshandlinger og konsentrasjonssvikt kan være tegn barn viser på et problembruk av rusmidler i familien. Fra forskningen vet vi at barn i misbrukerfamilier er mer utsatt for fysisk mishandling og seksuelle overgrep. I tillegg ser vi at roller byttes på tvers av generasjoner; barn tar ansvar for hele familien. Hjelpere må derfor våge å vurdere rusmisbruk som forklaring på barnets negative utvikling og atferd. Profesjonelle hjelpere – i barnehagen, på helsestasjonen, i skolen eller i barnevernet – må tørre å ta opp bruk av rusmidler i samtaler med foreldrene. Hjelpetjenestene må bli flinkere til å gripe inn tidlig ved mistanke om rusmisbruk. Jeg antar neste foredragsholder, Frid Hansen fra Borgestadklinikken, vil si mer om misbruk i familier.

Regjeringens politikk i rusmiddelarbeidet

Regjeringen har lagt fram en handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003-2005). Der legges det opp til et målrettet og systematisk arbeid gjennom planperioden for å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. Det gjelder også å redusere skader på barn som erfarer at en eller begge foreldrene ruser seg, og å forebygge at unge starter å misbruke rusmidler. Jeg vil nå si noe om temaet barnevern og rus, sette fokus på samarbeid, og avslutte med å si noe om forebygging av rusproblemer.

1. Barnevern og rus

Det er mulig jeg kaster en brannfakkel: Når en eller begge foreldre har et problembruk av rusmidler, må barnets omsorgssituasjon vurderes. Det innebærer at barnevernet må bli kjent med saken. Barneverntjenesten har kompetanse og myndighet til å vurdere barnets omsorgssituasjon. Barnevernet er den eneste tjenesten som kan kreve å få utlevert taushetsbelagte opplysninger fra andre tjenester, og slik få nødvendig informasjon fra barnehage, skole eller andre som kan si noe om omsorgssituasjonen. Når barnets omsorgssituasjon vurderes, betyr det også at det vurderes hvilke hjelpe- og støttetiltak barnet og familien har behov for.

Hvordan kan vi så hjelpe barna hvor en eller begge foreldrene er rusmisbrukere? I St. meld. nr. 40 (2001-2002 - Om barne- og ungdomsvernet) peker vi på at familie- og nærmiljøorienterte metoder er viktige virkemidler. Å hjelpe familien vil ofte være den beste hjelpen barnet kan få. Jeg vil understreke at det ikke er nok å sette inn hjelpetiltak for barnet, men at foreldrene må få behandling og hjelp for sitt rusproblem. Det betyr også at de som behandler voksne må samarbeide med de som hjelper og støtter barnet.

Regjeringen la i fjor høst fram en strategiplan for barn og unges psykiske helse (…sammen om psykisk helse…). Et av tiltakene jeg synes det er verdt å nevne i denne sammenhengen er at Sosial- og helsedirektoratet sammen med Barne- og familiedepartementet skal utarbeide veiledende retningslinjer for tjenester som yter tiltak for voksne som misbruker rusmidler. Hensikten med å utarbeide disse retningslinjene er å ivareta barnets omsorgssituasjon og sørge for at nødvendige hjelpetiltak iverksettes.

Også når barn og unge selv misbruker rusmidler, blir hele familien berørt. Også her er det viktig at skolen, skolehelsetjenesten og andre tjenester ser at de unges eget rusbruk kan være en del av årsaken når barn og unge har det vanskelig. Hele familien må få hjelp i denne situasjonen. Jeg vil spesielt nevne behandlingstiltaket multisystemisk terapi (MST), som er rettet mot unge mellom 12 og 18 år med alvorlige atferdsvansker, og der rusmisbruk ofte er en del av problembeskrivelsen. Metoden forutsetter hjelp i familien og i ungdommens nærmiljø. Forskning fra USA viser at metodene er meget effektive – ikke minst på lang sikt. De foreløpige resultatene i Norge er positive. Metoden tilbys av de fem regionene i Statens barnevern og familievern.

Forskning viser sammenheng mellom tidlige atferdsproblemer og senere misbruk av rusmisbruk. Det er derfor viktig å satse på tiltak rettet mot gruppen med atferdsproblemer. I den sammenheng har Barne- og familiedepartementet satset på å prøve ut og utvikle behandlingsmetoden foreldretrening (PMT- parent management training). Foreldretrening er rettet mot foreldre som har barn mellom 3 og 12 år som har alvorlige atferdvansker. Som behandlingstiltaket MST, er metoden rettet mot at foreldrene skal gjenvinne kontrollen, og forskning fra USA viser at også denne metoden er effektiv på lang sikt. De foreløpige resultatene i Norge er meget positive. Metoden tilbys av Statens barnevern og familievern, og barne- og ungdomspsykiatrien.

2. Samarbeid

Som kjent er kommune-Norge preget av mange små kommuner. Det innebærer at alle tjenester i kommunene som møter barn og deres foreldre kanskje ikke har god nok kompetanse og kunnskap om hvordan de best kan vurdere og gi tilpassede tiltak til barn og foreldre. Enkelte kommuner har kanskje ikke nødvendig kunnskap og kompetanse i det hele tatt.

Dette innebærer et stort behov for samarbeid. Med samarbeid tenker jeg på samarbeid mellom tjenester på kommunenivå, og samarbeid mellom tjenester på ulike forvaltningsnivåer. Slik kan man få utnyttet kommunens samlede kompetanse, og få fatt i mer spesialisert kompetanse fra 2. linjetjenester. For mange kommuner er det også aktuelt å videreutvikle et interkommunalt samarbeid.

Bedre samarbeid mellom ulike tjenester og nivåer krever at taushetsplikten ikke tolkes unødig restriktivt. Barnevernet må gi tilbakemelding innen taushetspliktens rammer. Samtidig vil jeg understreke at barnevernet må få relevante opplysninger fra de øvrige tjenestene, og det må utvikles gode rutiner for samarbeid mellom tjenestene. Når flere hjelpere arbeider i forhold til familien, er det også viktig at én instans tar ansvar for å koordinere hjelpe- og støttetiltakene.

Regjeringen erkjenner at mange barn, unge og deres familier ikke får det tilbud de har behov for. I år starter vi en bred vurdering av det samlede tjenestetilbudet til barn og unge. Vurderingen skal særlig legge vekt på å gi lett tilgjengelige tjenester med bred kompetanse for å hindre at barn og ungdom blir kasteballer mellom ulike instanser.

Når jeg nå snakker om samarbeid og kompetanse benytter jeg anledningen til å informere kort om reformen i barnevernet som ble iverksatt fra 1. januar i år. Reformen innebærer at staten har overtatt det fylkeskommunale ansvaret for barnevernet og familievernet. Det statlige barnevern og familievern er etablert, med fem regioner, lokalisert til Alta, Trondheim, Bergen, Tønsberg og Oslo, og et nasjonalt kontor.

Regjeringen tar sikte på at flere forhold i barnevernet nå skal bli bedre:

bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass

bedre koordinering av tjenestene

bedre kvalitetssikring av tiltakene

bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det

bedre økonomisk styring

Etter regjeringens oppfatning vil den forvaltningsmessige endringen i barnevernet og familievernet, sammen med rusreformen og reformen i psykiatrien, gi økte muligheter for utvikling av samarbeid til det beste for brukerne.

Jeg har stor tro på at de 26 fagteamene som ble etablert i regionene fra 1. januar 2004 kan videreformidle verdifull kunnskap og kompetanse til de kommunale barneverntjenestene. Slik tror jeg barn, unge og familier i fremtiden vil få bedre tilpasset hjelp og støtte i de ulike livssituasjoner de lever i.

Jeg har også lyst til å nevne arbeidet til den ikke ukjente Paal-Andre Grinderud ved det tidligere Wandasenteret i Drammen. Barne- og familiedepartementet gir midler til Paal-Andre Grinderuds stiftelse som skal bistå lokale initiativtakere som ønsker å lage tilbud til barn og unge med rusmisbrukende familiemedlemmer.

3. Forebygging

Nå har jeg snakket mye om barn og unge som utsettes for foreldrenes rusmisbruk, og om barn og unge som selv misbruker rusmidler. Regjeringen er også opptatt av forebygging gjennom å styrke den generelle barne- og ungdomspolitikken for å hindre rekruttering til rusmiljøer. Spesielt viktig er det å skape et trygt og inkluderende oppvekstmiljø, og gode rusfrie alternativer for ungdom. Et godt og inkluderende lokalmiljø er også viktig for at barn som har foreldre som ruser seg skal få et bedre liv. Jeg vil kort si noe om noen av ordningene barne- og familiedepartementet har ansvar for.

Departementet forvalter tilskuddsordningen Ungdomstiltak i større bysamfunn. Tilskuddsordningen, som er et virkemiddel for å bedre oppvekst- og levekår for ungdom i alderen 12 til 25 i de ti største byene. Ordningen retter seg mot ungdom med spesielle behov. Tiltak og prosjekter som arbeider for å forebygge uønsket sosial atferd, deriblant rusbruk, prioriteres. Mange ulike aktiviteter, organisasjoner og grupperinger mottar støtte for sitt arbeid mot rusmisbruk og for rusfrie aktiviteter og treffsteder. Over 16 millioner kroner deles mellom landets ti største bykommuner. Byene kan i tillegg søke på 5 millioner kroner til tiltak for unge berørt av fattigdomsproblemer.

Departementet gav gjennom denne tilskuddsordningen støtte til blant annet to spesielle prosjekter i 2003:

Uteseksjonen i Oslo driver et arbeid blant ungdom i tilknytning til partymiljøene gjennom prosjektet Future.

Støtte til utviklingssamarbeidet Tur-retur mellom Drammen og Oslo. Tur-Retur er et samarbeid for å hindre rekruttering inn til de belastede rusmiljøene i Oslo. Prosjektet har til hensikt å kartlegge omfanget av ”pendlingen” og å utarbeide samarbeidsrutiner for å sikre at ungdommene fanges opp av hjelpeapparatet og overføres til hjemstedet.

Departementet gir tilskudd til det sentrale arbeidet i landsomfattende, frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, og støtte til lokal barne- og ungdomskultur. Organisasjonene bidrar til å øke den organiserte fritiden og å skape gode og rusfrie fritidsaktiviteter og arenaer for barn og ungdom.

Departementet har også satt i gang et utviklingsprogram med mål om å styrke og videreutvikle de lokale oppvekstmiljøene gjennom et bredt samarbeid mellom offentlige og frivillige krefter. Innsatsen mot blant annet rus i barne- og ungdomsmiljøene skal styrkes. Kommunene som deltar, forplikter seg i en tre-årsperiode. I 2003 deltok åtte kommuner i arbeidet.

Avslutning

Jeg har pekt på tre hovedutfordringer knyttet til misbruk av rusmidler:

Rusmisbruk i familier må avdekkes.

Et godt samarbeid mellom hjelpetjenester må utvikles for å kunne gi koordinerte og sammenhengende tilbud.

Det må satses på forebygging av rusproblemer.

Jeg håper jeg også har gitt dere et lite innblikk i Regjeringens, og mitt departements, politiske føringer i arbeidet for barn og unge i rusmiddelarbeidet.

Jeg vil avslutte med Diktet ”Ingen ser” av Bente Bratlund Mæland:

Finst noko vondare enn dette at ingen ser.

Kor mange går ikkje omkring oss berande si einsemd,

sine smerter, sine innekapsla sår…..

Og ingen ser det. Ingen har tid til å sjå.

Kor mange tause rop blir ikkje løfta så nær oss at vi kunne møtt dei

om vi berre stogga ørlite på i vårt renn.

Så godt det er å kunna luta mot einannan og gje kvarandre kvile….

Av alle dei hemmelege lengslene våre, er ikkje dette den største:

”Sjå meg”.

Med disse ordene ønsker jeg dere en fortsatt utbytterik konferanse!