Statsråd Laila Dåvøy,

Barne- og familiedepartementet

ÅPNINGSINNLEGG – KONFERANSE OM FATTIGDOM BLANT BARN, UNGE OG FAMILIER – BARNE- OG FAMILIEVERNETS ROLLE I FATTIGDOMSBEKJEMPELSEN

Britannia Hotell Rica Partner, Dronningensgate 5.

23. november 2004

Kjære konferansedeltakere:
Som barne- og familieminister er det en glede for meg å ønske velkommen til denne konferansen hvor fattigdom blant barn, unge og familier settes på dagsorden. Barn og unge er kloke mennesker, og de har sterke meninger, også om vanskelige tema som fattigdom og sosial inkludering. Det synes jeg kommer godt fram i videoen vi nettopp så som er laget av ungdom selv. Også i vårt velferdssamfunn finnes det barn og unge som berøres av fattigdomsproblemer, og som kan føle seg sosialt isolert. Dagens tema – fattigdom blant barn, unge og familier - gir oss noe viktig å tenke på mens vi allerede er godt i gang med årets kjøpefest – julen – i et av verdens rikeste land.

Å redusere økonomisk ulikhet skal fortsatt være en av samfunnets hovedoppgaver. Undersøkelser viser at det store flertallet av befolkningen er enige i dette. Derfor er det å legge til rette for gode oppvekst- og levekår og utjevne levekårsforskjeller en sentral oppgave og et viktig mål for regjeringen. St. meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom, som jeg håper de fleste her kjenner til, gir en samlet presentasjon av hvordan regjeringen vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe fattigdommen i Norge. Planen slår fast at det er spesielt uakseptabelt at barn lever i fattigdom. Det er jeg som barne- og familieminister hundre prosent enig i. Kampen mot barnefattigdom er en av mine hjertesaker, og et tema som jeg er svært opptatt av. Barn og unge er samfunnets viktigste ressurs, unge mennesker med livet foran seg som samfunnet trenger. Å la barn og unge vokse opp i fattigdom er en dårlig investering som dessuten fører til mye lidelse og bekymring. Et godt fellesskap bygger på inkludering, likeverd og medansvar, og det må bygges ut i fra kunnskap men med et hjerte. Derfor inviterer jeg dere til et samarbeid!

Fattigdom og arbeid med barn og unge er drøftet i to viktige stortingsmeldinger som kom ut i 2002; St. meld. nr. 39 Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge og St. meld. nr. 40 Om barne- og ungdomsvernet. Særlig barnevernmeldingen argumenterer for en dreining av barne- og ungdomsvernet mot mer forebyggende familiearbeid hvor foreldrene og miljøet omkring gis mulighet til å løse oppgaven. Tidlig og helhetlig hjelp til barn, unge og familier må til for å forebygge og motvirke fattigdom, og et sentralt punkt i meldingen er at barnevernet inngår et tett samarbeid med andre etater og hjelpeinstanser. Dette er naturlig fordi utsatte grupper ofte har problemer på flere områder og har behov for støtte fra ulike tjenester. Gjennom tett oppfølging over tid vil muligheten for å avdekke bakenforliggende årsaker bli større, og det vil også bli lettere å finne fram til riktig hjelp.

Barn, unge og familier har krav på hjelp, støtte og riktige tiltak med høy kvalitet uansett hvor i landet de bor. Dette er hovedoppgavene til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Fra 1. januar 2004 overtok staten de oppgaver som fylkeskommunen tidligere hadde ansvaret for på barnevernområdet og familievernområdet. På barnevernområdet gjelder det først og fremst ansvaret for etablering og drift av barneverninstitusjoner og for rekruttering og formidling av fosterhjem og andre familiebaserte tiltak. På familievernområdet gjelder det etablering og drift av familievernkontorene. Virksomheten er organisert i fem regioner (Barne-, ungdoms- og familieetaten) med blant annet 26 fagteam innen barnevernområdet. Fagteamene er kommunenes kontakt til det nye barnevernet, og teamene skal arbeide nært sammen med det kommunale barnevernet og andre kommunale tjenester for barn, ungdom og familier. Videre finnes det 64 familievernkontor i landet, og hvert fylke har ett eller flere kontor. Familievernet skal kunne bistå alle som trenger hjelp i vanskelige familieforhold, og de driver informasjons- og veiledningsarbeid overfor kommunale instanser, organisasjoner og befolkningen ellers.

Denne konferansen, i Barne-, ungdoms- og familieetaten, region Midt - Norge, er den andre konferansen av i alt fem konferanser som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skal holde om fattigdom i samarbeid med departementet. To konferanser holdes i år og tre til neste år. Jeg er opptatt av at vi skal nå fram til og hjelpe barn, ung og familier som berøres av fattigdomsproblemer. Hvordan vi skal hjelpe, og hvilke tiltak og virkemidler som er mest hensiktsmessig, må vi være villig til å drøfte. Jeg mener imidlertid at både barnevernet og familievernet skal ha gode forutsetninger for å spille en aktiv rolle i dette arbeidet. Målet vårt for konferansene i år og neste år er å bidra til kunnskapsheving om fattigdom. På sikt ønsker vi å stimulere til bedre samordning av tjenestetilbudet og et tettere samarbeid om fattigdom. Regionene, barnevernet og familievernet skal, i samarbeid med kommunene, spille en sentral rolle.

Aller først tror jeg vi trenger et felles kunnskapsgrunnlag om fattigdom, og en felles forståelse av hvilke konsekvenser det kan ha å leve i fattigdom. Vi må tørre å være åpne og drøfte fattigdomsrelaterte problemstillinger. Mye tyder på at fattigdom er tema som det er vanskelig å snakke om, og som hjelpeapparatet sjelden bringer på bane eller ser som en bit av et større årsaksforhold. Jeg spør meg: ”Hvorfor er det slik?” Er det slik fordi vi ser på fattigdom som egenskaper hos den enkelte, fordi vi kjenner lite til tema og ikke vet hvordan vi skal spørre eller hva vi kan stille opp med. Kanskje anser vi ikke fattigdom for å være relevant i saken? At mange opplever det som skammelig og uverdig å leve i fattigdom gjør ikke saken enklere.

Det er ulike grunner til at barn, unge og familier lever i fattigdom, og det finnes både individuelle og samfunnsmessige forklaringer. Det er derfor naturlig at det finnes forskjellige måter å forebygge og motvirke fattigdom på. FNs barnekonvensjon sier klart og tydelig at staten har et ansvar for å sikre at barn får den sosiale hjelpen og økonomiske støtten de har krav på. Foreldrene har det grunnleggende ansvar for barnets levestandard, men staten har plikt til å støtte de foresatte. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at familier med barn under 17 år har hatt den gunstigste inntekstutviklingen av alle gjennom en rekke år. Nå handler ikke fattigdom bare om penger og overføringer til barnefamiliene. Jeg vil allikevel vise til at barnefamilier er en av ”vinnerne” i regjeringens forslag til statsbudsjett neste år. Bevilgningen til barnehager samt fødsels- og adopsjonspenger øker med 2,3 milliarder kroner og innsatsen for å forebygge samlivsproblemer og redusere faren for samlivsbrudd styrkes med 10 millioner kroner. Videre foreslår regjeringen å fjerne arealkravet for barnefamilier i bostøtteordningen, slik at også familier med lav inntekt og liten bolig kan få bostøtte.

I regjeringens tiltaksplan mot fattigdom benyttes en relativ fattigdomsgrense ved 50 prosent av medianinntekten i befolkningen. I planen framgår det at med denne definisjonen som utgangspunkt vil 5 prosent av alle voksne og 3 prosent av alle barn høre til hushold under fattigdomsgrensa, og dette utgjør mellom 27 000 og 32 000 barn. For en del barn og unge er disse problemene kortvarige. Vi antar at konsekvensene av fattigdom er større ved langvarig lavinntekt og at levestandarden til barn står i fare dersom inntekten er lav over en lang periode. Undersøkelser viser at mellom 1,7 og 2,4 % av alle barn lever i hushold med vedvarende lavinntekt, det vil si over tre år. Det tilsvarer mellom 14 000 og 19 000 barn.

Vi vet ganske mye om hvem som rammes av fattigdom og hvilke grupper som er overrepresentert blant inntektsfattige barn (fattigdomsgrense definert som 50 % av medianinntekt):

Barn av enslige forsørgere

Barn der hovedforsørger er under 30 år

Barn i hushold der hovedforsørger har lav utdanning

Barn i hushold der hovedforsørger har innvandrerbakgrunn

Barn i hushold med mange barn

Av Fafos rapport 445 fra 2004, Fattige barn i Norge Hvem er de og hvor bor de? framgår det at andelen barn i fattige hushold er lavest for barn i Midt-Norge og Vestlandet, og høyest for barn på Østlandet. Barn i hushold med mange barn er særlig utsatt i de største kommunene, mens barn som bor med forsørger med innvandrerbakgrunn er mest utsatt i de minste kommunene. Barn i hushold med enslig forsørgere i lavinntektsgruppen er overrepresentert både i de minste og i de største kommunene.

Bildet er sammensatt og flere levekårskomponenter henger sammen. Imidlertid vet vi at barn i hushold som mottar sosialhjelp har økt sannsynlighet for å bo i hushold med lavinntekt. Å bo i en familie der hovedforsørgeren har svak tilknytning til arbeidslivet har også betydning.

På denne konferansen har vi valgt å løfte fram barne- og familievernets rolle i fattigdomsbekjempelsen. For å komme videre på dette punktet tror jeg først og fremst vi må også være villige til å se på oss selv, våre tjenester, våre holdninger og verdier. Er kunnskapen om fattigdom blant barn, unge og familier bra nok i barnevernet og familievernet, og når tjenestene godt nok ut? Jeg er videre bekymret for den sosiale isolasjonen og hva den fører med seg, eller kanskje heller hva den ikke fører med seg, i barn og unges oppvekst. Vi vet at et sterkt sosialt nettverk er en viktig beskyttelsesfaktor mens et svakt sosialt nettverk kan være en risikofaktor i oppveksten og for hvordan vi klarer oss videre i livet.

Andelen fattige barn er lav i Norge sammenlignet med andre land. Barnefattigdommens konsekvenser med sosial og økonomisk utestenging er like fullt et alvorlig sosialt problem. Barn er en gruppe som i svært liten grad kan påvirke egne levekår, og som er avhengig av hjelp og støtte fra andre. Det er bred enighet om at barn og ungdom ikke skal lide nød på grunn av foreldrenes dårlige økonomi, lave sosiale stilling eller svakt sosialt nettverk. Retten og muligheten for disse barna til å delta på lik linje med flertallet må derfor styrkes. Det er viktig at vi ser barn og unge som en ressurs med både vilje og evne til å bidra til en trygg og god oppvekst. Barn og unge har rett til deltakelse og innflytelse, de har rett til å si sin mening i alt som vedrører dem, også på vanskelige samfunnsområder, og deres meninger skal tillegges vekt.

Regjeringens hovedstrategi er å gjøre flere i stand til å forsørge seg selv og sin familie gjennom eget arbeid og dermed arbeidsinntekt. Arbeidslinjen er viktig, men det finnes også yrkesaktive som rammes av fattigdom. Og selv om det er riktig og viktig å gjøre flere i stand til å forsørge seg selv, må vi også se på muligheten for å utvikle nye og kanskje helt andre gode tiltak rettet mot barn, unge og familier. Da det gjelder å forbygge fattigdom og forhindre en reproduksjon av fattigdom har vi etter hvert gjort oss noen erfaringer og fått ganske mye kunnskap. Det er ikke sikkert at man kan forhindre fattigdom blant barn og unge gjennom ensidig å øke inntektene eller overføringene til familiene. Undersøkelser viser at foreldrene prioriterer barna høyt og strekker seg langt for å gi barna det ”alle andre har”. Forbruket blant barn og unge som berøres av fattigdomsproblemer ser heller ikke ut til å være så mye lavere enn for gjennomsnittett. Det alvorlige her er at flere barn og unge fra lavinntektsfamilier føler seg sosialt isolert, annerledes og utenfor.

Selv om foreldrene prioriterer ungene sine er det grunn til å tro at vedvarende dårlig råd sliter på foreldrerollen og for samspillet mellom foreldre og barn. Tidlig identifisering, samordnet innsats og tett oppfølging kan bidra til å forebygge og i enkelte tilfeller forhindre fattigdom og sosial isolasjon. Vi må hjelpe og støtte foreldrene til å finne gode løsninger for barna. Departementet vil i samråd med kommunene styrke barnevernets og familievernets innsats i forhold til barn, unge og familier som berøres av fattigdomsproblemer. Barnevernet må ytterligere forsterke satsingen på forebyggende tiltak og mer aktivt samarbeid på tvers av faggrenser og etater. Barnevernets kompetanse når det gjelder å fange opp og iverksette tiltak for barn i familier som lever i fattigdom, må styrkes for å sikre et helhetlig tilbud for denne gruppen. Familievernet har kompetanse på å gi råd til par, familier og enkeltpersoner som sliter med relasjonsproblemer. Dere har lang erfaring i å megle og lytte, og denne kompetansen må dere benytte på fattigdomsområdet.

Barne- og familiedepartementet har i 2003 og 2004 gitt midler til tiltak rettet mot barn, unge og familier berørt av fattigdomsproblemer gjennom tilskuddsordningen Ungdomstiltak i større bysamfunn. Tilskuddsordningen retter seg særlig mot ungdom med spesielle behov og utsatte ungdomsgrupper og ungdomsmiljø i områder med store levekårproblemer. 10 større bykommuner har hatt mulighet til å søke departementet om midler til ferie- og fritidsaktiviteter og til tiltak som bidrar til arbeidsmarkedstilknytning for unge med liten eller mangelfunn utdanning. Flere av tiltakene som har fått støtte bygger på et tett samarbeid mellom blant annet fritidsetat, barnevern og helse. Innsatsen på storbyområdet inneholder tiltak som raskt blir satt i gang og som vi håper skal bidrar til sosial inkludering og et positivt livsløp. Det legges opp til at miljøet rundt de unge, foreldre og andre viktige støttepersoner, også må bidra. Innsatsen i 2003 og 2004 er gjennomgått av forskningsstiftelsen Fafo, og rapporten forelå for knapt en måned siden. Spennende lesning! Rapporten peker på at deltakerantallet har svart til forventningene og samtlige bykommuner oppgir at midlene har bidratt til økt rekruttering eller deltakelse fra grupper som ellers ikke ville ha hatt et aktivitetstilbud. Vi skal få presentert et eksempel fra innsatsen i Trondheim senere i dag, som jeg håper kan være til inspirasjon. Tiltaket har rettet seg mot en svært sårbar gruppe – barn av psykisk syke foreldre. Regjeringen styrker innsatsen i større bysamfunn med 10 millioner kroner i 2005, slik at det avsettes 15,5 mill til dette arbeidet, og antallet bykommuner som omfattes av ordningen utvides neste år fra 10 til 23.

Fattigdom slik den arter seg i dagens Norge er nok ikke omfattende, men skyldes komplekse og sammensatte forhold. Og den er vond for dem den rammer, uansett alder. Derfor tror jeg ikke vi skal lete etter raske løsninger, men heller riktige og viktige løsninger, løsninger som kan bety noe for den enkelte. Vi vet fra tidligere rapporter at noen kommuner skiller seg ut med antall barn og unge i lavinntektsfamilier. 23 større bysamfunn inngår som sagt fra 2005 i tilskuddsordningen Ungdomstiltak i større bysamfunn, og kan søke departementet om støtte til tiltak og prosjekter rettet mot barn, unge og familier berørt av fattigdomsproblemer. Engasjementet fra regjeringen side for å finne fram til tiltak og gode metoder som kan bidra til at barn, unge og familier ikke lever i fattigdom er stort. Jeg ønsker derfor å styrke arbeidet mot fattigdom, også i mindre kommuner, og vil i dag invitere kommunene Surnadal, Hemne og Inderøy i region Midt-Norge til et samarbeid om dette temaet. Barne- og familiedepartementet vil bidra med midler slik at gode tverrfaglige samarbeidsmodeller og lokale handlingsplaner mot fattigdom kan utvikles. Disse kommuner vil bli få tilbud om veiledning og oppfølging i prosessen, og jeg håper dere tar i mot invitasjonen.

Det er satt av tid på konferansen for hvordan vi sammen kan jobbe målrettet med fattigdomsproblematikken. Vi skal mot slutten av dagen ha et panel bestående av forskere og fagfolk som skal reflektere rundt dagens tema, og hvordan vi kan komme videre. Jeg vil oppfordre dere som deltakere og fagfolk til å ta aktivt del i denne delen av konferansen. Kom med deres refleksjoner og spørsmål!

Og med dette ønsker jeg dere alle lykke til med et spennende arbeid og en lærerik konferanse.