Statsråd Laila Dåvøy

”Utvikling gjennom mangfold”

Åpningsinnlegg: Norsk barnevernkongress, Bergen 8. – 10. september

Innledning

Kjære deltagere!

Det er en glede for meg å få lov til å åpne ”Norsk barnevernkongress 2004”, som altså er den 37. i rekken av kongresser Norsk barnevernsamband har tatt ansvar for. Det er en imponerende rekke!

Kongressene har opp igjennom historien vært en viktig møteplass for fagpersonell og politikere i barnevernfeltet. Den har også blitt en viktig arena for formidling av forsknings- og utviklingsarbeid. Med et bredt sammensatt program søker den i år å nå ut til fagpersonell i samarbeidende fagfelt som skoler, barnehager, barne- og ungdomspsykiatri, rusfelt og pedagogisk-psykologisk tjeneste. Også brukerorganisasjoner, humanitære og frivillige organisasjoner og aktuelle utdanningsinstitusjoner er viktige målgrupper for denne kongressen.

Dette er en klok strategi. Samarbeid - i lokalmiljøer og mellom etater, nivåer og organisasjoner - er en utfordring vi alle står overfor. ”Utvikling gjennom mangfold” er tittelen på denne kongressen. Og skal vi klare å utvikle oppvekstmiljøet og barnevernet gjennom mangfold – så er vi helt avhengig av å få samarbeidet til å fungere enda bedre enn det vi greier å gjøre i dag!

Målsettingene i arbeidet med utsatte barn- og unge er klare, og ikke vanskelige å formulere: Fagfolk må gjennom sine møter med barn og foreldre avdekke hvem som trenger støtte og hjelp. Hjelpetjenestene må deretter ta ansvar for at innsatsen koordineres på en god og effektiv måte. Når flere hjelpere arbeider i forhold til familien, er det for eksempel viktig at én instans tar ansvar for å koordinere hjelpe- og støttetiltakene.

Først da vil barn og foreldre få tilbud og oppfølging i samsvar med sine behov. Det er det å få dette til i praksis - som er utfordringen!

Dette har alltid ligget meg på hjertet, tidligere som Kristelig Folkeparti lokalpolitiker, nå også som barne- og familieminister.

Ny organisering av barnevernet

Jeg vil begynne med å si litt om regjeringens politikk på området, med et spesielt fokus på det arbeidet vi nå har gjort for å gi kommunene økt bistand i vanskelige barnevernsaker.

Jeg tror vi alle er enige om at barnevernet har hatt en positiv utvikling de siste årene. Til tross for dette, så er barnevernet ennå ikke den sentrale støttespilleren for utsatte barn og deres familier som vi alle ønsker oss. Dette skyldes blant annet at barnevernet ofte kommer for sent inn til å kunne yte god nok hjelp til utsatte barn og deres familier. Dette var hovedkonklusjonen i barnevernmeldingen som regjeringen la fram for Stortinget i 2002.

I det arbeidet departementet har satt i gang i kjølvannet av stortingsmeldingen, er økt satsing på gode lokale løsninger og lokale tiltak i et samarbeid mellom familiene, barnevernet og andre tjenester en prioritert oppgave. Vi ønsker økt fokus på forebyggende arbeid, og vi ønsker å få til en utvikling hvor færrest mulig barn får behov for å bli plassert utenfor eget hjem. Men vi ønsker også at barn som av ulike grunner må plasseres i institusjon eller fosterhjem, skal få hjelp raskt, og god omsorg og behandling der de kommer. For dere vet best av alle, at noen ganger er det faktisk sånn, at foreldre ikke makter sine omsorgsoppgaver. Da har samfunnet en plikt til å finne ordninger som sikrer barnas behov. Å ta vare på de barna som har det aller vanskeligst, skal fortsatt være et adelsmerke for barnevernet.

Vi er inne i en spennende tid for alle som jobber med barnevern. Sentrale stikkord er forvaltningsreform, omorganisering og ny metodikk. Fra 1. januar 2004 overtok Statens barnevern og familievern (SBF) de oppgavene fylkeskommunene hadde på barnevern- og familievernområdet. Oslo er unntatt fra reformen, og i Trondheim skal det drives forsøk med at kommunen har ansvar for hele barnevernet (både første- og andrelinjetjenesten), men resten av landet er med. Departementet forutsetter selvfølgelig – og vil bidra til – at det blir god kontakt mellom det statlige barnevernet og barnevernet i Oslo og Trondheim.

Regjeringen tar sikte på at flere forhold i barnevernet nå skal bli bedre:

• Bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass
• bedre koordinering av tjenestene
• bedre kvalitetssikring av tiltakene
• bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det, og
• bedre økonomisk styring

Det er etablert 26 fagteam rundt omkring i landet, som skal bistå kommunene i vanskelige barnevernsaker. Bl.a. skal de hjelpe små kommuner med begrensede utredningsoppgaver der det er behov for dette. Fagteamene er tverrfaglig sammensatt med barnevernfaglig, psykologisk og pedagogisk kompetanse. Fagteamene skal hjelpe kommunene med å finne gode løsninger lokalt. Dersom det ikke er hensiktsmessig å benytte lokale løsninger, skal fagteamene bistå kommunen i plassering av barn utenfor hjemmet, og ha ansvar for inntak til både statlige og private barneverntiltak. Dette innebærer en betydelig styrking av barnevernet. Gjennom fagteamene vil det kommunale barnevernet få en helt annen og bedre støtte enn de har hatt tidligere.

Så – den 1. juli 2004 ble SBF sentralt og regionalt slått sammen med Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Bufetat er underlagt Barne- og familiedepartementet.

Virksomheten er organisert i fem regionkontorer med tilliggende fagteam, institusjoner, fosterhjemstjeneste og MST (Multisystemisk terapi)- og PMT (Parent Management Training) –team. Jeg kommer tilbake til MST og PMT litt senere. I tillegg, som en nasjonal overbygning, er det organisert en sentral enhet: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir.). Til sammen utgjør dette et miljø med bred kompetanse og stor faglig tyngde.

Etter regjeringens oppfatning vil endringen i og med den nye etaten og direktoratet, sammen med rusreformen og oppfølgingen av Strategiplan for barn og unges psykiske helse, gi økte muligheter for at barn, unge og familier i fremtiden vil få bedre tilpasset hjelp og støtte i de ulike livssituasjoner de lever i.

Legitimitet og engasjement

Forvaltningsreformen innebærer også en anledning til å ta noen grep for å løse en annen utfordring vi nok har slitt med tidligere, nemlig kommunikasjon og åpenhet i barnevernet. Det er viktig at barnevernet blir respektert for de oppgaver tjenesten er satt til å ivareta. Barnevernet får ikke gjort det de skal uten å ha legitimitet blant familier de har kontakt med. Barnevernet må også være respektert blant samarbeidende tjenester – og i samfunnet og befolkningen for øvrig. For å oppnå en slik status, er det viktig at barnevernet er tydelig og kommuniserer sine verdier og sin rolle når det gjelder hvilke prinsipper som ligger til grunn for avgjørelser og tiltak. Barnevernets forpliktelse til å si fra når nok er nok, skal følgelig også kommuniseres tydelig. Det betyr at barnevernet trenger talspersoner; ansikter og navn som offentlig fronter barnevernets oppgaver, ansvar, metoder og avgjørelser. Selv om mye godt arbeid er gjort på dette området, trenger vi en ytterligere styrking her.

Derfor er departementet, sammen med det nye direktoratet, i ferd med å utvikle en informasjons- og kommunikasjonsstrategi, der økt åpenhet og bedre mediekunnskap vil bli viktige tema. Barnevernets omdømme er det sentrale. Noe av det viktigste er de synspunkter og erfaringer barnevernets egne ansatte kan bidra med. Informasjonsstrategien skal være ferdig i løpet av 2004.

Jeg håper at et større statlig engasjement på barnevernområdet også vil smitte over på den politiske interessen lokalt. Det er etter mitt syn nødvendig med et større lokalt engasjement rundt barnevernet og forebyggende arbeid for utsatte barn og unge. Nærmiljøstudier har vist at barn og unges oppvekstmiljø er egnet til å engasjere og samle både politikere og lekfolk. Når bevisstheten om barnevernets arbeid i dag kan synes å være for lav en del steder, kan det også ha sammenheng med at barnevernsnemndene har falt bort, uten at det har kommet noe nytt organ som ivaretar denne funksjonen i stedet. Det kan ha ført til at politikerne er dårligere informert, og dermed i mindre grad føler ansvar for barnevernets virksomhet. Det overordnede ansvaret i kommunen ligger like fullt hos de folkevalgte.

Litt om tiltak iskolen

De offentlige tjenestene for barn og unge er i hovedsak todelt. Barnehage, skole og fritidssektor er allmenne tilbud til barn og unge. Barnevernstjenesten, familievernet, helsestasjon- og skolehelsetjenesten, rusomsorgen, og PPT er tjenester som er utviklet for å hjelpe og støtte barn og familier ved behov. En målsetting om økt satsing på gode lokale løsninger og lokale tiltak overfor svakstilte barn og unge er avhengig av at de ulike arenaene og tjenestene aktivt er med i dette arbeidet. Her er ikke minst skolen en viktig samarbeidspartner.

Jeg ser at Terje Overland i morgen skal snakke om ”Den inkluderende skolen og de vanskelige barna”. Han er veileder for MST-teamene i Oppland og Hedmark. MST; Multisystemisk terapi, er èn av de nye familie- og nærmiljøbaserte behandlingsmetodene vi har tatt i bruk for ungdom i alderen 12 - 18 år, og der også skolen er en viktig aktør. Det er positivt at vi mer og mer erkjenner skolens sentrale betydning for barns sosiale kompetanseutvikling, og at skolen selv tar et større ansvar også for dette.

Jeg har i denne forbindelse lyst til å nevne et annet spennende skoleprogram som vi er med på å utprøve fra departementets side. Det er kalt ”PALS”, som står for ”Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen". Dette er et skoleomfattende program som prøves ut i fire barneskoler i Sør-Norge. Formålet er å forebygge og redusere utvikling av alvorlige atferdsproblemer.

Pilotprosjektet startet opp ved skolestart høsten 2002 og skal avsluttes ved skoleårets slutt i 2005. Programmet bygger på de samme prinsippene som "Parent Management Training" (PMTO) gjør. Dette er som kjent et behandlingsprogram vi har tatt i bruk for foreldre til barn i 4-12 års alder som viser tegn på alvorlig problematferd. Gjennom systematisk sosial ferdighetstrening og en endring av læringsmiljøet i skolen ønsker vi gjennom PALS å finne fram til gode, virksomme måter å forebygge lærings- og undervisningshemmende og aggressiv elevatferd på. Prosjektet skal evalueres og resultatene vil foreligge i løpet av vinteren 2005.

Skolen er viktig for alle barn og unge. Og enda viktigere for utsatte barn- og unge: I skolen kan barna bli ”sett”, og ansvarlige voksne kan iverksette tiltak hvis det er bekymring for et barns utvikling. Skolen må videre kunne samarbeide godt med foreldre og andre hjelpetjenester når et barn trenger spesiell hjelp og oppfølging. Skolen er også viktig i forhold til forebyggende og holdningsskapende arbeid generelt.

Vold, mobbing, rasisme og annen problematferd berører mange barn og unge. Regjeringen har, som dere vet, hatt et ønske om å gjøre en aktiv innsats mot mobbing. Ikke minst har statsminister Bondevik vært sterkt inne og profilert denne saken. Sammen med Kommunenes Sentralforbund (KS), Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG), Utdanningsforbundet og Barneombudet har mitt departement undertegnet et ”Manifest mot mobbing.” Et tiltak er å tilby alle skoler Dan Olweus’ program mot mobbing. Siden Barne- og familiedepartementet har et overordnet ansvar for hele oppvekstmiljøet og at alle barn og unge skal få en trygg oppvekst, har vi innenfor manifestsamarbeidet lagt stor vekt på å ha fokus på flere oppvekstarenaer samtidig. Fra og med i år deltar også fritidsklubber og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner aktivt i kampen mot mobbing. Barne- og familiedepartementet har bevilget en million kroner til arbeid mot mobbing i fritidsmiljøene.

Den 23. september arrangeres en nasjonal konferanse som en toårsmarkering av manifestarbeidet. Manifest mot mobbing blir evaluert av Rogalandsforskning, som legger frem sin sluttrapport i desember 2004. Dette blir spennende lesning,

Institusjonene

Selv om regjeringen ønsker en sterkere dreining av barne- og ungdomsvernet i retning forebyggende familiearbeid, må vi alltid huske at det er hvert enkelt barns beste som skal veie tyngst når barnevernet tar sine beslutninger. Når et hjem ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har samfunnet en særlig plikt til å finne ordninger som sikrer at barna likevel får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår. Selv med økt vekt på forebygging og tiltak tilpasset hjem og nærmiljø, vil det fortsatt være nødvendig at barnevernet plasserer barn utenfor hjemmet, også mot foreldrenes vilje.

Samfunnet har et særlig ansvar for at barn og unge som plasseres i institusjon eller fosterhjem får god omsorg og behandling. Er det noe vi har erfart den senere tid, så er det at det ikke har vært god nok kvalitet på og kontroll med barnevernsinstitusjoner opp igjennom historien. Dette er ikke minst kommet fram gjennom granskningen av institusjoner i Bergen. I sommer har det også pågått en debatt om barnevernet i Stavanger, så fokuset er sterkt.

Mange har i etterkant av Bergensgranskingen tatt kontakt med departementet eller tatt i bruk kontakttelefonene som er opprettet. Jeg er opptatt av at vi skal få frem i lyset det som har skjedd av overgrep på barnehjem og barneverninstitusjoner. Jeg har derfor satt ned et utvalg som på nasjonalt nivå skal kartlegge omfang av og bakgrunn for omsorgssvikt og overgrep mot barnehjemsbarn i perioden 1945 -1980, Befring-utvalget (?). Rapporten skal foreligge ved utgangen av oktober. Etter at denne er lagt frem, vil jeg ta standpunkt til hva som eventuelt skal gjøres videre i saken. Jeg kan ikke gå nærmere inn på disse spørsmålene før denne kartleggingen foreligger.

Det er også foretatt en evaluering av granskningen i Bergen kommune av Senter for krisepsykologi i Bergen. Evalueringen har sett på hvordan tidligere barnehjemsbarn opplevde granskningen og mediefokuseringen. Rapporten konkluderer blant annet med at det er viktig at de som skal møte for et granskningsutvalg er godt forberedt, at de tas godt vare på under intervjuet, og ikke minst at det finnes mulighet for psykologisk oppfølging i etterkant. Evalueringen av Bergens- granskningen konkluderer med at det til tross for dette er et poeng å forsøke å innhente kunnskap på andre måter enn gjennom en granskning, nettopp for å redusere belastningen for den enkelte. Dette er anbefalinger som regjeringen vil vektlegge når vi skal vurdere hvordan vi skal gå videre med rapporten som det nasjonale utvalget legger frem.

Selv om mange forventer at staten skal ”rydde” opp når det gjelder den urett mange har opplevd, ber jeg om forståelse for at vi ”skynder oss sakte”. Dette er en sak jeg tar på alvor, og som er viktig for svært mange mennesker i dette landet. Derfor vil jeg også bruke den tiden som er nødvendig for å få frem kunnskap som kan gi oss et godt grunnlag for videre veivalg

Fredag skal det være innlegg og debatt om hva granskningen om overgrep i barnevernet på 50- og 60-tallet kan lære oss. Det er svært viktig at vi tar inn over oss de erfaringene som er kommet fram, ikke minst fordi vi må sørge for at dette ikke skjer igjen.

Nå når det statlige regionale barnevernet har overtatt ansvaret for institusjonene, så er kvaliteten på og tilsynet med barneverninstitusjoner og fosterhjem en meget høyt prioritert oppgave. Departementet har bl.a. utarbeidet flere nye forskrifter; en om godkjenning av barnevernsinstitusjoner, en om kvalitetskrav for barneverninstitusjoner og en om tilsyn. Innen 1. juli i år var alle private institusjoner vurdert i forhold til kvalitets- og godkjenningsforskriftene. Nå gjennomgås de statlige institusjonene i forhold til kvalitetsforskriften, og dette arbeidet skal være gjennomført innen 1. november i år.

Institusjonene blir altså nå fulgt tett opp av det statlige regionale barnevernet, og de skal jevnlig kunne dokumentere sine resultater. Dette skal bidra til å sikre at barn og unge som plasseres i institusjon får forsvarlig omsorg og behandling og et skikkelig tilsyn.

En gjennomgang og analyse av nyere forskning om institusjonsbehandling for ungdom med alvorlige atferdsvansker viser at institusjonsbehandling kan være effektivt, men at vellykket behandling er komplisert og avhengig av en rekke forhold. På bakgrunn av denne kunnskapen har departementet tatt initiativ til å få utviklet modellinstitusjoner for behandling av ungdom med alvorlige atferdsproblemer. Modellen bygger bl.a. på et tett samarbeid med MST (Multisystemisk terapi) i forkant og etterkant av institusjonsoppholdet. Vi er nå i gang med å etablere en slik institusjon i hver av de statlige barnevernregionene. Vi har startet med ansettelser av folk, og de nye institusjonene vil være i drift våren 2005.

Samarbeid

Jeg har lyst til å avslutte med å si enda litt mer om samarbeid. I disse dager startet vi arbeidet med å innhente en kunnskapsstatus om det samlede tjenestetilbudet til barn og unge. Syv departementer samarbeider om dette, som er en oppfølging av ett av tiltakene i barnevernsmeldingen.

Det er mange grunner til at vi vil ha en kunnskapsstaturs. Vi vet at en del brukere opplever et fragmentert hjelpeapparat som ikke fungerer godt nok. Staten har gjennom personellutdanning, lover og forskrifter bidratt til en utvikling av dagens tjenester i kommunene som ikke alltid er hensiktsmessig i møte med barn, unge og familienes helhetlige behov. Mange kommuner melder om behov for økte ressurser.

Med dagens utfordringer - enten det gjelder rusforebygging og behandling, voldsproblematikk, arbeid mot rasisme og diskriminering, familiers opplevelser av ansvarsfraskrivelse eller at de må koordinere alle tjenester selv - er det viktig å få vurdert hvordan samfunnet bedre kan tilby velferdstjenestene i kommunene. Det brukes store ressurser på dagens kommunale tjenester og det er ansatt et stort antall personell i disse tjenestene. Det er nødvendig å gjennomgå bruken av de samlede ressurser og den samlede kompetanse, og vurdere om det er andre og bedre måter å organisere tilbudet på.

I kunnskapsstatusen ønsker vi å se på hvordan kommunene organiserer tjenestetilbudet og hvordan de bruker handlingsrommet de har i organiseringen og samarbeidet i kommunen og på tvers av kommunegrensene. Også finansieringsordninger og lovgrunnlag som hindrer eller fremmer målet om et godt tilgjengelig tjenestetilbud ut fra barn og unges behov, skal vurderes. Formålet er å finne fram til bedre tilrettelagte hjelpe- og støttetiltak, slik at barn og ungdom ikke blir kasteballer mellom ulike instanser.

Vi tar sikte på at kunnskapsstatusen er ferdig i oktober 2005. Denne vil gi oss redskaper vi kan bruke i det arbeidet vi hele tiden må gjøre for å skape et godt og inkluderende samfunn å leve i. Kunnskapsstatusen skal hjelpe oss med å finne fram til bedre tilrettelagte hjelpe- og støttetiltak, slik at barn- og ungdom ikke blir kasteballer mellom ulike instanser.

Det er nok av utfordringer å gripe fatt i! Men så lenge vi har en visshet om, og tro på, at arbeidet vårt bærer frukter, så er det en glede å få være med på å påvirke utviklingen.

Jeg ønsker dere en utbytterik kongress!