Statsråd Laila Dåvøy

Barne- og familiedepartementet

Åpning av avslutningsseminar – prosjektet
"Tur – retur"

Drammen 8. februar 2005

Kjære seminardeltakere, og god morgen alle sammen!

Aller først vil jeg takke prosjektet ”Tur-retur” og Uteteamet i Drammen for det arbeidet som er gjort. Som dere sikkert er kjent med var det barne- og familiedepartementet som under storbykonferansen i 2002 tok initiativ til dette samarbeidsprosjektet mot sentrumspendling mellom Oslo og Drammen. Jeg skal ikke røpe resultatene ennå – det skal andre gjøre etter meg……..

Av prosjektbeskrivelsen framgår det at hovedmålet med ”Tur-retur” er å utarbeide en modell som hindrer ungdom i å trekke til negative miljøer i hovedstaden, heriblant belastede rusmiljøer. Dette er gjort og blir presentert i dag. Hovedmålgruppe er ungdom under 21 år. Men, hvorfor engasjerer statlige myndigheter seg i sentrumspendling og ungdom som trekker til negative miljøer. Kan ikke ungdom få dra hvor de vil, og hva med foreldrenes ansvar?

Omsorg for og oppdragelse av barn og unge er i første rekke foreldrenes ansvar. Men, også det offentlige, og alle vi som er til stede her i dag, har et ansvar. Barn og unge som befinner seg i en vanskelig oppvekst- eller livssituasjon har krav på hjelp og støtte. Blant annet har det offentlig ansvar for å iverksette ordninger for å sikre barn og unge gode og likeverdige oppvekstbetingelser. Foreldre må vite om BROSJYREN.

Trygge og gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom er blant de viktigste oppgavene i vårt samfunn. Samfunnsendringene det siste århundret har hatt store og i hovedsak positive konsekvenser for barn og unges oppvekstforhold og levekår. Velstand er imidlertid ikke ensbetydende med å trives og å ha det godt. For enkelte preges hverdagen av utrygghet og ensomhet. Omsorgssvikt, vold, mobbing, rusmisbruk, utestenging og rasisme, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet er også en del av virkeligheten for noen. Normoppløsning, et voksende antall samlivsbrudd, kommersialisering og sexpress i stadig lavere aldersgrupper er også trekk ved utviklingen. Velstanden er heller ikke likt fordelt, og fortsatt finnes det barn og unge som lever i familier med så begrensede økonomiske ressurser at de kan betegnes som fattige. Så, på tross av en positiv utvikling på de fleste områder, står vi altså fortsatt overfor store utfordringer i arbeidet med å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår. For å gripe fatt i utfordringene la regjeringen sommeren 2002 fram en helhetlig melding om barne- og ungdomspolitikken, St. meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge. Målet er å bidra til en barne- og ungdomspolitikk som skaper en trygg, meningsfull og utviklende hverdag for flere. Altså rett og slett forebyggende virksomhet. Meldingen har en rekke forslag til tiltak basert på lokale initiativ – der barn og unge bor.

Ansvar for barne- og ungdomspolitikken innebærer ansvar for å undersøke tilstanden, og om eksisterende ordninger for barn og unge er bra nok. Dette må gjøres med jevne mellomrom. Har for eksempel mobiltelefon og sms, nye og bedre transportmuligheter og økt sentralisering noen innvirkning på de unges oppvekstmiljø, og hvordan er dagens sentrumspendling? Og ikke minst, er vårt hjelpe- og tiltaksapparat tilpasset dagens unge som ofte er svært mobile og ikke ser sine liv innenfor kommunale rammer og sektorer?

Noe av dette vil vi få svar på i dag …..

Ungdom har alltid søkt seg inn mot sentrumsområdene. Og, har vi da noen grunn til å være bekymret? Er ikke pendlingen til sentrum en del av ungdomsfasen og overgangen fra yngre til eldre ungdom? Storbymiljøene gir rom for et mangfold av spennende aktiviteter, også for ungdom, og byen oppleves jo som trygg for folk flest. Samtidig vet vi at det finnes negative miljø preget av vold, kriminalitet, rus og prostitusjon, og at den sosiale kontrollen i sentrumsområdene er mindre. Vi er ikke bekymret for ungdom som drar til sentrumsområdene for å gå på kino eller for å handle. De vi er opptatt av er sårbare unge, kanskje spesielt de i overgangsfasen mellom yngre og eldre ungdom, som kanskje ikke finner seg til rette på hjemstedet. Ikke alle unge opplever at borte er bra men hjemme er best, jamfør tittelen til dette seminaret. Snarere kan enkelte oppleve at ”borte er best og hjemme er verst”. Det kan være ungdom som faller ut av skole, jobb og fritidsaktiviteter, som mangler gode vennenettverk eller som sliter med vanskelige hjemmeforhold. Eller som bare synes det er mer spennende lenger hjemmefra. Det er ikke selv reisen eller turen vi er bekymret for, men; hvilke miljø de havner i, om de blir fanget opp og om de kommer seg trygt hjem og tilbys oppfølging lokalt.

Dette prosjektet har nettopp fokusert på det.

At utsatte unge trekker mot sentrumsområdene, hvor de lett kan komme i kontakt med negative miljøer, er et problem politiet, utekontakt og ungdomsarbeidere har pekt på i mange år. Vi blir bekymret når vi finner disse ungdommene igjen i tunge rusmiljøer og i voldelige ungdomsgjenger i Oslo, og hvor det ser ut til at de både blir værende, akseptert og inkludert. Politiet, Uteseksjonen og Barnevernvakta i Oslo har gjort omfattende registreringer av nykommere under 18 år til de belastede områdene i sentrum. Hver sommer rapporteres det om nykommere under 18 år til belastede miljøer. Det rapporteres også at en stor andel av de unge har innvandrebakgrunn og kommer fra kommuner utenfor Oslo. Vi er enige i at dette er svært uheldig, men hva kan vi gjøre med det?

Også dette var bakgrunnen for prosjektet.

Det er særlig sårbarheten hos de unge som mer og mer opptar meg, og som jeg lurer på om vi vet nok om i forhold til å gi riktig og god nok hjelp. I vårt møte med ungdommene; er det slik at vi har tilstrekkelig tid og anledning til å lytte? En ungdom som ruser seg trenger opplagt hjelp til å bli rusfri og komme inn i et positivt livsløp, men hva består sårbarheten av? Hva finnes av fortellinger og byrder som vi må forstå og gripe fatt i for å hjelpe den enkelte ungdom på rett vei? Barne- og ungdomspolitikken må ta hensyn til og vektlegge individualitet og fellesskap, valgfrihet for den enkelte og ansvar for andre. Denne balansegangen er utfordrende når det gjelder sårbare unge.

Som dere vet har regjeringen et sterkt engasjement når det gjelder rus. Arbeids- og sosialdepartementet vil komme med en ny handlingsplan i mai. Arbeidet for å motvirke og bekjempe rusmisbruk blant ungdom og andre negative trekk i ungdomsmiljø er vanskelig og tidkrevende, men ikke umulig. Spesielt er det utfordrende og krevende når de unge er over 18 år. Vi tror at det beste virkemidlet på sikt er å bedre de unges oppvekst og levekår og at godt forebyggende arbeid gir resultater. Derfor har det forebyggende arbeidet rettet mot usatte ungdomsgrupper en sentral plass i Barne- og familiedepartementets tilskuddsordning Ungdomstiltak i større bysamfunn. Tendensen til økt sentralisering og befolkningsvekst, særlig i østlandsområdet, ser ut til å fortsette. Vi har derfor åpnet opp for at flere bykommuner kan søke om tilskudd til tiltak og prosjekter fra ordningen Ungdomstiltak i større bysamfunn. I 2005 omfatter ordningen 23 større bysamfunn og 7 prioriterte bydeler i Oslo. Vi håper utvidelsen kan bidra til å bedre oppvekst- og levekår for enda flere utsatte unge og at flere samarbeidstiltak mellom byer kan igangsettes.

Bedring av oppvekst og levekår med fokus på forebyggende arbeid er en langsiktig strategi. Men, hva kan vi gjøre for de unge sårbare storbypendlerne på kort sikt? Og, dette er virkelig en krevende oppgave fordi mange kanskje vil gjøre hva de kan for å unngå hjelpeapparatet. Poenget er ikke å sette ungdommene på toget tilbake til hjemstedet, men å få dem på rett spor gjennom å sette i system et skikkelig oppfølgingstilbud lokalt. Det er dette prosjektet har gjort. Jeg tror det er behov for et godt samarbeid mellom bykommunene og grensekommunene for å få dette til. I enkelte kommuner er kanskje et slikt samarbeidet allerede på plass, mens andre kanskje mangler dette. Jeg at vet at ”Tur-retur” har avdekket gode og forpliktende samarbeidsmodeller som vi kan lære av og bli inspirert av. Jeg er nysgjerrig på hva som har fungert, men kanskje enda mer nysgjerrig på hva som ikke fungerer, slik at vi kan bidra til å utvikle en enda bedre barne- og ungdomspolitikk både sentralt og lokalt.

Det var altså dette spørsmålet – hva kan vi gjøre med sentrumspendling til negative miljøer i hovedstaden – som lå til grunn når Barne- og familiedepartementet i 2002 tok initiativ til samarbeidsprosjektet mot sentrumspendling mellom Oslo og Drammen. Vi trengte å vite mer om ungdoms mobilitet og drifting, hva som kjennetegner de mobile ungdommene og hvordan hjelpeapparatet fungerer. Vi ville også vite mer om pendlingens omfang, i den grad det er mulig. Så langt ser det ut til at ungdom og hjelpeapparat har hatt forskjellige oppfatninger både om antallet og hvem som pendler. Dette erfaringsseminaret, og sluttrapporten fra prosjektet, vil trolig gi oss svar på noen av disse spørsmålene og samtidig antyde hvordan dette arbeidet kan styrkes og videreutvikles.

Jeg vil takk Uteteamet og Senter for rusforebygging i Drammen for et godt samarbeid gjennom hele prosjektperioden og for at dere var villige til å påta dere prosjektansvaret. Departementet har mottatt gode underveis-rapporter fra prosjektet, og vi skal som sagt få en sluttrapport, men vi synes ideen om et avsluttende erfaringsseminar for andre kommuner med liknende problematikk var god. Hvordan sluttrapporten og det som framkommer der skal følges opp har departementet ennå ikke tatt stilling til. Jeg ser det som naturlig at tema følges opp på neste storbykonferanse for byene som omfattes av vår tilskuddsordning Ungdomstiltak i større bysamfunn. Det kan også være aktuelt å bringe rapporten og tema inn for den tverrdepartementale arbeidsgruppa - barn og unge som vi har på storbyområdet. Men, først må vi få høre deres erfaringer og få rapporten til vurdering.

Lykke til med et spennende og lærerikt seminar!