Åpning av reindriftens internasjonale fag og formidlingssenter i Kautokeino

Statsråd Laila Dåvøy
Barne- og familiedepartementet
2. september 2005

Kjære venner og kolleger,

Jeg er glad og beæret over å være til stede og bidra til åpningen av Reindriftens internasjonale fag- og formidlingssenter her i Kautokeino!

For første gang vil vi få et ressurssenter for samarbeid og utveksling av informasjon mellom reindriftsutøvere på tvers av landegrensene, og med forskningsmiljøer og forvaltning. Det representerer et løft for reindriften både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Reindriften har stor betydning for bevaring og utvikling av urfolkssamfunn i nord. Mange av de utfordringene næringen står overfor er felles for landene i nordområdene, bl.a. utnyttelse av tradisjonskunnskapen som forutsetning for en positiv utvikling. Et nærmere samarbeid mellom næringsutøverne i nordområdene vil av den grunn være en styrke.

Samarbeid og informasjonsutveksling blir stadig viktigere i de sårbare nordområdene, det gjelder ikke minst her i indre Finnmark, der virkningene av den globale oppvarmingen kan komme til å bli særlig merkbare de neste 30-50 år. Det slås fast i en ny klimarapport ACIA (Arctic Climatic Impact Assessment) som ble fremlagt i Arktisk råd høsten 2004.

Rapporten forutser et varmere og våtere klima. I indre Finnmark kan gjennomsnittstemperaturen øke med mer enn 0.5 grader pr. 10 år, nedbørsmengden kan komme til å øke med 4 prosent. Samtidig kan vegetasjonen forandre seg og påvirke rammevilkårene for reindriften. Raske svingninger i temperatur gjennom vinteren, med mer snø og vekselvis frost og mildvær, samt en lengre barmarksperiode på sommeren er et sannsynlig scenario.

Reindrift er både en økonomisk næringsvei og symbolsk viktig for utøvernes identitet. For reindriftssamene skaffer ikke bare det økonomiske utkommet gjennom reinsflokkene. Tradisjonell reindrift definerer selve livsformen, og utøverne innretter sine liv etter reinens vandringer. På denne måten opparbeider de også en unik kunnskap og forståelse om sammenhenger i naturen og bærekraftig reindrift.

Det er en utfordring å redusere reindriftens sårbarhet for klimaforandringer, slik at samisk reindrift forblir en økologisk og økonomisk robust næring også i fremtiden. Vi trenger forskning som kan bidra til at reindriften utvikler tilpasningsstrategier til forandringene.

Men reindriften trues ikke bare av klimaforandringer. Forskere ved Samisk høgskole i Kautokeino peker på at reindriften også står overfor andre utfordringer. De peker på arealinngrep, store rovdyrtap, sedvanebasert rettighetsutvikling, og forbedret reell verdiskaping i primærleddet.

Dette er utfordringer som krever nytenkning, ved at vi fanger opp reindriftens tradisjonelle kunnskap om klimaforandringer, klimavariasjoner, klimatilpasning og økonomi.

Det tradisjonelle reindriftslivet er godt dokumentert av fotografen Grete Andrea Kvaal, som har fulgt en kvinne i reindriften og hennes siida gjennom årstidene. Hun viser hvordan familiene som utgjør siidaen, utgjør et arbeidsfellesskap. Kunnskap og verdier overføres fra de eldre medlemmene til de yngre ved at generasjonene arbeider side om side. Tradisjonell reindriftsnæring innebærer mange arbeidsoppgaver, og involverer både kvinner og menn, unge og gamle.

Reindriften er imidlertid i ferd med å endres. Kombinasjonene av arealinngrep i tradisjonelle beiteområder, økende fokus på overbeiting og regulering av reintallet og antall reineiere, har bidratt til at mange kvinner forlater næringen.

Når kvinnene forsvinner ut av reindriften, endrer den også karakter. Fra å være et helhetlig levesett og produksjonssystem, kan vi se en tendens til at næringa utvikler seg i retning av ren kjøttproduksjon.

En arbeidsgruppe nedsatt av LMD har utredet kvinners situasjon i reindriften. Gruppen avga innstilling 22. november 2004. Arbeidsgruppen trekker frem en rekke undersøkelser som viser at kvinnenes stilling i reindriften er svekket gjennom mange år. Bare rundt 16 prosent av driftsenhetene (95 av i alt 586) er i dag tildelt kvinner.

Arbeidsgruppen gjennomgår også kjønnssammensetningen i reindriftsforvaltningen.

Områdestyrene i reindriftsforvaltningen er offentlige organ, og som sådan omfattet av likestillingslovens krav om minst 40 prosent representasjon av det underrepresenterte kjønn. Selve Reindriftsstyret har 43 prosent kvinner, og samtlige områdestyrer har 40 prosent eller høyere kvinnerepresentasjon. Reindriftens utviklingsfond har 33 prosent kvinnerepresentasjon, mens Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) bare har 22 prosent. Arbeidsgruppen peker på at det kan stilles likestillingskrav til organisasjoner som fordeler offentlige midler, og at det derfor bør stilles krav om minst 40 prosent kvinner i NRLs styre. I den statlige reindriftsforvaltningen er det ansatt 37 prosent kvinner og 63 prosent menn.

Kunnskapssenteret Fredrikkes hage gjennomførte i 2003 på oppdrag av LMD en likestillingstest av Verdiskapingsprogrammet for rein. I den sammenheng pekte de på at kvinners stilling i reindriften er kraftig endret etter 1978, med reindriftsloven som krever at driftsenheter bare kan ha én eier. Som følge av dette, er det i dag få kvinner som formelt er eiere av driftsenheter, og kvinner er reelt sett svakere stilt enn menn i reindriften.

Sametinget har særlig stor betydning, som representativt organ for den samiske befolkningen. Her har kjønnsrepresentasjonen utviklingen seg i negativ retning med stadig færre kvinnelige representanter på Sametinget. Mens kvinneandelen etter valget i 1989 var på 33 pst., var den 26 pst. etter valget i 1997. For inneværende periode, 2001-2005, er kvinneandelen kun 18 prosent. Både Sametinget og sentrale myndigheter erkjenner at manglende kvinnerepresentasjon i Sametinget er problematisk i forhold til målsetningen om at et folkevalgt organ bør reflektere sammenset­ningen av hele befolkningen.

Økt transport og økt kommersielt press på naturressursene vil kunne skape konflikter mellom majoritetssamfunnet og urbefolkningsgrupper. Høsting av naturens overskudd har alltid vært et viktig grunnlag for bosetting i Finnmark, slik jeg også tror det er i nordområdene overhodet. Forvaltningen av naturen må skje på en slik måte at grunnlaget for fortsatt høsting og bosetting sikres. I tillegg har vi også et ansvar for å ta vare på den storslagne naturen i Finnmark for fremtidige generasjoner – også for folk utenfor fylket og Norges grenser.

Økt bruk motoriserte kjøretøy har gjort høstingen av naturens ressurser lettere, men har også ført til økt bruk og slitasje. En må stadig lengre inn på vidda for å komme til ”urørte” fiskevann, jaktterreng og multemyrer.

Reindriftsutøvere har uttrykt bekymring over den økte motorferdselen på barmark, fordi det fører til slitasje på vegetasjonen og redusert kvalitet på vinterbeiteområdene.

Problematikken rundt økt motorferdsel i utmark - både sommer og vinter – er ikke særegen for Finnmark, men gjelder hele landet, jeg ville tro at problemstillingen er aktuell generelt i nordområdene. Den norske miljøvernministeren har tatt initiativ til å utrede forholdet mellom ”Motorferdsel og samfunn” på bred basis, med sikte på en tydeligere regulering.

Med alle disse utfordrende innfallsvinklene ønsker jeg lykke til med senteret. Jeg håper det kommer til nytte for alle lands befolkninger her i nordområdene!