”Barn i by. Bygge en by for barn.”

Statsråd Laila Dåvøy
Barne- og familiedepartementet
Galleriet i Bergen 8. september 2005

- et arrangement i utstillings- og aktivitetsprosjektet ”Drømmebyen 2020”

Takk for invitasjonen!

Hvordan kan vi bygge en by for barn og hvordan ville barn bygget?
Det er gode spørsmål.

Å sette barn i sentrum på en måte som virkelig synes i alle typer landskap, ligger mitt hjerte nær.
Barns behov og interesser må settes langt oppe på dagsorden.

Barn og unge er en ressurs i samfunnet.
Deres kreativitet og skapertrang, evne til kritisk tenking, verdivalg og engasjement må brukes.

Å sikre barn og ungdom gode muligheter til deltakelse og innflytelse i hverdagslivet og på samfunnsutviklingen – er et viktig mål.

Vi må slippe barn mer til. Vi må synliggjøre og ta hensyn til barns behov og interesser i samfunnsutviklingen. FNs konvensjon om barnets rettigheter gir barn og unge under 18 år et særskilt rettighetsvern.

Vi må spørre barn om hvilke forandringer de vil ha for at vi skal få til et mer barnevennlig samfunn. Vi må involvere dem mer i planlegging og vi må gi dem muligheter til å komme med egne innspill.

Er det mulig å tenke seg barn som dimensjonerende faktor, som målestokk, i byutviklingen i Bergen? Det vil bety at vi konkret ser for oss en 6-åring i aksjon i de områdene som er under planlegging. Det vil si at vi legger 6-åringens behov og forutsetninger til grunn for planlegging. Hvordan vil de takle omgivelsene? Hvordan vil de bruke dem?

6-åringer har begynt på skolen. Hvordan er de i stand til å komme seg til skolen på egen hånd, og hjem igjen? Noen karakteristika for en 6-åring til ettertanke for utbedring/planlegging av skolevei:

• Små av størrelse, ser ikke over hekker, biler etc.
• Er vanskelig å få øye på for andre trafikanter
• Er impulsive og uforutsigbare.
• Har problemer med å oppfatte trafikkbildet.
• Har vanskeligheter med å stoppe brått, avbryte gange eller løp.
• Tiltrekkes av det som distraherer.

Det er jo en drøm å tenke seg en by hvor hensynet til barn blir satt foran hensynet til bilen. Det er også en drøm å tenke seg en by hvor det virkelig synes at barn er prioritert og hvor de har fått mulighet til å sette sitt eget preg på omgivelsene.

Det er ikke alltid sånn at det å planlegge for barn behøver å stenge andre grupper ute. Jeg tror at vi kan tenke for mye i aldersbåser når vi tenker på bruk av uteområder.

Artikler fra FNs barnekonvensjon som understreker viktigheten av å ivareta barns interesser i plan- og byggesaksbehandling, (i byutvikling):

Artikkel 3: Barnets beste. Det skal det først og fremst tas hensyn til hva som gavner barnet best.

Artikkel 12: Barns rett til å bli hørt i saker som angår dem og at deres synspunkter skal tillegges vekt.

Artikkel 31: Barns rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i lek og fritidsaktiviteter.

Alle som har ansvar og innflytelse i forhold til barn og unges oppvekst, bør stille seg spørsmålet om vi kan prioritere og velge løsninger som gir barn og unge et oppvekstmiljø der hensynet til trivsel og helse er satt i høysetet, og som har de fysiske, sosiale og kulturelle kvaliteter som til enhver tid er i samsvar med eksisterende kunnskap om barn og unges behov.

Barn leker overalt hvor de ferdes. De leker på vei til og fra skolen, fritidsaktivitetene og vennene. Det er derfor ikke nok å tilrettelegge boområdene. Også veier, plasser, parker og institusjoner og områdene omkring må oppfattes som deler av barns lekemiljø. Det er omgivelsene som bestemmer hva slags lek som kan foregå. Noen ganger kan trangen til aktivitet føre til ugagn og hærverk dersom omgivelsene ikke gir mulighet til konstruktiv lek og utfoldelse.

Barn og unge kan gi oss informasjon om hvordan det er å være ute i byen. Det er de som vet hvor det er trygt og utrygt å oppholde seg. De vet hvor det er spennende og utfordrende. De har også ideer til hva som kan forbedres hvis de bare blir spurt.

Ved å innhente kunnskap fra barn selv, om hvordan det er å vokse opp i dag, får vi utvidet vår kunnskap. Og kunnskapen er det vi voksne som skal omsette til praksis – det er vi som har ansvaret.

Vi som arbeider med gjennomføring av barnepolitikk, enten vi er politikere på sentralt nivå, eller vi er i en bydel og skal finne ut hva som kan gjøres for å forbedre tilbudene, eller vi er foreldre – kan vi kaste bort mye tid og penger på forandringer – hvis barna ikke er enige med oss! Vi må ganske enkelt gi barn mer makt!

Innflytelsen må være reell. Barn og unge gjennomskuer veldig fort om vi har de rette holdningene og om vi tar ordentlig innover oss det de har å si. Vi må åpne for jevnbyrdige dialoger slik at vi sammen kan finne løsninger på de utfordringene som vi står overfor i dag.