Den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2005

Statsråd Laila Dåvøy

Barne- og familiedepartementet

Kjære deltakere,

Det er en stor glede for meg å tiltale denne forsamlingen nettopp i dag, 8. mars 2005. La meg først si noen ord om hvorfor nettopp dette års markering av 8. mars er spesiell.

Vi markerer i år tiårsdagen etter FN’s 4. kvinnekonferanse i Beijing, der verdenssamfunnet samlet seg om en handlingsplan for å fremme kvinners rettigheter og deltagelse på alle plan i samfunnet. Handlingsplanen fra Beijing setter fremdeles dagsorden for arbeidet med å fremme kvinners rettigheter og deltagelse på alle samfunnsområder. Dette gjelder også likestillingsarbeidet i Norge.

Oppfølging av handlingsplanen fra Beijing setter dagsordenen for de årlige dialogmøtene jeg har med kvinneorganisasjonene. Disse milepælskonferansene har blitt en tradisjon. Den tematiske innfallsvinkelen knytter an dagsaktuelle problemstillinger. Årets konferanse satte fokus på flaskehalser og muligheter for tilpasning mellom arbeidsliv og familieliv, med fokus på menns roller. Milepælkonferansen er en nyttig kanal for utveksling av informasjon og synspunkter mellom likestillingsmyndighetene og frivillige organisasjoner. De gir innspill til norske posisjoner og profilering i det internasjonale samarbeidet for å styrke kvinners rettigheter globalt.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra FN’s kvinnekommisjons (CSW) årlige møte i New York. Kvinnekommisjonen er forum for den globale oppfølging av hvordan handlingsplanen fra Beijing iverksettes. Der markerte vi også at det er 30 år siden det internasjonale samarbeidet for å fremme kvinners rettigheter og kvinners stilling mer generelt, startet opp. FN’s kvinnetiår ble innledet i 1975 med den første internasjonale kvinnekonferansen i Mexico City. På Nairobi-konferansen i 1985 ble man enige om en strategi for videreføring fram mot år 2000.

Flomkatastrofen i Asia representerer en dagsaktuell begrunnelse for å sette internasjonal solidaritet på dagsorden for markeringen av den internasjonale kvinnedagen. Kvinner og barn er særlig utsatt under katastrofer, enten de er menneskeskapte eller forårsaket av naturen. Det er viktig at kvinner deltar fullt ut i konfliktløsning, fredsbygging og gjenreisning, enten det handler om krigshandlinger eller naturkatastrofer, som tsunamien.

Internasjonal solidaritet var tema for dagens 8. mars markering, et samarbeidsarrangement mellom Senter for kvinne- og kjønnsforskning og Barne- og familiedepartementet. Hovedtaler var min kollega, utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. Hennes tema var kvinners innsats i utviklingssamarbeidet: En kvinnedag – 365 hverdager. Det er fortsatt slik at kvinner verden over har lange arbeidsdager, lengre enn menn. Likevel har de bare en tiendedel av menns inntekt. Slik er det ikke lenger i Norge. Men også norske kvinner gjør en uforholdsmessig stor del av det ulønnede arbeidet med privat omsorg, husarbeid og innsats i nærmiljøet. Og typiske kvinneyrker verdsettes lavere enn mannsdominerte yrker. En av mine hjertesaker i Regjeringen har vært likestilling av menns skiftarbeid og kvinners turnus. Barrierene er fortsatt formidable. Likelønn fortsetter å være en kjempeutfordring!

Ordet ”likestilling” har fått en ny valør i dagens Norge – fordi grupper av innvandrerkvinner og -jenter er ofre for skadelige tradisjoner og undertrykking. Tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring skjer også i vårt samfunn, i miljøer der individet er helt underordnet familiens interesser og behov. Det er vår utfordring å sikre at tiltakene effektivt hindrer overgrep. Det må vi gjøre i nær dialog med de som er berørt.

På mitt initiativ har Barne- og familiedepartementet etablert en tradisjon for samarbeid om 8. mars-arrangementer i regjeringskvartalet. Temaene har vært knyttet til kjønn og etnisk bakgrunn. Det første arrangementet i anledning 8. mars 2002, ble inspirert av et møte jeg hadde med individuelle representanter for innvandrerkvinnene. Markeringene av den internasjonale kvinnedagen har bidratt til en bedre dialog mellom politikerne, innvandrerorganisasjoner og enkeltpersoner. Vi får bedre forståelse av utfordringene knyttet til likestilling i skjæringspunktet mellom kjønn og etnisk identitet.

Vi skal bekjempe alle former for diskriminering, underordning og vold mot kvinner. Da er det ikke nok å tilby beskyttelse og assistanse når krisen er inntrådt. Vi må tenke forebyggende. Målet må være at alle kvinner får mulighet til å utnytte og utvikle sin kompetanse og sitt potensial fullt ut. Slik kan vi alle få styrke og selvtillit til å hevde vår rett og vår fysiske og psykiske integritet.

En viktig likestillingspolitisk reform er på trappene, med formål å styrke denne tverrfagligheten og samarbeidet mot diskriminering på tvers av kjønn og etnisk bakgrunn. Allerede 1. januar neste år mener vi at et nytt felles håndhevingsapparat, Likestillings- og diskrimineringsombudet skal være på plass. Alle diskrimineringsgrunnlag som i dag er lovregulerte, vil falle inn under det nye organet.

Makt- og demokratiutredningen frembrakte tall over den norske eliten. Tallene viser at menn besitter hele 84 prosent av maktposisjonene i det norske samfunnet. Styrerommene i næringslivet er viktige fora for representasjon og deltagelse, der menn dominerer totalt. Dette har Regjeringen utfordret! Næringslivet har fått en sjanse til å ordne opp selv. Men har ikke allmennaksjeselskapene fått på plass en reell kjønnsbalanse i styrerommene innen 1. juli i år, trer ny lovgivning i kraft. Lovfestet kjønnsbalanse i næringslivet – her er Norge en absolutt foregangsnasjon!

La meg avslutte med dette nydelige diktet av Bente Bratlund Mæland , og la det uttrykke mitt ønske for alle verdens kvinner:

DANS DOTTER MI

Ta på deg di raude skorne dotter mi - og dans!

La ingen få knebla din song

eller hemma din draum

Dans dotter mi – dans!

Grip dagen med din styrke -

vakker er du!

Slå vakt om grensene dine

vent ikkje på å bli valgt av livet

Velg sjøl!