Statssekretær Hans Olav Syversen, Barne- og familiedepartementet

Kvinner i lederposisjoner – fordi næringslivet trenger økonomisk konkurransekraft!

Female Future-konferansen "Makt er ikke noe du får – makt er noe du tar!

Fornebu, 4. mars 2005

Tusen takk for invitasjonen til denne konferansen om makt! Som Benja nettopp sa, er makt noe du må TA - fra noen. Makt er en relasjon, ikke en ting. Der noen har mye makt har andre nødvendigvis avmakt. Eller kan føle seg maktesløse. Vi snakker ofte om motmakt i forhold til å ta tak i makta som rår! I denne styre- og lederdiskusjonen er motmakt kan hende et greit ord? Makt kommer ikke av seg selv, man må analysere maktrelasjonene og ønske å endre denne. Mye makt er samlet i styreposisjoner. Makt over foretakets og de ansattes fremtid, samt makt til å påvirke den norske økonomien og utvikling av næringslivet og dermed samfunnet. Både kvinner og menn må ha tilgang til slik makt for ikke å skape en ubalansert maktrelasjon! Vi må jobbe med verdier og holdninger i næringsliv og i offentlig forvaltning og ville en maktfordeling! Jeg er overbevist om at holdningsskapende arbeid er viktig for å få bedre kjønnsbalanse i styrene. Female Future-prosjektet er et eksempel på holdningsskapende arbeid ut i fra en maktanalyse – og på at slikt arbeid gir resultater.

Som alle her vet, er det vedtatt regler om kjønnsrepresentasjon i styrer, dog ikke for de ordinære aksjeselskapene. For de statseide selskapene trådte regelverket i kraft 1. januar 2004. Her har vi nå ca. 45 prosent av det tidligere underrepresenterte kjønn i styrene.

Allmennaksjeselskapene har derimot fått en frist til sommeren 2005. Dersom de på egen hånd greier å oppnå lovens krav innen den tid, vil den ikke bli iverksatt. De har med andre ord fått muligheten til å vise at lovregulering er et unødvendig virkemiddel for å oppnå kjønnslikestilling i styrene.

Vanlige aksjeselskaper er holdt utenfor. Ledelsen av aksjeselskaper har ofte et meget personlig preg (typisk familieselskaper) hvor den personlige eierrepresentasjonen er framtredende. Allmennaksjeselskaper, derimot, omfatter selskaper som henvender seg til allmennheten med hensyn til eierskap. Lovgiver forutsetter stor spredning av aksjene.

Det er antakelig liten uenighet om at begge kjønn må ha makt i næringslivet, av mange grunner. I fjor avsluttet vi en makt- og demokratiutredning, hvor søkelyset også er satt på kjønn, makt og likestillingspolitikk. To forskere beskriver politikk for likestilling mellom kjønnene som et trettiårig samfunnsprosjekt hvor mange sterke ambisjoner og stor iver nå ser ut til å være erstattet av ”en myr av velvilje”. Og en tro på at ting vil gå den riktige veien av seg selv, det tar bare litt tid.

Lovpålagt kjønnsbalanse i styrerommene er et resultat av at vi ikke tror at all ubalanse vil ordne seg med tiden. Vår erfaring er at det må sterkere lut til. Fordi det nettopp handler om å omfordele makt.

Det er et viktig mål for Regjeringen å gi også kvinner makt i besluttende organer i næringslivet. Begrunnelsen er todelt:

Det handler om demokrati; et reelt demokrati. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at alle, kvinner som menn, skal ha lik mulighet til å delta i de fora der viktige beslutninger tas og til å øve innflytelse i samfunnet. Dette handler om likeverd mellom kvinner og menn, og fordeling av makt og innflytelse. Med andre ord: Balanse i maktrelasjonene.

Det handler naturligvis også om mangfold og innovasjon.

Regjeringen skal legge til rette for økt verdiskaping i næringslivet. Økt mangfold har betydning for samfunnets samlede verdiskapning – og dermed det velferdssamfunnet vi ønsker å ha.

Flere kvinner i styrene gir økt mangfold. Når begge kjønn er representert i styret vil de tilføre en bredere erfaringsbakgrunn og dermed et bedre beslutningsgrunnlag i styrearbeidet. Økt mangfold i styrerommene vil bidra til mer innovasjon, større kreativitet, raskere omstillinger, og i større grad sikre kvaliteten på styrets beslutninger. Noe som igjen gir bedre lønnsomhet. Lav kvinneandel er et tegn på svak utnyttelse av samfunnets ressurser og kompetanse. Det burde for øvrig også være et mål å få bedre aldersbalanse og bredere etnisk representasjon, nettopp for å fordele makt på flere hender og få mer og komplementær kompetanse inn.

Jeg ser ingen motsetning mellom demokratiargumentet og ressurs- og lønnsomhetsargumentet. For meg ligger prinsippet om demokrati og menneskeverd i bunn. Men vi må samtidig ta i bruk alle ressurser og talenter på alle områder i samfunnet. Og vi vet at talent, evner og kunnskap er likelig fordelt mellom kvinner og menn. I Danmark har man nylig gjennomført en studie i lønnsomhet ved å ha begge kjønn i styrene. Eva Kjer Hansen, sosial- og likestillingsminister, var utvetydig i sin konklusjon om lønnsomhet!

Mangfold gir økt konkurransekraft. En studie fra 2000, gjennomført ved Handelshøyskolen BI, viser at selskaper som rekrutterer kvinner til styrene har bedre inntjening enn andre selskaper. Kredittvurderingsbyrået Dun & Bradstreet har foretatt en undersøkelse som viser at bedriftenes lønnsomhet øker med høy kvinneandel i styret. Analysen baserer seg på tall fra 2003, og over 20 000 norske aksjeselskaper med over 10 millioner kroner i omsetning, er med i undersøkelsen. En mulig årsak er at disse selskapene har en kultur som skiller seg ut fra de andre i positiv forstand. Dette er bedrifter som søker de beste menneskene og velger blant alle kompetente voksne i landet - ikke bare halvparten - og er flinkere til å se ressurser hos begge kjønn. Dette stemmer godt overens med funnene i den danske undersøkelsen.

Jeg vil benytte anledningen til å utdype noe nærmere hvorfor vi har gått til dette radikale grepet for å sikre jevnere kjønnsbalanse i næringslivet.

Norge er blant de landene i Europa med høyest yrkesdeltakelse blant kvinner. Og kvinner og menn har om lag like lang utdanning. På universitet og høyskolene i Norge er seks av ti studenter kvinner. I 2003 utgjorde kvinner over 40 prosent av alle som tok doktorgrad. Ser vi på hele den yrkesaktive befolkningen, er det like mange kvinner som menn som har utdanning på høyskole eller universitetsnivå.

Jenter gjør det jevnt over bedre i skolen enn gutter. Jenter i videregårende opplæring har bedre standpunktkarakterer enn gutter i 90 prosent av fagene og bedre eksamenskarakterer enn gutter i 80 prosent av fagene.

Dette står i klar kontrast til den lave andelen av kvinner i akademiske stillinger:

I akademia er kvinneandelen blant akademisk ansatte på noe over 20 prosent. På toppen var andelen enda lavere; bare 16 prosent av professorene er kvinner. Det var 12 prosent for 20 år siden... Går det an å sløse sånn med et lite lands ressurser?

Ser vi på næringslivet er det også grunn til å undre seg over hvor det er blitt av alle jentene med eksamen fra Handelshøyskolen eller Juridisk fakultet med toppkarakterer. Mannsdominans er fortsatt den riktige betegnelsen for toppen i norsk næringsliv.

Vi har omlag 530 allmennaksjeselskaper i Norge. Statistikk for desember i fjor viser at cirka 13,5 prosent av alle styremedlemmene er kvinner, og cirka 86,5 prosent er menn. Ser vi på vervet som styreleder er mannsdominansen nærmest total. Kun 2,5 prosent av styrelederne er kvinner. Tall fra Brønnøysundregistrene fra april 2003 viser cirka 7,5 prosent kvinner i allmennaksjeselskapene. Næringslivet har altså tatt et skritt i riktig retning, selv om det fremdeles er langt igjen til målet.

Selskaper som kontrolleres fullt ut av staten, har nå i gjennomsnitt en kvinneandelen på 45,7 prosent i styrerommene. Dette er oppnådd gjennom en aktiv bruk av statens rolle som eier. Etter regjeringens vedtak i 2002 sendte Næringsministeren ut et brev til alle departementene og informerte om kravet om kjønnsrepresentasjon i styrene. Departementene ble bedt om å sørge for at kravet ble innfridd for de selskapene de hadde ansvaret for.

Problemet er altså ikke at det ikke finnes kompetente og egnede kvinner, men å sikre at den kompetansen kvinner har, blir benyttet. Det er dette reglene om kjønnsrepresentasjon skal gjøre noe med. Jeg har en følelse av at mannsdominerte nettverk litt for ofte kun bruker hodelykt fremfor flomlys, når de leter etter styrekandidater.

Det er ikke snakk om “kvinnekvotering”, som mange sier. Dette er slett ingen “kvotering” til stillinger, men krav om balansert representasjon av begge kjønn til styreverv. På grunn av den faktiske situasjon i dag vil forslaget først og fremst få betydning for rekrutteringen av kvinner. Forhåpentligvis vil bestemmelsen etter hvert gå begge veier!

Det finnes nok kvalifiserte personer av begge kjønn, bare man er villig til å slippe kandidatene til, og eventuelt å lete litt på nye områder og utenfor jaktlagene og gutteklubbene! Vi ønsker å bryte med lange tradisjoner for ”kvotering” av menn.

Hovedargumentasjonen blant motstanderne er hensynet til aksjonærdemokratiet, det vil si at selskapets eiere må stå fritt til å bestemme hvem som skal besitte styrevervene og dermed forvalte deres investeringer og kapital, og treffe andre viktige beslutninger.

Men: Lovfastsatte krav til sammensetningen av styrene er ikke noe nytt! Staten har for lengst satt krav til private eiere i forbindelse med styresammensetning. For eksempel skal halve styret være bosatt her i riket, eller være EØS-borger bosatt i et annet EØS-land. Det er også krav om at de ansatte skal være representert i styrene. Det reelle spørsmålet er derfor hvor langt en slik inngripen bør gå, og ikke om selve prinsippet om aksjonærdemokrati skal stå urørt. Det er uansett generalforsamlingene som velger sine styremedlemmer, men de er pålagt å velge et bestemt antall av hvert kjønn. Noe som antakelig også speiler aksjonærdemokratiet bedre?

Forslaget har vakt stor oppmerksomhet og skapt mye debatt. Først i norsk presse, men etter hvert også betydelig oppmerksomhet i internasjonal presse.

La meg avslutte med å gå tilbake til noen resultater fra Makt – og demokratiutredningen. Ett av de viktigste arbeidene var en eliteundersøkelse hvor de oppsøkte toppsjefene innenfor ti ulike samfunnssektorer i Norge. Resultatene fra denne kartleggingen av elitene i Norge viser at vi fortsatt har en lang vei å gå, mange vil si at den er for lang. Den viser helt klart at på toppen av hierarkiene i det norske arbeidslivet finnes det ikke mange kvinner. 84 prosent av lederposisjonene var besatt av menn, - det vil si bare 16 prosent kvinner. Snakket vi ikke innledningsvis om avmakt, maktesløshet og motmakt? Er det rart jenter har få rollemodeller?

Bildet av Norge som et land hvor likestillingen mellom kvinner og menn har kommet langt, er nok et ønskebilde hvis man ser på makteliten, eller for den saks skyld i oppvekstsektoren, der kvinnene er i majoritet. På disse områdene er det lite som har forandret seg de siste tretti årene.

I partipolitikken, kultursektoren og deler av organisasjonslivet finner vi en viss kjønnsbalanse. Av de 328 kvinnene som var med i eliteundersøkelsen, var nærmere 60 prosent i disse tre sektorene. Innen offentlig forvaltning, akademia og media ligger andelen kvinner i ledelse på gjennomsnittsnivå, 16 prosent. I andre sektorer som justissektoren, kirken, forsvaret og næringslivet er mannsdominansen nærmest total, med 90 prosent eller mer. (”Menn i mellom” (Hege Skjeie og Mari Teigen, 2003)

Det er denne maktubalansen blant elitene – hvor menn dominerer - vi ønsker å gjøre noe med, gjennom lovgivning og tiltak. Norge har ry som verdensmester i kjønnslikestilling og som et levende demokrati. Likevel er det avstanden stor mellom retorikk og praktisk virkelighet. Vi har ikke lykkes på alle områder! Vi tar derfor i bruk sterke virkemidler for å skape større samsvar mellom hvordan vi ønsker å utvikle våre samfunn og den virkeligheten vi for tiden møter i maktens korridorer, der makten i hovedsak har ett kjønn! Dette handler faktisk om grunnleggende verdier!

Takk for oppmerksomheten!