Lykkelig overforbruker ?
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik II
Utgiver: Barne- og familiedepartementet
Tale/innlegg | Dato: 07.04.2005
Befolkningen i de rike land opplever en jevn inntektsvekst som fører til høyere forbruk. Nye grupper inviteres til kjøpefesten, og de færreste takker nei. (07.04.05)
Lykkelig overforbruker ?
Av barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF)
Befolkningen i de rike land opplever en jevn inntektsvekst
som fører til høyere forbruk. Nye grupper inviteres til
kjøpefesten, og de færreste takker nei. Men får vi det bedre med et
tettpakket klesskap og en enda tettere pakket søppelboks?
Ideen om at økt inntekt og forbruk gir økt livskvalitet
og ’lykke’ er imøtegått av forskning som viser at når forbruket
kommer over et visst nivå, er det ingen slik sammenheng. Samtidig
er det fastslått av bl.a. FNs Miljøprogram UNEP at en global
bærekraftig utvikling forutsetter en vesentlig
reduksjon i de rike lands samlede ressursforbruk.
Dagens bærekraftsdebatt føres ofte som om kjøpekraften i de
rike land kan og vil fortsette å vokse i overskuelig fremtid. Jeg
har ikke tro på dette. Vi trenger en debatt som problematiserer
veksten i kjøpekraft. Tar vi ikke skikkelig tak i denne
problemstillingen, er jeg redd andre miljøtiltak bare blir
kosmetikk på en gal utvikling.
Slik jeg ser det har bærekraftig utvikling tre dimensjoner:
en økologisk, en sosial og en økonomisk. Den økologiske dimensjonen
utgjør selve
forutsetningen for utvikling. Den sosiale dimensjonen –
dvs. dekningen av grunnleggende behov, opplevd livskvalitet og
rettferdig fordeling - er
målet. Den økonomiske dimensjonen må være et
virkemiddel for å oppnå målet. Her blir det viktig å ikke
forveksle mål og virkemidler!
Undersøkelser i mange land viser at den økonomiske veksten og
veksten i kjøpekraft de senere tiår har vært ledsaget av økt samlet
ressursforbruk og miljøbelastning - uten noen økning i folks
opplevelse av livslykke. Den prosentandel av USAs befolkning som
beskriver seg selv som ”svært lykkelig”, er gått ned siden
1950-årene. Dette til tross for at den personlige realinntekten er
mer enn fordoblet siden den gang. Lignende sammenhenger er
registrert i Norge og andre rike land.
Den økonomiske veksten vi ser i land som Kina og India gjør
det desto viktigere at vi i de rike vestlige land legger om kursen.
Ja, trolig vil vi bli tvunget til det gjennom økt internasjonal
konkurranse. At de rike forbruker mindre er ingen garanti, men
kanskje en forutsetning for at verdens fattige skal få det bedre
uten å ødelegge kloden. Et redusert ressursforbruk er forenelig med
et bedre liv; utfordringen er å få dette til uten at det skaper
økonomisk krise.
Det er populært å hevde at vi med ressurseffektiv teknologi
vil kunne kombinere fortsatt økonomisk vekst med redusert
ressursforbruk og miljøbelastning. Slik ressurseffektvisering er
både nødvendig og mulig. Særlig den digitale teknologien bærer i
seg store muligheter for redusert ressursforbruk. Slik
effektivisering er helt nødvendig, men neppe tilstrekkelig. Hittil
har nok forbruksveksten i stor grad spist opp de miljøgevinstene
man har vunnet gjennom teknologisk utvikling.
Et annet skritt i riktig retning kan være å redusere
forbruket av energi og materielle gjenstander. Vi bør bruke en
større andel av inntekten på for eksempel kulturopplevelser eller
mer tid til familie og venner. Forbrukets sammensetning endres over
tid. I dette ligger det positive muligheter for at velferden i
fremtiden kan oppnås med betydelig mindre ressursforbruk og
miljøbelastning enn i dag.
I hele etterkrigstiden har vekst i bruttonasjonalproduktet
(BNP) vært et klart overordnet mål for økonomisk politikk, ja, for
politikk generelt. Dette til tross for at vi ikke lenger finner
noen direkte sammenheng mellom økning i BNP og folks opplevelse av
livskvalitet og lykke i den rike del av verden. Vi trenger med
andre ord mer nyanserte begreper for å måle utvikling; begreper som
tar opp i seg blant annet miljøkvalitet, sosiale forhold og
folkehelse.
I Storbritannia er det nedsatt en egen bærekraftskommisjon
som har begynt å se på mange av de ovenfor nevnte spørsmålene, og
siden 1999 er det utgitt en årlig
Quality of Life Report som gir oversikt over utviklingen
av femten indikatorer, bl.a. sosiale spørsmål, utdannelse, helse og
kriminalitet.
Også i Norge trenger vi en seriøs debatt rundt disse
problemstillingene. Selv om spørsmålene i første omgang kan
oppleves som utfordrende, er det likevel nødvendig å reise dem
dersom vi skal greie å utforme en politikk som fremmer
både livskvalitet, rettferdig fordeling og en miljøvennlig
utvikling.