”Vold i nære relasjoner”

Statsråd Laila Dåvøy

Barne- og familiedepartementet

Åpningstale i forbindelse med seminar i regi av Stavanger kommune

12. april 2005

God dag alle sammen, og takk for invitasjonen til å holde en innledning under dette viktige seminaret.

(Handlingsplanen Vold i nære relasjoner)

”Vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er et alvorlig og til dels skjult samfunnsproblem, som innebærer at mange lever sine liv utsatt for krenkelser og uverdig behandling. All bruk av vold strider mot norsk lov og krenker grunnleggende menneskerettigheter. Vold og overgrep mot kvinner og barn i familien og i parforhold er særlig alvorlig, og har omfattende konsekvenser for den som rammes. Det er ødeleggende for helse, selvfølelse, trygghet, livskvalitet og evne og mulighet til å ha styring med eget liv.”

Slik innledes Regjeringens handlingsplan Vold i nære relasjoner (2004-2007), som ble lagt fram i juni 2004. Det hender også at volden er synlig, men likevel vegrer mange seg for å gripe inn i det man forstår som private forhold. Dette bidrar til å holde overgrepene skjult for dem som kunne yte hjelp. Seminarer som dette, som setter fokus på problemene, bidrar til å synliggjøre volden slik at vi får bedre mulighet til å bekjempe den.

Vold er ingen privatsak – det er et stort samfunnsproblem.

Modige kvinner har stått fram og fortalt sine historier. Synet på barn og deres oppvekst har utviklet seg. I tillegg har det fra samfunnets side vært satt i verk tiltak der målet er å bryte tausheten. Slik er volden løftet ut av den familiesfæren, der den tidligere kunne utfolde seg under dekke av å være et privat anliggende, og inn i det offentlige rom.

Jeg er av den oppfatning at vi ikke har et likestilt samfunn før menns vold mot kvinner og barn er fraværende. I Regjeringens forrige handlingsplan, ”Vold mot kvinner” rettet vi søkelyset på den volden som foregår mot kvinner i det såkalte likestilte Norge. Den nye handlingsplanen følger opp dette fokuset. Planen har fire hovedtiltak:

1. Samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet skal styrkes,

2. Vold i nære relasjoner skal synliggjøres og forebygges,

3. Ofre for vold i nære relasjoner skal sikres tilstrekkelig hjelp, beskyttelse og bistand, og

4. Voldsspiralen skal brytes ved å styrke behandlingstilbudet til voldsutøver.

Vi kan ikke forvente at denne volden stopper uten at vi klarer å forebygge den og behandle menn som nytter vold for å markere sin makt eller avmakt. Vi har valgt bort kvinners vold mot sine nærmeste i denne sammenheng, ikke fordi den ikke forekommer, men fordi volden i de fleste tilfeller utøves av menn.

I planen finnes det forslag til tiltak rettet spesifikt mot barn. Barna berøres, ikke bare som direkte utsatt for mishandling og overgrep, men også som utsatt for å være eksponert for volden mot mor.

(Krisetiltak)

Krise- og incestsentrene er en hjørnestein i Regjeringens arbeid mot vold i nære relasjoner. Krisetiltakene gjør en fantastisk viktig jobb som det lavterskeltilbud de er, der det er mulig for voldsutsatte å komme seg etter påkjenningene, områ seg i en tilværelse som for mange kanskje føles å ligge i grus, og få hjelp til å komme videre.

Krisetiltakene har etter hvert utviklet seg til å bli veletablerte og aksepterte som supplement til det offentlige hjelpeapparatet. Krisetiltakene representerer et mangfold, og det er en utfordring å ta vare på det, samtidig som jeg er opptatt av at kvaliteten opprettholdes og videreutvikles. Sammenlignet med det ordinære hjelpeapparatet er drift av krisetiltakene ikke dyre, men det kan være problematisk i noen kommuner å bidra med så mye som ønskelig. Fra og med 2005 øker statens andel av finansieringen fra 50 til 80 prosent av driftsutgiftene for krisesentrene, slik at kommunene i stedet for 50 prosent må bidra med 20 prosent. Dette vil bidra til at krisesentrenes økonomi blir mer forutsigbar og stabil.

Regjeringen la i desember 2004 fram Stortingsmelding om incestsentrene. Meldingen ble tatt godt i mot i Stortinget og forslag om at incestsentrene skal få tilsvarende finansieringsordning som krisesentrene fra 1.1.2006 støttes. Det er også enighet om at forvaltningsansvaret legges til Barne- ungdoms- og familieetaten, som for krisesentrene. På denne måten kan problemene ses i sammenheng med familievern, barnevern og annen volds- og overgrepsproblematikk. Det vil gi mulighet til å styrke kompetansen og helheten i tilbudet sett fra den enkelte brukers ståsted. Styrking av krisetiltakene må ses som en del av Regjeringens samlede arbeid mot vold og overgrep.

Finansieringsordningen for incestsentrene endres som sagt først fra 2006. I 2005 vil derfor incestsentrene og krisesentrene ha ulik finansieringsordning. Jeg ser en fare for at incestsentrene kan tape i kampen om knappe kommunale midler i forhold til krisesentrene. Jeg sendte før jul ut en oppfordring til kommunene om å opprettholde sin støtte til incestsentrene og jeg vil også benytte denne anledningen til å peke på behovet for dette tilbudet til kommunens innbyggere.

(Innvandrerkvinner på krisesentre)

Vi har fått statistikk for krisesentrene i 2004 utarbeidet av Wenche Jonassen ved UiO (NKVTS). Statistikken viser at i 2004 hadde 1752 kvinner og 6 menn opphold på krisesenter. Av de 1758 brukerne har vi opplysninger om opprinnelse for 1725. 892 var norske (52%) og 833 (48%) hadde utenlandsk opprinnelse. Vi har ingen registreringer på hvilke land eller verdensdeler de kommer fra, men 2003 statistikken viste at 73 prosent av de med utenlandsk opprinnelse kom fra Afrika, Asia eller Sør-Amerika, 20 prosent fra Øst-Europa, mens 9 prosent kom fra Norden eller andre vestlige land.

Mye tyder på at mange kvinner med annen etnisk bakgrunn enn norsk befinner seg i en særlig vanskelig situasjon som i enkelte tilfelle krever andre og mer omfattende hjelpetilbud. Språkvansker, svakere nettverk og økonomiske ressurser, samt dårligere betingelser på jobb og boligmarked bidrar til dette. Å styrke tilbudet til voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn er et tiltak i handlingsplanen ”Vold i nære relasjoner”, og det vil bli nyttet ekstra midler til å sikre økt kompetanse på området. Det skal iverksettes et prosjekt for å tilføre krisesentrene og det lokale hjelpeapparatet kompetanse og kunnskap om voldsutsatte kvinners behov, og et opplæringsprogram skal utvikles, gjennomføres og evalueres.

(Kvinner med funksjonsnedsettinger)

Voldsutsatte kvinner med funksjonsnedsettinger vil ofte leve i et avhengighetsforhold til overgriperen som gjør dem særlig sårbare. Det gjennomføres nå et prosjekt for å videreføre og følge opp kartlegging av kommunenes hjelpetilbud til denne gruppen. Herunder vil man se på kommunenes bidrag til tilrettelegging av lokale krisesentres tilbud til denne gruppen.

(Barn)

Den siste tiden har media rettet søkelyset mot vold mot barn i familier og særlig vold mot barn med minoritetsetnisk bakgrunn eller det som også omtales som familier med ikke-vestlig bakgrunn. Oppvekstsjefen i Drammen kommune sa til Dagsrevyen i januar i år at kommunens barneverntjeneste erfarer en kraftig økning av saker hvor barna er utsatt for vold. Artikler om familievold i avisene støtter opp om det inntrykk av at barneverntjenesten opplever en økning i antall saker hvor barn - både av etnisk norsk og minoritetsetnisk bakgrunn - blir utsatt for psykisk eller fysisk vold. Noen rammes direkte, andre ved at de ser og hører voldsutøvelse mot andre i familien; oftest mot mødre eller søsken.

(Landsdekkende tall om omfanget av vold mot barn i Norge finnes nesten ikke. Den årlige barnevernstatistikken viser antall saker der barnevernet grep inn i forhold til ”nye barn”, det vil si barn som ikke er registrert i barnevernet året før, på grunn av fysisk eller psykisk mishandling og seksuelle overgrep. Det finnes med andre ord ikke informasjon om meldinger eller undersøkelsessaker i barnevernet som ikke har ført til inngrep, men som gjelder mulige overgrep. Antall registrerte fysiske mishandlingssaker i barnevernet har steget kraftig fra 1999 til 2003 – fra 120 til 298 barn. Det finnes ingen spesifikke kategorier i barnevernstatistikken for barn som er eksponert for vold i familien. Den ordinære barnevernstatistikken registrerer heller ikke om for eksempel enkelte etniske grupper barn er mer utsatt for vold en andre, eller om det er sammenheng mellom levekår, andre problemer i familien og familievold.)

(Annen statistikk og mindre forekomstundersøkelser indikerer omfanget. Statistikken fra krisesentrene for 2004 viser at det overnattet 1219 barn på de 44 sentrene som var med i undersøkelsen. På landsbasis betyr det at 1571 barn hadde opphold på krisesentrene. I statistikken fra 2003 hvor 42 prosent av kvinnene hadde barn med på krisesenteret, mente 78 prosent av disse at barna hadde hørt eller sett volden forut for krisesenterbesøket. I august 2003 gjennomførte Justisdepartementet en registrering av vold i familien. Målingen viste at hjelpeapparatet mottok over 1000 henvendelser fra kvinner som opplevde vold i nære relasjoner. Om lag 1500 barn var i løpet av samme uke berørt av vold og trusler fra folk de har nære bånd til. I 2004 registrerte Oslo-politiet 493 anmeldelser om vold i familien. I 219 av sakene visste politiet at barna var vitne til voldsutøvelsen.)

Dette er sårbare og til dels ”usynlige” barn og unge som trenger beskyttelse, hjelp og oppfølging. Angst, uro og usikkerhet preger deres hverdag. Mye av volden er skjult, hemmeligholdt og tabubelagt. Barnevernet har en viktig rolle i saker hvor barnet trenger beskyttelse og hjelp til å komme ut av livssituasjon preget av vold. Disse barna må bli sett.

(Hvordan komme inn tidligere/forebygge)

Barne- og familiedepartementet utgir om kort tid en samlet plan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn. Planen har fire hovedmålsettinger: å hindre overgrep, avdekke overgrep, gi de utsatte tilstrekkelig hjelp og behandling og heve hjelpeapparatets kompetanse om slike overgrep.

Forebygging er viet betydelig plass både i denne planen og i handlingsplanen ”Vold i nære relasjoner”. Vold i nære relasjoner skal synliggjøres og forebygges gjennom holdningsendringer. Det sies bl.a. at det er nødvendig å skape økt oppmerksomhet i befolkningen generelt om seksuelle og fysiske overgrep og om skadevirkninger av å være eksponert for vold i nære relasjoner. Dette både for å hindre voksne i å begå overgrep, og for å øke årvåkenheten blant voksne slik at de hindrer andre i begå overgrep.

I planen mot seksuelle og fysiske overgrep sies det blant annet at det er viktig å forebygge fysisk avstraffelse og vold i oppdragelsen for å forebygge den mer alvorlige volden barn utsettes for. Foreldreveiledningsprogrammet er forebyggende tiltak som gir tilbud om støtte til foreldre i omsorgs- og oppdragerrollen og bidra til å motvirke utvikling av negative handlingsmønstre og psykososiale vansker hos barn og unge. Det arrangeres samtalegrupper blant foreldre og det utgis materiell om en rekke temaer. Regulering av foreldres egen aggresjon, og utvikling av alternative strategier for grensesetting overfor barn tas opp som tema. Foreldreveiledningsprogrammet har også et særlig tilbud for familier med minoritetsbakgrunn. Fra 2005 skal foreldreveiledningsprogrammet utvides og målet er å ta det aktivt i bruk ved helsestasjoner, barnehager, barneverntjenesten og PP-tjenesten. Det vil bli utviklet materiale som spesielt sier noe om konsekvenser av voldsbruk og alternative handlingsstrategier.

(Prosjektet ”Barn som lever med vold i familien” )

BFD bevilget i fjor 4, 4 millioner til prosjektet ”Barn som lever med vold i familien”. Prosjektet gjennomføres i samarbeid mellom Alternativ til Vold og Senter for Krisepsykologi i Bergen. Prosjektet startet i februar 2004 og er 3-årig.

Prosjektets målgruppe er barn som utsettes for vold enten som vitne til vold i familien og/eller barn som selv utsettes for barnemishandling/fysisk vold. Hovedmålsettingen for prosjektet er å framskaffe ny og faglig dokumentasjon og innsikt om de skadene som påføres voldsutsatte barn, for dermed å gi bedre hjelp til barna. Kunnskap skal framskaffes blant annet gjennom klinisk/terapeutisk virksomhet ved Alternativ til Vold i Oslo og Telemark og Senter for Krisepsykologi i Bergen. Videre har prosjektet som mål at hjelpen når fram til flest mulig barn gjennom nasjonal kunnskapsformidling (kurs, seminarer, veiledning m.m) til familievernet, barnevernet, krisesentrene, barne- og ungdomspsykiatrien, helsestasjonene og andre. Det skal igangsettes forskning innenfor prosjektet. Barne- og familiedepartementet har bl.a. bedt om at det innenfor prosjektet utarbeides infomateriale til bruk overfor allmennheten. Vi har også bedt om at erfaringer med behandling og oppfølging av barn og unge med flyktning- eller innvandrerbakgrunn systematiseres. Dette gjelder også erfaringer med veiledning til deres foreldre. Disse erfaringene kan danne grunnlag for å lage veiledningsprogrammet for foreldrene.

(Barnevernets rolle i familievoldssaker)

Barnevernets hovedoppgave er å gi barn, unge og familier hjelp og støtte i vanskelige situasjoner. Barnevernet skal være en garanti for at alle barn og unge sikres omsorg, trygghet og utviklingsmuligheter og barnevernet skal beskytte barn mot omsorgssvikt og hindre at barn lider fysisk og psykisk overlast. Det å bli utsatt for fysisk vold, seksuelle overgrep og/eller å gjentatte ganger se og høre voldsutøvelse mot andre i familien, er grunnlag for en grundig utredning og eventuell oppfølging fra barneverntjenesten. Det kan være nødvendig med en vurdering fra andre tjenester i disse sakene, da tenker jeg spesielt på barne- og ungdomspsykiatrien og fra barnemedisinsk ekspertise.

Det kan være behov for å heve kompetansen også i barneverntjenesten og gjøre tjenesten ennå mer handlekraftig enn den er i dag. En del barneverntjenester vil mangle erfaring med overgrepssaker og familievold. Barneverntjenesten vil kunne få hjelp i vanskelige familievoldssaker fra fagteamene innenfor Barne-, ungdoms- og familieetaten. I tillegg vil barneverntjenesten få tilbud om kompetanseheving gjennom prosjektet ”Barn som lever med vold i familien” gjennom bl.a. nasjonale seminarer for barnevernet og utvikling av veiledningsmateriell til barnevernet. Som påpekt i blant annet Stortingsmeldingen om barnevernet (nr. 40 for 2001-2002) er det høyst sannsynlig en kraftig underrapportering av vold mot barn. Her må det skje en endring. Jeg viser her til hva jeg tidligere har sagt (s.6) om omfanget. Jeg vil også nevne at Barne- og familiedepartementet i disse dager publiserer rundskriv Q-24(2005) Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten. Jeg har håp om at dette skal føre til at flere overgrep meldes.

(Regionale ressursmiljøer)

Regjeringen har også besluttet at det skal etableres regionale ressurssentre/ressursmiljøer på volds- og traumefeltet for å bidra til bedre og mer helhetlige tjenester. Miljøene skal bistå det kommunale tjenesteapparatet med informasjon, veiledning og kompetanseutvikling og med å etablere nettverk mellom alle relevante samarbeidsparter innenfor en region. Både politi, barnevern, helsetjeneste, sosialtjeneste, krisesentre m fl. skal nyte godt av de regionale miljøenes tjenester.

(Barneloven)

Problemstillinger om vold i nære relasjoner dukker også opp i forbindelse med barnefordelingssaker for rettsapparatet. Jeg ser det slik at det er visse grunnprinsipper som må sikres i disse sakene for å beskytte barn mot overgrep: Dersom den ene part har vært voldelig overfor den annen, må dette tillegges vekt i en sak om samvær eller fast bosted for barnet. Foreldres rett til samvær skal ikke gå på bekostning av barnets beste. En samværsforelders rettigheter etter barneloven skal ikke medføre at sikkerheten til barnets hovedomsorgsperson trues. Alle som har befatning med saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær bør ha tilstrekkelig kunnskap om skadevirkninger for barn ved å være utsatt for overgrep, både direkte og ved å være vitne til vold.

Forslag om endringer i barneloven for å ivareta disse hensynene, både i forhold til påstander om overgrep i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, tilsyn under samvær, mors behov for sperret adresse eller fiktiv identitet, og foreldreansvar når en forelder dreper den andre, har vært på høring. Det store flertallet av høringsinstansene er gjennomgående positive til forslagene, og jeg tar sikte på å legge fram forslag om lovendringer i løpet av våren.

Jeg har håp om at forslagene kan medvirke til å bedre situasjonen for de barna som er utsatt, og at de kan bidra til at det blir lettere for en trusselutsatt forelder å fungere som omsorgsperson for barnet.

Jeg håper dette seminaret vil være til stor nytte og inspirasjon for alle oss som er opptatt av å bekjempe vold i nære relasjoner. I deres møte med mennesker, i barnehage, skole og helsevesen, har dere en mulighet til å spille en viktig rolle.