Møtet i Nederland før helgen minnet oss om at det nå er en fremdrift i det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU som feier all tvil til side om at EU vil realisere sine ambisjoner. For hva skjer?

EU vil fra årsskiftet ta over etter NATOs militæroperasjon i Bosnia. Dette vil være en styrke på 7000 soldater, noe som gir en indikasjon på EUs evne og vilje til å påta seg også større krisehåndteringsoperasjoner.

EU har videre besluttet å opprette et nytt forsvarsbyrå, EDA. Organisasjonen vil få et overordnet ansvar innen utvikling av europeiske forsvarskapasiteter og forsvars­materiell­samarbeid. Dette skjer samtidig som det materiellsamarbeidet vi er medlem av, WEAG, trolig blir lagt ned fra nyttår. Som et lite land med begrensede ressurser er Norge helt avhengig av å samarbeide med andre land om anskaffelse og fremskaffelse av forsvarsmateriell og forsvarskapasiteter som vi trenger til vårt forsvar. Flernasjonalt samarbeid på dette området skjer i stadig økende grad innenfor en EU-ramme, noe som skaper problemer for utenforlandet Norge.

Et av de viktigste resultatene fra EUs forsvarsministermøte var planene om å etablere 9 stridsgrupper. Dette vil være enheter på ca 1500 personell som skal kunne rykke ut på svært kort tid for å håndtere oppstående kriser. Styrkene skal knyttes tett til FN, og dermed understøtte FNs evne til konfliktforebygging.

Det er flere grunner til at Norge bør vurdere positivt deltakelse i konseptet. EU har med dette funnet en effektiv måte å støttet oppunder FNs krisehåndteringsevne, noe som også er en norsk målsetting. Styrkene vil drive utstrakt trenings- og øvingsvirksomhet, noe som vil styrke Europas evne til å operere sammen.

Senterpartiets leder, Åslaug Haga, er skeptisk til norsk deltakelse fordi Norge ikke kan delta i operasjoner som er ledet av en organisasjon vi ikke er medlem av. Haga kan ikke ha fått med seg at vi allerede har deltatt i EUs militære operasjon i Makedonia. Norge har også åpnet for å delta i den nevnte EU-operasjonen i Bosnia, og vi har meldt inn 3000 soldater i EUs styrkekatalog. Norsk deltakelse i EU-operasjoner er uproblematisk - NATO og EU er blitt enige om avtaler som regulerer tredjelands deltakelse i EU-operasjoner. Rammeverket sikrer Norge fullverdige rettigheter med hensyn til planleggingen og utførelsen av EU-operasjoner der vi deltar. Vi vil dessuten alltid ha nasjonal beslutningsrett over norske styrker.

Haga begrunner sin motstand mot norske deltakelse i EU-styrker med at det norske forsvaret heller bør fokusere på økt tilstedeværelse i Nord-Norge. Det er et argument jeg stiller meg uforstående til. Forsvarets førsteprioritet vil alltid være forsvaret av norsk territorium. Deltakelse i flernasjonale styrker rokker ikke ved dette.

Senterpartiets leder anfører videre, med støtte fra SVs Kjetil Bjørklund, at Norges sikkerhetspolitiske tilknytning først og fremst bør ligge i NATO. Støtteerklæringene til NATO fra SP og SV er rørende, men det er ingen motsetning i et aktivt engasjement i NATO og tilknytning til EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid. USA har lenge oppfordret Europa til å ta større ansvar.

Norge kan ikke isolere seg fra det som skjer i Europa, selv om vi ikke er medlemmer av EU. Som de ovenstående eksemplene illustrerer angår det som skjer i EU oss i aller høyeste grad. Regjeringen har som mål å føre en aktiv europapolitikk. En måte å gjøre dette på kan være å utvikle det operative samarbeidet med andre europeiske land gjennom tilknytning til EUs stridsgruppe­konsept. Det at vi også da indirekte vil styrke FNs evne til konfliktforebygging gjør at initiativet bør være aktuelt også for Norge. Alternativet vil være å forbli på sidelinjen som passiv tilskuer til at Europas forsvarspolitiske samarbeid utvikler seg uten norsk deltakelse. Norge har ennå ikke tatt noen beslutning. Til det vil vi ta høsten til hjelp.

Det er ikke noen stor personlig belastning å sitte ”på gangen” og vente på at kollegaer fra våre naboland og europeiske alliansepartnere skal komme for å orientere om hva de tenker og planlegger. Spørsmålet jeg stiller meg, er om utenforskap er en god løsning for norske forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser, og hvordan vi best mulig kan kompensere for dette utenforskapet for å ivareta norske interesser.