Forsvarsministerens redegjørelse for Stortinget 30. november 2004

President,

På EUs forsvarsministermøte 22. november ble det klart at medlemslandene har til hensikt å etablere 13 innsatsstyrker som hver vil være på omlag 1500 personell. Hensikten med etableringen av disse styrkene er å gjøre EU i stand til å sette inn hurtige og fleksible reaksjonsstyrker til opprettholdelse eller gjenopprettelse av fred og sikkerhet.

Dette kan gjelde i forbindelse med felles operasjoner for avvæpning, konfliktforebygging og stabilisering etter konflikt samt bekjempelse av internasjonal terrorisme i tredjeland.

Sveriges og Finlands statsministere anmodet 4. oktober i år Norge om å bidra til etableringen av en nordisk innsatsgruppe. Storbritannia har tilbudt britisk militær hovedkvarterstøtte til en slik nordisk gruppe.

På EUs forsvarsministermøte i Brussel 22. november fremla Finland, Sverige og Norge en politisk intensjonserklæring om etablering av en nordisk innsatsstyrke som skal stå på beredskap fra 1. januar 2008 i en 6 måneders periode.

Sverige har tatt mål av seg til å stille et bidrag på 1100 personell til en slik styrke, mens Finland vil bidra med omlag 200 personell. Fra norsk side har vi gitt uttrykk for at vi i prinsippet kan stille med et bidrag begrenset oppad til ca. 150 personer.

Det er flere utenrikspolitiske hensyn som ligger bak regjeringens beslutning om i prinsippet å delta i en nordisk innsatsstyrke med Sverige og Finland:

For det første støtter vi fra norsk side en utvikling av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP), som skjer i full forståelse med NATO. Dette gjør vi både politisk og gjennom de styrker vi stiller til rådighet. I tråd med dette meldte regjeringen Stoltenberg – etter konsultasjoner med Stortinget - inn et militært bidrag på 3500 personell til EUs samlede styrkemål i november 2000.

De nye innsatsstyrkene står nå helt sentralt i EUs planlegging på dette feltet. Norsk deltakelse i disse styrkene vil derfor være en videreføring av vår aktive støtte til ESDP, og av vår deltakelse i EUs militære og sivile operasjoner. Norsk deltakelse vil dessuten styrke vår evne til effektiv militær samhandling med europeiske partnere – også i NATO.

For det andre vil norsk deltakelse i en nordisk innsatsstyrke innebære en videreføring av det tradisjonelle nordiske samarbeidet om fredsoperasjoner. Det vil bidra til å styrke det nordiske militære samarbeidet og gjøre det mer målrettet.

Ved å delta fra norsk side vil vi – for det tredje – bidra til å styrke FNs evne til krisehåndtering. Dette er ikke minst viktig når det gjelder å bedre evnen til krisehåndtering i Afrika. EU legger stor vekt på å videreutvikle og styrke folkeretten og FNs rolle i global krisehåndtering. Med sikte på å tilrettelegge dette samarbeidet på en best mulig måte er det nå regelmessige møter mellom representanter for EU og FN-sekretariatet.

President,

I den senere tid er det blitt reist tvil om Norge ut i fra en selvstendig folkerettslig og politisk vurdering vil ha frihet til å avgjøre hvorvidt norske styrker skal delta eller ikke i en nordisk innsatsstyrke som settes inn i en EU-operasjon.

La meg gjøre det helt klart at Norge vil beholde full nasjonal beslutningsmyndighet i forhold til hvilke operasjoner norske styrker skal delta i. I tråd med den nordiske intensjons­erklæringen som ble fremlagt i Brussel 22. november, vil hvert enkelt lands beslutningsprosedyre bli lagt til grunn for deltakelse.

Dette betyr at Norge selv beslutter om vi skal delta i en operasjon eller ikke. Det vil følgelig verken være tale om å overføre formell eller reell beslutningsmyndighet om militær innsats til en organisasjon vi ikke er medlem av.

Vi vil likeledes konsultere tett med Sverige og Finland fra dag én når spørsmål om mulig bruk av innsatsstyrken oppstår. Det vil være parallelle nasjonale drøftelser i alle tre land for å sikre nasjonale avklaringer før en eventuell beslutning om bruken av styrken fattes av EUs Råd.

Slike parallelle avklaringer vil foregå også i de øvrige EU-land i forkant av en eventuell beslutning i EUs råd. Det kreves enstemmighet i EUs råd for å kunne sette i verk en operasjon.

For regjeringen er det viktig å slå fast at selv om Norge har innmeldt en styrke til mulig bruk i EU-operasjoner, vil Norge på selvstendig grunnlag beslutte hvorvidt norske tropper skal delta i en bestemt operasjon eller ikke, blant annet ut fra den enkelte operasjons formål og den måte oppdraget planlegges løst på.

Dette kan bare skje etter vedtak om slik deltakelse i hvert enkelt tilfelle, og i samsvar med konstitusjonelle krav og på grunnlag av den nødvendige politiske behandling i regjeringen og Stortinget. Det vil da være en ufravikelig forutsetning for Norge at en slik operasjon er solid forankret i folkeretten, enten ved et mandat fra FNs Sikkerhetsråd eller annen klar folkerettslig forankring.

For å gjøre det helt klart at Norges handlefrihet blir ivaretatt vil de ovenfor nevnte forutsetninger bli lagt til grunn i det avtaleverk som Norge vil inngå med Sverige og Finland. Avtaleverket vil derved avklare de prinsipielle rammebetingelser og de praktiske sider for Norges deltakelse. Også EU vil være innforstått med de norske vilkårene. Når dette avtaleverket er på plass vil vi ta endelig stilling til norske bidrag til innsatsstyrken. Regjeringen vil forelegge en ferdig fremforhandlet avtale med Sverige og Finland for Stortinget.

Den beslutningsprosess det legges opp til og de forutsetninger vi fra norsk side har stilt for vår deltakelse i en nordisk innsatsstyrke vil dermed fullt ut være innenfor rammen av Grunnlovens bestemmelser.

Norge vil stille med offiserer både i operasjonshovedkvarteret og i styrkehovedkvarteret i operasjonsområdet for å ivareta relevante funksjoner knyttet til kommando og kontroll. Denne ordningen ivaretar kontrollen med at bruken av norske styrker er i samsvar med nasjonale retningslinjer.

Dette slår fast at styrkene er under nasjonal kontroll. Vi har lang erfaring med at slik praksis fungerer godt, blant annet fra operasjonene i Irak, Afghanistan og på Balkan.

President,

Samtidig som Norge støtter EUs ambisjoner på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området, er regjeringen opptatt av å styrke det allierte samarbeidet i NATO. Det er derfor svært positivt at det både i NATO og EU er et politisk ønske om at EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk skal utvikles i åpenhet og samarbeid med Alliansen og USA for å styrke det transatlantiske forholdet.

Flere sentrale europeiske NATO-allierte har oppfordret Norge til å delta i EUs innsatsstyrker. NATO fastslo også i sitt kommuniké fra toppmøtet i Istanbul tidligere i år målsettingen om å videreutvikle det strategiske partnerskapet mellom EU og NATO.

På amerikansk side har man ved gjentatte anledninger understreket viktigheten av at Europa får økte ressurser og bidrar sterkere til felles sikkerhet.

Ikke minst er dette viktig i forhold til NATOs reaksjonsstyrke NRF. Jeg er overbevist om at NATO og EU vil komme frem til gode samarbeidsordninger når det gjelder forholdet mellom NRF og EUs innsatsstyrker.

President,

La meg redegjøre litt nærmere for det nordiske militære samarbeidet. Dette foregår i hovedsak innenfor rammen av det NORDCAPS som ble etablert i 1997 og som er et koordineringsforum for nordisk deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Samarbeidet har som målsetting at de nordiske land i fellesskap skal kunne stille med inntil en brigade til internasjonale operasjoner i regi av FN, NATO eller EU.

Etableringen av en nordisk innsatsstyrke, med det behov for felles utdanning, trening og øvelser dette skaper, vil utvilsomt bidra til å revitalisere dette samarbeidet.

Vel så viktig er det også at vi kan bygge videre på den evne til samhandling som allerede er etablert med Sverige og Finland gjennom deres aktive engasjement i NATOs partnerskaps­ordninger og deres bidrag til de NATO-ledete krisehåndterings­operasjonene på Balkan og i Afghanistan.

President,

La meg også kort redegjøre for den generelle rammeavtalen vi tar sikte på å inngå med EU og som fastsetter ordninger og retningslinjer ved deltakelse i EUs krisehåndteringsoperasjoner.

Bakgrunnen for inngåelse av en slik rammeavtale er at vi inntil nå har inngått en ny teknisk avtale med EU for hver enkelt operasjon vi har tatt del i. Dette var bl.a. tilfelle med den militære operasjonen i den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia i 2003 og den sivile operasjonen samme sted i år.

For å forenkle prosessen knyttet til deltakelse av tredjeland i EU-ledede operasjoner, har EU tatt initiativ til at det inngås rammeavtaler med allierte ikke-EU land. EU er nå i ferd med å forhandle fram avtaler med åtte land, herunder NATO-landene Canada, Island og Tyrkia.

Fra norsk side har vi sluttført forhandlingene med EU om en slik avtale. Den er i hovedsak en administrativ avtale som beskriver retningslinjer og prosedyrer for norsk deltakelse i EUs krisehåndteringsoperasjoner.

Avtalen regulerer prinsipper for deltakelse, kommandoforhold, samt administrative og finansielle aspekter ved EUs krisehåndteringsoperasjoner. Avtalen vil bidra til å sikre Norges innflytelse ved gjennomføringen av operasjoner vi deltar i.

Avtalen legger ingen føringer i spørsmålet om norsk personell skal delta i de fremtidige EU-operasjoner. Eventuell norsk deltakelse i operasjoner vil som tidligere bli besluttet nasjonalt i hvert enkelt tilfelle. Rammeavtalen vil imidlertid forenkle og effektivisere deltakelsen når avgjørelsen er fattet.

La meg også være helt klar på at avtalen heller ikke tar stilling til spørsmålet om norsk deltakelse i EUs innsatsstyrker, som for øvrig forutsetter særlige avtaleinngåelser, som nevnt tidligere i redegjørelsen.

Regjeringen vil undertegne avtalen i aller nærmeste framtid. Avtalen vil første gang komme til anvendelse i forbindelse med den planlagte deltakelsen av et mindre antall norsk personell i EUs operasjon Althea i Bosnia-Hercegovina som vil bli iverksatt i desember i år.

Rammeavtalen vil bli forelagt Stortinget i det årlige traktatforelegget.