Forsvarsminister Kristin Krohn Devold holdt i dag en redegjørelse for Stortinget om norsk deltakelse i en nordisk EU-innsatsstyrke, den videre innsats i Afghanistan og amerikansk forhåndslagring i Norge. Nedenfor følger redegjørelsen.

Den videre innsats i Afghanistan

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er forholdsvis rolig, men ustabil. Dette så vi sist under de anti-vestlige opptøyene i midten av mai. I Kabul-området har det internasjonale militære og sivile politinærværet medført at sikkerhetssituasjonen er relativt stabil. Grupperinger fra Taliban og gjenværende al-Qaida elementer er fortsatt aktive, særlig i sør-øst mot grensen til Pakistan.

Utviklingen går samtidig i retning av at afghanerne selv i stadig større grad overtar ansvaret for sikkerheten. Dette er resultat av den systematiske opplæringen av afghanske militære sikkerhetsstyrker og politi de siste to årene.

En av de viktigste utfordringene for president Karzai og hans regjering i dag er å styrke sentralmyndighetenes autoritet og kontroll i provinsene. Dette er en forutsetning for å redusere de lokale krigsherrenes makt og for å lykkes med å bekjempe den økende narkotikaproduksjonen.

Narkotikaen er i mange tilfeller kontrollert av lokale krigsherrer med forgreininger inn i det politiske og militære system, og narkotikaproblemet vil kunne undergrave den politiske og økonomiske utviklingen i Afghanistan.

NATOs engasjement i Afghanistan er langsiktig, i tråd med toppmøtevedtaket fra Istanbul. En av ISAFs hovedoppgaver er å bidra til utvidelse av sentralmyndighetenes autoritet i provinsene. Dette er bakgrunnen for NATOs satsing på de regionale ”stabiliseringslagene” (PRTene, Provincial Reconstruction Teams), som utgjør kjernen i ISAFs gradvise utvidelse av operasjons­området utover i provinsene. Det ble tidlig etablert fem stabiliserings­lag i Nord-Afghanistan.

Alliansen er nå i ferd med å etablere ytterligere fire stabiliserings­lag i Vest-Afghanistan som vil være operative fra august i år. Fra sommeren 2006 vil det bli etablert stabiliserings­lag i de sørlige provinsene, og etter planen deretter også i Øst- Afghanistan.

En forutsetning for at man skal lykkes med å oppnå varig stabilitet i Afghanistan er fortsatt aktiv støtte og deltagelse fra det internasjonale samfunn. Det er derfor viktig at allierte land følger opp NATOs vedtak gjennom å bidra til ISAFs nærvær i provinsene.

Afghanistan har vært Norges militære hovedsatsingsområde ute gjennom de siste par årene, og denne prioriteringen ligger fast. Gjennom våre bidrag til ISAF støtter vi aktivt opp om NATOs engasjement i landet, som det er bred politisk oppslutning om både i NATO og her hjemme.

De norske bidragene til ISAF består i dag av vel 350 personer. Disse er i hovedsak konsentrert i Kabul og omfatter bl.a. ledelse av en bataljonsstridsgruppe, hvor det også inngår et norsk kompani.

Vi deltar i tillegg med stabspersonell i hovedkvarterene til ISAF og i den multinasjonale brigaden i Kabul, samt med brannmenn på Kabul internasjonale flyplass. Vi har også 10 polititjeneste­menn i Kabul som driver opplæring av afghansk politi.

Det norske nærværet utenfor Kabul er i dag begrenset til om lag 30 personer i Meymaneh, nordvest i Afghanistan. Personellet inngår som en del av et flernasjonalt stabiliseringslag under britisk ledelse. Som nevnt i Utenriksministerens redegjørelse for Stortinget 15. februar i år, har vi vært i forhandlinger med britene om å ta over ledelsen for stabiliseringslaget i Meymaneh.

Det er nå besluttet at vi overtar ledelsen i Maymaneh fra 1. september i år, og dette vil medføre at vi øker vår tilstedeværelse her med vel 20 personer. Det utvidede bidraget er også planlagt å omfatte en bistandsrådgiver samt en politirådgiver.

ISAFs operasjonsområde i Nord-Afghanistan har hittil vært delt mellom Storbritannia og Tyskland. Britene har som ledd i den videre ISAF-utvidelse signalisert at de ønsker å samle sine ressurser i sør fra og med 2006/2007.

Tyskland har planlagt å overta som ledernasjon i nord fra våren 2006. Tyskland har på denne bakgrunn bedt de bidragsydende land i området, inkludert Norge, om å erstatte de britiske bidragene fra det tidspunkt de trekkes ut.

Regjeringen vil på denne bakgrunn foreta en justering av vårt fremtidige styrkenærvær i Afghanistan, gjennom å konsentrere våre styrker i nord. Vi vil dermed gi et direkte bidrag til stabilitet i nord-regionen sammen med flere øvrige allierte og nordiske land, blant annet Tyskland, Nederland og Sverige. Dette avløser britiske tropper som ventelig blir konsentrert sør i Afghanistan.

Samtidig vil vi måtte trekke ut hoveddelen av våre styrker fra Kabul, hvor man fra NATOs side uansett nå legger opp til at afghanerne tar en større del av ansvaret for sikkerheten.

I samarbeid med Tyskland er vi i ferd med avklare den konkrete uforming av det norske styrkebidraget i nord. Blant de bidrag som vurderes er et kompani for hurtig innsetting (QRF, Quick Reaction Force), eksplosivryddeeksperter, logistikkpersonell og sentralt plasserte stabsoffiserer. Den videre planlegging vil reflektere at Afghanistan fortsatt skal være vårt militære hovedsatsingsområde ute, og de samlede norske bidrag vil derfor opprettholdes på omlag dagens nivå.

Vi vil i de kommende uker få større klarhet i rammene for de norske styrkebidragene, med sikte på innmelding under NATOs styrkegenereringskonferanse 29.juni. Alle detaljer vil imidlertid først være på plass i løpet av høsten 2005.

EUs innsatsstyrker

Den 30. november 2004 redegjorde jeg for Regjeringens hensikt om å inngå et samarbeid med Sverige og Finland om opprettelsen av en innsatsstyrke som kan stilles til disposisjon for EU.

Styrken vil inngå som en av de 13 innsatsstyrker EU nå er i ferd med å etablere, og vil etter planen stå på beredskap for en 6-måneders periode første halvår 2008.

Storbritannia har tilbudt landene å benytte seg av det multinasjonale operative hovedkvarteret utenfor London. Etter planen vil dermed styrkens operative ledelse utføres fra dette britiske hovedkvarteret. Her vil Norge inneha stillinger på lik linje med våre samarbeidspartnere og Storbritannia, samt EUs øvrige medlemsland. De nordiske landene samarbeider tett med Storbritannia i spørsmålet om kommando og kontroll av styrken.

Etter debatten om denne saken i Stortinget i desember i fjor startet forhandlinger mellom Norge, Sverige og Finland. Tidligere i år anmodet Estland om å få delta i den nordiske innsatsstyrken med et mindre bidrag. Fra norsk side har vi stilt oss positive til det, og Estland er nå kommet med som samarbeidspartner.

Detaljene for de ulike lands bidrag er ikke endelig avklart. Sverige vil være ledernasjon og stiller med ca. 1100 militært personell. Finland og Estland vil stille med henholdsvis ca. 200 og ca. 40 personell. Norge har indikert at vi kan stille med et bidrag begrenset oppad til ca. 150 militært personell.

Under debatten i desember i fjor fikk regjeringen tilslutning til sin linje. Samtidig ble det reist enkelte spørsmål ved vår deltakelse i slik innsatsstyrke. Det ble blant annet stilt spørsmål ved hvilken beslutningsmyndighet vi vil ha når innsetting av styrken blir aktuelt og hvorvidt vi vil få tilgang til tilstrekkelig informasjon slik at vi får en forsvarlig nasjonal beslutnings­prosess.

Det ble videre reist spørsmål om hvilken kontroll vi vil ha med hvordan norske styrker benyttes i en eventuell operasjon, og hvilket folkerettslig grunnlag samarbeidet vil tuftes på. Forholdet til Grunnloven ble også brakt opp, og det ble stilt enkelte spørsmål knyttet til de kapasitetsmessige og økonomiske aspektene ved samarbeidet.

Under debatten understreket jeg at avtalen som regulerer samarbeidet ville forelegges Stortinget når den var klar. Samarbeidsavtalen ble signert den 23. mai i forbindelse med EUs forsvarsministermøte.

Samarbeidsavtalen legger de politiske og prinsipielle rammene for samarbeidet om en nordisk innsatsstyrke. Regjeringen er fornøyd med at den oppfyller de vilkårene vi satte fra norsk side og at den avklarer de forhold som ble reist under debatten i Stortinget.

I avtalen fastsettes det at samarbeidet om innsatsstyrken er tuftet på prinsippet om konsensus. I forbindelse med innsetting av styrker, fastslår avtalen at beslutningen om å sette inn nasjonale styrker i en gitt operasjon fattes av nasjonale myndigheter i hvert enkelt tilfelle. Dette skjer i samsvar med hvert lands interne beslutningsprosedyrer og nasjonal lovgivning, herunder Grunnloven.

Det er EUs råd som vil fatte beslutningen om å iverksette en operasjon og om å gjøre bruk av innsatsstyrkene. Imidlertid er det fortsatt nasjonene som beslutter innsetting av de nasjonale styrkene som inngår i disse. EUs medlemsland står fritt til å velge om de vil delta i en operasjon eller ikke, slik tilfellet selvsagt også er på norsk side.

Det er ikke snakk om å overføre verken formell eller reell beslutningsmyndighet om innsetting av norske styrker til EU. Vurderinger vil gjøres i hvert land, og beslutningen om å delta i en operasjon vil fattes på selvstendig grunnlag.

For å sikre en forsvarlig nasjonal beslutningsprosess, har vi fra norsk side forutsatt at vi får tilgang til all relevant informasjon, i oppløpet til og under en krise. Dette er særlig viktig med tanke på at den formelle beslutningen fra EUs side tas i EUs råd uten vår deltakelse. La meg få understreke at norske myndigheter selvsagt ikke vil fatte beslutning om å sende norske soldater ut i en operasjon, med mindre vi har et godt nok beslutnings­grunnlag.

For å sikre et godt nok informasjonstilfang, stadfester avtalen at det vil finne sted jevnlige og omfattende konsultasjoner mellom de deltakende land. Konsultasjoner vil finne sted på flere nivåer, og på både militær og sivil side. Disse drøftelsene vil intensiveres forut for og under beredskapsperioden.

De konsultasjonsordninger som avtalen etablerer vil sørge for konsultasjons- og beslutningsprosesser som er parallelle i alle deltakerland, og parallelle med prosessen i EU. Beslutningen om hvorvidt vi skal delta i en operasjon vil basere seg på oppdragets art og hvordan oppdraget er tenkt løst.

Forutsetningen om at vi må beholde kontroll over hvordan norske styrker benyttes i en operasjon er også ivaretatt i avtalen. Den slår fast at hvert av landene skal ha rett til å bekle stillinger i de ulike ledelses­funksjonene. Videre vil hver nasjon ha adgang til å stanse bruk av egne styrker som ikke samsvarer med nasjonale retningslinjer – en såkalt ”rødt kort” ordning.

Dette sikrer norsk kontroll med hvordan norske styrker utfører oppdrag i en operasjon. Gjennom deltakelse i kommando­apparatet har vi også kontroll med at operasjonelle oppgaver og at oppdrag skjer innenfor de rammer vi setter nasjonalt for vår deltakelse.

Det er en ufravikelig forutsetning for Norge, og for de øvrige deltakere i innsatsstyrkene, at en operasjon er solid forankret i folkeretten, enten ved et mandat fra FNs sikkerhetsråd eller ved annen klar folkerettslig forankring. Denne forutsetningen er nedfelt i avtalen mellom deltakerne i den nordiske innsatsstyrken.

Vanligvis vil et mandat fra FNs Sikkerhetsråd være grunnlaget for en operasjon, men anvendelse av militærmakt kan også forankres folkerettslig gjennom samtykke fra partene, (for eksempel en fredsbevarende operasjon der de stridende parter ønsker militær intervensjon fra en tredjepart for å oppnå våpenhvile), eller forankres gjennom retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51.

Norge vil selv vurdere det folkerettslige grunnlaget for operasjonen – også denne retten er avtalefestet. Hvis norske myndigheter ikke er tilfreds med de folkerettslige, eller andre forhold knyttet til den enkelte operasjon, vil Norge si nei til å delta.

Forholdet til Grunnloven har stått helt sentralt for oss i avtaleforhandlingene med Sverige og Finland. Regjeringen er trygg på at de konstitusjonelle aspektene ved norsk deltakelse er ivaretatt i avtalen på en god måte.

Grunnloven § 25 hindrer ikke at norske styrker medvirker i kollektiv militær virksomhet, under ledelse av andre land eller internasjonale organisasjoner.

Dette har sikker forankring i norsk statspraksis, og har vært anvendt en rekke ganger, bl. a. ved norsk tilslutning til NATO, deltakelse i Tysklandsbrigaden, Gulfkrigen i 1991 og i operasjonene i Afghanistan, Irak og på Balkan. Dette gjelder også Norges deltakelse i de to EU-operasjonene i henholdsvis Makedonia og Bosnia.

Grunnloven er ikke til hinder for deltakelse i operasjoner for ivaretakelse av norske og felles internasjonale interesser for å sikre internasjonal fred og sikkerhet.

Vi må i dag forholde oss til de kollektive krisehåndterings- og sikkerhetsordninger som utvikles. Grunnloven må forstås ut fra de moderne sikkerhetspolitiske samarbeidsformer og realiteter. Verken konstitusjonell praksis eller teoretiske fremstillinger krever at Norge skal være medlem av en organisasjon, for å kunne delta i operasjoner ledet av vedkommende organisasjon.

For at Grunnlovens § 93 skulle være et mulig hinder, måtte dessuten EU kunne treffe beslutninger med direkte bindende virkning for Norge om deltakelse i operasjoner. Det er ikke tilfellet. Norsk deltakelse vil - som jeg klart har understreket - besluttes av norske politiske myndigheter.

Avtalen sikrer for øvrig norsk råderett over norske styrker både forut for, under og etter en operasjon. Jeg vil i den forbindelse fremheve at hvert deltakende land ikke bare har suveren rett til å si nei til å delta i en operasjon, men har også en suveren rett til når som helst å trekke seg ut av en operasjon, f. eks. dersom forholdene endrer seg på en måte som gjør at vi ikke lenger ønsker å delta. Også dette fremgår uttrykkelig av avtalen.

EU er inneforstått med de norske forutsetningene for samarbeidet. I en brevveksling mellom utenriksministeren og EUs utenrikspolitiske høyrepresentant Solana slår vi fra norsk side fast de prinsipielle rammebetingelsene for norsk deltakelse.

Brevet fra utenriksministeren er også forelagt EUs medlemsland, og de norske forutsetningene har fått aksept fra EU-landene. Det er derfor ingen usikkerhet eller tvil hverken hos de andre landene som deltar i styrken, EU som organisasjon eller EUs medlems­land om rammen for norsk deltakelse i EUs innsatstyrker.

La meg nå redegjøre for de kapasitetsmessige og økonomiske aspektene ved dette samarbeidet. Med 13 innsatsstyrker, der 2 til en hver tid vil stå på beredskap for EU for en 6-måneders periode, vil hver styrke ha en rotasjonssyklus på ca. to og et halvt år. Etter dagens planer vil Norge dermed ha ca. 150 militært personell bundet opp for ca. en 6-måneders periode om lag hvert femte halvår.

Foreløpig har vi tilbudt kapasiteter innen transportledelse og sanitet. Disse bidragene vil komme i tillegg til stabspersonell i de ulike ledelsesfunksjonene. Vår totale deltakelse vil være innenfor den fastsatte personellrammen.

Kapasitetsmessig medfører moderniseringen av Forsvaret at vi får en økt andel deployerbare styrker, som hurtig kan settes inn både nasjonalt og i utlandet. Det er disse vi trekker på ved deltakelse i reaksjonsstyrker som NATO Response Force (NRF) og den nordiske innsatsstyrken. Slik deltakelse medfører derfor ingen konsekvenser for organiseringen av vår forsvarsstruktur og kapasiteter.

Kostnadene forbundet med våre bidrag til reaksjonsstyrker dekkes innenfor forsvarsbudsjettet på normal måte. Bidragene til stridsgruppen er styrker som allerede er besluttet etablert som konsekvens av Stortingets vedtak. Merkostnadene vil være begrenset, og i hovedsak til å heve beredskapen i den aktuelle perioden, og denne fremgangsmåten er prinsipielt den samme som for NATOs reaksjonsstyrker.

Kostnader knyttet til innsetting av reaksjonsstyrker vil variere ut fra oppdragets art og kan ikke forutsis. Det legges derfor opp til at Regjeringen ber om tilleggsfinansiering ved eventuelle vedtak om innsetting. Dette er i tråd med den ordningen som foreligger for vår deltakelse i NATOs reaksjonsstyrke (NRF).

La meg oppsummere hvorfor Regjeringen mener det er viktig å delta i dette samarbeidet med våre nordiske partnere.

Det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU har utviklet seg med stor kraft de siste par årene. Samarbeidet om innsatsstyrkene, opprettelsen av forsvarsbyrået EDA og EUs sikkerhetsstrategi er nedfelt i ulike EU toppmøtevedtak.

Det presiseres derfor at det samarbeidet vi nå går inn i om innsatsstyrkene, dermed ikke vil være avhengig av ratifisering av EUs grunnlovstraktat.

Denne utviklingen skjer i samarbeid med NATO og FN. EU er i ferd med å utvikle kapasiteter til fredsbevaring, fredsoppretting og krisehåndtering. Det er positivt at EU gjør dette fordi det virker stabiliserende både regionalt og globalt. Det bidrar også til en jevnere byrdefordeling mellom Europa og USA.

Det er i Norges interesse å samarbeide med EU om disse spørsmålene. Regjeringen viderefører med dette linjene fra tidligere regjeringers politikk på dette området.

Det er på dette grunnlag at Norge også deltar i EUs militære operasjon i Bosnia. Det er gjennom aktiv deltakelse at vi får troverdighet og aksept som partner i forholdet til EU og EUs medlemsland. Som kjent er de fleste av EU-landene også Norges nære allierte i NATO.

Det nordiske militære samarbeidet er av stor betydning for Norge. De nordiske land har lang og god erfaring fra samarbeid innen fredsbevaring. Samarbeidet om denne innsatsstyrken representerer en videreføring og videreutvikling av dette samarbeidet.

EU har samarbeidet tett med FN under utviklingen av konseptet, med det mål for øyet at styrkene i størst mulig grad dekker de behov FN har for hurtigreaksjons­kapasiteter. Hensikten med etableringen av disse styrkene er, i tillegg til å styrke EUs militære krisehåndteringsevne, nettopp å støtte FN.

FNs generalsekretær Kofi Annan har understreket den viktige rollen disse styrkene kan spille som støtte for FN, særlig i situasjoner som krever rask reaksjon. I Annans rapport til Generalforsamlingen av 21. mars påpekes det at EUs innsatsstyrker vil være et svært viktig supplement til FNs arbeid innen fredsbevaring.

Et betydelig flertall av våre europeiske allierte deltar i disse innsatsstyrkene. En av grunnene til at så mange NATO-land ønsker å delta, er at deltakelse i denne typen styrker er med på å videreutvikle samhandlingsevnen mellom europeiske nasjoner generelt. Dette er også positivt for samhandlingsevnen innen NATO.

Det er viktig for oss og andre NATO-allierte at EUs konseptet for innsatsstyrker er utfyllende og ikke konkurrerende i forhold til NATO, og særlig i forhold til NATOs innsatsstyrke NRF.

Den avtalen vi nå har på plass oppfyller de forutsetninger Regjeringen har stilt for samarbeidet og de spørsmål som kom frem under Stortingsdebatten i desember. Jeg er meget fornøyd med at vi har fått til denne avtalen, slik at samarbeidet med våre nordisk-baltiske partnere kan bringes videre.

Amerikansk forhåndslagring

Den amerikanske forhåndslagringen av militært materiell i Norge har i snart 25 år vært et håndfast bevis på amerikansk vilje og evne til å bidra til forsvar av Norge i krise og krig. Det er et uttrykk for vårt tette sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med USA.

Bakgrunnen for programmene var ved opprettelsen å legge til rette for amerikanske forsterkninger i forbindelse med et eventuelt angrep fra det tidligere Sovjetunionen. De opprinnelige sikkerhetspolitiske rammebetingelser som lå til grunn er i dag vesentlig endret. For å videreutvikle og oppdatere konseptet for forhåndslagringen har man både fra amerikansk og norsk side sett behov for en revisjon av avtalene og programmene.

Det har for regjeringen vært en sentral målsetting å sikre videre forhåndslagring i Norge – tilpasset nye oppgaver som er relevante for både Norge, USA og NATO. Norske myndigheter har derfor arbeidet aktivt for å opprettholde et betydelig amerikansk nærvær i form av amerikanske forhåndslagre i Norge.

Det foreligger nå enighet om en revisjon av den amerikanske forhåndlagringen i Norge som er tilpasset fremtidens utfordringer for norsk, amerikansk og alliert sikkerhet.

Endringene i programmene innebærer en innretting av utstyret til å kunne løse et bredere spekter av oppgaver. Materiellet skal fortsatt kunne støtte forsvaret av Norge. Det understrekes samtidig at utstyret også skal kunne benyttes til NATO-oppdrag.

Utstyret vil også være viktig for å sikre amerikansk deltakelse i øvelser og trening i Norge, også aktiviteter som springer ut fra virksomheten ved NATOs Joint Warfare Centre i Stavanger.

Det forutsettes at endringene ikke medfører merutgifter for Forsvaret, og at den daglige driften av lagrene blir tilnærmet uforandret. Norske myndigheter skal ha innflytelse på hvilket materiell som kan lagres. Lagrene forutsettes å fortsatt være bemannet med norsk personell og under daglig norsk kontroll og ettersyn.

Den amerikanske forhåndslagringen i Norge er organisert i tre forskjellige programmer. Norwegian Air-Landed Expeditionary Brigade (NALMEB), som er Marinekorpsets lagring av utstyr for en marineinfanteribrigade. Collocated Operating Bases (COB) er det amerikanske luftforsvarets lagring av utstyr ved fem norske flystasjoner, mens den amerikanske marinen har forhåndslagret to større feltsykehus.

Hovedkomponenten av det forhåndslagrede utstyret er Marinekorpsets NALMEB-program. Gjeldende avtaleverk ble signert i 1981 og gir retningslinjer for forhåndslagring av tungt utstyr til en marineinfanteribrigade. Formålet var forsvaret av Norge, innenfor rammen av NATOs fellesforsvar.

Det reviderte programmet vil gå under navnet Marine Corps Prepositioning Program Norway (MCPP-N). Det planlegges med en signering av en revidert Memorandum of Understanding (MOU) i forkant av NATOs forsvarsministermøte neste uke.

Lagrene vil fortsatt bestå av både våpen og annet materiell, og bistand til forsvaret av Norge i krise og krig vil fortsatt være en sentral oppgave. Imidlertid vil det legges større vekt på et bredere spekter av oppgaver for Marinekorpsets anvendelse av utstyret.

Dette omfatter blant annet fredsoperasjoner, humanitær bistand, assistanse ved katastrofer, konsekvenshåndtering ved terroranslag og evakueringsoperasjoner. Dette er oppgaver med økende relevans både for Marinekorpsets eventuelle innsats i Norge og i andre deler av verden.

Den etablerte praksis med amerikansk bruk av utstyret også til øvelser og operasjoner utenfor Norge, som ble formalisert ved endringer i det underliggende avtaleverk i 1995, reflekteres nå i selve avtalen. USA har tidligere benyttet utstyr lagret i Norge blant annet på Balkan, i Irak og Afghanistan.

NALMEB-programmet har medført betydelig amerikansk øvingsaktivitet i Norge. Dette er viktig for norske interesser, for å sikre at USA og andre viktige allierte opprettholder sin evne til å operere effektivt i Norge.

Det bidrar også til at det norske forsvaret øker vår kompetanse og evne til å operere sammen med sentrale allierte. Det er avgjørende for vår militære troverdighet og norsk evne til å ivareta sentrale allianseforpliktelser.

Overgangen til Marine Corps Prepositioning Program Norway (MCPP-N) sikrer potensialet for amerikansk øvingsaktivitet, og det arbeides fra norsk side for å sikre et høyt nivå på amerikansk øvingsaktivitet, samt å utnytte mulighetene for å utvikle nye øvingsmodeller knyttet til det utvidede oppgavespekteret.

Gjeldende avtaleverk for Collocated Operating Bases (COB) ble signert i 1995 og åpner for å forhåndslagre utstyr ved fem flystasjoner i Norge som et ledd i alliert forsterkning av Norge.

Endringene i programmet skyldes et ønske om en effektivisering av det gjeldende programmet samt å styrke tilgjengeligheten på det lagrede utstyret.

Det er nå oppnådd enighet mellom amerikanske og norske myndigheter om å redusere antall stasjoner under COB-programmet fra fem; (Sola, Bodø, Andøya, Bardufoss og Evenes) til to, (Sola og Bodø). Reduksjonen vil halvere utgiftene til daglig drift av programmet.

I tillegg til forsterkning av Norge, vil utstyret fortsatt kunne benyttes ved øvelser og operasjoner utenfor Norge. Revidert Memorandum of Understanding som fastslår reduksjonen av COB-baser i Norge fra fem til to vil utarbeides.

Gjeldende avtale for den amerikanske marinens lagring av to 500-sengers feltsykehus i Norge ble signert i 1987. I forbindelse med at USA går bort fra sitt gamle konsept med større feltsykehus vil også sammensetningen av lagrede sykehus i Norge berøres.

Det nye konseptet er basert på moduler med stor behandlingskapasitet. Vi er i dialog med USA om detaljene vedrørende lagring av feltsykehus i Norge. Avtalen innebærer kun lagring av materiellet og medfører ingen utgifter for Norge. USA vedlikeholder selv materiellet.

Forhåndslaging av amerikansk materiell i Norge er en viktig pilar i vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA. Regjeringen er tilfreds med at man i samarbeid med amerikanske myndigheter har kommet frem til enighet om et revidert forhåndslagrings­konsept.

Dette gjenspeiler den betydning man fra amerikansk side tillegger samarbeidet med Norge og er også en honnør til den profesjonalitet som preger den norske driften av programmet.

De reviderte avtalene vil sikre et bredt program for fortsatt amerikansk forhåndslagring på norsk jord. Dette viser at USA satser på forsvarssamarbeid med Norge innen rammen av NATO, og det betyr mye for norsk sikkerhet.