På denne dagen er det grunn til både å tenke tilbake og skue fremover. Vi minnes alle ofrene og heltene i New York, Washington og Pennsylvania samt deres familier både i USA og mange andre land. Vi husker Peter J. Ganci jr., brannsjefen i New York som har gitt navn til flybasen i Kirgisistan hvor nordmenn nå er stasjonert. Vi ærer ofrenes og heltenes minne ved å spørre om vi har gjort nok for å unngå at tilsvarende kan skje igjen.

Jeg tenker også på hva som er gjort på ett år, og på den videre utvikling. På samfunnets sårbarhet. På hvorfra ondskapen dyrkes og på hvilken måte den kan bekjempes. På hvordan og når vi igjen kan vende tilbake til en tilstand i fred og sikkerhet.

At verden forandret seg for ett år siden er nesten i ferd med å bli en klisjé. Det er like fullt ingen tvil om at veldig mange mennesker, både følelsesmessig og på andre måter, opplevet 11. september som et tidsskille. I USA er "nine-eleven" blitt mer enn en dato - det er blitt et begrep og nærmest et ikon for lidelse, samhold, mot, patriotisme og besluttsomhet. "Ground Zero", Nullpunktet, fører tankene mot en ny tidsregning. Også resten av verden ble og er fortsatt sterkt berørt av det som skjedde, langs mange dimensjoner og slett ikke bare politisk.

Krigen mot internasjonal terrorisme er heller ikke en krig for militærmakt alene. Den bekjempes ikke primært i de sentralasiatiske fjell og daler. Terrorismens vesen må først og fremst møtes med avsky og besluttsomhet, og dernest med rettslige, finansielle, militære, diplomatiske, humanitære og andre virkemidler. Vi skal aldri ta i bruk terroristenes våpen for å bekjempe dem. Den offentlige debatt er viktig i seg selv. Menneskelig og samfunnsmessig er det alles plikt å forholde seg til krigen. Dersom flertallet ikke er i stand til å mobilisere målrettet og aktivt engasjement mot terroristenes ugjerninger og forskrudde filosofi, vil kampen ikke vinnes.

Ett år etter er det mange som spør hvorfor Norge er med på krigføringen i Afghanistan. Hvorfor har vi sendt våre sønner og døtre til Afghanistan og Kirgisistan for å sloss, rydde miner, dirigere lufttrafikk og frakte forsyninger? Hvorfor vil vi sende kampflypiloter dit om kort tid? Mitt svar er: Vi er moralsk forpliktet til å kjempe mot terrorismen og dele byrdene med andre land i koalisjonen. Våre bidrag består av profesjonelle, etterspurte og relevante kapasiteter som er viktige i krigføringen og i arbeidet med å stabilisere sikkerheten og bidra til en positiv samfunnsutvikling i Afghanistan. Alliansesolidariteten i NATO må tas på alvor. Det er jo nettopp den vi bygger vår trygghet på i Norge. Det er derfor også i vår egen interesse å delta.

De internasjonale styrkene på bakken er fortsatt avhengig av flystøtte. Derfor sender vi også F-16 jagerfly. Kan de komme til å droppe bomber for å ta livet av stridende Al-Qaida- og Taliban-personell? Selvsagt. Jeg skal ikke underslå at det hviler et tungt ansvar på mine skuldre når norske soldater sendes i kamp. Jeg er også opptatt av spørsmålet om risiko for feilbombing og tap av uskyldige menneskeliv, og tar dette meget alvorlig. Men jeg føler meg sikker på at vi har nødvendig kontroll og innflytelse med bruk av de norske flyene, og at det personellet vi sender ut er blant de beste i verden. De kan være trygge på at de har den norske regjeringens og min fulle tillit og støtte til de oppdrag de skal utføre. Norske myndigheter har selvsagt det overordnede ansvaret for den norske deltakelsen. Jeg er også overbevist om at våre menn og kvinner i uniform har det norske folk i ryggen.

Krigen kan bli langvarig tross at konkrete resultater er oppnådd. Det terroristiske, brutale og kvinneundertrykkende Taliban-regimet er fjernet. Landet har blitt frigjort, og er nå blitt et akseptert medlem av det internasjonale samfunn. Henrettelsene på fotballstadion er stanset. Afghanistan er ikke lenger et friområde for Al-Qaida. Terroristenes treningsleire er ødelagt. Terrornettverket er svekket. Afghanistan har begynt den vanskelige veien tilbake som ansvarlig medlem av det internasjonale samfunnet.

Det nylige attentatforsøket mot president Karzai og bombeeksplosjonene i Kabul viser hvor skjør situasjonen er. Men det afghanske folk har fått muligheten til en fremtid, selv om veien frem er lang og minelagt. Store deler av landet er relativt stabilt. Sikkerhetssituasjonen er håndterbar. Man har etablert en legitim overgangsregjering. Humanitær hjelp kommer frem. Skoler bygges. Kvinner kan arbeide. Helsetilbudet er forbedret. Over en million flyktninger har vendt tilbake. Situasjonen er selvfølgelig ikke fullt ut tilfredsstillende. Terrornettverket kan temmelig sikkert gjennomføre nye terrorangrep. Kampen mot internasjonal terrorisme vil ta mange år og kreve et sett av koordinerte virkemidler hvor militærmakt bare er ett slikt virkemiddel. Men en må ikke tape positive resultater av syne som følge av utålmodighet over at alle målsettinger ikke kan oppnås like raskt.

Krigen pågår i dag ikke bare i Afghanistan, men også i en rekke andre land. Også i vårt land kan det finnes personer som er involvert i internasjonal terrorisme. Neste fase i kampen mot terrorisme vil bli like viktig som den fasen vi nå er inne i. Vi kan ikke sitte passivt og vente på neste terrorangrep. Etter omstendighetene vil koalisjonen gjøre bruk av sin rett til selvforsvar for å hindre nye angrep. Den langvarige kampen mot terrorisme har bare såvidt begynt.