Dagens sikkerhetspolitiske bilde er preget av usikkerhet og endring. Nye trusler setter etablerte kapasiteter, etablerte strukturer og "etablert tenkning" på prøve.

Norges sikkerhetspolitiske situasjon er helt avhengig av vårt forhold til nære venner og NATO-allierte. NATO står denne høsten foran viktige veivalg, og toppmøtet i Praha i november skal stake ut ny kurs. Det nære sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Europa og USA må fornyes og bekreftes, gjennom forpliktende vilje til endring.

Jeg vil at Norge skal være aktiv, moderne og endringsvillig. Vi må tilpasse oss – samtidig som vi bevisst utnytter alle muligheter til å påvirke våre omgivelser i retning av våre interesser.

Vi må skape et moderne, omorganisert nasjonalt forsvar, og vi må skape et fornyet og effektivt NATO, tilpasset en ny virkelighet.

Det historiske, geografiske, kulturelle, politiske og verdimessige fellesskapet NATO er basert på, er unikt. Det finnes ingen historisk parallell til at så mange stater, spredt over et så stort område, i en periode på over 50 år har stått last og brast i sikkerhetspolitikken.

For Norge som småstat gir NATO-medlemskapet unike muligheter for innflytelse på sikkerhetspolitikken i vår del av verden. Vi ville ikke hatt denne muligheten alene. Et lite land vil alltid ha begrenset innflytelse. Som NATO-medlem kan vi imidlertid påvirke prosesser som former våre sikkerhetspolitiske omgivelser i tiår fremover.

Første del av tittelen på foredraget er NATOs krav til Norge. Det betyr ikke at NATO trer vilkårlige krav ned over hodet på oss. Når NATO stiller krav til Norge, er det også Norge som stiller krav til Norge.

Vi forholder oss til NATOs krav fordi vi har vært med å utvikle dem og fordi vi mener at de er fornuftige. Alle NATO-land forholder seg til de samme kravene. Dermed blir NATOs evne til å håndtere nye utfordringer mye større enn om det enkelte land på egen hånd staker ut sin kurs.

NATOs krav vil først og fremst gjøre oss betydelig bedre i stand til å møte våre hjemlige utfordringer – også utfordringer vi må eller ønsker å løse alene.

Det finnes ingen motsetninger mellom de krav som må oppfylles for at vi skal være fullverdige medlemmer i NATO, og de krav som må oppfylles for at vi skal være i stand til å håndtere viktige oppgaver på egenhånd .

Den kalde krigens slutt har nødvendiggjort en dramatisk annerledes måte å tenke forsvarsstruktur på. Alle NATO-land foretar derfor gjennomgripende endringer i sine forsvar.

En klar og forutsigbar fiende under den kalde krigen, gjorde at alliansen konsentrerte seg om å utvikle forhåndsplanlagte, detaljerte planer og øremerkede styrker for å forsvare alliansens område mot konkrete trusler. Disse styrkene var i stor grad konstruert for statisk forsvar langs en på forhånd utvalgt frontlinje. Tunge styrker med stor ildkraft ble prioritert fremfor mobile styrker med høy fleksibilitet.

Etter Berlin-murens fall er det stadig klarere at dagens trusler er høyst varierte og uforutsigbare.

Derfor må Alliansens styrkeplanlegging også bevege seg i retning av mer overordnede planer enn tidligere. Det må utvikles en styrkebrønn med fleksible og deployerbare styrker som kan skreddersys for å møte de utfordringer som oppstår.

En overgang fra trusselbaserte styrker til kapasitetsbaserte styrker er grunnleggende for Alliansen. Denne overgangen danner grunnlaget for utviklingen av det norske forsvarets styrkestruktur frem mot neste langtidsplan for Forsvaret, som skal gjelder fra 2006 til 2008.

Utviklingen i NATO de siste ti-tolv årene kommer til å forsterkes ytterligere ved de beslutninger som vil bli truffet under NATO-toppmøtet i Praha. Slagordet for møtet er "nye kapasiteter, nye samarbeidsrelasjoner og nye medlemmer". Jeg er overbevist om at Alliansen vil levere på alle tre områdene.

Prague Capabilities Commitment

Nye militære kapasiteter er nødvendig for å opprettholde NATOs relevans.

Prague Capabilities Commitment – eller PCC – er oppfølgeren til Defence Capabilities Initiative, vedtatt på Washington-toppmøtet våren 1999. PCC sikter mot å forbedre og fokusere NATOs militære evne på en rekke sentrale men langt færre og helt konkrete områder. PCC vil derfor være forpliktende for medlemslandene på en helt annen måte enn DCI.

Generalsekretær Robertson har særlig fokusert på fire hovedområder der medlemslandens styrker må forbedres:

1. forsvar mot kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske våpen;
2. kommando-, kommunikasjons- og informasjonsoverlegenhet;
3. evne til operativt samarbeid og effektivitet i kamp;
4. og hurtig deployering og utholdenhet.

Tempo, og reell forpliktelse fra medlemslandene, forventes i implementeringen av disse punktene. Norge er en aktiv og tydelig medspiller i arbeidet for et moderne og effektivt NATO. Det er lite produktivt å protestere mot forandringer som uansett vil tvinge seg frem. Norge skal vise evne og vilje til å tenke fremover. Våre allierte skal si "look to Norway". Det gir økt innflytelse på områder som er viktig for oss.

a) Når det gjelder forsvar mot masseødeleggelsesvåpen, vil Norge søke å utstyre alle enheter vi har innmeldt til NATOs reaksjonsstyrker med kapasitet til å forsvare eller beskytte seg mot effektene av slike våpen. Det vil også gjøre disse enhetene bedre rustet til å håndtere eventuelle kriser i Norge der slike våpen blir benyttet.

b) Når det gjelder økt kommando-, kommunikasjons- og informasjonsoverlegenhet, vil Norge bidra i et felles NATO-program for å utvikle et luft-til-bakke-overvåkningssystem. Vi tar også sikte på å begynne å innføre taktiske ubemannede luftfartøyer – såkalte UAVer – i det norske forsvaret allerede i løpet av inneværende fire-årsperiode. Slike farkoster vil blant annet hjelpe andre enheter i Forsvaret til å kunne skaffe seg et bedre situasjonsbilde, og dermed gjøre dem mer effektive i strid.

c) For å bidra til økt evne til operativt samarbeid og effektivitet i kamp, vurderer vi å øke vår beholdning av presisjonsstyrte luftleverte våpen med 30 prosent innen 2005. Parallelt vil vi arbeide for et flernasjonalt samarbeid om anskaffelse og drift av GPS-styrte luftleverte våpen. Vi har i dag laserstyrte presisjonsstyrte missiler på våre F 16 i Afghanistan.

NATOs generalsekretær har også bedt oss om å vurdere å anskaffe multirolle kamphelikoptre. Forsvarssjefen vil se på dette i sin militærfaglige utredning 2003 for å anskaffe slike på noe lengre sikt. Dette er imidlertid svært kostnadskrevende, og vil antagelig i beste fall være mulig som del av en flernasjonal enhet.

d) Vi vurderer også tiltak for å øke evnen til hurtig deployering og utholdenhet. Norge er blant annet ledernasjon i Alliansen i arbeidet med å sikre betydelig økt strategisk sjøtransportkapasitet for NATOs reaksjonsstyrker. Vi vurderer dessuten å anskaffe et logistikkskip til støtte for de nye fregattene.

Videre tar vi sikte på å bidra til NATOs evne til strategisk lufttransport, for eksempel gjennom å inngå en leasing-avtale for å sikre kapasitet til tung strategisk lufttransport.

I tillegg ser vi på muligheten for å inngå en leasingavtale med et sivilt firma for å kunne bidra med ett eller to lufttankingsfly. Også på dette feltet er det i dag et betydelig kapasitetsunderskudd i NATO.

Det er ikke lett å få europeiske nasjoner til å stille relevante kapasiteter innen disse områdene. Norge og Frankriket er et av få land som gjennomfører en betydelig budsjettøkning. Mange europeiske land bruker stadig mindre ressurser på Forsvaret.

Når en ser dette i sammenheng med stadig dyrere våpensystemer og militært materiell, blir det tydelig at Europa må tenke nytt for å oppnå en tilfredsstillende kapasitetsøkning.

Nato Response Force

NATO Response Force er et amerikansk initiativ om å opprette en felles reaksjonsstyrke på minimum brigadenivå, med bidrag fra alle forsvarsgrener. Styrken skal på kort varsel kunne settes inn i alle typer operasjoner, uavhengig av geografisk område.

Tanken er at den skal være opprettet innen 1. Oktober 2004 og fullt operativ innen 1. Oktober 2006.

En slik reaksjonsstyrke ville tilføre NATO en meget nyttig ressurs. Ikke minst vist erfaringene med å sette sammen Enduring Freedom og ISAF-styrkene i fjor, at mange NATO-land hadde urovekkende svak reaksjonsevne.

Mange av ideene knyttet til nye kapasiteter, gjennom nisjeutvikling, multinasjonalt samarbeid og tilpasning av eksisterende kapasiteter, vil få større tyngde dersom målsettingen er en reell hurtigreaksjonsstyrke. Disse to tiltakene henger derfor tett sammen med hverandre.

Kommandostruktur

Tilpasningen av NATOs kommandostruktur til den nye sikkerhetssituasjonen, fikk en raskere omdreining på forsvarsministermøtet i juni. Det er opprettet en egen embetsgruppe fra hovedstedene for å puste militærkomiteen i nakken og sørge for et resultat med politisk forankring.

Toppmøtet i Praha skal ta stilling til den nye strukturen, og NATOs forsvarsministere skal vedta den endelige strukturen på forsvarsministermøtet i juni 2003. Dette er langt raskere enn mange forventet.

Kommandostrukturen må endres både for å møte den nye trusselsituasjonen og for å redusere unødvendig ressursbruk. Midler må, ikke bare nasjonalt, men også i NATO, frigjøres fra en foreldet struktur, til den "spisse enden".

Spesielt bør det legges vekt på en gjennomgang av de store hovedkvarterene, som utvilsomt er mest ressurskrevende.

Kravene til den nye strukturen vil være:

-at de effektivt kan håndtere terrortrusselen

- deployerbarhet.

- at behovet for joint- operasjoner reflekteres i kommandostrukturen.

- at allierte offiserer får tjenestegjøre sammen ved allierte hovedkvarter.

- at vi sikrer tett kontakt mellom Europa og USA. Det betyr ikke at dagens modell er den eneste tenkelige. Bl.a. er Joint Forces Command i Norfolk USA’s viktigste kommando for teknologiutvikling eksperimentering, å må spille en viktig roille for kompetanseheving i Europa.

Vi har et NATO-hovedkvarter i Stavanger. Alliert nærvær er viktig for Norge.

• NATO har behov for deployerbare hovedkvarter og vi har vist Jåttas deployeringsevne i Kosovo
• I tillegg til Jåttas hovedkvarter-funksjoner, kan det tenkes å opprette et alliert treningssenter i Norge som utnytter vår kompetanse på operasjoner i ekstremt klima, koordinert fra Jåtta.
• Vi kan også trekke på vår erfaring med flernasjonalt spesialstyrkesamarbeid.

NATOs Militærkomite arbeider nå med å vurdere en kraftig reduksjon av antall hovedkvarter. Denne saken behandles videre i den omtalte embedsmannsgruppen frem mot Prague. Utfordringen vil være å utnytte vårt nasjonale hovedkvarter enda mer optimalt på en måte som er bra for Norge og bra for Allianse, slik at vi dekker konkrete behov i NATO og derved sikrer alliert tilstedeværelse i Norge.

Det er helt nødvendig at NATO utvikler mekanismer for å kunne delta på en koordinert måte i større koalisjonsoperasjoner som operasjonen Enduring Freedom. Dette vil styrke NATO-samarbeidet, samtidig som det vil kunne gi verdifulle bidrag til viktige operasjoner ledet av større koalisjoner.

I tillegg må NATO opprettholde en egen kommando- og styrkekapasitet. Det er selve hovedbegrunnelsen for å reformere kommandostrukturen. NATO må selv kunne lede operasjoner i Alliansens nærområde, og håndtere konsekvensene av terroranslag rettet mot Europa.

Dette krever en fortsatt integrert militær struktur og en mer effektiv kommandostruktur.

Vi kommer ikke utenom at styrkene i en koalisjon må kunne operere sammen. Her er NATO avgjørende. Noen må sikre interoperabilitet.

Det gjelder både materiell, prosedyrer, taktikk og kultur. Uten NATO’s operabilitet og koordinering, ingen Enduring Freedom koalisjon, ingen ISAF eller fredsoperasjoner på Balkan. Langvarig integrert militært samarbeid og øvelser er den eneste måten som sikrer at styrker kan operere sammen.

Nye medlemmer

Under NATO-toppmøtet i Washington i 1999 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn tatt opp som medlemmer av Alliansen. Det synes nå klart at opp til 7 nye medlemsland vil innlemmes i Alliansen. Med dette utvides den euro-atlantiske sone av sikkerhet og stabilitet. Dette er positivt for Norge, og vi støtter utvidelsen.

Det stilles høye krav til medlemslands-kandidatene. Det er en forutsetning at de er i full gang med moderniseringen av sine styrker allerede før de blir medlemmer.

Med en utvidet medlemsmasse blir det samtidig enda viktigere at også nåværende medlemsland følger opp arbeidet med å utvikle sine styrkestrukturer til det nivå NATO-samarbeidet krever. Dette gjelder også Norge.

NATO er først og fremst en forsvarsallianse. Uten at Alliansens militære styrker og den militære handlingsberedskapen holdes på et høyt nivå, mister NATO sin eksistensberettigelse.

Det må derfor stilles klare krav til nye medlemmer, om relevante kapasiteter som raskt kan brukes i allierte operasjoner. Det betyr også satsing på "nisjer", samarbeid om anskaffelser, pooling of forces og arbeidsdeling innad i NATO.

Nye relasjoner

Når det gjelder nye relasjoner, så er NATO-Russland-rådet – som ble opprettet i våres – uten sammenligning viktigst. NATO-Russland-rådet utgjør nok et skritt i prosessen med å innlemme Russland i det euro-atlantiske sikkerhetsfellesskapet.

Det nye trusselbildet forårsaker store endringer i NATO, og krever at vi prioriterer våre ressurser i forhold til dette. Også den generelle teknologiske og militærfaglige utviklingen stiller det norske Forsvaret overfor store utfordringer i årene fremover. Alle disse forhold peker i samme retning: Rask og dyptgående omstilling av Forsvaret er nødvendig.

Vi er godt i gang. Den pågående omleggingen skal redusere de årlige driftsutgiftene med minst 2 milliarder 2001-kroner, sammenlignet med et alternativ uten omlegging. Minimum 5000 årsverk skal tas ut av fredsorganisasjonen, og vi skal kvitte oss med 2 millioner kvadratmeter bygningsmasse.

Derved øker vi Forsvarets muligheter til å prioritere kvalitet og reaksjonsevne. Samtidig skal vi tilføre Forsvaret betydelig større ressurser i løpet av de neste årene. Forsvarsbudsjettet vil bli økt med omkring 10 prosent fra forrige regjerings budsjett høsten 2001, til 2005. Samtidig har vi gitt Forsvaret forutsigbarhet i perioden gjennom vårens forsvarspolitiske forlik mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Derfor vil vi i 2005 ha et forsvar som er i bedre stand til å løse sine oppgaver.

Imidlertid er vedvarende omstilling nødvendig: Kontinuerlig omstilling kommer til å bli regelen, ikke unntaket, for Forsvaret i fremtiden.

Slik jeg ser det, må Forsvarets videre omstilling i neste periode skje langs fire hovedspor:

1) Reprioritere

For det første må vi reprioritere investerings- og driftsmidler knyttet til den eksisterende struktur. Utviklingen av MTB Skjold-klassen er ett eksempel på dette. Skjold var i utgangspunktet utviklet med hovedsiktemål å bidra til anti-invasjonsoppgaven. Gitt de nye utfordringene, må den til dels utstyres og innrettes på andre måter for å bli mer relevant, og kunne gis en internasjonal anvendelse . Det samme gjelder deler av hærstrukturen, som i større grad må tilpasses et nettverksbasert forsvar med vekt på deployerbarhet, mobilitet og fleksibilitet.

2) Nisjer

For det andre må vi utvikle høyt spesialiserte kapasiteter, av begrenset størrelse men med høy beredskap og kompetanse, såkalte nisjekapasiteter. Et lite land med begrensede midler kan ikke utvikle kapasiteter på linje med store land.

På enkelte områder – på bakgrunn av erfaringer på Balkan, i Afghanistan eller hjemme – kan vi imidlertid utvikle spesialiserte enheter som er fullt på høyde med de beste. Den jobben våre spesialstyrker, transportkontrollenheter og EDO-teams og mineryddere gjorde i Afghanistan er et glimrende eksempel på dette, og erfaringene fra Kosovo var en viktig forutsetning for den innsatsen.

3) Strategiske partnere

En tredje tilnærmingsmåte er å inngå i systematisk samarbeid med strategiske partnere, blant annet gjennom såkalt force pooling. Dette innebærer at vi går sammen med andre land om å utvikle, anskaffe, drive, vedlikeholde og oppdatere militære kapasiteter, for på den måten å redusere kostnadene.

Denne typen samarbeid bør vi kun inngå med land som står oss nær når det gjelder interesser, verdier, størrelse og verdensanskuelse. Norge følger derfor en såkalt Nordsjø-strategi, der vi har et luftsamarbeid med Danmark og Nederland, hærsamarbeid med Tyskland og Nederland i det Tysk-Nederlandske korps, og ser særlig Storbritannia og Nederland som interessante partnere for marinen og kystjegerne.

USA er en strategisk partner på de fleste områder. For eksempel er Luftforsvaret tungt knyttet til USA på jagerflysiden, både med hensyn til F-16 og utdanningssamarbeidet, og med hensyn til utviklingen av JSF, som kan komme til å bli vårt neste jagerfly. For Sjøforsvaret er linken til USA gjennom for eksempel samarbeidet i Stanavforlant meget viktig.

Også Polen kan på sikt bli et potensielt viktig Nordsjøsamarbeidsland, og gjennom NORDCAPS har vi etablert et styrket nordisk forsvarssamarbeid.

4) Nye strukturelementer

Den fjerde måten å utvikle nye styrkestrukturelementer på, er gjennom fellesfinansierte prosjekter i NATO-regi. Overvåkningsflyflåten AWACS er hovedeksemplet på dette per i dag. Fordi en del kapasiteter er så dyre i anskaffelse og drift at de aller fleste NATO-land ikke er i stand til å anskaffe dem på egenhånd, har denne tilnærmingen fått fornyet aktualitet.

Fellesfinansierte prosjekter i NATO-regi vil blant annet være aktuelt for anskaffelse og drift av en felles luft-til-bakke overvåkningskapasitet ( Alliance Ground Surveillance – AGS), og kanskje også for anskaffelse og/eller drift av strategiske ubemannede luftfartøyer.

En bonuseffekt ved å opprette slike felleskapasiteter, er at det i betydelig grad vil styrke samholdet i alliansen. Ikke minst vil det gi ekstra incentiver til stormaktene, ved at de faktisk må bruke NATO i militære operasjoner for å få tilgang til disse kapasitetene.

En kombinasjon av de fire tilnærmingsmåtene jeg nå har skissert, vil gi Forsvaret en kvalitativt betydelig bedre styrkestruktur og militær kapasitet. Det vil styrke vår evne til å møte et bredt spekter av utfordringer – alene og sammen med allierte, i våre nærområder og i fjernere strøk.

En slik modernisering og endring av styrkestrukturen vil være ressurskrevende, selv gitt de gevinster vi kan oppnå gjennom flernasjonalt samarbeid. Å frigjøre ytterligere midler – utover det vi klarer gjennom den pågående omstilling – vil derfor være nødvendig også i neste langtidsperiode.

De midlene vi kan avsette til investeringer, blir angrepet fra to sider.

På den ene siden har vi den teknologiske fordyrelse. Det innebærer, noe forenklet, at de produkter og tjenester Forsvaret er avhengig av, gjennomsnittlig fordyres med over 2 prosent årlig, vel og merke på toppen av ordinær prisvekst..

Konsekvensene av denne tendensen kan blant annet reduseres gjennom økt bruk av hyllevareteknologi og internasjonalt samarbeid, heller enn å drive dyr egenutvikling av produkter og gjennomføre rene nasjonale anskaffelser.

På den andre siden har vi økningen i driftskostnadene, som i Forsvarsstudien 2000 ble anslått til å ligge på ca 1,7 prosent i året utover den kompenserte lønns- og prisvekst. Dette skyldes at de varer og tjenester Forsvaret benytter seg av, stiger raskere i pris enn gjennomsnittet i konsumprisindeksen. Konsekvensene av en slik vedvarende tendens kan kun motvirkes gjennom kontinuerlig rasjonalisering av virksomheten.

Sett i et tyveårsperspektiv er konsekvensene av disse forholdene dramatiske. I Forsvarsstudien 2000 ble det slått fast at forskjellen mellom å forutsette en prisvekst på 1,5% og 2,0%, tilsvarte 23 milliarder kroner i perioden, noe som tilsvarer mer enn det vi betaler for de nye fregattene og de nye MTBene til sammen.

Konklusjon vi må trekke er enkel: Forsvaret må hele tiden drives mer effektivt enn tidligere.

De endringer vi må anbefale i neste langtidsdokument kan ikke sees adskilt fra den omstilling vi nå er i ferd med å gjennomføre. Den modernisering og endring vi legger opp til i neste langtidsdokument, bygger videre på de resultater vi allerede er i ferd med å oppnå. Den pågående omstillingen av Forsvaret er en forutsetning for den vedvarende modernisering som vil komme.

Den innsatsen Forsvarets personell gjør i forbindelse med den pågående omstillingen, er imponerende, og fører til at vi får et bedre forsvar enn vi har i dag. Det betyr ikke at vi kan stoppe opp og hvile på våre laurbær.

Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Fullt trykk på den pågående omstillingen, samtidig som vi forbereder oss på neste runde.

Forsvaret skal videreutvikles som et effektivt og tidsmessig sikkerhetspolitisk instrument:

Vi trenger fortsatt bred politisk enighet om å skape gode og forutsigbare rammevilkår for Forsvaret, og må ha dette som et siktemål også for Stortingsbehandlingen av neste langtidsplan i 2004.

Vi må videreføre omstillingen av Forsvarets styrkestruktur, i tråd med de krav vi har utformet i NATO, og vi må fortsatt finne innsparinger i fredsdriften av Forsvaret for å vri ressursstrømmen til operativ virksomhet.

Dette er i tråd med målene for inneværende periode.

Jeg tror én fundamental forutsetning for å lykkes er at vi i større grad må tenke helhet – eller jointness – i alt vi gjør. Under den kalde krigen hadde de tre forsvarsgrenene separate og relativt adskilte oppgaver. Derfor drev de i liten grad sin forsvarsplanlegging sammen. Slik er det ikke lenger.

Utfordringen er å skape synergieffekter. Den militære yteevnen hos to eller flere enheter som opererer sammen, kan være dramatisk mye høyere enn summen av de to enhetenes yteevne når de opererer alene. Dette må vi lære oss å utnytte!

I Afghanistan-kampanjen så vi hvordan ubemannede luftfartøyer og spesialstyrker på bakken som lokaliserte og merket bombemål, sammen med langtrekkende bombefly og missiler med presisjonsleverte våpen, skapte en uslåelig kombinasjon av presis informasjon, ildkraft og presis leveringsevne.

Disse enhetene kan gjennom samvirke oppnå resultater som langt overgår det de samme enhetene kunne oppnå hver for seg.

Skal vi klare å utnytte disse synergieffektene, må fellestankegangen få fotfeste i Forsvaret. Alle i Forsvaret må prioritere Forsvarets totale kapasitet.

Vi må i fremtiden satse på fellesoperasjoner og nettverksbasert forsvar. Alle øvelser i det norske Forsvaret bør være fellesoperative. Forsvarets personell tilhører én organisasjon – Forsvaret.

Det betyr ikke at forsvarsgrenenes identitet er uviktig. Man må kunne noe godt for å være nyttig for helheten. Her er grenspesialisering i opplæringsfasen viktig. Poenget er at vi i praktisk operasjon hjemme og ute må kunne være fellesoperative. Dette er en forutsetning for at fremtidens norske forsvar skal være tilstrekkelig fleksibelt og effektivt. Marinejegernes og hærjegernes samarbeid i Kandehar er et utmerket eksempel på dette, likeså hæringeniørenes støtte til luftelementet på Manas, og samarbeidet mellom minedykkerne og hærens eksplosivryddere i Kabul.

Vi må legge til rette for en effektiv prosess knyttet til utviklingen av neste langtidsplan.

Enhver fagmilitær anbefaling hviler på en del premisser som i sin natur er politiske. Jeg har derfor utformet et sett med politiske rammer som Forsvarssjefens fagmilitære utredning 2003 skal basere seg på.

Disse rammene er mer utfyllende og helhetlige enn det som var tilfellet tidligere. Samtidig er de utviklet i et integrert arbeidsfellesskap mellom departement og overkommando. Dette varsler om en ny og toppstyrt integrert ledelse av og kontroll med Forsvarets langtidsplanlegging. Det er historisk nytt.

Målet er at Forsvaret skal utvikles i retning av å oppfylle fire målsettinger:

For det første skal Forsvaret være moderne. Dette innebærer at alle enhetene i Forsvarets styrkestruktur skal holde et internasjonalt høyt nivå, både hva angår kompetanse, utrustning og evne til å operere sammen med hverandre og med allierte styrker. Styrkene må kunne operere i et moderne stridsmiljø og kunne håndtere et bredt spekter av oppgaver og trusler.

Forsvaret må i mye større grad bli nettverksbasert, det vil si at alle enheter må kunne knyttes sammen i ett, helhetlig nettverk ved hjelp av informasjonsteknologi. Dette vil gi en dramatisk forbedret informasjonsflyt, og tilrettelegge for styrket hurtighet og presisjon, både med hensyn til beslutninger og med hensyn til å sette disse ut i livet.

For det andre skal Forsvaret være alliansetilpasset. Det innebærer at Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker både hjemme og ute, og bidra aktivt til å løse hele spektret av NATOs oppgaver.

For det tredje skal Forsvaret være oppgavebasert. Med andre ord: De oppgavene Forsvaret skal være i stand til å løse må være styrende for styrkestrukturen og de kapasiteter som anskaffes eller videreføres. Det betyr at det er styrkestrukturens evne til å løse helheten av Forsvarets oppgaver som skal avgjøre dens sammensetning.

For det fjerde skal Forsvaret være i langsiktig balanse. Forsvaret må drives og fornyes slik at kompetanse og kapasitet opprettholdes, også på lengre sikt, innenfor gitte økonomiske rammer. "Baugbølger" av investeringer som er skjøvet ut i tid, utsatt vedlikehold, nedtærede lagre og lignende, skal i størst mulig grad unngås. Langtidsperspektivet skal være styrende for all strukturutvikling i Forsvaret, både for å skape en mest mulig effektiv struktur på sikt og for å unngå feilinvesteringer.

Summen av disse hovedmålene er i overenstemmelse med forsvarssjefens visjon om "Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement".

Neste langtidsplan utgjør et endelig brudd med den kalde krigens måte å drive forsvarsplanlegging på. I motsetning til tidligere, utvikler vi nå fleksible og komplementære styrker for å kunne håndtere et bredt spekter av lite forutsigbare utfordringer, alene og i samarbeid med våre allierte.

For det første tar vi utgangspunkt i et revidert sett med prioriterte oppgaver, som reflekterer våre sikkerhetspolitiske rammer. Det innebærer på den ene siden krav til høy tilgjengelighet for en rekke enheter. Vi må kunne håndtere episoder og mindre kriser i norske områder, samt større kriser der også Alliansen må involveres. Det innebærer også et krav om at alle enheter i styrkestrukturen i prinsippet også skal kunne løse større oppgaver som en del av Alliansen, både i norske områder og internasjonalt.

For det andre: For å operasjonalisere disse oppgavene, ser vi på et bredt spekter av mulige konfliktscenarier. Her er poenget å fange opp så mye som mulig av det potensielle spennet av utfordringer.

For det tredje vil vi prioritere NATOs styrkemål i strukturutviklingen, prioriteringer som også ivaretar rent nasjonale behov. De enheter vi har behov for hjemme, er som en hovedregel også enheter som etterspørres i NATO. I utgangspunktet skal alle Forsvarets styrker kunne brukes både ute og hjemme. Samtidig må de være mobile, velutrustede, godt trent og kunne benyttes på kort varsel.

Skal vi få til den modernisering og omstilling av Forsvarets styrkestruktur som dette innebærer, må Forsvaret drives mer effektivt enn i dag. Særlig er dette viktig når det gjelder fredsdriften, herunder støttevirksomheten. Vi har bare så vidt begynt å ta ut gevinstene av reduksjonen av Forsvarets volum og av de mulighetene ny teknologi gir. Forsvaret må gjøre de fleste ting på en annen og ny måte i fremtiden.

Med det for øyet har forsvarssjefen min fulle støtte når han ser på mulige kutt i støttevirksomheten, endringer i personellpolitikken, endringer i praktiseringen av verneplikten, en mer rasjonell styrkeproduksjon, og justeringer i Forsvarets anskaffelsespolicy.

Målet er å hente ut gevinst. Denne rasjonaliseringen og omleggingen går ikke ut over Forsvarets operative evne – men er en forutsetning for økt operativ evne i tiden fremover.

Forsvarssjefen og Forsvarets ansatte må gis en mulighet til å drive virksomheten så effektivt som mulig.

Planene for inneværende omleggingsperiode innebærer betydelige budsjettøkninger for Forsvaret – omkring 10% i forhold til det Stoltenberg-regjeringen la opp til for 2002. Det er mye, og viser at denne regjeringen mente alvor når vi for et år siden sa at vi ville øke forsvarsinnnsatsen.

Med dagens forsvarsforlik som utgangspunkt er det neppe realistisk å se for seg en ytterligere budsjettøkning i neste planperiode. Jeg har derfor bedt forsvarssjefen om å utrede strukturalternativer gitt tre forskjellige økonomiske nivåer; henholdsvis en videreføring av årets økonomiske nivå, en videreføring av det planlagte gjennomsnittsnivået for perioden 2002-2005, og en videreføring av 2005-nivået. For alle de tre alternativene skal han også skissere tiltak som kan kompensere for begrensede justeringer i budsjettnivået.

Like viktig som de økonomiske nivåene det skal planlegges utifra, er at planleggingen er realistisk. Det innebærer blant annet et krav om balanse mellom struktur og ressurser over de neste tyve årene, og at kun innsparinger som er konkretisert skal godskrives.

Forsvarssjefen skal også se på hvordan Forsvarets operative behov kan tillegges større vekt. Det kan for eksempel skje ved at en større del av ressursene kan kanaliseres via øverstkommanderende ved Forsvarets fellesoperative hovedkvarter i Stavanger. Større innflytelse for det operative perspektiv generelt og det fellesoperative perspektiv spesielt vil igjen kunne ha positive konsekvenser for moderniseringshastigheten og operativiteten i Forsvaret.

Jeg har i dette foredraget beveget meg fra de overordnede internasjonale utviklingstrekk til de mer detaljerte aspekter ved det norske forsvarets virksomhet.

Det er slik vi må tenke. Omstilling av Forsvaret er en vedvarende prosess. Bare ved å tenke langsiktig og helhetlig på Forsvarets utvikling – med utgangspunkt i hvilke krav omgivelsene rundt oss stiller til vår operative evne – kan vi over tid oppnå det vi har som mål: Målet er et effektivt og robust forsvar, et forsvar som våre allierte i NATO tar seriøst, et forsvar som er et effektivt sikkerhetspolitisk instrument, og et forsvar som i enda større grad enn i dag er en spennende og utfordrende arbeidsplass.