Kjære forsvarsvenner!

Takk for invitasjonen. Det er alltid en utfordring å snakke til en kompetent forsamling. Det er en utfordring jeg tar med glede, og jeg ser frem til en utfordrende dialog.

Innledning

Jeg er bedt om å gi enkelte perspektiver på omstillingen av Forsvaret. Perspektiv betyr utsyn over et tidsrom, eller måten noe ’tar seg ut på’ fra et bestemt sted. Perspektiv betyr også fremtidsutsikt.

Mitt foredrag handler om alle disse betydningene av ordet perspektiv.

Det er hevdet at dagens omstillingsprosess kan sammenlignes med tredveårenes " brukne geværs politikk". Det er en total feilslutning, og jeg vil derfor bruke anledningen til å trekke paralleller til Forsvarsreformen av 1933. De reelle og de fiktive paralleller.

Jeg vil fokusere på forutsetningene for reformen den gang, forholdet til internasjonale organisasjoner, forsvarsledelsens rolle og betydningen av forsvarsviljen. Og jeg vil knytte disse temaene opp mot dagens virkelighet og fremtidens forsvar tilpasset den nye virkeligheten. De frivillige organisasjonenes rolle under omstillingsprosessen blir berørt som eget emne.

Formålet med omstillingen av Forsvaret i dag er å få et sterkere Forsvar.

Et Forsvar som gir et mer effektivt og troverdig forsvar av Norge, gjennom å slanke bort unødige strukturer, øke effektiviteten i kampkraften og reaksjonsevnen, og der hovedvekten legges på den spisse enden.

Det "nye" Forsvaret omstilles ikke ’ferdig’ denne perioden. Vi skal ha et fleksibelt forsvar med stor endringskompetanse i kontinuerlig omstilling. Et forsvar som er samstemt og moderne, med topp kvalitet på soldatene og der erfaring fra operasjoner og allierte øvelser gir oss internasjonal anerkjennelse.

Omstillingen er noe som har presset seg frem av nødvendighet, ikke først og fremst på grunn av pengemangel, men basert på et endret verdensbilde, og en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Forsvaret må igjen tilpasses en ny tid.

Norge skal ha som mål å være blant de "beste i NATO-klassen". I tillegg skal Forsvaret fremstå som en spennende, attraktiv, meningsfull og utfordrende arbeidsplass. Vår viktigste umiddelbare oppgave derimot, er akkurat nå å få balanse mellom struktur, oppgaver og finansiering. Det maktet ikke Stortinget i fjor vår. Betalingsviljen var henholdsvis 28,5 (AP), 29 (Sentrum) og 29,5 mrd (H/FRP). Etterberegninger viste at prisen var 1 mrd. høyere pr. år enn det man visste på dette tidspunktet. Prisen var 30.4 mrd 2001- kroner. Det er en utfordring som kan løses ved å bevilge mer penger, eller kutte i strukturen eller gjøre begge deler.

Forsvarsreformen av 1933 – ingen modell likevel

Generelle trekk

Tilbake til ’historien’ :

Samme år som Hitler tok makten i Tyskland, fikk Norge en ny forsvarsreform. Forsvarsreformen av 1933 var basert på en naiv tro på tidlig varsling og lang reaksjonstid. En ’forutseende utenriksledelse’ skulle i god tid peke på faretruende endringer i det utenrikspolitiske trusselbildet. Disse endringene skulle gi støtet til økte bevilgninger og heving av den militære beredskapen, i tide.

Dette holdt som kjent ikke stikk. For det første avdekket dette konseptet manglende innsikt i viktige utviklingsstrukturer. I tillegg kom den faktor at det var intern strid i forsvarsledelsen. Enkelte, som Otto Ruge, hadde riktignok dyptgående innsikt i den våpenteknologiske utviklingen, aktuell strategisk tenkning og geostrategiske endringer. Han var derfor i stand til å forutse flere viktige trekk ved den tyske invasjonen i 1940. Andre fulgte ikke med i utviklingen, og Ruge ble ikke hørt. De hadde et statisk syn på forsvarspolitikken, uten evne til å justere den for fremtidens utfordringer.

En annen viktig faktor for at Forsvarsreformen av 1933 ikke virket etter forutsetningene, var den overvurderingen mange gjorde av andre nasjoners beskyttelse av Norge og hvordan disse nærmest skulle gjøre jobben for oss.

Etterretningstjenesten var heller ikke særlig utviklet.

Nasjonal etterretningsfaglig virksomhet fikk sin spede start som følge av behov for informasjon i forbindelse med Norges nøytralitet og skipsfartsinteresser under første verdenskrig. I mellomkrigstiden foregikk etterretningsarbeidet primært innenfor Forsvaret, for å dekke forsvarsgrenenes behov for taktisk etterretning på ulike nivå. Et reelt, nasjonalt etterretningsarbeid skjøt først fart under og etter annen verdenskrig, etter at vi hadde lært av våre feil.

Spesielt om Folkeforbundet

Et annet kjennetegn ved 30-årenes feilslåtte forsvarspolitikk var den urealistiske troen på Folkeforbundet og forhandlingsløsninger.

Folkeforbundet ble opprettet i 1919, etter første verdenskrig. Heretter skulle verdens nasjoner leve i fred og harmoni. Konflikter skulle løses ved forhandlingsbordet, ikke på slagmarken. Her hjemme ble Folkeforbundet av enkelte sett på som ikke bare et supplement til det nasjonale forsvar, men langt på vei en erstatning for det. Og vi hadde den britiske statsminister Chamberlain og hans "Fred i vår tid".

Et fleksibelt og moderne Forsvar

Det "nye" Forsvaret av i dag skal i skarp motsetning til reformen av 1933, gjøre oss i stand til å reagere på kort varsel, slik at vi ikke får noen gjentagelse av 9. april 1940. Og det skal være i stand til å takle også uventede kriser, ikke basere seg på et statisk trusselbilde. Det er det som menes med et fleksibelt og moderne Forsvar.

Så sent som under krisen i det tidligere Jugoslavia, viste Forsvaret at vi fremdeles hang fast i gammel struktur og tenkemåte. Resultatet var at den norske reaksjonstiden var uakseptabel lang.

Nå, derimot, under operasjon "Enduring freedom" viste vi verden at vi grunnet omstilling de siste årene, kan reagere raskt når det trengs, og at omstillingsprosessen allerede har gitt betydelige resultater.

Dette viser også betydningen av at Forsvarets personell gis anledning til å trene ute, slik at de er samstemt med andre internasjonale aktører den dagen det blir behov for dem.

En samlet og harmonisert forsvarsledelse

Uenighet blant fagmilitære og mellom fagmilitære og politikere, både må og kan vi leve med. Debatt kan være av det gode hvis det er konstruktivt og medfører nødvendige endringer. En lignende ødeleggende, intern strid i forsvarsledelsen som det vi opplevde i mellomkrigstiden, er imidlertid noe vi skal og må unngå. Derfor legger vi nå betydelig vekt på en samordnet og samlokalisert og samkjørt forsvarsledelse. Raske beslutninger, uventede situasjoner og kort reaksjonstid setter også strenge krav til ledelsens organisering.

I motsetning til i 30-årene baserer vi heller ikke vårt forsvar av norsk territorium på ensidig alliert hjelp, men på et troverdig territorialforsvar. Dette gjelder også sjøterritoriet, der Sjøforsvaret med både Kystvakt, fregatter og MTB’er spiller en avgjørende rolle. I omstillingen av Forsvaret legges det opp til å styrke sjøforsvarets evne til tilstedeværelse og suverenitetshevdelse.

FN og NATO

Folkeforbundet døde i 1930-årene. Men ideen om et internasjonalt organ som skulle sikre verdensfreden, levde videre. Etter annen verdenskrig ble arven fra Folkeforbundet videreutviklet, og FN ble etablert.

Den store forskjellen mellom mellomkrigstidens Folkeforbund og dagens FN, er imidlertid NATO, opprettet med hjemmel i FN-paktens artikkel 51. NATO fungerer mer og mer som FNs utøvende "militærmakt", og kan derfor sies i en viss grad å ha overtatt den funksjonen som var tiltenkt FNs egen militære styrke.

Å yte aktive bidrag til å bevare og utvikle NATO, politisk og militært, er et overordnet mål i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. For å nå dette målet er det helt nødvendig at Norge er blant de "flinkeste i NATO-klassen". Det er viktig for å bli regnet med.

Vi må oppfylle de behov, krav og forpliktelser som vårt medlemskap i forsvarsalliansen medfører. Vi skal kontinuerlig demonstrere vår NATO-solidaritet og våre internasjonale forpliktelser for øvrig.

Flernasjonalt samarbeid er viktig for å modernisere vår egen og alliansens samlede forsvarsevne.

Et eksempel på det, er alliansens strategiske konsept og Defence Capabilities Initative – DCI. Begge lansert i 1999. I det strategiske konseptet skisseres det spekteret av oppgaver alliansen skal utføre. I DCI konkretiseres de militære kapasitetene alliansen behøver for å løse dem. DCI skal også bidra til å forbedre de alliertes evne til å operere sammen gjennom utvikling av militære kapasiteter, standardisering og økt bruk av felles prosedyrer.

Gjennom DCI har alliansen skilt ut fem satsningsområder som spesielt viktige;

• Evne til deployering av styrker og mobilitet
• Utholdenhet og profesjonell logistikk
• Effektivt engasjement
• Styrkeoverlevelse og infrastruktur
• Konsultasjon, kommando og kontroll

I tillegg kommer identifiseringen av en rekke områder som kan egne seg for flernasjonalt samarbeid og flernasjonal finansiering.

Vi deltar aktivt her, fordi kostnadseffektivt, flernasjonalt samarbeid kan gjøre det lettere og mindre kostbart å anskaffe nye kapitalintensive strukturelementer.

Det er avgjørende at Forsvaret utvikles og moderniseres på en måte som gjør det mulig å operere effektivt sammen med andre lands styrker. For å kunne bidra militært til alliansen, må Norge i større grad enn tidligere samordne og tilpasse nasjonal forsvarsplanlegging til omforente allierte mål. Regjeringen vil arbeide for en aktiv norsk tilnærming til denne utviklingen, og vi legger til grunn at en bred og helhetlig tilnærming til DCI skal være en sentral del av grunnlaget for videreutviklingen av det norske forsvar.

Forsvaret er basert på alliert støtte i en trusselsituasjon. Skal vi forvente å få slik støtte når vi trenger det, må vi også bidra når andre trenger støtte. I tillegg er internasjonal tjeneste kompetansebyggende, og norske styrker lærer å samarbeide med andre lands styrker. Derfor må vi omstille Forsvaret i tråd med NATOs klare krav, ikke minst om å kutte på drift og øke på investering for å minske teknologigapet mellom Europa og USA.

Dette er kvalitativt forskjellig fra 30-årenes tro på at vi kan sitte stille og la andre ordne opp for oss.

Krigen mot terrorisme, norsk deltagelse

Regjeringen har gitt sin fulle støtte til den pågående kampen mot terrorisme. Det startet umiddelbart med å støtte NATOs erklæring om at angrepene på USA 11. september kom inn under Atlanterhavspaktens artikkel 5 og dermed også var et angrep på Norge.

Ved siden av omfattende diplomatisk virksomhet og humanitær støtte til Afghanistan, har Norge også bidratt militært til operasjonene. Dette omfattet innledningsvis deltakelse i NATOs bidrag for luftromsovervåkning i USA og økt norsk maritimt nærvær i Middelhavet. På denne måten har amerikanske og andre allierte styrker blitt frigitt for operasjoner i Afghanistan.

Norge var tidlig ute med å etablere et nærvær ved det amerikanske hovedkvarteret i Florida som leder operasjon "Enduring Freedom" i Afghanistan. I tillegg intensiverte etterretningstjenesten vårt samarbeid med USA.

Norge har etter hvert økt denne militære innsatsen og deltar i operasjon "Enduring Freedom" med to mineryddemaskiner og 15 soldater til støtte for mineryddingen av flyplassen i Kandahar. I tillegg stiller Norge med spesialstyrker til denne operasjonen.

Etter anmodning har Forsvaret også sendt 15 lett pansrede feltvogner som brukes av de amerikanske styrkene. USA har videre bedt om, og vi har fra norsk side stilt til disposisjon, ett C-130 transportfly med støtteelement. Flyet vil etter planen operere ut fra Manas flyplass i Kirgistan. Alt dette også til operasjon "Enduring Freedom".

Norge har i tillegg tilbudt seks F-16 kampfly og fire transporthelikopter til denne operasjonen.

Storbritannia leder sikringsstyrken "International Security Assistance Force" i Afghanistan. Norge vil her stille med en eksplosivryddeenhet, en transportkontrollenhet og stabsoffiserer.

Dette viser at vi kan gjøre vår del av jobben. Vi stilte opp da det gjaldt. Vår innsats er lagt merke til i NATO, og våre amerikanske allierte fremhever vår innsats.

Forsvaret viste, i motsetning til 30-tallet og med lærdom fra Jugoslaviakonflikten, evne til å snu seg raskt for å tilpasse seg det eksisterende trusselbildet. Dette viser at Forsvaret et stykke på vei allerede er både moderne og fleksibelt. Forsvaret har grunn til å være stolt over den innsatsen som er gjort i tiden etter terroranslaget mot USA 11. september.

Etterretning

I mellomkrigstiden hadde vi som nevnt en internt rettet etterretningstjeneste. Å frembringe og evaluere informasjon om ytre faktiske og potensielle trusler rettet mot Norge – som i dag er en av E-tjenesten hovedoppgaver, var i 30-årene utenriksstasjonenes oppgave. Vi lærte av deres feil.

Under den annen verdenskrig skjøt et reelt, nasjonalt etterretningsarbeid fart. Krigstjenestens etterretningstjeneste gikk ut på å samle flest mulig opplysninger om norske forhold og om den tyske okkupasjonamaktens militære potensiale og intensjoner i Norge.

Det var grunnlaget for dagens E-tjeneste.

Det er nødvendig å ha en effektiv og troverdig E-tjeneste, noe ikke minst erfaringene fra mellomkrigstiden viste. Rettidige og godt underbygde etteretninger er en vesentlig forutsetning for å treffe korrekte avgjørelser, både i fred, ved episode- og krisehåndteringer og som bidrag til strategisk varsel om angrep på landet.

Gjensidig oversikt over militære og politiske forhold vil dessuten ofte ha en stabilitetsfremmende virkning. Dagens usikre sikkerhetspolitiske situasjon setter dessuten ekstra store krav om en fleksibel evne til å kunne håndtere ulike typer utfordringer.

Nasjonalt og internasjonalt, ikke minst innenfor NATO-samarbeidet, er dagens E-tjeneste en viktig bidragsyter til vårt forsvar, forsvarsplanlegging og for å sikre andre viktige nasjonale interesser.

Etter min oppfatning er en kompetent etterretningstjeneste, sammen med et Forsvar som har evne og vilje til rask reaksjon og omstilling, to av de største og mest vesentlige nasjonale forskjellene mellom situasjonen i mellomkrigstiden og i dag.

Nødvendigheten av en sterk forsvarsvilje – de frivillige organisasjonenes rolle

En sterk forsvarsvilje i befolkningen er avgjørende for å få politisk gjennomslagskraft for et sterkt og handlekraftig forsvar. I mellomkrigstiden var forsvarsviljen svak. I dagens Norge er det ingen uttalt mistillit til Forsvaret, ei heller har Forsvaret liten oppslutning i befolkningen generelt. 81 % mente at Norge burde ha et militært forsvar i 1990. I fjor hadde dette tallet steget til 86 %.

Det som imidlertid er bekymringsfullt, er at denne oppslutningen ser ut til å være svært passiv. De fleste synes det er viktig med helsevesen, skole, politi og sykehjem også. Jeg etterlyser et bredere engasjement, mer debatt og mer saklig informasjon om Forsvaret. Ikke minst om alt det positive, som kvalitet og reaksjonsevne. Ensidig negativ fokusering på omstillingen gjør at mange tror Forsvaret knapt er liv laga, og at det mangler så mye penger at det nærmest ikke nytter å spytte inn mer. Det er farlig, for det reduserer den positive støtten til Forsvaret blant folk flest – og dermed blant politikere som, tro det eller ei faktisk speiler folkeviljen.

Her er dere viktige bidragsytere!

Som enkeltpersoner med sterk interesse for forsvarsspørsmål, eller som medlem av en av de frivillige opplysningsorganisasjonene – det er viktig at stemmene deres blir hørt!

Dere er pådrivere og viktige aktører i denne prosessen. Gjennom deres arbeid kan vi nå ut til langt flere enn vi ellers ville ha gjort.

Debattinnlegg, foredrag, spredning av informasjonsmateriell – alt dette og mer til gjør de frivillige organisasjonene til en betydningsfull – ja, uunnværlig del av vår strategi for å ut til publikum med vårt budskap. Samtidig er de viktige som en uavhengig og kritisk røst – som en del av demokratiet.

Lærdom

Sammenligningen mellom Forsvarsreformen av 1933 og dagens omstillingsprosess, viser etter min mening at vi skal lære av historien, men vi skal ikke se oss blind på den. La meg sitere den franske lyrikeren Paul Valéry: "Historie er vitenskapen om det som ikke skjer to ganger."

Den moderne forsvarshistorien viser at hver krig er annerledes enn den forrige, og at det er få forunt å kunne forutse hvordan de neste kriger og konflikter vil arte seg. Vi må derfor til enhver tid være forberedt på det uforutsigbare, og det er ett av hovedmålene ved den omstillingsprosessen vi nå har gått inn i.

Det "nye" personellet

For tusen år siden var Norge en stormakt. Etter den tidens mål hadde vi en sterk og god statsforvaltning og en overlegen militær styrke.

Jeg ønsker ikke at norske soldater av i dag skal spre frykt og beven i Europa, Afrika og Midtøsten! Jeg er likevel stolt over at tradisjonen fra våre internasjonale forfedre bæres videre. Om enn i andre former!

Jeg er stolt over den innsatsen norske soldater gjør, og det gode ryktet de har internasjonalt. Nå riktignok berømmet for andre verdier og en helt annen fremferd enn den gang. De nyter stor respekt, og de er ønsket i de internasjonale styrkene.

Verneplikten skal bevares som en bærebjelke i det norske Forsvaret, men den må tilpasses Forsvarets struktur og utdanningsbehov ved de ulike forsvarsgrener og Heimevernet, og den skal bygge på prinsippet om en bredest mulig forankring i befolkningen. Tjenesten må fremstå som meningsfylt.

Vi må beholde det beste personellet, i en situasjon der vi trenger færre personer enn før. Forsvaret må derfor rekruttere de best egnede, gutter og jenter, og Forsvaret skal også representere det flerkulturelle Norge.

For å nå dette rekrutteringsmålet, må Forsvaret fremstå som en spennende, attraktiv, meningsfull og utfordrende arbeidsplass. Omstillingen må bidra til å utløse kreativitet og gi utfordringer og muligheter for dem som velger Forsvaret som sitt arbeidssted. Hensynet til Forsvarets personell har derfor en fremtredende plass i omstillingsarbeidet, der kvalitet og menigsfylte oppgaver erstatter ensidig fokus på verden (?).

Gjennomføringsproposisjonen er imøtesett med stor interesse, håp og skepsis. Mange er bekymret for om det vil være mulig å bringe balanse mellom struktur og finansiering – samt oppnå tilstrekkelig forutsigbarhet for Forsvaret.

Gjennomføringsproposisjonen har som hovedmål

• Å skape best mulig helhet i forsvarsplanleggingen – særlig mellom kostnader og finansiering. Enten må betalingsviljen fra juni økes , eller strukturen justeres gjennom reell tilslutning.
• Å sikre at forsvarspolitikken kan overleve et regjeringsskifte gjennom stabile og forutsigbare rammer for omleggingen
• Vi skal forebygge terrorisme, ved å bidra til at effekten av eventuelle terrorangrep som gir masseødeleggelseseffekter begrenses, og bedre vår evne til å bekjempe terrorisme nasjonalt og internasjonalt
• Og vi skal trekke opp politikk og rammer for viktige investeringsprosjekter

Å forebygge terrorisme

Terrorangrepet mot USA 11. september har ytterligere understreket behovet for et fleksibelt Forsvar med balansert evne til å løse et bredt spenn av oppgaver. Dette terroranslaget førte også til at vi nå er inne i en ny tid med bekjempelse av internasjonal terrorisme som et sikkerhetspolitisk hovedmål. Dette har også en kostnadsside vi ikke forutså i juni i fjor. Bare Afghanistan-deltagelsen vår frem til nå, koster over 500 millioner kroner, som krever en økning av forsvarsbudsjettet.

Internasjonal terrorisme som trussel mot fred og sikkerhet var heller ikke før 11. september noen ukjent faktor. Det er likevel denne datoen som symboliserer den nye terrortrusselen, det er denne trusselen som vil prege våre sikkerhetspolitiske analyser og risikovurderinger i lang tid fremover og som gir en konkret ekstra finansieringsutfordring.

De nye truslene kjennetegnes ved å være diffuse og ved sin glidende overgang mellom det nasjonale og det internasjonale og mellom fred, krise og krig. Vi ser for oss scenarier der trusler oppstår og utvikler seg raskt og uten forvarsler. Den nye motstanderen kan dessuten være en ikke-statlig aktør, noe som gjør bildet enda mer uoversiktelig.

Helhet i forsvarsplanleggingen

Størst interesse knytter det seg nå til hvordan oppgaven med å skape balanse i forholdet mellom struktur, oppgaver og finansiering blir løst. Dette forhandles det nå om i Regjeringen.

Jeg har som ambisjon å gjøre noe med gapet mellom struktur og finansiering, og jeg har som ambisjon at dette skal skje i Gjennomføringsføringsproposisjonen. Jeg har hele tiden brukt samme formulering: "samsvar mellom struktur og finansiering", noe tillegg, noe justering. Det sa jeg rett etter tiltredelsen i oktober, det sa jeg under statsbudsjettet og det sier jeg nå!

Det er imidlertid ikke bare snakk om mer penger eller kutt i struktur. Omstillingen vil kreve krefter, motivasjon og utholdenhet. Jeg legger ikke skjul på at vi står overfor tøffe tak.

Nedleggelse av en rekke garnisoner er ett eksempel.

Reduksjon av Forsvarets bygningsmasse fra ca. 6 millioner kvadratmeter til rundt 4 i løpet av perioden 2002-2005 er et annet.

Den aller største utfordringen blir kanskje likevel å nå hovedmålene for omleggingen om bemanningsreduksjoner på minimum 5000 årsverk og årlige driftsinnsparinger på minimum 2 milliarder kroner. Å frigjøre disse midlene, og helst flere til, fra driftsbudsjettet er absolutt nødvendig for å kunne vri midler om til investeringer og virkeliggjøre den nye strukturen. NATOs DCI-krav er mest mulig investering, og en mest mulig slank og effektiv struktur.

Oppsummering og avslutning

Omstilling er ikke et mål i seg selv. Det som teller er hvordan vi løser Forsvarets oppgaver, målt i vår operative evne.

Det som er sikkert, er at ingenting er sikkert lenger. Det er denne situasjonen vi må planlegge for, og være i kontinuerlig prosess for å tilpasse oss.

Det er også viktig å ha i mente at Forsvaret ikke lever sitt eget liv. Vi er i høy grad en del av samfunnet omkring oss. Det sivil-militære samarbeidet er intensivert, men det må revitaliseres og tilpasses de nye utfordringene vi møter. Helhetlige løsninger på tvers av funksjons- og arbeidsområder må etableres. Som kjent skal Justisministeren legge frem en stortingsmelding om samfunnssikkerhet og beredskap. Forsvaret er avhengig av et bredt samarbeid med, og bred støtte fra alle andre departementer og fagråder i en Regjering, slik vi er avhengig av bred støtte i folket.

Jeg vil at Forsvaret skal være synlig. Og jeg vil at oppnådde resultater av omstillingen skal gjøres kjent. Derfor sender jeg en utfordring til alle forsvarsvenner om å stå på sammen med oss for å fortelle om Forsvaret og det viktige arbeidet som gjøres. Viktig for oss alle.

Vi er i en skjebnetid. Forsvaret er ikke en koloss på leirføtter. Forsvaret skal være en veltrimmet og handlekraftig atlet. Det er fullt mulig enten atleten er 1.85, 1.90 eller 1.95 på strømpelesten. Vi må bare tilpasse muskelmassen til høyden.

Machiavelli hevdet at "Det er ikke noe som er så vanskelig å utføre, har så liten sjanse til å lykkes, eller er så farlig å håndtere som innføringen av en ny tingenes tilstand."

Jeg håper vi kan stå sammen om å gjøre Machiavellis pessimisme til skamme!

Takk for oppmerksomheten.