Kjære Vestskogjegere – kjære fremmøtte!

Det er en ære og en glede for meg å kunne ta del i den årlige markeringen av minnet om Milorgleiren på Vestskogen.

"Gutta på skauen" har blitt et begrep i norsk krigshistorie, og det knytter seg etter hvert mye romantikk til dette begrepet. Hvor befriende er det ikke da å lese "Vestskogjegererens dagbok". Her kommer det frem – slitet, sulten, kulda, matmangelen, frustrasjonen over manglende "slipp", lengselen etter familien når jula nærmer seg. Det er en beretning totalt uten sentimentalitet. Totalt uten glorifisering eller romantisering. Det er en ekte beskrivelse . En sann beskrivelse. Derfor blir det også en sterk beskrivelse.

Et sted i boken er sitert en hilsen fra distriktssjefen "Jakob" til cellegutta. Her står det bl.a.: "Det er dere som i sannhet tar det tyngste løft på den såkalte samlede hjemmefront. – Hva dere samlet må tåle av slit, sykdom og savn vet vi i distriktsledelsen bedre enn noen annen på grunnlag av alle rapporter som stadig strømmer inn til oss. ….. En cellegutt har opplevd alle angrepets kvaler og blitt klar over at livet kan være avhengig av snarrådighet og dyktighet. Det er derfor så viktig at cellelivet gjennomføres til tross for savn av enhver art. De som greier cellelivet vet vi er hardbarka karer som vil og som kan nyttes til de vanskeligste aksjoner i frihetens sluttkamp."

Vestskogjegerne fortjener i sannhet å hedres.

I dag er det Heimevernet som fører de stolte tradisjonene fra Hjemmefronten videre. At det nå er HV-063 som står for den praktiske gjennomføringen av Vestskogjegerdagen, virker derfor naturlig og riktig. Det er også på mange måter "gutta på skauens" fortjeneste at Heimevernet har en så solid plass i nordmenns hjerter, og at vi har et samlet folk bak oss når vi nå foreslår en betydelig modernisering av hele Heimevernet.

Da Milorg ble oppløst 15. juli 1945, hadde tanken om et heimevern allerede slått rot. I "Plan for gjenreisningen av Norges forsvar", som ble lagt frem på et regjeringsmøte i London 15. april 1944, heter det bl.a. at det norske forsvaret bør ha "et element som på korteste varsel kan tre i aksjon til forsvar av egen by, bygd eller grend". Og da generalmajor Wilhelm Hansteen ble beordret som den første generalinspektør for Heimevernet 7. september 1945, med oppdrag om å legge frem et utkast til opprettingen av en heimevernsorganisasjon, var det konklusjonen fra London som ble fulgt opp. De samme tankene finner vi i Stortingsmelding nr. 32 1945-46; "Så vel før som etter at vi har fått våre feltavdelinger kampklare vil det overalt i landet ….være et stort behov for en lokal forsvarsorganisasjon som folk på stedet kan sette opp uten forsinkelser." Og slik ble det!

For at Heimevernet skal fungere etter hensikten, er det av avgjørende betydning at kontakten mellom de enkelte HV-enhetene og lokalbefolkningen er nær og god. En slik kontakt er det jeg opplever her på Vestskogen i dag. At Heimevernet har fått økt betydning, både forsvarsmessig og i folks bevissthet, etter terrortrusselen som følge av angrepet mot USA 11. september i fjor, er vel også en faktor som bidrar til et enda nærmere samarbeid mellom HV og lokalbefolkningen.

Jeg vil også benytte anledningen til å berømme Drammens og Oplands Turistforening og Skoger historielag, som begge er med på å levendegjøre vår historie. For som den franske general og president Charles de Gaulle har uttrykt det: " Det er en feiltagelse når en nasjon tror at den kan ta fri fra historien."

Maidagene 1945 er symboler på glede, men også på disiplin og militær oppførsel på sitt aller beste. Jeg er overbevist om at uten "gutta på skauen" ville en slik fredelig og kompetent gjennomføring av den tyske kapitulasjonen som skjedde her i Norge, aldri ha kunnet funnet sted. Historien viser da også at den var unik.

Den tiden dere Vestskogjegere lå her inne på skogen var på mange måter preget av smerter og ubehag, men også gleden ved intens trening og et unikt kameratskap. Og den var på ingen måte bortkastet. For uten deres innsats ville freden ikke ha kunnet bli gjenopprettet på nettopp en slik fredelig og disiplinert måte som siden har stått som et forbilde for oss alle.

Ved å legge ned disse blomstene, vil jeg hedre minnet om Milorgleieren på Vestskogen og alle dem som hadde sitt virke der, eller som deltok i støtteapparat rundt. Til beste for oss alle.