Kjære alle fremmøtte

For 57 år siden, den 8. mai 1945, ble Norge igjen et fritt land, etter fem års okkupasjon. 57 år er lang tid. Men fortsatt er det mange her i dag som har opplevd 2. verdenskrig, og som har sterke minner fra de begivenheter som fant sted under okkupasjonsårene. For dere er det en selvfølge å stoppe litt opp på frigjøringsdagen vår. Men også for oss andre er det viktig å bruke tid til ettertanke nettopp i dag.

For hva skjedde egentlig akkurat her for 57 år siden? Her, på dette stedet, ble 42 unge norske menn henrettet i februar og mars 1945, bare noen få måneder før krigens slutt. I 1998 ble bronseplaten med navnene deres avduket. Det å kunne knytte navn og fødselsdatoer til det som skjedde, gjør krigens grusomme realitet enda mer konkret og alvoret større for oss alle.

Men denne bautaen, "Minnesmerket over norske Patrioter", er et minnesmerke ikke bare over de som ble henrettet her, men over alle de kvinner og menn som falt under krigen. Over alle de som brutalt og meningsløst ble revet bort i kampen for vår frihet.

Selv om Norge har vært et fritt land helt siden mai 1945, vet vi at frihet og selvstendighet ikke er noen selvfølge. Også alle vi som tilhører etterkrigsgenerasjonene må delta i kampen for å opprettholde disse verdiene.

Slik sett var den 11. september i fjor et veiskille. Vi våknet opp og så at ondskapen hadde fått et nytt ansikt, og at dette angikk oss alle. Terrorangrepene mot USA var et angrep mot hele den frie verden, våre demokratiske verdier, ja, hele vårt menneskeverd. Det utenkelige hadde skjedd! Og det utenkelige mobiliserte oss i kampen mot terrorisme. En kamp som etter all sannsynlighet vil bli langvarig.

Norge deltar i denne kampen. Vi stilte opp da det gjaldt. Både norske spesialstyrker og norske mineryddere har gjort, og gjør, en innsats i Afghanistan som det blir lagt merke til. Dette viser at vi både kan og vil gjøre vår del av jobben, og at vi er på rett vei i arbeidet for å bli enda dyktigere militært både hjemme og ute.

Men det er viktig at vi ikke glemmer. Det er viktig at vi fortsetter å komme hit 8. mai, også etter at de siste av krigsgenerasjonen har gått bort. For dette minnesmerket har et budskap som er relevant for oss også i dag. På inskripsjonen står det: "De kjempet, de falt, de gav oss alt".

Det er nettopp dette vi ikke skal glemme, at de, da krigen kom, så hva som måtte gjøres for å gjenvinne friheten og freden, og at de gjorde det. At de betalte den ytterste pris i denne kampen: De betalte med sine liv.

Jeg vil avslutte med noen linjer av en som nettopp ga sitt liv i kampen for friheten. Han har fått fornyet aktualitet i disse dager, da graven hans i april i år ble funnet under en motorvei ved Berlin. Jeg tenker på dikteren Nordahl Grieg, som under krigen ble det undertrykte og det kjempende Norges tolk. Han forsvant da han, som reporter, fikk bli med på et flytokt over Berlin 2. desember 1943. Jeg synes særlig ett avsnitt i hans berømte dikt "Til ungdommen" gir en god begrunnelse for vår kamp:

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
Døden skal tape!

Jeg legger ned denne kransen i ærbødighet og respekt for de som ga sine liv for vår frihet.