Vi befinner oss på et sted som har en helt spesiell dyster plass både i Norges krigshistorie, og i livet til mange av dere som er her i dag.

Vi er her i dag for å minnes.

Til Sachsenhausen konsentrasjonsleir kom det i løpet av 2. verdenskrig omtrent 2500 norske krigsfanger. Dere kom fra alle deler av Norge, dere representerte ulike yrker og et vidt aldersspenn.

Felles for dere alle var at dere hadde tatt opp kampen for Norges sak,- for vårt lands og vårt folks frihet og selvstendighet.
Derfor er vi også her i dag for å hedre.

De første konsentrasjonsleirene ble etablert allerede kort tid etter at Hitler kom til makten i 1933. Motstandere av Nazi-regimet ble fjernet fra sine verv og stillinger. All opposisjon ble forsøkt kneblet.

Terroren ble satt i system. Og i andre europeiske land, også i Norge, registrerte man utviklingen med uro og bekymring.

I 1936 ble det internasjonale søkelyset for alvor rettet mot det nye Tyskland og konsentrasjonsleirene, da Den norske Nobel-komiteen ga fredsprisen til den tyske redaktøren, humanisten og fredsforkjemper, Carl von Ossietzky.

Ossietzky fikk selv ikke reise til prisutdelingen i Oslo, og døde i fangenskap i Esterwegen konsentrasjonsleiren to år etter, syk og mishandlet.

De 12 første norske fangene kom til Sachsenhausen i august 1940.

"Møtet med Sachsenhausen ble et sjokk for dem alle", skriver Kristian Ottosen i sin bok "Liv og død". Etter lange og slitsomme transporter på skip og med jernbane, må det ha vært et rystende syn som møtte dere.

Forholdene i leiren må ha vært skremmende, selv for de sterkeste av dere. Etter at Tyskland hadde angrepet Sovjetunionen i juni 1941, kom omkring 20 000 russiske fanger til Sachsenhausen. Frem til desember ble 18 000 av dem regelrett myrdet.

Samme skjebne rammet tusener av polske fanger. På appellplassen ble tyske, polske og russiske fanger hengt, til strekk og advarsel.
Ved utgangen av 1942 hadde totalt omkring 330 norske fanger kommet til Sachsenhausen. 40 av dem døde. Underernæringen, slitet og håpløsheten satte sine spor.

Einar Gerhardsen skriver: "Fangene døde av sult, kulde, hardt arbeid, mangel på søvn og av mishandling. Blokkeldste meldte dødsfallene før vi gikk inn i brakka om kvelden. Vi tok luene av oss og sto der, fillete, sultne, forfrosne, og mintes våre døde kamerater."

Mange av dere som opplevde dette marerittet, har fortalt om samholdet, kameratskapet og følelsen av fellesskap dere imellom. Dere støttet opp og oppmuntret hverandre så godt dere kunne.

I 1943 ble ytterligere 1500 nordmenn sendt til Sachsenhausen, og de første seks månedene dette året fortsatte dødstallet å stige.

Men 1943 var også det året da Røde Kors fikk tyskerne til å åpne for at fangene skulle kunne få tilsendt matpakker: Smør, knekkebrød, tørrmelk, sukker, syltetøy og andre næringsrike matvarer. Dere fikk motta pakker hjemmefra: Varme klær, sko, støvler. Senere kom det pakker også fra Sverige og Danmark.

Disse pakkene reddet livet til mange nordmenn. Samtidig vet vi at dere delte med dem som ikke var like privilegerte.

Vi retter i dag også vår takknemlighet til det svenske Røde Kors.

Daværende visepresident, grev Folke Bernadotte, fikk 21. februar 1945 på plass en avtale med Heinrich Himmler, som gjorde det mulig for det svenske Røde Kors å hente de norske og danske fangene ut fra tyske konsentrasjonsleire og fengsler.

De berømte hvite bussene hentet 1942 nordmenn ut av Sachsenhausen i aprildagene 1945. Busslass etter busslass kjørte nordover gjennom Danmark til Sverige, og i Odense 1. mai ble bussene stoppet av en jublende menneskemasse og mengder av blomster.
De hvite bussene fra 1945 representerer et eventyr fra virkeligheten.

Mer enn 2000 norske Sachsenhausen-fanger kom hjem til et fritt Norge. Bortimot 250 nordmenn døde i denne leiren. Noen døde også under reisen hjem til sine kjære.

Den norske regjeringen ønsker i dag å hedre de norske fanger som satt i Sachsenhausen konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Jeg er glad for at så mange av dere som er gjenlevende har mulighet til å delta her i dag.

Også det tyske folk fikk sin frihet tilbake i 1945. Etter tolv år med undertrykkelse og krig kunne forbundsrepublikken starte gjenoppbyggingen av et samfunn med grobunn i det beste i europeisk tradisjon og historie.

Vi er glade for at vi i dag også har med oss fremstående representanter for tyske myndigheter og organisasjoner.

Vi takker også for den støtten vi har fått i forbindelse med dagens seremoni.

Det er med dyp ærbødighet og takk jeg i dag avduker den norske minnetavlen i Sachsenhausen.