-av Bård Glad Pedersen, statssekretær i Forsvarsdepartementet

(Artikkelen har også stått i Aftenposten)

Øystein Steiro har den senere tid kommet med krasse angrep på vedtatt norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Han mener at omleggingen av Forsvaret ” bygger på en overfladisk, kortsiktig og ensidig analyse av Norges sikkerhetsbilde”, og at både regjeringen og Stortinget derved ” i liten grad tar hensyn til Norges spesielle sikkerhetspolitiske situasjon”.

Det er positivt med en debatt omkring norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det er ikke positivt at det gis et sterkt misvisende bilde av det sikkerhetspolitiske grunnlaget for forsvarspolitikken, slik det er lagt frem for Stortinget i st. prp. nr. 42, "Den videre moderniseringen av Forsvaret i perioden 2005-2008".

Det er oppsiktsvekkende at noen avviser at den politiske og økonomiske integrasjonen i Europa etter kommunismens fall, og Sovjetunionens oppløsning, innebærer et vannskille i europeisk sikkerhetspolitikk. Enda verre blir det når dette fremstilles nærmest som en hypotese fremsatt av enkeltpersoner i det norske forsvarsdepartement.

Det er uriktig at ovenfor nevnte stortingsproposisjon ser bort fra det faktum at Norge og norske områder har strategisk betydning for andre stater. Tvert imot blir dette strategiske aspektet understreket gang på gang. En viktig konklusjon er derfor: ” Muligheten for fremtidige episoder, kriser og konflikter i norske områder kan dermed ikke avskrives, noe sikkerhetspolitikken må ta høyde for”. Videre understrekes det at ” Norge (må) kunne demonstrere selvstendig vilje og evne til å ta ansvar for egen sikkerhet, og samtidig legge forholdene til rette for å kunne møte utfordringene sammen med våre allierte dersom situasjonen skulle kreve det”.

Steiro er opptatt av Russland som mulig trussel og omtaler Norge som ”flankeland”. Men når det ikke lenger finnes en front i Europa (det tidligere ”jernteppet”), så finnes det heller ikke ”flanker”. Dette må derfor være et uttrykk for et mentalt etterslep fra den kalde krigen.

I debatten omtales de russiske militære styrker i Nordvest-Russland som ”trusselelementer”. Dette gir liten mening. Uten en (potensiell) intensjon om bruk av militærmakt mot Norge, foreligger det heller ingen trussel. Definisjonen på en trussel er kombinasjonen av evne og vilje til å påføre oss skade (både kapasitet til og intensjon om å gjøre det). Det svenske flyvåpen har kapasitet til å påføre Norge stor skade, men det foreligger ingen intensjon i Stockholm om å gjøre det. Det samme gjelder dagens Russland som klart synes å ha valgt å satse på et nært samarbeid med EU og NATO -- USA så vel som Norge.

Det er områdene i sør som utgjør de store sikkerhetsutfordringene for Russland. Nordvest-Russland og grenseområdene mot Norge fremstår som en stabil region med en forutsigbar utvikling, sett fra Moskva. Dette er i seg selv et gunstig utgangspunkt for den videre utviklingen av det bilaterale forholdet. Russland satser dessuten på å finansiere store deler av sin økonomiske modernisering gjennom økt olje- og gasseksport, ikke minst fra Nordvest-Russland. Det ville være et gedigent vådeskudd å sette dette på spill gjennom en aggressiv politikk overfor Norge.

Regjeringens syn på forholdet til Russland er i samsvar med den politikken som i dag er lagt til grunn både fra EU, NATO og USA. Det er påfallende at man i debatten uttrykker mistillit til NATO og til USA (” er det egentlig trusselbildet til USA og de toneangivende nasjonene i NATO som forsvarsreformen er bygget opp omkring?”), samtidig som man ser Russland som en militær trussel. Med et slikt utgangspunkt skulle man tro man så et særlig behov for at norsk forsvarspolitikk forblir solid forankret i NATO!

Forholdet til Russland er fortsatt en sentral rammefaktor for utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Våre to land grenser opp mot hverandre i et område av stor ressursmessig og strategisk betydning. Videre er Russland en stormakt og Norge en småstat. En overordnet multilateral ramme for forholdet til Russland er derfor viktig. Muligheten for uenighet og interessekonflikt på spesifikke saksfelt er imidlertid noe annet enn en militær trussel.

De som er alvorlig bekymret over hvilke politiske endringer som kan finne sted i Russland på sikt, burde være særskilt opptatt av at Norge fører en sikkerhets- og forsvarspolitikk som legger vekt på å videreføre NATOs rolle som en effektiv og troverdig allianse. Men da må alle allierte -- også Norge -- være beredt til å bidra aktivt slik at NATO er i stand til å løse dagens sikkerhetsutfordringer. Ellers vil NATO råtne på rot.

Omleggingen av Forsvaret har sin bakgrunn i mange faktorer. Sikkerhetspolitisk endring er én side av saken. En annen side er at moderne militærmakt er meget kapitalintensivt og ikke personellintensivt. Kvalitet er avgjørende i et moderne stridsmiljø. En tredje er at Norge selv slapp å betale for det meget store militære forsvaret vi hadde under den kalde krigen. Forsvarsstudien av 1985 forsøkte å regne ut hva det ville koste å modernisere et forsvar av et slikt omfang (7% realvekst i forsvarsbudsjettet per år over 8 år, deretter 6% realvekst per år over 7 år). Dette lå også den gang utenfor realitetenes verden.

Det siste tiåret har det skjedd en meget kostnadsdrivende teknologisk utvikling på det militære området. Intet land, heller ikke USA, moderniserer i dag sitt forsvar uten å redusere omfanget. Under Vietnam-krigen hadde USA godt over 1000 marinefartøyer. For noen tiår siden var målet en marine på over 600 fartøyer. I dag er antallet godt under 300. Også antall hærdivisjoner, kampfly, stridsvogner, osv. er blitt redusert, til tross for at USA i dag har et forsvarsbudsjett i sterk vekst.

Når det gjelder Norge er det riktig at det tradisjonelle invasjonsforsvaret er avviklet – fordi også den tradisjonelle trusselen er borte. Det grenser imidlertid mot ren desinformasjon når det påstås at også Heimevernet og verneplikten er under avvikling. Endring ja, modernisering ja, men avvikling nei. Det er Steiros omtale av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk som bygger på sviktende forutsetninger – ikke politikken.

Heldigvis har den interesserte leser anledning til selv å vurdere hvilke forutsetninger norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk bygger på. Se St. prp. nr. 42 (2003-2004). Kapittel 3, Norsk sikkerhetspolitikk i en ny tid og kapittel 5 Forsvarets innretting, oppgaver og kapasiteter. Her er den analysen som Steiro og andre har etterspurt.