Bilde: www.mil.no

I noen presseoppslag den senere tid er det stilt spørsmål om Forsvarets øvelser baserer seg på et foreldet trusselbilde fra den kalde krigen, i stedet for trusselen fra terrorismen. Dette er en helt gal antagelse. Øvelse JOINT WINTER (JW) inneholdt en rekke meget aktuelle øvingsmomenter i forhold til moderne utfordringer, og inngår i en samlet plan for modernisering av Forsvarets øvelseskonsept i perioden 04 – 06. I tillegg er en slik øvelse først og fremst til for å teste Forsvarets evne til å planlegge og gjennomføre store og kompliserte operasjoner, der enheter fra alle forsvarsgrener og flere nasjoner samvirker. Dette er helt avgjørende, også for å kunne bekjempe terror.

Bekjempelse av terrorismen er med andre ord langt mer enn bare statisk sikring av et samfunnsviktig mål eller innsats av spesialstyrker mot et terroranslag. Det kan i siste instans kreve nettopp den type omfattende operasjoner enten ute eller hjemme som JW demonstrerte evne til. Taktikk og teknikk for å håndtere enkeltstående terroranslag trenes dessuten også i andre, mer funksjonsrettede øvelser hvert år der elementer fra både politi og forsvar deltar,

bl a Forsvarets spesialkommando.

I store trekk dreide scenariet under JW seg denne gang om en situasjon hvor en av partene rykket inn i en demilitarisert sone opprettet etter en tidligere konflikt. En koalisjonsstyrke med mandat fra FN ble så satt inn for å gjenopprette sonens integritet. Dette innebar bl a en innsetting fra sjøen av den britiske 3. Commandobrigade. Når scenariet var lagt opp slik at en inntrenger fra øst skulle slås tilbake, er det med andre ord ikke slik Aftenposten feilaktig antar utslag av tankegods fra den kalde krigen. Det er rett og slett en øvingsteknisk konsekvens av at koalisjonens operasjon måtte starte ved kysten for å tilfredsstille det britiske ønsket om å trene landgang fra sjøen som en viktig del av øvelsen.

Etter at den demilitariserte sonens integritet var gjenopprettet, gikk så koalisjonsstyrken over til å stabilisere området. Denne fasen innebar bl a tiltak for å samle, kontrollere og avvæpne gjenværende deler av angriperens styrker i sonen. Den omfattet også operasjoner for å ødelegge offensive våpen på angriperstatens territorium. Dette ga anledning til å trene så vel spesialstyrker som enheter fra alle forsvarsgrener i hele det spekteret av operasjoner som en slik stabiliseringsfase vil kreve.

JW inneholdt også en rekke praktiske eksperimenter til støtte for utvikling av nye operative konsepter, spesielt innenfor områder som elektronisk krigføring og computeroperasjoner. Disse eksperimentene dreide seg bl a om å forstyrre signalene fra navigasjonssatelittene i GPS-systemet, samt forsøk på å trenge seg inn i motpartens datasystemer og forvrenge informasjonen for å skape et falsk situasjonsbilde. Slik eksperimentering vil heretter være en viktig del av våre større øvelser, i tråd med NATOs satsing på konsept- og doktrineutvikling. Dette ser vi som viktig i lys av den tillit alliansen har vist Norge ved å plassere det europeiske hovedkvarteret for ledelse av slik virksomhet – Joint Warfare Center - på Jåtta utenfor Stavanger.

Alt dette har åpenbart lite med gamle dagers invasjonsscenarier å gjøre. Det burde også være nokså opplagt at store allierte nasjoner og partnernasjoner utenfor NATO – bl a våre svenske naboer - ikke ville sende fly, fartøyer og tusenvis av mannskaper til en øvelse som de anså som sikkerhetspolitisk og strategisk irrelevant. Når de samme nasjonene ved øvelsens slutt i tillegg gir uttrykk for sin store tilfredshet med øvingsutbyttet, faller slike antagelser på sin egen urimelighet.

Forsvaret har imidlertid ikke tenkt å la det være med dette. Allerede nå planlegges neste års vinterøvelse i Nord-Trøndelag, øvelse BATTLE GRIFFIN 05, som også vil inneholde to faser. Her vil imidlertid øvelsen innledes med en såkalt CRO – Crisis Response Operation – der en spent situasjon forsøkes stabilisert før den eskalerer til høyintensitets konflikt. CRO-fasen vil inneholde hele porteføljen av relevante operasjoner, herunder blokade og bording av fartøyer som mistenkes for å føre masseødeleggelsesvåpen, anti-terroroperasjoner i et omstridt landområde, evakuering fra en krigssone av sivile etc. Først når denne krisehåndteringen feiler, utvikler det hele seg til mer regulære krigsoperasjoner.

Forsvaret har allerede registrert betydelig interesse for denne øvelsen fra så vel allierte som andre samarbeidsland. Scenariet vil i tillegg gi muligheter for å øve andre norske etater og virksomheter med ansvar for samfunnssikkerhet, så som politi, strålevern, helsemyndigheter og andre, dersom det skulle være interesse for det fra de ansvarlige departementer. Denne utviklingen vil bli ført videre i 2006, der de foreløpige skisser til øvelsen går ut på å se den i sammenheng med et krisehåndteringsspill hvor Forsvarets øverste militære og politiske ledelse kan trekkes inn.

Forsvaret gjennomgår for tiden den største omstilling i moderne tid. Tilpasning av øvelsesmønsteret er en integrert del av denne omstillingen, på lik linje med organisatoriske og materiellmessige endringer. Interesserte medier og andre er når som helst velkommen til å la seg orientere også om dette aspektet ved omstillingen.