Takk for invitasjonen til årets Luftmaktseminar.

Snuoperasjonen av Forsvaret er iverksatt. Nå setter vi militær transformasjon på dagsorden. Det samme skjer i NATO.

For ett år siden holdt jeg et foredrag på Open Road – seminaret i USA, et kick-off seminar for transformasjon i NATO. Tema var transformasjon og følgene for alliansen. Den gangen var både NATOs og vårt eget arbeid for transformasjon fortsatt i støpeskjeen.

Ett år senere har mye skjedd. Allied Command Transformation, NATOs nye strategiske kommando som tar mål av seg til å være alliansens nye intellektuelle senter, er opprettet – med et europeisk fotavtrykk – i Norge.

Joint Warfare Centre i Stavanger omtales ofte som ”The Jewel in the Crown”. Senteret vil spille en viktig rolle i NATOs arbeid med konsept- og doktrineutvikling, og vi bør utnytte Norges fortrinn for alliert trening og eksperimentering i hele vårt langstrakte land.

Norge trenger militær transformasjon.

Luftforsvaret trenger militær transformasjon.

Transformasjon omfatter ikke bare den spisse ende. Transformasjon omfatter like mye de systemer og personer som får den spisse ende til å fungere.

Derfor er jeg glad for at jeg i dag kan snakke til dere alle. Ikke bare de i Luftforsvaret som flyr, men også dere som jobber på teknisk side, på kontroll- og varsling, i baseforsvar, innenfor luftvern,administrasjon, logistikk og sanitet.

Uten alle dere, hadde vi ikke kunnet holde seks F-16 i lufta over Afghanistan i fjor. En operasjon som var enestående i norsk historie.

Vårt sikkerhetspolitiske landskap er radikalt endret etter den kalde krigen slutt i 1989.

Dagens operasjonsområde strekker seg fra grense Jakobselv til gatene i Kabul. Fremtidens operasjonsområde strekker seg fra cyberspace til steder i verden vi kanskje ennå ikke har hørt om.

Motstanderens motiver og midler kan være mange og uforutsigbare. I fremtidens konflikter vil vi kunne stå ansikt til ansikt med terrorister og motstandere med alt fra masseødeleggelsesvåpen til hjemmesnekrede bomber. Motstandere som kan være mer enn villige til å ofre egne liv, og sivile liv.

Vi vil kunne stå ansikt til ansikt med en motstander som er lite bundet av konvensjoner for krigføring og internasjonal rett. En motstander som har som strategi å gjøre krigen mest mulig grusom og hensynsløs, egnet til å bli formidlet som scener fra en skrekkfilm gjennom daglige nyhetssendinger.

Vi vil kunne møte en motstander som har som strategi å ramme sivile for å nå egne mål.

Vi ser konturene av en situasjon der motstanderen vurderer internasjonale hjelpeorganisasjoner som FN og Røde Kors som ”soft skin and high yield” – fritt oversatt ”lett å ta og med stor effekt”.

Jobben blir ikke enklere av at det midt i operasjonsområdet står hjelpearbeidere og journalister med TV-kameraer og egne agendaer som kan sende live.

I fremtidens operasjonsområde må dere være forberedt på å kjempe en tre kvartals krig, eller ”The Three Block War” som den amerikanske generalen Charles C. Krulak har kalt den. I løpet av timer og minutter og innenfor tre kvartaler i en og samme by må vi takle et bredt spekter av utfordringer.

Vi må kunne ta del i fredsbevarende arbeid, gjenoppbygging og krigføring. Vi må kunne fatte de rette beslutninger til rett tid, der utfallet kan avhenge av vår beslutning, og de tiltak vi iverksetter. I et slikt perspektiv mikses rollene til militære og politikere. Vi får den taktiske politiker og den strategiske korporal.

Samtidig har politisk nivå ansvar for både overordnede rammer, og tett oppfølging og støtte underveis.

Også derfor trenger vi militær transformasjon, fordi fremtidens operasjoner krever det.

Moderne krisehåndtering er allerede svært kompleks. Det er nok å nevne Srebenica, Mogadishu, Kosovo Polje, Tora Bora eller Bagdad. Utfordringene er mange og forskjellige.

Vi skal løse oppdrag både hjemme og ute. Forsvaret må ha kompetanse og kapasiteter for alle faser av en konflikt.

Nye oppgaver krever et relevant Forsvar. Vi trenger et fleksibelt, gripbart og anvendelig forsvar, av høy kvalitet.

Vår forsvarsmodell endres. Vi går fra et mobiliseringsforsvar til et hurtigreagerende forsvar. Relevante enheter skal være tilgjengelige på kort varsel, og kunne flyttes dit det er behov for dem.

Tidligere utviklet vi et forsvar som skulle kunne håndtere en høyrisiko forsvarskrig hjemme, og lavrisiko FN-operasjoner ute. Den tid er forbi. Virkeligheten har forandret seg. I dag er utfordringen nesten motsatt.

I dag trenger vi et forsvar som kan håndtere både høy og lav risiko, så vel ute som hjemme. Vi trenger ett forsvar som løser alle oppgaver like bra og der alle er innstilt på å løse sitt oppdrag der det trengs når det trengs.

For å klare å skape dette, må vi sikre en kontinuerlig evne til å forandre våre militære styrkers egenskaper, måten styrkene er sammensatt på og måten vi opererer på. Det er dette som er militær transformasjon.

Militær transformasjon er en vedvarende og offensiv prosess. En prosess der vi utvikler og tar i bruk nye konsepter og doktriner. En prosess der vi forbedrer Forsvarets kapasiteter, Forsvarets organisasjon, og Forsvarets evne til å samvirke med andre både hjemme og ute.

Det kan bare skje ved å endre vårt tankesett.

Evnen til fortløpende endring, må være en permanent del av våre militære styrkers virksomhet.

Vi kan ikke lenger skreddersy Forsvaret for å møte en bestemt trussel eller en bestemt krig. Spørsmålet er ikke om vi er godt eller dårlig forberedt til en bestemt krig til ett bestemt tidspunkt. Spørsmålet er om vi til enhver tid er anvendeligehjemme og ute.

Det krever vilje, først og fremst vilje, for ingen liker endring – eller som en besøkende general sa det: ”Only a baby with a wet diaper likes change.”

Vi er på rett vei

I Forsvaret har vi lagt flere år bak oss med stor omstilling og krevende tiltak. Dristighet og endringsvilje har vært avgjørende.

Dette har vært en av de mest omfattende omlegginger i norsk offentlig sektors historie og omleggingen har vært vellykket.

Ressursstrømmen dreies nå fra støttevirksomhet til operativ virksomhet. Vår operative nasjonale beredskap er styrket. Våre styrkebidrag i internasjonale operasjoner er relevante og av høy kvalitet. Dette styrker vår troverdighet i NATO, og øker våre alliertes interesse for å komme hit å trene, øve og opprettholde viktig alliert nærvær og fokus på oss og Nord-områdene.

Vi er på rett vei - fremover.

1. Vi har vist at Forsvaret er en lærende organisasjon – som kan tenke nytt.
2. Vi har vist at vi er en levende organisasjon – som tilpasser seg.
3. Vi har vist at vi er ledende i NATO på viktige områder,
4. og, vi har vist at Forsvaret kan levere styrkene som trengs.

Det er min visjon for Forsvaret: En lærende, levende og ledende organisasjon – som kan levere.

Luftforsvaret er godt i gang

Luftforsvaret er en lærende organisasjon – som kan tenke nytt. Dere har vist vilje og evne til å tenke nytt for å oppnå bedre resultat. Derfor fikk dere i fjor prisen ”Balanced Score Card Hall of Fame” for arbeidet med balansert målstyring. Dette viser at Luftforsvaret lykkes i å gjøre de rette tingene.

Også Luftforsvarets satsing på kommunikasjonsstrategier har vært et viktig bidrag til den positive utviklingen som har skjedd i Luftforsvaret de senere årene.

Luftforsvaret er en levende organisasjon. Ett eksempel er utviklingen av de mobile basesettene. Et annet eksempel er den utviklingen innen EPAF-samarbeidet (European Participating Air Forces) med Nederland og Danmark. Utviklingen av GILs lederkrav for Luftforsvaret er et annet viktig bidrag til en dynamisk organisasjon.

Luftforsvaret er en ledende organisasjon. EK - kapasiteten (elektronisk krigføring) knyttet til våre to DA 20 Jet Falcon er i først rekke etterspurt blant våre allierte. Og gjennom samarbeidet med Danmark og Nederland i Afghanistan viste vi at vi er i stand til å ta ledelsen både når det gjelder operativ virksomhet og støttevirksomhet.

Luftforsvaret kan levere styrkene som trengs. Deployeringen av transportfly og kampfly til Kirgisistan er et skoleeksempel på det. Luftforsvaret tok ansvar og var en relevant bidragsyter i luft-til bakke-rollen. Nå planlegges helikoptre til Kosovo. Vi må heller ikke glemme de daglige leveransene hjemme knyttet til luftovervåkning og redningstjenesten.

Hvordan skal vi oppnå militær transformasjon?

For det første må transformasjon innebære en prosess som forbedrer Forsvarets evne til å samvirke med allierte – på tvers av forsvarsgrener – både hjemme og ute.

Vi transformerer for å endre de militære styrkers egenskaper, sammensetting og måte å operere på. Hensikten er å gjøre Forsvaret i stand til å være en relevant bidragsyter til nasjonal og internasjonal sikkerhet.

På NATO-toppmøtet i Istanbul til sommeren vil mål nr. 1 være å styrke NATOs ”Usability” - eller anvendbarhet! NATO, og Norge, skal ha bedre evne til å levere der det trengs, og når det trengs. Hva betyr det ?

Å være anvendbar betyr å ha raske, gripbare og troverdige kapasiteter for tilstedeværelse, suverenitetshevdelse, overvåkning og krisehåndtering her hjemme. Det er alltid det viktigste!

Å være anvendbar betyr også å ha evne til å sikre at NATO kan og vil støtte oss her hjemme, dersom situasjonen tilsier det. Det gjør vi ved å vise egen forsvarsevne og forsvarsvilje.

Å være anvendbar betyr at vi kan stille både hjemme og ute når det trengs. Begge deler er avgjørende for vår egen sikkerhet.

Å være anvendbar betyr å ha evnen til å bruke militær slagkraft sammen med våre allierte, både ved norskekysten og i Afghanistan.

Beslutningen om å opprette NATOs nye hurtige reaksjonsstyrke, NATO Response Force eller NRF, er ett viktig tiltak for å bli mer anvendbar og skape troverdighet for vår kollektive sikkerhet.

NRF skal ha evne til å holde høy beredskap over tid. Å være anvendbar betyr at Norge bidrar til NRF med enheter og avdelinger, tilpasset Forsvarets evne og NATOs behov.

NRF er en ny måte å melde inn styrker til NATO på, en rotasjonsordning ellet vaktordning mellom land som gir mer rettferdig belastning på medlemslandene – og mer reell reaksjonsevne for NATO.

Hvordan kan vi styrke Forsvaret evne til å samvirke med allierte både ute og hjemme?

Vi må i større grad legge vekt på å utvikle felles – eller joint operasjoner fra å være koordinerte til å bli integrerte operasjoner.

De tyske planer for en innsatsstyrke er interessante. Forslaget innebærer en ny organisering av forsvaret i tre pilarer hvor betydningen av forsvarsgrenene tones ned til fordel for:

• intervensjonsstyrker
• stabiliseringsstyrker
• og støttestyrker

Skal vi klare å transformere det norske Forsvaret, og klare å operere integrert på tvers av forsvarsgrenene, må vi ha en teknologisk standard som gjør det mulig å operere effektivt, både alene og sammen med allierte styrker, i og utenfor Norge.

Skal vi få til dét, må vi få på plass et mer nettverkbasert Forsvar. Ved bruk av informasjonsteknologi knyttes kapasiteter og aktører sammen i et nettverk, både på tvers av forsvarsgrenene og på ulike nivåer i organisasjonen.

Gevinsten er økt hastighet i utøvelse av kommando, raskere tempo i operasjoner, økt stridsevne og større evne til overlevelse.

I forsvarsbudsjettet for i år, har vi satt av ca. 224 mill for å anskaffe LINK 16 som blant annet skal gi oss et bedre helhetsbilde- og felles situasjonsbilde.

Et viktig bottom-up initativ er utviklingen av NOBLE (Norwegian Battle and Lab Experimentation). Det er derfor gledelig å merke seg at NOBLEs arbeid med nettverksbasert forsvar nylig ble nominert, og fikk en god andreplass, i den amerikanske konkurransen om de beste nettverksbaserte løsningene.

Vi vil ikke i den kommende langtidsplanen i detalj ha klart for oss hvordan et nettverksbasert forsvarkonsept skal utvikles i Norge. Men én ting er sikkert; vi må vekk fra stasjonære og plattformorienterte strukturer og over til mer dynamiske strukturer.

Det blir en utfordring for tradisjonell forsvarsgrenvis tenkning.

Som et første skritt foreslår forsvarssjefen å samle de felles deployerbare kommando, kontroll og informasjonssystemene til en fellesoperativ enhet.

Enheten skal støtte deployering av norske styrker med strategisk og taktisk IKT, nasjonalt som internasjonalt, noe som vil styrke interoperabiliteten til de styrkene som vi deployerer.

Et annet bidrag er etableringen av en ISTAR-kapasitet. ISTAR er et konsept for å integrere og synkronisere bruken av sensorer og informasjons-, etterretnings- og målangivelsesdata til støtte for operasjoner.

Den norske ISTAR-kapasiteten skal være fleksibel, og kunne operere både innenfor en alliert og nasjonal ramme, og bestå av elementer fra alle tre forsvarsgrener.

Hvordan selve styrkeproduksjonen til ISTAR-kapasiteten organiseres er foreløpig ikke avgjort.

Nye kapasiteter kan være svært kostnadskrevende. Flernasjonalt samarbeid er derfor i mange tilfeller en forutsetning for å finansiere nye kapasiteter, både med hensyn til innkjøp, vedlikehold, opplæring og operasjoner. Sammen med andre, kan små land som Norge oppnå mer enn vi kan alene. All erfaring så langt viser det.

Den tenkningen ligger til grunn for så vel økt tilgang på strategisk lufttransport og lufttankingskapasitet gjennom spleiseordning i NATO, mens felles innkjøp og vedlikehold med andre land vil danne basis for så vel nye maritime helikoptre som kampfly.

Eller for å ta en lokal tilnærming:

”Det e itt nå som kjæm tå sæ sjøl, e du lett som en spøl. Men sammen så veie vi fleire tonn … med litte grann hjælp gjør det litte grann monn” (Vømmøl og Hans Rotmo)

For det andre må militær transformasjon være en prosess som utvikler og tar i bruk nye konsepter og doktriner.

De erfaringene vi får fra faktiske operasjoner, samt trening og øving med allierte, skal danne grunnlaget for nye doktriner og operasjonskonsepter, bedre tilpasset nye trusler. Dette krever også økt vektlegging av etter-evaluering eller ”lessons learned”-prosessen.

Selve hensikten med en øvelse, eller et eksperiment kan nettopp være å modernisere doktrinearbeidet, ved å teste ut ny teknologi og bruke erfaringene fra siste operasjon.

Våre konsepter og doktriner må basere seg på så vel egne som andres erfaringer. Den sist utkjempede krig er viktig lærdom for alle, også de som ikke deltok. Erfaringene må videreformidles til hele alliansen. Derfor er toveis-kjøring eller en ”Two-way street” over Atlanteren så viktig.

Vi snakker nemlig om en sammenheng – eller et hjul – der erfaringer fra konkrete operasjoner, erfaringer fra siste øvelse, eller fra ny forskning og teknologi samt eksperimentering danner grunnlaget for utvikling av fremtidens doktriner.

Derfor har NATO ved ACT valgt å vektlegge lærdommer sterkere. ACT har opprettet egne Lessons Learned-team som en del av ISAF i Afghanistan.

Slik vil NATO i større grad bruke lærdommer i utviklingen av konsepter og doktriner for å sikre at disse får rask anvendelse og effekt i pågående og fremtidige operasjoner. Her har vi alle mye å lære.

I stedet for ”blindt” å rapportere inn om våre lærdommer til andre, må vi sikre at disse blir relevante og nyttige ved at de brukes aktivt i utviklingen av egne konsepter og doktriner. Vi må kunne vise til:

• ”lessons identified”
• “lessons learned” og
• “lessons implemented”.

Derfor har vi etablert et Senter for militær erfaring; SME, på Jåtta. Senteret skal sikre at erfaringer fra øvingsaktivitet og operativ virksomhet mates direkte inn i arbeidet med å utvikle nye relevante konsepter og doktriner. Senteret skal derfor gi innspill til hva vi ønsker å teste ut ved de øvelser eller eksperimenter som skal utformes. Dette er også en viktig del av transformasjonsarbeidet. CDE – eller konseptutvikling og eksperimentering skal være en integrert del av Forsvarets virksomhet.

Vi skal derfor dra stor nytte av at Joint Warfare Center er lagt til Norge og at Norge samtidig er unikt som treningsområde for allierte. Dette gir nettopp det viktige bindeleddet mellom trening og operasjoner, samt et bindeledd mellom resten av forsvars-Norge og Jåtta.

Fremtidens konsepter og doktriner skal gjenspeile sist innhentet lærdom og derved være relevant for dagens og fremtidens operasjoner.

Vi må ta inn over oss at de militære operasjonene i større grad vil bli integrert og at luftmakt, landmakt og sjømakt ikke kan operere isolert fra hverandre.

Vi må ta inn over oss at en operasjon inneholder en rekke faser. En doktrine som bare dekker den mest høyintense del av operasjonene bidrar neppe til at vi lykkes i håndteringen av de utfordringer som følger med stabiliseringsoppdrag og humanitær bistand.

Og vi må inn over oss at ulike faser i konflikter stiller ulike krav til Forsvarets kapasiteter. Det har til nå vært relativt mye fokus på krigføringsfasen, men hva med fasene etter at krigen er avsluttet? Her mangler ikke konkrete oppgaver, men kanskje doktrinær utdyping?

Spørsmålet om transformasjon blir noen ganger fremstilt som økt satsing på et høyteknologisk forsvar med færre soldater. I de innledende faser med høy risiko satses det riktig nok på avdelinger med mer teknologi og mindre personell.

De påfølgende fasene kan derimot være mer personellkrevende og teknologien spiller en mindre avgjørende rolle. Selv om selve krigføringen er avsluttet, som i Irak eller Afghanistan er sikkerhetsutfordringene fortsatt store og risikoen høy. For de som er en aktiv del av operasjonen vil det fortsatt være episoder eller hendelser i større eller mindre skala som vil ha en høyrisikokarakter.

Det å vinne krigføringsfasen er ikke lenger nok. Vel så utfordrende vil det være å vinne freden.

Vi begynte med spesialstyrker og kampfly – nå er jentene tilbake på skolen, og kvinnenes stilling bedres i ny grunnlov, vedtatt på Loya Jirga, der vi påtok oss vaktholdet.

I amerikanske ”tenke-tanker” har situasjonen i Irak etter at krigen ble erklært avsluttet blitt beskrevet som ”The Fog of Peace”: Amerikanerne har vært nødt til å manøvrere i et ingenmannsland mellom krig og fred.

I tillegg kommer lærdommene fra ulike fredsoperasjoner sist illustrert ved situasjonen både i Afghanistan og Irak, som viser at mange utfordringer utspiller seg i grå-sonen mellom ”hjelpearbeid”, sivile- eller politi-relaterte oppdrag og militære oppgaver.

Håndtering av denne type utfordringer og glidende overganger mellom ansvarsområder er noe vi må ta på alvor.

For det tredje skal militær transformasjon være en prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter og organisasjon

Den teknologiske utviklingen og de muligheter denne skaper, er et viktig element ved militær transformasjon. For eksempel virker utviklingen innen informasjonsteknologi inn på Forsvarets kapasiteter, organisasjon, ledelsesformer, operasjonskonsepter og kompetansebehov.

Den svenske historikeren Peter Englund beskriver i sin bok Fortidens Landskap hvordan krigens ansikt til alle tider har vært preget av et vekselspill mellom den militære teknologi og militær tenkning.

Fra tid til annen har kløften mellom disse to dimensjonene vært milevid, noe som har gitt ødeleggende resultater.

Dette kan vi ikke tillate! Vi skal ha et fruktbart vekselspill mellom militær teknologi og militær tenkning!

Transformasjonsaspektet skal derfor tillegges betydelig vekt i forbindelse med alle investeringer og anskaffelser av nytt materiell. Like viktig er det å gjøre eksisterende materiell mer relevant.

Å tenke er ”billig”, sett i forhold til de resultater det kan gi!

Mens trening, konsept- og doktrineutvikling og utdanning kan sees som endring av Forsvarets ”software” og kanskje dermed kan ”gjennomføres” vil det trolig være vanskeligere å oppnå raske resultater på ”hardware-siden” – med hensyn til kapasiteter og materiell. Her møter vi flere utfordringer.

Hvordan kan vi sikre at alle våre plattformer har relevans i strukturen, og i forhold til de sikkerhetspolitiske omgivelsene? Feilinvesteringer vil begrense Forsvaret muligheten til å anskaffe nødvendig materiell i fremtiden. Mangel på interoperabilitet mellom forsvarsgrener og nasjoner er et viktig hinder for reell operativ evne.

De store plattformene har ofte en lengre levetid enn selve trusselbildet de først ble ”født inn i”.

Dette er en utfordring også ved anskaffelsen av nye kampfly. Det er viktig at alle plattformene vi anskaffer, er fleksible og scenario-robuste. Det må ligge til grunn for nye anskaffelser.

I tillegg kommer utfordringen med teknologisk fordyrelse. Vi må klare oss med færre plattformer, men med mer avansert utstyr per plattform.

Militær transformasjon kan bare skje ved at vi endrer vårt tankesett

Skal omstillingen gå fra å være en snuoperasjon til en reell transformasjon, kan vi ikke kun leve av gårsdagens resultater. Derfor fremskynder vi neste langtidsproposisjon med ett år, for å holde tempoet oppe. Det gir oss samtidig fordeler ved raskere å frigjøre midler til forsvarsgrenenes operative aktivitet. Vi kan glede oss over forbedringer, raskere. Det er jo selve målet: Mer penger til reell aktivitet, mindre til ledelsesbyråkrati og støtte.

Langtidsproposisjonen skal trekke opp linjene for et forsvar der transformasjon er integrert i all virksomhet, i alle avdelinger som er gripbare, fleksible og ikke minst anvendelige.

Det krever at hele Forsvarets organisasjon har vilje til kreativitet, vilje til nytenkning og tilpasningsevne.

Behov for strategisk ledelse

Tidligere skjedde doktrineutvikling som en top-down-prosess, der teoriene styrte praksis. Nå vil doktrinene utvikles mye mer som en bottom-up prosess, der erfaringer fra trening, operasjoner og teknologiutvikling gir erfaringer som former doktrinene. Den som har vært i ”felt” besitter viktig kompetanse.

Bottum up er blitt viktigere, og plasserer mer ansvar og innflytelse i de operative led. Strategien for å få dette til å skje utvikles på toppen, i det integrerte Forsvarsdepartementet. Gjennomføringen skjer i tett samarbeid, der nettverk erstatter tidligere hierarkier. Vi må få en flatere organisasjon. Unødige mellomledd må vekk. Tempo og dialog må økes.

En flatere organisasjon, med økt krav til tempo, krever en mye tettere integrert sivilmilitær strategisk ledelse i framtiden, og færre ledd mellom strategisk, operasjonelt og taktisk nivå, færre ledd fra topp til bunn.

Kompetanse

Transformasjon handler om mennesker, faglig kompetanse og ferdigheter. Derfor er det viktig å sette fokus på Forsvarets viktigste ressurs – nemlig personellet.

Endringer på personellområdet er ett av de viktigste grep vi må ta for å få på plass det forsvaret vi trenger i fremtiden. Forsvarets oppgaver, struktur og innretning har endret seg drastisk, uten at dette er godt nok reflektert i personellforvaltningen og utdanningssystemet.

Forsvaret trenger menn og kvinner med høy motivasjon og høy kompetanse. Jeg er opptatt av at Forsvaret skal rekruttere og beholde de beste. Kadetter, dere representerer fremtiden for Luftforsvaret. Dere har tatt et spennende og utfordrende karrierevalg.

Skal vi lykkes med å transformere organisasjonen må vi sørge for at rett mann og rett kvinne – det vil si alle dere som sitter her - havner på rett sted, der vi trenger dere.

Vi skal ha en kultur i organisasjonen der menn og kvinner med ”blikk” for transformasjon, det vil si riktig kompetanse og innstilling, besetter sentrale stillinger. Kreativitet, endringsvilje og – evne, i kombinasjon med solid faglig kompetanse, må være sentrale kriterier for fremtidens offiserer.

Vi må belønne de som har dette blikket. De som har spesiell verdi må gis muligheter slik at verdien får effekt. Vi må ha en dynamisk organisasjon.

Vi må tørre å endre tilvante rekrutterings- og ansettelsesprosedyrer, slik at vi får de rette hodene i de rette posisjonene.

Transformasjon må samtidig ses i et langsiktig perspektiv. Det tar tid å endre Forsvarets komplekse organisasjon og tankesett. Transformasjon vil derfor være en vedvarende og omfattende prosess.

For at Forsvaret skal kunne møte det uforutsette, når det måtte oppstå, der det måtte oppstå, må vi ha evne til å reagere fleksibelt, kreativt og interoperabelt.

Det er dette som ligger til grunn for arbeidet med neste langtidsproposisjon. Vi skal utvikle et forsvar hvor transformasjon er en naturlig virksomhet for alle Forsvarets enheter, enheter som er gripbare, fleksible og anvendelige.

Dette er noe må vi gjøre sammen! La oss derfor brette opp armene og ønske hverandre lykke til!