Av fiskeriminister Svein Ludvigsen

I en artikkel i media spør Senterpartiets leder, Odd Roger Enoksen, om fiskeressursene skal forbeholdes de få, og han kommer med en rekke påstander om min og regjeringens politikk som ikke samsvarer med virkeligheten.

Enoksen påstår at jeg vil ha de minste ut av fiskerinæringen. Det er fullstendig feil. Jeg har i år innført en regulering for kystflåten der kystflåtens gruppekvote for torsk for første gang deles i fire undergrupper etter fartøyenes størrelse. Dette sikrer – igjen for første gang – at for eksempel gruppekvoten for fartøyer under 10 meter ikke flyttes til større fartøyer. Dette står i motsetning til den utviklingen vi har hatt siden 1990 da adgangsbegrensingen i kystflåtens torskefiske ble innført. I denne perioden har det skjedd en jevn forskyvning av kvoter fra mindre til større kystfartøyer. Denne utviklingen har jeg nå stoppet.

Den nevnte firedelingen av kystflåten etter størrelse på fartøyene sikrer en variert kystflåte og den ligger til grunn i høringsnotatet jeg har sendt ut om drifts- og strukturordninger. Jeg har imidlertid i høringsnotatet stilt spørsmålet om det innenfor kommunegrensene skal være tillatt med overføring av kvote på tvers av de fire gruppene. Da med tanke på å sikre flåtens lokale tilknytning.

Jeg har ikke, slik Enoksen påstår, foreslått å innføre omsettelige fiskekvoter. Det jeg foreslår er å gi kystflåten den samme muligheten til å styrke sitt driftsgrunnlag som havfiskeflåten har fått tidligere. Jeg foreslår å opprette et næringsfinansiert fond for kondemnering. Dette vil være et tilbud til utøvere som vil avvikle som fiskebåteiere til å trekke seg ut med et vederlag etter lang tids innsats i næringen, eller i alle fall å kunne gå ut uten gjeld. Samtidig vil frigjorte kvoter styrke gjenværende fartøyer i gruppen.

Kondemnering av fartøyer er en ordning som tidligere ble brukt i stort omfang. Ordningen ble gjeninnført under forrige Bondevik-regjering med midler over statsbudsjettet. Ringnotflåten ble for eksempel i sin tid redusert fra 300 til 100 fartøyer på denne måten. Det har lagt grunnlaget for lønnsomhet i denne flåten.

Dersom Enoksen hadde tatt seg bryet med å dra på årsmøtet i Finnmark Fiskarlag ville ha hørt at fiskerne ikke bare støtter forslaget om et fond for kondemnering, men også ønsker statlige bevilgninger inn i fondet i tillegg for å øke effekten. Selv om jeg har sikret at kvotegrunnlaget blir værende – for eksempel i fartøygruppen under 10 meter – så er der ikke driftsgrunnlag som kan gi god lønnsomhet for alle fartøyene. Et strukturfond vil avhjelpe dette. Regjeringen ønsker å prioritere den helårsdrevne flåten, det gjelder både små og større kystfartøyer. Vi skal ha en variert og sterk kystflåte som kan sikre bosetting og arbeidsplasser på kysten.

Jeg ser at Enoksen ønsker å styrke fiskeindustriens tilgang på råstoff ved en jevnere levering av fangst gjennom året. Det rimer ikke med at Enoksen samtidig argumenterer for sjarker og mot trålere. De naturgitte forholdene på kysten gjør at de minste fartøyene som er mest værutsatte nødvendigvis må fiske og levere når fisken er tilgjengelig. Industriens problem må løses gjennom bruk av frosset råstoff for å få til sesongutjevning. Derfor supplerer trålerne og kystflåten hverandre godt.

Så registrerer jeg at Enoksen vil innføre leveringsplikt for kystflåten. Det vil forutsette at industrien også kan eie kystfartøyer. For med mindre industrien også eier fiskebåtene så vil et slikt leveringsvilkår innebære at vi opphever formålet med råfiskloven og setter fiskeren tilbake i den situasjonen som fiskerne var i den gangen væreierne bestemt både pris og vilkår.

Regjeringen slår fast i Semerklæringen at så vel deltakerloven som råfiskloven skal beholdes. Derfor er det uaktuelt å innføre leveringsplikt for den fiskereide kystflåten.