Vær hilset, frender, og takk for invitasjonen til å feire havet og fiskernes dag på Island sammen med dere. Jeg opplever det som en stor ære, og som så mange andre nordmenn, har jeg et helt spesielt forhold til Island og til dere islendinger. Vi er jo runnet av samme rot! Vi er nære slektninger. For over 1100 år siden bebodde våre felles forfedre den lange og værharde norskekysten. Men så var det noen den gang som nå som ikke ville finne seg i norskekongens krav om underkastelse og skatt. De reiste seg i protest, gjorde sine skip i stand og seilte mot vest. Slik ble Island befolket. De bar med seg en stolthet og en frihetstrang som alltid senere har preget dere islendinger.

Historien om landnåmet forteller oss også noe mer. Den forteller at havet bandt sammen. Det skilte ikke – det føyde sammen. Havet var den tids hovedvei. Langs denne hovedveien ble også Færøyene og Grønland befolket. Og siden har havet holdt oss sammen gjennom alle århundrer. Det er først i de senere tiårene at flyet og luftfarten har tatt over. Havbåra ruller fra kyst til kyst, slik den har gjort til evig tid. Vi føler oss fortsatt som nære slektninger, og som formann for nordisk ministerråd og mange år medlem av Nordisk Råd er jeg særlig opptatt av at vi skal utvikle videre det vestnordiske samarbeidet.

I tillegg til at havet binder oss sammen har det også en annen – og helt grunnleggende betydning for oss. Det er vårt spiskammers – den blå åker kan vi høste, det er selve livsgrunnlaget vårt. Så langt tilbake vi kjenner historien har fiskeriene vært en grunnpilar i norsk og islandsk økonomi. I Norge er vi klar over at utvinningen av olje og gass er tidsbegrenset. Fiskeressursene er derimot evigvarende hvis vi forvalter dem klokt og ikke blir grådige. Derfor er visjonen for det norske fiskeridepartementets arbeid: "Verdier fra havet – Norges framtid". De er også Islands framtid.

Etterspørselen etter fisk og fiskeprodukter er økende i verden og våre to land er blant de fremste fiskeeksportørene på verdensbasis. Vi er konkurrenter, men vi har samtidig felles interesser. Vi har felles interesser i mest mulig frihandel med fisk. Vi har felles interesser knyttet til EU. Island og Norge står her sammen i EFTA og EØS. Vi står sammen, men vi står samtidig alene. Her er det store utfordringer for oss begge.

Mulighetene er enorme for økt verdiskaping innen fiskeri og akvakultur, flere fagmiljøer i Norge mener at verdien av våre produkter fra havet kan økes 6-8 ganger de nærmeste 20 årene. Jeg deler denne optimismen for mulighetene som ligger både i de tradisjonelle fiskerier og i akvakultur. Jeg ser muligheter for økt utnyttelse av biprodukter og produksjon av høytbetalte stoffer til så vel kosmetikk som medisin, jeg ser muligheter for teknologi og kompetanse, jeg tenker på bioteknologi, nye produkter og på bioprospektering. Mulighetene er enorme, bare fantasien setter begrensninger. Men noen avgjørende forutsetninger må på plass for at vi skal lykkes i å mangedoble den marine verdiskapingen. Ungdommen må søke arbeid og utfordringer innenfor marin sektor, politikerne og næringslivet må prioritere forskning og utvikling, kampen om forurensning må vinnes. Ingen er mer avhengig av et rent hav enn vi som produserer mat fra havet. Det blir en hovedoppgave i årene som kommer å sikre en rent hav, og i Norge er det i den forbindelse stor oppmerksomhet rettet mot den radioaktive forurensingen fra det britiske gjenvinningsanlegget Sellafield. Vi vet at forbrukerne i mange land legger stadig mer vekt på produktenes kvalitet. Jeg er svært opptatt av at vi skal kunne tilby trygghet og matglede gjennom den sjømaten vi selger. Det kan vi i dag, og jeg er ikke i tvil om at vi sjømatproduserende nasjonene sammen skal lykkes i å forsyne verden med god, sunn og sikker sjømat også i fremtiden.

Dere islendinger er som jeg har vært inne på et sterkt folkeferd, preget av tiltak, dristighet og hardt arbeid. I forhandlinger er dere beinharde. Da er det enklere å være med dere enn mot dere. Og det er med glede jeg kan fastslå at det fiskeripolitiske forholdet mellom Island og Norge nå er bedre enn på lenge. Det bringer meg inn på en annen avgjørende forutsetning for at verdiskapingen fra havet skal kunne mangedobles. Jeg tenker på vårt felles ansvar for en fornuftig og bærekraftig forvaltning av havets ressurser. Det er viktig at vi nå kan bygge videre på det gode fiskeriforholdet som råder mellom våre to land. Utfordringen er å utnytte best mulig det vi vet er tilgjengelig av ressurser og sikre gode forvaltningsregimer i alle havområder. Klarer vi det og klarer vi å redusere overkapasiteten i flåten legger vi et godt grunnlag for en optimal økonomisk utnyttelse av havets ressurser for kommende generasjoner.

En tredje forutsetning for å lykkes i å øke verdiene fra havet er at sjøpattedyrene kan forvaltes på linje med de andre levende ressursene i en økosystemsammenheng. Vi må aldri godta den livsfjerne, urbane motstanden mot bærekraftig fangst av sel og hval. Dessverre dominerer denne motstanden fortsatt Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Jeg beklager på det sterkeste den behandling Island nylig fikk i forbindelse med søknaden om å bli medlem i hvalfangstkommisjonen. Jeg lover at vi skal fortsette å argumentere for vårt syn. Vi skal igjen og igjen vise nødvendigheten av bærekraftig fangst på så vel hval som sel. Uten slik fangst gir det ikke mening å snakke om en helhetlig forvaltning av havets ressurser.

Mange av oss som er samlet her kommer fra fiskerbygder. Jeg er vokst opp, og lever i en liten fiskerbygd i Nord-Norge. Hele min slekt er fiskere, og som kystfolk flest vet jeg av erfaring at havet både gir og tar. En dag kan vi høste den blå åker, den neste blir havet vugga for den evige kvilen.

Jeg vil at vi på en dag som denne også skal hedre fiskerkonene, kystkvinnene som både har båret oss under hjertet og i magen, og som i generasjoner har båret fiskerbygdene på ryggen. Ja, de mer enn noen, har båret savnet og kan hende smakt den bitre sorgen når en sønn, en mann eller en far aldri kom hjem.

Fiskerkonene er fiskerienes helter, hverdagens slitere, tålmodighetens forvaltere, kjærlighetens bærere og selve limet i familie, slekt og nasjon, i sorg så vel som i glede.

Fiskerkonene er den fremste beskytter av havets og fiskerienes dag, - 365 dager i året. Hun er mor og hustru som bærer smerten, savnet og tapet når havet har krevet av henne det mest dyrebare hun hadde.

Hun er mor og hustru som formidler stoltheten, gledene og kjærligheten når alle hennes er trygt i havn fra siste turen på fiskebankene derute. Da skal hun vite at om en ulykke skjer med våre fiskebåter så skal islandske og norske redningsmannskaper, kystvaktskip, redningshelikoptre og fartøyer stå sammen om å redde liv og verdier uavhengig av nasjonalitet. På havet er vi likemenn, islendinger og nordmenn.

Som jeg understreket i starten. Vi har felles røtter. Vi har historie og historier som mer og mindre omfatter begge folk – de er ført i pennen av islendinger. Ættesagaene har blitt lest om igjen og om igjen også i Norge. Snorre Sturlason har gitt oss vår eldste historie. For meg personlig er det en annen islandsk bok som har betydd mye: "Islands klokke" – "Islandsklukkan" (..Hid ljosa man Eldur i Kaupinhafn") av Halldór Kiljan Laxness. Første gang jeg leste den gjorde et mektig inntrykk, og jeg vender stadig tilbake til Islands klokke. Her er det også slik at gjennom prøvelsene understøttes islendingenes stolthet og nasjonale og kulturelle selvbevissthet.

En dag skal jeg ta Islands klokke ved hånden, og vandre gjennom det islandske landskapet, møte menneskene, kulturen og historien som dikteren Laxness så godt beskriver. En dag skal jeg gjøre det sammen med min venn Sigurdur - for i vårt nære slektskap som folk og nasjoner kan arven best deles mellom oss, islendingen og nordmannen, når vi gjør noe sammen. For vi er i samme båt, på begge sidene av havet. Havbåra er vårt felleseie der den ruller fra kyst til kyst. Sånn har det vært i over tusen år. Sånn skal det være i tusen år til.