Husøytalen. Om å forandre for å bevare

Husøytalen

Om å forandre for å bevare

Fiskeriminister Svein Ludvigsen, Husøydagan 17.august 2002

Grafisk presentasjon av forslaget

Innledning

Ført og fremst vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit til Husøydagan.

Årets Husøydagan har fokus på følgende tema: " Trenger kystsamfunnene en ny distrikts- og fiskeripolitikk for å skape ny giv og vekst på kysten?" Dette er et spørsmål som griper inn i en rekke statsråders politikkområder, og i høyeste grad mitt eget departement.

Jeg har blitt spurt om å snakke om "Fiskerinæringa ved et veiskille - leverandør av eksportinntekter eller ansvarlig for distriktsbosettinga?". Slik jeg ser det, er det imidlertid ikke noe motsetningsforhold mellom disse begrepene. Næringa er totalt avhengig av markedet og er således tett knyttet til globale prosesser. Samtidig er næringa avhengig av gode levedyktige lokalsamfunn da en stor del av verdiskapningen skjer gjennom den arbeidsinnsatsen som utføres av lokalbefolkningen langs kysten.

Likevel – i løpet av de ti siste åra har det skjedd en betydelig endring i de forhold som utgjør rammebetingelser for næringsaktørene på kysten. Litt billedlig kan dette beskrives ved at vi i tidligere år kunne sitte i Oslo og se nordover, og likevel ha tilstrekkelig grunnlag for å vurdere næringspolitikken. I dag kan ikke dette gjøres uten at en retter blikket sørover og utover i verden. Større internasjonale prosesser for eksempel innen miljø, markedsmessig integrasjon, utvikling av den globale økonomi, endring i kundestruktur, internasjonalisering av regelverk og lignende, er eksempler som illustrerer dette.

Bosettingen langs kysten er fremdeles sterkt knyttet til fiskeri slik det har vært i uminnelige tider. Utviklingen i fiskeflåten er derfor viktig for det som skjer i kystområdene våre. I lys av den debatten som har vært fremme i media i det siste vedrørende strukturering av kystflåten, vil jeg derfor benytte denne anledningen til å sette søkelyset på flåtestruktur. Jeg vil legge frem en del tanker og visjoner om hvordan vi ser for oss fremtidens kystflåte. Jeg vil også få lov til å oppklare åpenbare misforståelser som har fremkommet i diskusjonen rundt de tiltak Fiskeridepartementet nå har foreslått. Tiltak som tar sikte på å legge forholdene bedre til rette for en sunn utvikling av kystflåten. Både for å sikre økonomisk aktivitet og gode trygge arbeidsplasser i distriktene.

Jeg ønsker først å gå litt tilbake i tid og se på når og hvordan debatten rundt kapasitetstilpasning i flåten har utviklet seg. Jeg vil også gi en kort innføring i Fiskeridepartementets arbeid på dette området, og trekke frem hovedlinjene i fiskeripolitikken om strukturering i kystflåten. Videre vil jeg presentere de foreslåtte tiltak for strukturering i kystflåten som har vært fremmet siste halvåret, og drøfte de innspill og reaksjoner som har fremkommet fra ulike hold i den forbindelse.

1. Fremtidens kystflåte

Norske myndigheter har rett og plikt til å forvalte de levende marine ressursene på en god og bærekraftig måte. Samtidig skal yrkesfiskerne få betingelser slik at de kan drive lønnsomt og hente seg en skikkelig årsinntekt som står i forhold til innsatsen. Kan de ikke det, blir det smått med både arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Forutsetningen for en levende kyst er lønnsomme bedrifter i fiskeværene, ikke minst innenfor fiskeri- og havbruksnæringen.

Det er regjeringens klare målsetting at norsk fiskeri- og havbruksnæring skal være en fremtidsnæring - En næring som ungdommen søker til og hvor folk langs kysten tør satse fremtiden og pengene sine. Da er det avgjørende at det er lønnsomhet å hente i denne næringen. Bare da kan næringen konkurrere om det som trolig blir fremtidens fremste knapphetsfaktor – arbeidskraft. I så måte står det om livet for mange fiskevær langs kysten. Jeg akter å slåss for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og derfor ser jeg nødvendigheten av å forandre for å bevare.

Som fiskeriminister har jeg to hovedmål for kystflåten: Å øke lønnsomheten for både fartøy og fiskere, og derigjennom sikre rekrutteringen til fiskeryrket. Mange lurer derfor på hvorfor vi da foreslår å begrense adgangen til kystfiskeriene. Svaret er ganske enkelt at vern om ressursene og behovet for lønnsomhet, sammen med den teknologiske utviklingen, gjør det nødvendig å begrense adgangen også til de fleste kystfiskeriene. Det må til for å sikre en sterk og livskraftig kystfiskeflåte med gode arbeidsvilkår i fremtiden. Vi skal fortsatt opprettholde en variert fiskeflåte i Norge, og kystflåten skal fortsatt være ryggraden.

Jeg understreker at det IKKE er vårt ønske å ta fisk fra små båter og gi til store fartøy. Jeg har heller IKKE ønske om å begrense mulighetene til å drive kombinasjonsnæringsfiske eller redusere pensjonistenes muligheter til å fiske.

Selv om jeg prioriterer helårsfiskerne er jeg svært opptatt av at dette må skje på en måte som sikrer fiskemuligheter for de som ønsker å ha fiske bare som en del av sin inntekt. Det skal altså fortsatt være rom for fiskarbonden!

På den annen side, så er det klart at skal vi sikre næringsliv, arbeidsliv og bosetting i distriktene, så må vi sikre at der er grunnlag for helårsarbeidsplasser. I fisket sikrer vi ikke det på annen måte enn å legge til rette for en kjerne av moderne (gjerne små) helårsdrevne fiskefartøy. Poenget er ikke bare å legge til rette for fiskernes inntekter, men også at fiskeriet gir grunnlag for aktivitet og trygge helårsarbeidsplasser på land. Det sier seg selv at fiske som drives i kombinasjon med annen næring og av pensjonistfiskeren, ikke kan sikre dette. Jeg er enig med de som sier at dette er viktige grupper for å føre tradisjoner videre og for å utnytte det samlede ressursgrunnlaget i lokalsamfunnene, men kystsamfunn uten den aktive, innovative og fremadskuende helårsfisker vil svinne hen som fiskersamfunn. Derfor er det opplagt at hovedtyngden av fiskeressursene må fordeles til den helårsdrevne fiskeflåten.

Dette er i tråd med den fiskeripolitikken som har vært ført i landet de siste tiårene, av skiftende regjeringer, med ulike fiskeriministre og med tilslutning av ulike Storting. Jeg ser det som en styrke for kysten – en garanti for forutsigbarhet – at det er bred enighet om hovedtrekkene i norsk fiskeripolitikk og om utviklingen i kystflåten.

2. Behov for strukturering av kystflåten - Tilbakeblikk

La oss nå gå litt tilbake i tid, og se på utviklingen i kystflåten over tid:

Fiskeflåten har hatt en avgjørende rolle for kystbefolkningen. Kysten var i århundrer et godt sted å bo for mennesker med behov for en stabil næringskilde og å kjenne duften av den frihet havet gir.

Disse kulturhistoriske forutsetningene har vært gjeldende for kystens folk til alle tider: muligheter for selvberging og for å rette blikket mot den store verden. Menneskene i kystsamfunnene har gjennom sin tette tilknytting til havet fått innebygd en visshet om de lokale verdiers betydning for å vedlikeholde grunnlaget for verdiskapning og bosetning. Disse prinsippene mener jeg er sterkt rotfestet den dag i dag.

Men utviklingen det siste hundreåret har medført at det ikke lenger kan være slik at alle kan ta ut det de vil fra havet uten at det fører til rovdrift på våre felles marine ressurser. I dag er det slik at for mange fartøy fisker etter for lite fisk både i hav- og kystflåten. Det er overkapasitet i fangstleddet samlet i forhold til tilgjengelig ressursgrunnlag.

Produktiviteten i alle bransjer har økt kraftig i etterkrigstiden. Det er i og for seg ikke noe særtrekk for fiskeriene, men i en næring som baseres på høsting av en begrenset fornybar ressurs blir effektiviseringen svært synlig. Konsekvensen blir at det skal færre fiskere og færre fartøyer til for å ta den samme mengden fisk.

I 1950 hadde vi over 98 000 fiskere og 33 500 fiskefartøy. I 1990 var antallet redusert til 27 500 fiskere og 17 400 fiskefartøy - et resultat av den generelle samfunnsutviklingen i Norge og av et stadig økende fiskepress. I denne perioden var det ingen deltakerbegrensninger i kystflåtens fiske. I perioden vokste Norge fra å være et relativt sett lite velstående vesteuropeisk samfunn, til å bli et av verdens rikeste.

Den teknologiske utviklingen effektiviserte også fiskerinæringen. Dette endret levesett og arbeidsvalg langs kysten. I 2000 hadde vi 20 000 fiskere og 13 000 fiskefartøy.

Fortsatt effektiviseres driften. Myndighetene kan ikke motvirke teknologisk utvikling og mer effektiv produksjon, f.eks. gjennom å nekte havfiskerne å bygge bedre og mer moderne båter, eller å nekte kystfiskerne å bruke juksamaskiner. Når ressursgrunnlaget er begrenset har det som konsekvens at antall driftsenheter og utøvere må tilpasses hele tiden.

Det er nemlig slik at overkapasitet gir samlet dårligere lønnsomhet enn hva som ellers kunne vært oppnådd i flåten. Overkapasiteten skaper også mer eller mindre permanent uro omkring ressursfordelingen mellom ulike fartøygrupper.

Dårlig lønnsomhet for den enkelte driftsenhet reduserer videre muligheten for å opprettholde gode, trygge arbeidsplasser langs kysten. Dårlig lønnsomhet i flåten reduserer i tillegg den enkeltes mulighet til å foreta de investeringer som er nødvendige for å sikre levering av fisk av høy kvalitet. Dette har også innvirkning på lønnsomheten i industrien. En analyse gjennomført av KPMG Consulting at resultatmarginen for industrien i gjennomsnitt var -5,4 % i perioden 1998-2000. På sikt vil det bli umulig for den gjenværende filétindustrien å overleve med slike marginer. På denne bakgrunn vil myndighetene jobbe for å tilpasse struktur- og fangstreguleringene slik at de er hensiktsmessige både for fiskeflåten og industrien.

Men hvordan kan vi påstå at det virkelig eksisterer overkapasitet også i kystflåten? Vel, det er flere faktorer som nokså entydig peker i den retning. For det første har vi de senere årene sett symptom på overkapasitet gjennom at torskefisket må stoppes tidlig på året. I år ble fiske stoppet allerede i april, og i fjor i mai. På tross av god tilgjengelighet disse årene, skulle dette tale for seg. Kort sesong og høy overregulering gir kappfiske som ikke fremmer kvaliteten. Vi ser også at evnen til fornying i fiskeflåten burde vært bedre. Slike rammebetingelser skaper sterke insentiv til ressurskriminalitet.

Mange vil imidlertid hevde at det ikke er overkapasitet, men for små kvoter som er problemet. Jeg vil imidlertid minne om at ressursfordelingen mellom gruppene nå står fast, og at det er uaktuell politikk å ta fra grupper som har vært igjennom en strukturering og gi til grupper som ennå ikke har fått eller bedt om denne muligheten, det vil i hovedsak si store deler av kystflåten. Rssursfordelingen mellom gruppene er noe fiskerinæringen har kompromisset seg frem til etter en lang og konstruktiv debatt, og som jeg akter å følge. Fordeling mellom gruppene ligger med andre ord fast, og det ville være respektløst overfor en næring med behov for stabile rammebetingelser å rokke ved dette nå.

Stortinget har også gjentatte ganger understreket behovet for forutsigbarhet og stabilitet. Vi skal derfor nå legge fordelingsdebatten bak oss, slik at både fiskerne og fiskeriforvaltningen kan få fokusere på å skape økte verdier av de kvotene vi faktisk har!

På grunn av fremveksten av debatten rundt flåtekapasitet, har i det siste tiåret vært utredet og drøftet en rekke reguleringsmodeller i fisket, hvor formålet har vært å tilpasse fangstkapasiteten til kvotegrunnlaget. Allerede i Brundlandregjeringens Stortingsmelding nr. 58 fra 1992 som omhandlet struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten (Strukturmeldingen) omtales ulike kvotemodeller der hensikten bl.a. er å sikre større frihet for den enkelte utøver til å planlegge sitt fiske mest mulig lønnsomt, og å tilpasse flåtekapasiteten bedre til ressursgrunnlaget.

Også i Perspektivmeldingen fra 1998 under Regjeringen Bondevik I ble fokus satt på kapasitetstilpasning, lønnsomhet og flåtens fornyelsesevne, men med større grad av markedsorientering enn tidligere.

I forbindelse med Stortingsbehandlingen av forslaget om å innføre permanente enhetskvoter for en rekke fartøygrupper over 28 meter, gjorde Stortinget 4. mai 1999 vedtak om at Regjeringen Bondevik I måtte utrede nærmere muligheten for å innføre enhetskvoteordninger også for fartøy under 28 meter.

Dette ble gjort i et vedlegg til Fiskeridepartementets budsjettproposisjon for 2000. Konklusjonen var at det ikke lå til rette for innføring av enhetskvoter for kystflåten i samme form som ordningene som ble innført i havfiskeflåten. Det ble påpekt at en likevel ikke burde fraskrive seg den mulighet som saltvannsfiskeloven ga til å utforme fleksible kvotemodeller. I en merknad fra Næringskomiteen til budsjettproposisjonen, ba komiteen om at det ble lagt frem egen sak om dette, med forslag om utvidelse av saltvannsfiskelovens virkeområde til også å gjelde fartøy under 28 meter.

Et slikt lovendringsforslag ble lagt frem av Stoltenbergregjeringen året etter i odelstingsporoposisjon nr. 39. Forslaget ble vedtatt 1. juni 2001, og ga dermed Fiskeridepartementet hjemmel til å innføre "spesielle kvoteordninger" det vil si frivillige drifts- og strukturordninger, også for kystflåten.

Også denne regjering har lagt frem en proposisjon om næringsfinansiert strukturfond for Stortinget, noe jeg vil komme tilbake til senere.

2. Prosessen i Fiskeridepartementet – "Fiskeflåten 2005"

Etter at spørsmålet om overkapasitet virkelig kom i fokus på slutten av 90-tallet, var det viktig for Fiskeridepartementet å møte de utfordringene. Det ble i 2000 – før min tid – igangsatt et eget internt prosjekt – "Fiskeflåten 2005" – som hadde som hovedformål å

utforme et helhetlig virkemiddelapparat for fiskeflåten rettet mot eierskap, strukturmodeller, leveringsvilkår, konsesjons- og utskiftningsregelverk, kvotefordeling, strukturfond og regulering i fiske.

Dette har vært et prioritert arbeidsområde i Fiskeridepartementet i flere år nå. Jeg kan nevne innføringen av enhetskvoter for kystfartøy over 28 meter, eierskapsutvalget, innføring av ulike adgangsbegrensninger, og ikke minst et betydelig analysearbeid som har nødvendiggjort en totalgjennomgang av fiskeriforvaltningens data- og fartøy registre, som eksempler på arbeid som er gjort under dette prosjektet.

Det har vært avgjørende viktig for Fiskeridepartementet at disse områdene ses som en helhet, slik at ulike ordninger ikke innføres stykkevis og delt, men som et harmonisert system.

Fiskerinæringen har parallelt selv tatt fatt i noen av disse utfordringene ved at Norges Fiskarlag satte ned Ressursfordelingsutvalget, som har vurdert spørsmålene om ytterligere adgangsbegrensninger i fiske, strukturfond, og spørsmål om kvotefordeling mellom grupper. Forslagene ble behandlet under landsmøtet i Norges Fiskarlag i oktober 2001.

I prosjekt "Fiskeflåten 2005" har departementet og politisk ledelse hele tiden vært i nær dialog med Fiskarlaget. Det er næringen som vet hvor skoen trykker, og ingen er tjent med at det innføres ordninger som ingen vil ha. Dette har vært mitt utgangspunkt når jeg de siste månedene har presentert ulike forslag til tiltak som skal bidra til å oppnå våre felles målsettinger om at fiskeflåten og all den landbaserte aktivitet den fører med seg også i framtiden skal være en bærebjelke i kystsamfunnene.

Jeg skal ikke si så mye om havfiskeflåten i dag, men jeg vil minne om at det allerede på 80-tallet ble innført virkemidler for å redusere kapasiteten i denne flåtegruppen – i første rekke gjennom kondemneringsordninger i fiskeriavtalene. Dette forsterket lønnsomhetseffekten av de adgangsbegrensningene som allerede var innført, særlig ved konsesjonsordninger for trålfiske og ringnotfiske. Dette har siden blitt fulgt opp ved innføring av ulike sammenslåings- og strukturordninger, særlig enhetskvoteordninger. Ordningene har bidratt til bedre kapasitetstilpasning og god lønnsomhet for store deler av denne flåten, de siste årene særlig innenfor pelagisk sektor. Men også her har det hele tiden vært en forutsetning at gevinstene av struktureringen medførte skulle tilfalle vedkomme flåtegruppe.

Hovedutfordringen for oss nå er å kunne tilby kystflåten like gode – frivillige – struktureringsordninger som havfiskeflåten har fått.

Det er rimelig at også kystflåten skal få tilgang på strukturvirkemidler. Hvorfor? Jo, fordi kystflåten må konkurrere med havfiskeflåten både om mannskap og om å være det alternativ som tilbyr samfunnet som helhet den beste avkastningen av fellesressursen. Ut fra et samfunnsperspektiv er det ikke akseptabelt at ressursene høstes på en lite hensiktsmessig måte. Hvis kystflåten skal kunne konkurrere på like vilkår, må kystflåten få rammebetingelser som gir rom for valg av tilpasningsform som passer den enkelte, og som gir størst mulig lønnsomhet for den enkelte. Bare når alle aktører har rammebetingelser som gir den enkelte mulighet til å utnytte sine respektive fortrinn blir konkurransen mellom aktører som i utgangspunktet er svært ulike likevel rettferdig- og avkastningen for samfunnet som helhet størst.

Ser vi på hva de ulike regjeringene har effektuert av strukturpolitikk for kystflåten siste tiåret, ser vi at under Brundlandregjeringen ble kystfisket etter torsk lukket i 1990, to år før Strukturmeldingen ble lagt frem. Samme regjering innførte også den såkalte "trålstigen" i 1995, som innebar en deling av kvoten mellom kyst- og havflåten.

Regjeringen Bondevik I fulgte opp med å innføre kondemneringsordning for kystflåten i 1998.

I Stoltenbergregjeringens periode ble som nevnt prosjektet "Fiskeflåten 2005 opprettet". Samme regjering la frem odelstingsproposisjonen som ga hjemmel til å innføre strukturordninger for kystflåten. Like før regjeringsskiftet ble Ressursfordelingutvalgets innstilling vedtatt på landsmøtet i Norges Fiskarlag.

Jeg har på bakgrunn av de råd som ble gitt fra næringens side gjennom Ressursfordelingsvedtaket bestemt for reguleringen av 2002 at Finnmarksmodellen med en firedeling av kystflåten skal innføres. Dette vil bli videreført.

Sittende regjering har nå lagt frem forslag om oppretting av en ny gruppe I og gruppe II for torsk, sei og hyse. I tillegg er det sendt ut et høringsnotat om innføring av frivillige drifts- og strukturordninger for kystflåten, i tillegg til forslag om etablering av et eget strukturfond for kondemnering av fartøy.

I strukturdebatten så man tidlig behov for å innføre begrensninger på adgangen i flere viktige fiskerier for å sikre driftsgrunnlaget for den helårsdrevne flåten.

Allerede i 1990 fikk vi en fordeling av torskekvoten mellom konvensjonelle og trål. Samme år ble som nevnt torskefisket lukket, og vi fikk en inndeling i en åpen gruppe II og en lukket gruppe I Torsk. I 1990 ble 75% av den norske torskekvoten avsatt til fiske med konvensjonelle redskap.

I 1995 ble gruppeinndelingen utvidet ved at den lukkede gruppen på torsk ble delt inn i to undergrupper for fartøy på henholdsvis over og under 28 meter.

Forlaget som Fiskeridepartementet nå har fremmet, innebærer en ny lukket gruppe I samlet for torsk, sei og hyse, samt en åpen gruppe for de samme fiskeslag.

I tillegg til adgangsbegrensninger, har Fiskeridepartementets prosjekt "Fiskeflåten 2005" også omfattet – med utgangspunkt i forslaget fra Ressursfordelingsutvalget – en vurdering av å opprette et strukturfond der næringen selv skulle bidra med midler for å kjøpe ut kapasitet fra fiskeflåten. I tillegg ble det nedsatt et utvalg som har sett på eierskap i fiskeflåten.

Hovedfokus i prosjektet har vært å vurdere hvilke alternative grep vi kan foreta for å møte den utfordringen vi står overfor. Siden ressursforelingen ligger bom fast, står vi overfor to mulige løsninger her: Enten må den enkelte enhet oppnå bedre pris eller verdi på fangsten, eller så må hver fartøy få økt sitt kvotegrunnlag. Siden ressursfordelingen ligger fast, kan en ikke unngå å se på en reduksjon av kapasitet! Det er dette Fiskeridepartementet sammen med næringer nå arbeider for å få til.

3. Forslag om struktur- og reguleringstiltak i kystflåten

Oppsummerer vi hvordan kystflåten ser ut i dag, kan dette illustreres ved en modell som vist her.

Illustrasjonen til venstre viser gruppeinndelingen slik den er i dag men den åpne gruppen til venstre i grønt og den lukkede torskegruppen (gruppe I) til høyre i blått.

I det følgende vil jeg illustrere:

• forslagene om adgangsbegrensning av sei og hysefisket
• forslag om innføringen av en felles lukket gruppe I for torsk sei og hyse
• forslag om innføring av strukturordning
• forslag om innføring av driftsordning

Modellen vil være en forenkling, men er ment å vise forskjellen mellom dagens inndeling i kystflåten og hvordan det vil bli med Fiskeridepartementets forslag.

Ved å adgangsbegrense sei og hysefisket slik at en beholder en åpen gruppe som fortsatt skal få fiske torsk, sei og hyse fritt, en såkalt åpen gruppe to, sikrer man at en kan videreføre kystflåtens tradisjonelle funksjon som "attåt-næring" og supplement til annen næringsvirksomhet langs kysten. Fiskarbonden kan fortsatt ha mulighet til å fiske disse viktige fiskeslagene som finnes langs det meste av kysten. Denne gruppen kan forvente å få tilført den samme andelen som den har fått de siste årene.

Den lukkede gruppen som med dette forslaget er utvidet fra å bare gjelde torsk til også å gjelde sei og hyse, samler de mest aktive fartøyene i en felles gruppe. Dette sikrer at de som har drevet aktivt fiske etter torsk sei og hyse fortsatt sikres muligheten til å kunne gjøre det også i fremtiden.

Med drifts- og strukturordninger menes frivillige ordninger som åpner opp for utvidelse av kvotegrunnlaget for det enkelte fartøy for at man derved skal kunne legge opp til en drift som sikrer en mer lønnsom virksomhet over en større del av året, enn hva dagens regelverk tillater.

Driftsordninger nyttes som betegnelse for ordninger for tidsavgrenset utveksling av kvoter mellom fartøy, uten at noe fartøy tas permanent ut av fiske. Strukturordning nyttes som betegnelse for en ordning hvor det blir stilt vilkår om at et fartøy må tas permanent ut av alt fiske for at kvoter skal kunne overføres til annet fartøy.

Et viktig spørsmål ved innføring av drifts- og strukturordninger for flåten under 28 meter er hvilke fiskerier slike ordninger skal gjelde for.

Det er stor variasjon i hvilke deltakeradganger ulike fartøy har. Dette gjør det lite hensiktsmessig å begrense drifts- og strukturordningene til enkelte fiskerier, idet effekten av ordningene vil bli redusert dersom ikke alle adgangsbegrensede fiskerier kan nyttes i struktursammenheng.

Drifts- og strukturordningene vil gjelde for alle adgangsbegrensede fiskeriene for kystflåten. Nye adgangsbegrensede fiskerier blir automatisk inkludert.

Det er et fiskeripolitisk mål å unngå fri omsettelighet av kvoter. Omsetning av fartøy med kvoter med ulike begrensninger har vi imidlertid hatt lenge i Norge. Under de foreslåtte driftsordningene vil omsetning fremdeles skje under kontroll av myndighetene. Dette kan tilsynelatende virke som et tungvint og byråkratisk system, men anses som nødvendig for å sikre en politisk styring med begrensninger og bindinger på geografi, flåtestørrelse og tidsvarighet.

Fartøy som ønsker å benytte seg av driftsordninger må dermed få en godkjenning av myndighetene i hvert enkelt tilfelle. Godkjenningen gjelder for ett år av gangen. Kvotene av samme fiskeslag kan maksimalt innenfor en periode på fem år, ikke utveksles i mer enn tre år. Vedrørende strukturordning er det opp til høringsinstansene å komme med innspill på tidsavgrenset kvotefordel – enten 13 eller 18 år – eller eventuelt en permanent forhøyet kvotetildeling.

Dagens fylkesbindinger, med eksisterende unntak, videreføres i drifts- og strukturordningene.

Alle fartøy under 28 meter får tilgang til driftsordninger. Fartøy mellom 21 og 28 meter får tilgang til strukturordning. Høringsinstansene har blitt bedt om å vurdere innføring av strukturordning også for fartøy mellom 15 og 21 meter.

Strukturordninger tillates innenfor lengdegruppen fartøyet tilhører i henhold til Finnmarksmodellen. Driftsordninger kan benyttes innenfor lengdegruppen fartøyet tilhører, og mellom lengdegrupper innenfor en kommune. Det samme gjelder strukturordninger dersom resultatet blir at disse trekkes ned til 15 meter.

Dersom erfaringene viser at bruken av driftsordninger gir en uønsket og uhensiktsmessig høy konsentrasjon av kvoter, kan det gis nærmere bestemmelser mht. dette på et senere tidspunkt. Det settes et kvote tak på tre ganger opprinnelig kvote på strukturordningene.

I tilknytning til spørsmålet om å innføre strukturordninger i kystflåten må dette selvsagt ses i sammenheng med om det - som antatt - vil bidra til å styrke lønnsomheten i kystflåten og derigjennom sikre både helårsdrift og helårsinntekt til fiskerne og helårsleveranser til industrien.

Det er et uansett et mål at kystflåten skal få rammebetingelser som gir rom for valg av tilpasningsform som passer den enkelte, som legger til rette for bedre kapasitetsutnyttelse, og som derigjennom gir størst mulig lønnsomhet for den enkelte og for næringen og samfunnet samlet.

Jeg har med meg et eget faktaark som i korthet forteller hva som ligger i Fiskeridepartementets forslag. Dette håper vi interesserte tar med seg.

I det følgende vil jeg illustrere hvilke grupper som vi foreslår skal få tilgang på disse ordningen, og vil gi eksempler på hvilke muligheter og begrensninger dette gir for kystfiskefartøy med ulike størrelse.

Driftsordningene mener vi alle fartøy som fisker innenfor adgangsbegrensede fiskerier skal få tilgang til som markert med kryss på illustrasjonen.

Strukturordninger mener vi bør forbeholdes de største gruppene, og har bedt høringsinstansene særlig vurdere om de skal gjelde også for gruppen mellom 15-21 meter.

De fartøy som ikke får tilgang til strukturordninger mener vi bør få tilbud om å kunne benytte seg av muligheten til å selge fartøy med kvote til et strukturfond.

For å kunne gi et godt tilbud til alle grupper, har Fiskeridepartementet nemlig også sendt ut høringsnotat om forslag til forskrift for et strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten. Det er tidligere utarbeidet en egen Odelstingsproposisjon om selve prinsippene for et slikt fond, basert på en bred høringsrunde i vår. Proposisjonen skal behandles i Stortinget i høst. Fondet skal bidra til at flåten tilpasses i forhold til ressursgrunnlaget, og dermed skape grunnlag for lønnsomme enheter også i den minste flåten. Fondets virkemiddel vil være å kjøpe ut fiskefartøy for kondemnering, og dermed redusere antall deltakerberettigede i utvalgte adgangsregulerte fartøygrupper. Formålet med Strukturfondet er således ikke at en gruppe skal bygges ned i større grad enn andre, men at fondet skal være et frivillig tilbud til de grupper som ikke omfattes av andre strukturordninger.

Avgiftssatsen kunne fastsettes i forbindelse med årets budsjettprosess - gitt Stortingets godkjennelse av foreslått odelstingsproposisjon i høstsesjonen. Det tas sikte på at Strukturfondet etableres fra og med 1. januar 2003

For å illustrere hvordan de nye mulighetene for kystfartøy er foreslått i praksis, har jeg laget en del praktiske eksempler på hvordan disse forslagene - som vil skape nye muligheter for kystflåten til å påvirke sin egen situasjon - vil bli for enkelte fiskefartøy.

Ser en på et fartøy på 12 meter som fisker i den åpne gruppe II, så vil disse fartøyene ikke kunne benytte seg av noen av disse ordningen. Kravet for å kunne benytte seg av disse ordningene er at en deltar i et adgangsbegrenset fiskeri. Hverdagen vil således ikke bli endret for disse kystfartøyene. De fartøy som har fisket torsk sei og hyse og kanskje også sild, kan fortsette å gjøre det også etter at ny adgangsbegrenset gruppe I for T/S/H er opprettet.

Et fartøy på 9 meter som tilhører den lukkede gruppe I under 10 meter, vil ha mulighet til å benytte seg av driftsordningene. Fartøyet kan da samarbeide med et annet fartøy innenfor samme gruppe, og enten ta begge kvotene på ett av fartøyene eller dele kvotene slik at hvert av fartøyene kan spesialisere seg på ett av fiskeriene.

Hensynet til at slike ordninger ikke skal åpne for omsetning av kvoter eller at en slik ordning skal få uheldige distriktsmessige konsekvenser, gjør at det i forslaget ligger klare begrensninger på bruken av driftsordninger. En kan ikke utveksle kvoter mellom de ulike lengdegruppene, med unntak av at det er foreslått mulighet for dette innenfor en kommune. Dette vil åpne opp for et kvotesamarbeid mellom fartøy av ulik størrelse som kanskje har en eier. Eller mellom fartøy av ulik størrelse innen en liten kystkommune der det vil være hensiktsmessig å tillate et kvotesamarbeid får å opprettholde nødvendig drift. Det er med andre ord ikke mulig ut fra dette forslaget å gi store fartøy mulighet til å kjøpe opp kvoter fra mindre fartøy.

Vi ønsker også å holde på gjeldende fylkesbindinger, slik at slikt kvotesamarbeid bare kan skje innenfor fylket. En må søke å få forhåndsgodkjent kvotesamarbeidet, og godkjenningen vil ikke vare mer enn ett år. En kan ikke utveksle deler av sin egen kvote, går en inn i en slik ordning må hele kvoten av et fiskeslag utveksles. Flere fartøy kan imidlertid veksle til seg en kvote, slik at en kan hele eller deler av en annet fartøys kvote. Et fartøy kan benytte seg av driftsordninger i maks 3 år av 5.

Som eksemplet viser er vi med dette forslaget villig til å åpne opp for en mer fleksibel hverdag for kystfiskerne, uten at dette forslaget kommer i nærheten av et system med fri omsetning av kvoter slik en har det for eksempel på Island.

Et slikt fartøy kan også benytte seg av mulighetene som ligger i å selge fartøyet med kvote til et Strukturfondet. Fiskebåten vil da tas permanent ut av alt fiske for all fremtid, og kvoten tilfalle de resterende fartøyene innenfor den gruppen fartøyet tilhører. Over tid vil således dette bidra til at kvotegrunnlaget øker for de resterende fartøy i gruppen. Eller med andre ord, gruppens kapasitet tilpasses.

Et fartøy på 24 meter vil og få tilgang til driftsordninger på samme måte og under de samme betingelser som 9 metringen.

24 metringen vil også få tilgang til en strukturordning. Dette innebærer at et fartøy gis mulighet til å kjøpe et annet fartøy med kvote, ta det ene permanent ut av fiske og få tilgang til å fiske det kjøpe fartøyets kvote i tillegg til sin egen.

Vi har i høringsnotatet introdusert to forslag til hvordan en slik strukturordning kan fungere, og bedt høringsinstansene særlig vurdere disse forslagene. Det ene forslaget går ut på at fartøy som benytter seg av strukturordningen kan beholde tilleggskvoten i 13 dersom en ikke kondemnerer uttatte fartøy, eller 18 år dersom uttatte fartøy kondemneres. Etter denne tid fordeles kvotefordelen til hele reguleringsgruppen. Dette er den tradisjonelle enhetskvoteordningen som en kjenner fra havfiskeflåten.

Alternativt kan en se for seg en ordning der de som benytter seg av strukturordningen får en avkortning som tilfaller den samlede reguleringsgruppen umiddelbart. Den avkortede kvoten beholdes permanent av det gjenværende fartøyet. Dersom en ønsker å stimulere til at eldre uhensiktsmessige fartøy permanent tas ut av fiske, bør avkortingen være mindre dersom fartøyet kondemneres. Fiskeridepartementet har vurdert en avkortning på 30% dersom uttatte fartøy ikke kondemneres, og 10% dersom fartøyet destrueres som rimelig.

Begge disse ordningene innebærer at den reguleringsgruppen som fartøyet tas ut av får en gevinst ved at noen benytter deg av en slik strukturordning, enten om 13 eller 18 år, eller umiddelbart.

Høringsnotatene jeg har omtalt her er som nevnt nylig sendt ut, så formelt oversendte høringsinnspill foreligger ikke. Likevel har vi allerede registrert en del sterke meninger om forslaget. Høringsutkastet er etterlengtet i store deler av næringen, og det vil åpne for en mer fleksibel tilpasning for det enkelte fartøy. Til tross for at forslaget åpner opp for utveksling av kvoter, er det ingen som ønsker et system som det islandske kjøps- og salgssystemet, som har ført til innskrenket næringsaktivitet for utsatte kystsamfunn. Hvorfor skulle jeg ønske å innføre et slikt system, med de konsekvenser det kan innebære? Forslaget om å åpne for muligheten til å utveksle kvoter i en tidsavgrenset periode på ett år er et frivillig tilbud som er i tråd med ønske fra deler av norsk fiskerinæring (Norges Fiskarlag m.v.) og i strid med holdningen fra andre deler av norsk fiskerinæring (Norges Kystfiskarlag m.fl). Vi er lydhøre - og vi ser i tillegg til at vi først vil fastsette - eller forkaste - et regelverk etter at høringsrunden er gjennomført og innspillene vurdert bruke god tid på å vurdere om summen av de søknader vi i løpet av 2003 eventuelt vil få inn på bakgrunn av et regelsett gir som effekt det som er formålet - nemlig mer rasjonelle og lønnsomme driftstilpasninger også for de minste fartøyene, samtidig som vi ikke får uønskede struktur- og geografiske utslag. Jeg vil understreke at ordningene ikke blir satt i livet hvis det gir uønskede, utilsiktede konsekvenser, men her må vi altså først fastsette et regelverk, og så sett hvordan næringen søker å utnytte mulighetene før en endelig konklusjon om iverksetting tas.

4. Avslutning

Her på Husøya synes jeg at man på en god måte har tatt inn over seg det faktum at det å skape eksportinntekter - og det å ha bosetting langs kysten - er det som kjennetegner den norske fiskerinæringa, og det skal kjennetegne næringa også inn i fremtida. I ei bok av Bente Foldevik "Havet, menneskene og mulighetene" siteres ei spenstig dame fra Husøya: "Ledelsen og vi har et felles mål: Husøya skal bestå".

Med forslagene om strukturordninger for kystflåten som er på høring – eller har vært på høring – gis det uttrykk for et enda breiere mål, nemlig at " Kyst-Norge skal bestå".

Forslagene får som nevnte både støtte og kritikk i næringen. Dette er bra. Det er viktig å få klare tilbakemeldinger. Jeg har også gang på gang invitert til samarbeid, dialog og løsningsorientert debatt rundt flåtestruktur, og vil benytte anledningen til å gjøre det igjen her i dag. Jeg har også invitert Kystfiskarlaget å komme med gode forslag, og ser frem til å motta konstruktive forslag også fra dette hold.

Fiskeridepartementet legger ingen prestisje i sine forslag. Departementets arbeid er ment å være forslag til bedre rammebetingelser for kystflåten som vi inviterer hele næringen til å være med på å diskutere. Sammen skal vi forme fremtidens kystflåte.

Med disse ord vil jeg takk for meg og ønske arrangørene til lykke med arrangementet!