Fiskeriminister Svein Ludvigsen

"Hva gjør vi når fellen ikke strekker til" - om ressursgrunnlag, ressursfordeling og kystfiske

Innledning Troms Fiskarfylkings Årsmøte 2002, 13. juni 2002

Ordstyrer, årsmøtedelegater, mine damer og herrer;

La meg først få lov å takke Troms Fiskarfylking for invitasjonen til årsmøtet, og denne anledningen til å innlede til debatt om ressursgrunnlag, bestandsutvikling, reguleringer av fisket og strukturen i fiskeflåten.

I Fiskeridepartementet har vi visjonen "Verdier fra Havet – Norges Fremtid". Slikt blir ikke til av seg selv, vi må utforme politikk for fremtidens utfordringer.

Gårsdagens løsninger blir ikke bedre med besvergelser og forbannelser over fiskeriministeren.

Jeg inviterer derfor til samarbeid, dialog og løsningsorientert debatt. Som fiskeriminister vil jeg legge stor vekt på vurderinger og anbefalinger fra Norges Fiskarlag så lenge dere er en representativ organisasjon for fiskerne. Men dere er ikke alene, og for meg er fiskerinæring også industri og eksport.

Jeg vil benytte denne anledningen til å ta utgangspunkt i den meget informative gjennomgangen av bestandssituasjonen for våre viktigste fiskeslag som forskningsdirektør Aasmund Bjordal nettopp har gitt oss.

Jeg vil holde ressursgrunnlaget opp mot den næringsutvikling vi har hatt og den utvikling av kyst og fiskerinæring vi kan se for oss dette bestandsgrunnlaget kan gi.

Jeg vil nok en gang gå gjennom hva som faktisk er foreslått m.h.t. deltagerbegrensing og m.h.t. strukturtiltak for kystflåten.

Jeg vil søke avlivet noen av mytene som utbres på kysten; at kysten avfolkes, at kvoter skal kunne selges, at allmeningen lukkes og at Nord-Norge taper. Og jeg vil komme inn på spørsmålet om lokal forvaltning i denne sammenhengen.

Og jeg vil legge opp til at vi etter innledningen min har en fremadskuende debatt om hva slags fiskerinæring, hva slags rammevilkår og hva slags fremtid yrkesfiskerne i Troms og resten av landet vil ha.

Mitt mål er å øke lønnsomheten i hele næringen, i kjeden "fra fjord til bord", sikre rekrutteringen og derigjennom bidra til en variert flåtestruktur og fortsatt bosetting i bygdene langs fjordene og på øyene langs kysten. Den største trusselen mot fiskeværene og kystbefolkningen er å lukke øynene for en utvikling uten styring. Jeg vil noe med fiskerinæringen, og da mener jeg noen grep må tas.

Som Aasmund Bjordal har illustrert; ressursgrunnlaget er begrenset og det svinger over tid Det vil det alltid være, det vil det alltid gjøre, men husholder vi oss godt vil vi kunne øke uttaket på enkelte bestander og gjennom å bygge opp mer robuste gytebestander redusere svingningene i de årlige kvotene.

Vi må altså legge til grunn at ressursgrunnlaget er begrenset, det vil alltid være begrenset; m.a.o. norsk fiskeri vil i all fremtid være underlagt et regime med kvoter.

Spørsmålet er da; Hvor mange fiskere, fartøy, fiskeindustriarbeidere og foredlingsanlegg kan ha sitt utkomme basert på dette begrensede ressursgrunnlaget ?

Det er klart at når ressursgrunnlaget er begrenset så er det også begrenset hvor mange som kan ha sitt levebrød og hvor mange fartøy og landbedrifter som kan ha sitt utkomme fra fiske og produksjon basert på fiskeriene.

Nå blir det jo utlagt som om det er deltagerbegrensinger – også kalt lukking – reguleringer og øvrige mislykkede myndighetsgrep som er årsaken til at antall fiskere, antall fiskebåter o.s.v. går ned.

Det er selvsagt i beste fall en misforståelse. La oss se litt på den historiske utviklingen.

FIGUR 1

UTVIKLINGEN I ANTALLET HELTIDSFISKERE OG FARTØY 1950 - 2000

Vi bør spørre oss selv. Hvorfor gikk antall fiskere ned i en periode hvor det var fritt fiske, ingen kvoter, ingen regulering av deltagelsen bortsett fra i trålfisket ?

Vi ser faktisk at det totale antall fiskere gikk kraftig ned fra 1950 til 1970, og har deretter hatt en jevn nedgang. Kurven for heltidsfiskere er litt vanskeligere å kommentere da der har vært noen omlegginger av kriteriene og oppryddinger i listene, derfor har denne kurven noen brekk.

At antallet merkeregistrerte fartøy omtrent er det samme som antall fiskere viser jo at det fortsatt er stort behov for å rydde opp i registeret og få fjernet alle båter som ikke hører hjemme i en oversikt over næringsfiskernes fartøy.

Jeg så det utlagt, i forbindelse med at fartøy som ikke har levert fisk de siste tre årene vil bli slettet, som at vi nå fratok tusenvis av fiskere retten til å fiske. Det er jo nokså uopplyst vrøvl.

Hvis du er fisker, og oppfyller kravene til på eie en fiskebåt, så er det bare å gå å få ført den båten du skal fiske med inn i merkeregisteret. Er den under 15 meter trenger du ikke engang søke ervervstillatelse. Ingen fiskere mister noen andre muligheter ved denne oppryddingen enn muligheten til å føre fangst på merker som ikke har vært på vann på årevis.

Det som kjennetegner norsk samfunnsutvikling – og den industrialiserte delen av verden for øvrig – i den siste 50-års-perioden er at den teknologiske utviklingen har ført til at stadig færre hender behøves for å opprettholde produksjonen i industri og i primærnæringer.

Dette er en konsekvens av en rivende teknologisk utvikling. Denne teknologiske utviklingen har vi også hatt i fiskebåten og i fiskeindustrien. Takk og lov. Vil vi tilbake til juksabåten med 3 mann med armverk, eller vil vi ha dagens effektive båt med 3 juksamaskiner og 1 mann uten armverk. Svaret gir seg selv.

Denne teknologiske utviklingen har ført til at Norge i dag antagelig har verdens mest moderne fiskeflåte.

Den har ført til at vi også – i motsetning til mange land det er naturlig å sammenligne med – har en stor flåte av små meget moderne kystfartøy som både er sikre, bekvemmelige og er utstyrt med fiskeletingsutstyr, og har en fangstteknologi og forhold om bord til å ilandbringe kvalitetsfisk, som overstiger hva store havgående fartøy hadde for få år tilbake.

Denne teknologiske utviklingen, hvor fiskere og utstyrsprodusenter har gått hånd i hånd har bidratt til at vi i dag har en utstyrsindustri som på mange områder er verdensledende, og som eksporterer norsk teknologi over hele verden.

Vi er stolte av at verdens ledende fiskerimesse – Nor-Fishing – er norsk. Nor-Fishing sin ledende rolle i dag er nettopp som en konsekvens av denne teknologiske utviklingen.

Denne utviklingen vil fortsette. Og denne regjeringen vil definitivt ikke søke å legge hindringer i veien for at norsk fiskerinæring stadig tar i bruk ny, bedre teknologi. Tvert i mot, en viktig forutsetning for en fremtidsrettet fiskerinæring er at den løpende tar i bruk ny teknologi.

Ressursgrunnlaget er begrenset og vi kan derfor ikke, i motsetning til annen industri som møter økt effektivitet med økt produksjon så lenge markedene er der, kompensere den økte produksjonsevnen, la meg si fangstevnen, hver enkelt fisker, hver enkelt båt får gjennom den teknologiske utviklingen, med å produsere mer. Og fartøyene fangstevne øker selv om fartøyene ikke blir større, lengre, bredere.

Og dette har altså som en uunngåelig konsekvens at antall fiskere og antall fiskebåter o.s.v. går ned. Vi kan selvsagt diskutere om det er beklagelig? Jeg tror ingen fiskere i dag ville akseptert de lugarforhold og det blodslitet fisket var for 40 år siden.

Rekruttering til fiskerinæringen er et nøkkelspørsmål. Skal fiskerinæringa kunne møte fremtiden må den være attraktiv for fremtidens arbeidstakere og næringslivsaktører. Næringa må derfor både kunne tilby ungdommen en "moderne" næring som er kunnskapsbasert. Der er fiskerinæringa godt på vei.

Men næringa må også kunne tilby ungdommen gode arbeids- og levevilkår. Bekvemmeligheter, arbeidsmiljø og på fiskebåten avløserordninger som kan konkurrere med andre sektorer vil være et absolutt must for å trekke fremtidens yrkesutøvere til det vi vil også skal være fremtidens næring.

Spørsmålet blir derfor; skal vi fordele fisken på færre fartøy eller skal vi gi hvert fartøy mindre kvoter? Og det leder i sin tur til spørsmålet; hva slags fiskeflåte skal vi ha?

Jeg vil fortsatt ha en variert fiskeflåte. Vi skal fortsatt ha de minste som fisker kystnært når fisken er tilgjengelig lokalt, og vi skal fortsatt ha en havgående flåte som kan utnytte ressursene i åpne havområder og de rettigheter Norge har i andre soner og internasjonalt farvann.

Det sier seg selv at staten ikke med et pennesstrøk kan foreta dramatiske endringer i rammevilkårene for næringsutøvere. Det betyr f.eks at oppropene om f.eks å fjerne ressursgrunnlaget for fabrikktrålerne eller andre fundamentale brudd med den fordelings- og forvaltningspolitikk som har vært fulgt de siste ti-årene ikke er gjennomførbar politikk.

Det er ikke slik staten utøver makt. Forutsigbarhet for investeringer, for arbeidstakere og arbeidsgivere, er en sentral forutsetning for en positiv velferdsutvikling i et hvert samfunn, i en hver næring. Også i norsk fiskerinæring.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Nå må vi legge fordelingsdebatten bak oss, næringa samlet og den enkelte utøver må nå forholde seg til at rammene for ressursfordelingen vil ligge fast; og konsentrere seg om å utvikle sitt eget levebrød på en konstruktiv måte. Det er ikke konstruktivt å søke løst egen gruppes eventuelle strukturelle problemer gjennom å skape problemer for andre fartøy i andre grupper.

Og det leder meg til å nok en gang måtte kommentere hva departementet faktisk har foreslått m.h.t innføring av nye deltagerbegrensinger og strukturtiltak for kystflåten.

Etter at det hadde vært innført deltagerbegrensinger i havfiskeflåten i lang tid, Trålloven kom i 1951, ble det i 1990 innført deltagerbegrensing for kystflåtens fiske etter torsk, dog på en slik måte at fisket fortsatt var åpent, men i den åpne gruppen på et lavere kvotegrunnlag.

Årsaken til denne deltagerreguleringen tør være kjent for alle; med den bestandssituasjonen som rådet rundt 1990 ble det åpenbart at det var nødvendig å prioritere helårsdrevne torskeavhengige fartøy.

Utviklingen siden – som jeg har vært inne på før – i kystfartøyenes fangstevne, og ikke minst fangstaktivtet – har det siste ti-året gitt som konsekvens at for å kunne forvalte ressursene på en både ansvarlig og rasjonell måte, så har stadig flere av kystflåtens fiskerier måtte adgangsbegrenses.

En annen utvikling det siste ti-året, som er vel og merke seg, er at mens det til langt ut på 90-tallet fra næringshold var stor motstand mot at kystfisket skulle deltagerreguleres, vedtok siste landsmøte i Norges Fiskarlag en anbefaling om å deltagerbegrense så godt som alle gjenværende åpne fiskerier.

Dette avspeiler en dramatisk holdningsendring, en endring som jeg utlegger som en klar konsekvens av at fiskerne ser nødvendigheten av å prioritere i fordelingen av en begrenset ressurs mellom helårsfiskere og deltidsfiskere.

Sett i lys av dette blir vårens debatt – som i grove trekk har hatt som hovedankepunkt mot Fiskeridepartementets høringsnotat at vi nettopp foreslår å prioritere helårsdrevne båter og yrkesfiskere – noe spesiell. For slik kystens talsmenn har lagt det frem så er det å prioritere yrkesfiskeren det samme som å legge kysten øde.

Regjeringen vil fortsatt i sin politikk for ressursfordeling, adgangsregulering og fangstregulering legge til grunn at fiskeressursen er et begrenset gode, at deltagelsen derfor må begrenses og at vi for å sikre livsvilkår og arbeidsplasser på kysten må prioritere de helårsdrevne fartøyene. Av alle størrelser.

Derfor er det jeg har sendt ut et høringsnotat om å adgangsbegrense fisket etter sei og hyse gjennom å opprette en felles Gruppe I som omfatter alle de tre viktigste fiskeslagene i torskefiskeriene nord for 62° N – torsk, hyse og sei.

Og vi ser at dette vil gi grunnlag for å utvide samlekvoteordningen til å omfatte Gruppe II.

Og vi ser at dette både kan gi grunnlag for å innføre garanterte fartøykvoter for de største kystfartøyene, eventuelt også i en kombinasjon med en samlekvoteordning. Vi ser klart for oss at dette – uansett hva som blir de endelige detaljene i reguleringene – i stadig økende grad vil forenkle fiskernes hverdag.

Det er kun det som er foreslått, og som jeg har sagt klart fra om; departementet har ikke lagt noen prestisje i hvilke kriterier som til slutt velges for etableringen av den nye gruppa, det vil først bli bestemt når alle høringsuttalelsene er mottatt.

Jeg har registrert to ulike tilnærminger til dette høringsnotatet.

En offentlig debatt, hvor ordførere, regional- og lokalpolitikere, men dessverre ikke næringsorganisasjonene, har vært de mest aktive, hvor forslaget er blitt utlagt som alt fra å legge kysten øde til å innføre omsettelige kvoter o.s.v. Enkelte debattanter har faktisk innrømmet at de har uttalt seg uten å ha lest høringsnotatet, Jeg sier det igjen – det hjelper på kunnskapsnivået og det bedrer debatten å sette seg inn i sakene først.

Og en meget seriøs og grundig behandling i Norges Fiskarlag og fylkeslagene der man tar tak i det som høringsnotatet foreslår, og har utredet alternative modeller for å definere den nye gruppe I. Dette er prisverdig og jeg kan forsikre at alle konstruktive innspill vil bli tatt vel i mot.

Jeg vil også berømme de lokalpolitiske fora som har tatt tak i substansen i høringsnotatet, og gitt konstruktive innspill, som Lofotrådet, Skjervøy kommune og andre med dem.

Før jeg går videre vil gjerne på nytt peke på de misoppfatningene som råder, og klart si at

• Jeg har IKKE foreslått å ta fisk fra små båter og gi til store fartøy.
• Jeg har IKKE foreslått å begrense mulighetene til å drive kombinasjonsnæringsfiske.
• Jeg har IKKE foreslått å redusere pensjonistenes muligheter til å fiske.

• Jeg har IKKE foreslått å endre deltagerloven.
• Jeg har IKKE foreslått å innføre omsettelige kvoter

Men jeg ønsker å prioritere den helårsdrevne fiskeflåten. Jeg mener det er den sikreste måten å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret på.

Dette er en nødvendig, dog beklagelig, konsekvens at vi har en total fiskeflåte – både i kyst og hav – som kan fiske mer enn hva ressursgrunnlaget kan bære. Og å gå tilbake til en eller annen variant av fritt fiske er jo helt uaktuelt.

Kvotene er kommet for å bli, både av hensyn til ressursene og som en del av våre internasjonale forpliktelser.

Så når man snakker om fritt fiske i dag, snakker man egentlig om fri deltagelse. Det er også helt uaktuelt – konsekvensene ville jo bli svelt-i-hjel for alle som vil ha fisket som eneyrke, men et eldorado for "inn-og-ut" aktører som kan kombinere fiske med annen aktivitet.

Stabiliteten som den helårsdrevne fiskeflåten, både kyst- og havfiskefartøy, gir langst kysten ville forsvinne totalt. Dette er et totalt uaktuelt alternativ. Den debatten bør vi legge bak oss først som sist.

Havfiskeflåten har gjennom ulike tiltak hatt tilgang til virkemidler som har bidratt til strukturering av flåten i retning av færre, og større, fartøy. Først gjennom at store midler over støtteavtalene gikk til kondemnering, og nå gjennom at det er etablert et regelverk som tillater at flere kvoter fiskes på ett fartøy, det såkalte enhetskvotesystemet.

Vi skulle gjerne sett at flere hadde benyttet seg av ordningene ettersom det fortsatt er klart at havfiskeflåten kan reduseres uten at det medfører problemer m.h.t. å få fisket tildelte kvoter i norsk sone og få utnyttet muligheter og rettigheter i andre farvann. Jeg ser derfor, blant annet i en kombinasjon med rederikvoter, på hva som må til for å få den ønskede effekt av ordningene.

Fiskeridepartementet har etter stortingsvedtak i fjor nå hjemmel til å innføre struktur-ordninger også i kystflåten. Det innebærer at det også for kystflåten vil bli mulighet til å styrke driftsgrunnlaget for enkeltfartøy gjennom å samle flere kvoter på færre fartøy.

Her ser vi for oss at det både vil bli mulig å strukturere seg etter systemer som vil ligne på enhetskvoteordningene, men noe speilbilde vil det ikke bli. Det har vært sagt klart fra om hele tiden.

Og det vil bli åpnet for ordninger der fartøy kan utveksle kvotegrunnlag på en slik måte at en enten kan spesialisere seg etter reetablere tradisjonelle driftsmønstre. For det er jo en kjensgjerning at overgangen fra fritt fiske og fri adgang til kvoter og deltagerbegrensing har ført til mange urasjonelle driftstilpasninger i jakten på fremtidige rettigheter.

Men det må stå klinkende klart; omsettelige kvoter á la den islandske modellen er uaktuelt.

Vi håper at de ordningene som vi nå vil innføre vil bøte på dette. Samlekvoteordningen er et godt eksempel på hvordan vi aktivt vil gjøre det enklere for den enkelte fisker å drifte i tråd med sine egne forutsetninger.

Vi jobber med et høringsnotat som vil legge frem forslag på dette feltet. Det kommer i løpet av sommeren og vi ber om innspill, ideer og synspunkter. Vi vil her som for øvrig ta vel i mot alle gode forslag til løsninger – vi må fokusere på målet; å legge til rette for rasjonell drift, lønnsomme fiskebåter og gode arbeidsplasser.

Det er en nødvendig forutsetning for at fiskerinæringen fortsatt skal kunne stå som en bærebjelke i mange kystsamfunn. Tidsplanen vil være høring i høst og fastsettelse av reglene tidlig i 2003. Næringsutøverne vil nødvendigvis trenge en periode for å finne partnere i ulike driftsopplegg, uansett vil slike avtaler måtte løpe fra sesongstart, slik at ordningene for den enkelte i praksis vil tre i kraft fra når 2004-sesongen tar til.

Dette bringer meg over til debatten som har sprunget ut av debatten om ressursforvaltningen, debatten om forvaltningen av norsk-arktisk torsk i særdeleshet, debatten knyttet til leveringsvilkår for trålerne, og debatten som heftig, men ikke særlig begeistret, har pågått knyttet til deltagerregulering og strukturordninger i kystflåten.

Kravet om lokal forvaltning.

Dette er ikke ei problemstilling som er reist fra fiskerhold. Tvert i mot synes det for meg som om det er nokså bred enighet i denne delen av næringa at fiskeressursene skal forvaltes som en felles nasjonal ressurs.

Det er vel særlig lokalpolitisk hold i Finnmark, men også delvis i Troms, som har ført an i denne debatten - under mottoet "Nærhet gir rett". Spørsmålet vi må stille oss er hva er det som er årsaken til at man har fått en slik debatt. Et svar som eksempel er kanskje kystordførerkonferansen i Honningsvåg, som ble avviklet utelukkende med lokalpolitikere, universitetsansatte og byråkrater, uten at en eneste næringsorganisasjon var invitert og uten at en eneste yrkesfisker deltok.

Utviklingen i prisdannelsen på førstehånd har ført til at liten del av råstoffet omsettes til minstepris. Det har naturlig nok ført til at den enkelte fisker ser seg om etter beste betaler. Det har i sin tur ført til at den tette samhørighet mellom fiskebåt og fiskebruk som vi kjenner til fra tidligere er blitt løst opp.

Vi kan kanskje si at den tette lokalsamfunnstilknytningen fiskeflåten tidligere sto for, og som bl.a. store offentlige overføringer over støtteavtalen bidro til, er svekket. Da blir det altså fiskebrukene, og da særlig filetanleggene, som står igjen som lokalsamfunnsbærerne.

Og når disse mister råstoff, til konkurrerende bedrifter i nabobygda, eller til et internasjonalt råstoffmarked via såkalte frysehoteller, så kan det synes som et nærliggende svar å kreve lokal forvaltning over en definert andel av ressursgrunnlaget.

Man skal kanskje heller spørre hvorfor vårt anlegg blir taper i råstoffkampen, for vi har jo ikke bare overkapasitet i flåten men også i mottaks- og produksjonsleddet. Og stiller man slike spørsmål, så kanskje det kan inspirere til kreativitet og øke konkurransekraften til "vårt" anlegg.

Jeg ser imidlertid ikke for meg at å innføre lokal leveringsplikt etter en modell hvor merkeregistrerte fartøy fra en kommune skal levere til fiskebruket i den kommunen er en farbar vei.

Dette er for meg en umulig tanke – det vil i realiteten være å gjeninnføre væreiernes makt over fiskerne, og gå tilbake til tilstandene før råfisklov og deltagerlov. Jeg tror heller ikke kystordførerne ønsker en slik utviking. Men det vil være konsekvensen av deres krav om lokal forvaltning og leveringsplikt.

Det blir ikke mer fisk av stedsbundet levering, og med mindre man mener at minstepris også skal være maksimalpris, så er det vanskelig å se at stedsbundet levering vil bidra til annet enn omfordeling av goder og omfordeling av problemer.

Det er vel ingen – som krever lokal forvaltning og sier at nærhet gir rett – som mener at Finnmarksbåter skal utelukkes fra Lofotfiske eller at Senjaværinger ikke skal gå på vårtorskefisket. Ei heller kan man vel mene at Finnmarksbåten ikke skal få levere i Lofoten eller at man må gå hjem fra Vardø til Gryllefjord for å levere.

Jeg klarer ikke å se at man helt har tenkt gjennom konsekvensene av oppropet, for man kan vel ikke mene at et slikt prinsipp bare skal gjelde i en del av landet? Jeg har ikke hørt noen som har krevd kolmulen til Irland under mottoet "nærhet gir rett".

Det jeg prøver å si til årsmøtet, er at vi må søke etter å definere hva som er problemene og søke løsninger som møter problemet – og løsningen er ikke å flytte fisk fra ett fiskebruk til ett annet, like lite som det er løsninger å flytte kvoter fra en fartøygruppe til en annen.

Hvorfor har vi råstoffeksport? Noen vil si det er fordi at det er bygget såkalte "frysehoteller". Det er det selvsagt ikke. Det er ikke frysehotellene som har skapt råstoffeksporten, det er jo stikk motsatt; uten råstoffmarked vil der ikke være grunnlag for frysehoteller.

Men det er altså slik at det dessverre gir større lønnsomhet å eksportere frosset ubearbeidet råstoff enn å drive tradisjonell filetproduksjon i Norge. Dette er neppe fiskeprisenes skyld, for det er jo til høyere priser enn det industrien i Norge kan betale at det er lønnsomt å sende råstoffet til Kina.

Norge kan ikke konkurrere i et produksjonsbilde der arbeidskostnadene blir avgjørende. Og at ferskt råstoff ikke klarer å oppnå så gode priser at det blir attraktivt å lønnsomt å legge driften av fartøyene om i den retning, men tvert imot at flere og flere, store og små, fryser om bord, det gjør altså at vi ikke klarer å utnytte det største fortrinnet vi har – kanskje det eneste – nærheten til ressursen. Men vi ser at der er bedrifter, filetbaserte anlegg, som både kan betale for råstoffet til konkurransedyktige priser, og som tjener penger. Det er altså mulig.

Og det er mulighetene vi må ta tak i – og det må fiskeindustrien gjøre selv – myndigheten kan kunne prøve å legge forholdene til rette, men det er ikke å forby eksport av fisk som ikke er bearbeidet eller å lovpålegge fartøy å levere i hjemfylket. Vi vil se på om reguleringene av fisket kan endres slik at også industrien gis mer stabile rammevilkår, og jeg kan si med en gang at jeg ser for meg at vi må se nøye på om systemet med overreguleringer kan fortsette. Vi vil også vurdere spørsmålet om økt bruk av periodisering, men ser kanskje at det er et system som vil bli overflødiggjort av innføring av garanterte fartøykvoter.

Og regjeringen vil se på det generelle virkemiddelapparatet for småbedrifter, både juridiske og økonomiske samt skattereglene.

Det er blitt brakt en rekke påstander inn i debatten, påstander som er i ferd med å bli professorale myter. Myter er vanskelige å avlive, men jeg vil gjerne få lovtil å kommentere dem.

Som at allmeningen lukkes og kysten avfolkes.

Det fremføres med stor styrke at forslaget om å deltagerregulere sei- og hysefisket at dette vil bidra til begge disse to vederstyggelighetene. For det er det jo.

Men for det første så blir dessverre allemannsretten og allmeningsbegrepet blandet sammen.

En allmenning kan ikke være åpen. En allmenning er et regulert system, som er karakterisert av at noen er berettiget til å bruke allmenningen, selv om de ikke eier arealet, mens andre ikke er det.

Den bruksberettigede har rett til å hogge av skogen eller nytte fjellet til beite, men samtidig plikt til å vedlikeholde skogen og plante nye tre. Dette blir som regel regulert av et allmenningsstyre.

Alle borgere har likevel rett til å ferdes i skogen og plukke bær og sopp, selv om de ikke har rett til å drive skogsdrift.

Vi må skille mellom allmenning og allemannsretten.

Allemannsretten er knyttet til bruk av naturgitte goder, selv om disse godene tilhører noen andre, og har i første rekke blitt omtalt i sammenheng med bruk av naturgitte goder på landjorda.

De rettslige synspunkter fra allemannsretten på land kan derfor ikke uten videre overføres til fiske.

Havet, og fisken i havet, ligger utenfor området for vanlig privat eiendomsrett. Fiskeriene representerer den gamle utnyttelsen av havet, og har lenge vært en kapitalkrevende næring, mens utnyttelse av allemannsretten på land ikke har en slik karakter av kapitalinnsats.

Men alle kan ikke ha samme muligheter til å bruke naturen til næringsaktivitet. Det gjelder til lands og til vanns, men jeg skal ikke tvære mer på det.

Og videre at vår fiskerforvaltning vil avfolke kysten.

Men at kysten skal avfolkes av at vi har foreslått å sikre et større antall kysfartøy enn i det som i dag er i gruppe I torsk, et sikkert driftsgrunnlag gjennom å deltagerregulere også sei og hyse på samme måte og derigjennom etablere en større gruppe I for torsk, hyse og sei; det går over min forstand.

At kysten blir avfolket av at vi prioriterer de helårsdrevne kystbåtene blir for meg en selvmotsigelse. Det er min oppfatning av kystsamfunnene, og riktignok har jeg kontor i Oslo men jeg lukker jo verken øyne eller ører når jeg er hjemme på Sommarøya, at det kystsamfunnene må ha for ikke å bli avfolket, det er driftige folk, det er initiativ, det er arbeidsplasser – helårs arbeidsplasser.

Og for å skape det, ja da må knappe ressurser prioriteres de som skal drive fiske på heltid.

Og det aller siste som er kommet opp; at Regjeringen legger opp til kjøp og salg av kvoter.

Jeg har forundret meg de siste månedene hvordan debatter lever sitt eget liv – uten rotfeste i noe som er foreslått fra fiskerimyndighetenes side. Men jeg har oppfattet at denne kvotesalgdebatten foregriper et høringsnotat som ikke er sendt ut ennå.

Høringsnotatet om struktur- og driftsordninger i kystflåten. Vi er ikke helt ferdig med dette arbeidet, men det tar altså utgangspunkt i at Stortinget etter å har innført adgang til enhetskvoteordninger for de havfiskefartøyene, på basis av innspill fra Norges Fiskarlag, ba daværende regjering – Bondevik I – om å komme tilbake med et opplegg for å innføre tilsvarende ordninger også for mindre fartøy.

Stoltenbergregjeringen la frem dette lovforslaget som Stortinget vedtok i fjor vår; og vi følger nå opp med å utarbeide regelverk for dette. Men dette kommer altså på høring.

Grovt sett ser vi for oss to ulike, frivillige modeller; strukturordninger á la enhetskvoteordningene hvor fartøy tas ut av fiske, og driftsordninger der fartøy kan bytte eller på annen måte ha samdrift som gjør driften mer lønnsom, uten at fartøy tas permanent ut av fiske. For eksempel at den ene båten driver med garn etter torsk, hyse og sei på begge fartøyenes kvote, mens den andre tar seg av notfisket etter sild og sei.

Jeg kan ikke se at slike ordninger på noen måte kan sammenlignes med omsettelige kvoter slik vi kjenner det f.eks fra Island, det vil fortsatt være slik at skal man leve av fisket, så må man eie og drive fiskebåter. Det er helt utelukket å innføre et system i Norge hvor man kan eie en kvoterett som årlig kan selges til den aktive fisker.

Men jeg har registrert at noen mener at om jeg kjøper båten din, som jeg kun kan gjøre hvis jeg ellers oppfyller kravene til å eie en fiskebåt, og så som normalt får myndighetenes godkjennelse til også å overta deltageradgangene du har hatt, ja så er det kjøp og salg av kvoter.

Jeg aksepterer at man kan ha den betraktningen.

Men jeg vil spørre om noen mener at en fisker som har investert i en fiskebåt, fordi han har visse driftsmuligheter, ikke skal kunne slutte i yrket før båten synker under føttene på ham?

For det ville jo bli resultatet hvis ikke kjøper av båten din kan påregne å kunne få drive fiske med den.

Nå må vi slutte å snakke som om virkeligheten var i går. Ta tak i utfordringene, og det gjør man ikke med å late som om, og med å føre en debatt som om fiskeriene fortsatt kan være åpent for alle som har lyst og kan skaffe seg en båt.

Ressursgrunnlaget er begrenset, og norske fiskere kan fiske mange ganger det som er tilgjengelig. Det er kun ved å akseptere virkeligheten at vi kan ha en meningsfylt debatt.

Nå kommer det altså ut et høringsnotat om struktur- og driftsordninger for kystflåten. Det har kun ett formål; nemlig å legge til rette for en bedre hverdag for norske yrkesfiskere. Ta i mot forslagene på en konstruktiv måte, og hjelp oss til å finne de beste løsningene. Jeg legger ingen prestisje i høringsnotater, jeg be rom kommentarer og alternativer. La meg slippe for skjellsord i mangel av saklige argumenter.

Og til slutt; en annen såkalt sannhet; Nord-Norge taper fisk.

Jeg vil gjerne vise noen figurer som belyser dette, og grunnlagstallene kan alle som vil bare henvende seg til departementets folk her, så kan dere få dem. For jeg har registrert at tall er blitt produsert for å bekrefte hypotesen om at Nord-Norge taper fisk, som man har satt opp på forhånd.

I og for seg en både vanlig og anerkjent vitenskapelig metode.

Jeg har tatt for meg utviklingen i fanget kvantum torsk, hyse, sei og sild – vel tradisjonelt og fortsatt de viktigste fiskeslagene i nord-norsk fiske foruten reker. Og jeg har sett på utviklingen i landet kvantum fordelt fylkesvis.

Jeg tar kun for meg den siste tiårsperioden – for i debatten knyttet til forslaget om å adgangsbegrense hyse og sei er det vesentlig å få belyst hvilke konsekvenser adgangsbegrensingen av torsk har hatt.

FIGUR 2

UTVIKLINGEN I FANGST TORSK, HYSE OG SEI FORDELT PÅ FARTØYENES HJEMFYLKE,

Det vi ser at i 10-års perioden – og det har vært en periode med store svingninger i kvotegrunnlaget, som jo med en dypere analyse kan forklare noe av variasjonene mellom fylkene; så ser vi at fra 1990 til 2000 ligger den relative fordelingen av fangsten mellom fordelt etter fylkenes hjemfylke svært stabilt, med kun marginale endringer i løpet av 10års perioden.

FIGUR 3

UTVIKLINGEN I LEVERT TORSK, HYSE OG SEI FORDELT PÅ LANDINGSFYLKE,

Ser vi imidlertid på landingene har svingningene i perioden vært noe større; en sannsynlig konsekvens av økt mobilitet i flåten. Her er det mer tydelige endringer enn m.h.t. fangst etter fartøyenes fylkestilhørighet, som vi så i forrige figur. Når det gjelder landingene er det Finnmark og Troms som har økt sin relative andel av torsk, hyse og sei, på bekostning av Nordland og Møre.

Det er jo imidlertid klart at bak dette kan det ligge forhold som at produksjonsaktiviteten bak hver landet fisk kan ha endret seg ulikt mellom bedrifter i ulike fylker i perioden, med andre ord, at det fra noen fylker selges mer ubearbeidet, fersk eller frosset råstoff enn fra andre.

Men det tallene umiddelbart viser at det ikke har vært noen råstoff-flukt fra Finnmark

i den forstand at ikke fisken landes i fylket. Dette er stikk i strid med den rådende oppfatning som dominerer debatten.

FIGUR 4

UTVIKLINGEN I FANGST NORSK VÅRGYTENDE SILD FORDELT PÅ FARTØYENES HJEMFYLKE

Det vi ser her er store svingninger. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på når vi ser på fordelingen av norsk vårgytende sild at ved stort kvantum øker havfiskeflåtens andel, og at dette slo inn først på midten av 90-tallet da vi for fullt kunne nyttiggjøre oss av oppbyggingen av sildebestanden. Det gir som konsekvens at store ringnotmiljøer som Hordaland og Møre naturlig nok øker sin andel i forhold til mer kystnotbaserte fylker som Nordland. Det som imidlertid er viktig å merke seg er at etter at fangstene er stabilisert og det ikke er foretatt endringer mellom gruppene, d.v.s. de siste 5 årene, så har Hordaland gjennom strukturering økt sin andel på bekostning av Møre, mens fartøyene fra både Finnmark, Troms og Nordland har opprettholdt sin andel.

Oppsummert viser de faktiske tallene at man verken når vi ser på fangst fordelt på fartøyenes hjemfylke eller hvor fangsten er landet kan hevde at der har vært noen negativ utvikling i disfavør av Nord-Norge.

Bak disse hovedtallene skjuler det seg selvsagt en rekke variasjoner mellom arter, fylker, år og fartøygrupper. Det vil føre for langt å presentere dem i dette foredraget, men

departementets folk har laget en omfattende informasjonspakke basert på direktoratets sine databaser. Den kan dere få her, og her er der en rekke andre tabeller og figurer som all faktisk informasjon om utviklingen i fisket og landingene det siste tiåret.

Avslutningsvis vil jeg oppsummere :

• Vi har et begrenset ressursgrunnlag og det er derfor ikke plass til alle som måtte ønske å drive yrkesfiske.
• Vi må legge til rette for lønnsomme og helårlige arbeidsplasser både i fiskeflåten og i fiskeindustrien. Derfor må vi begrense deltagelsen i fisket og derfor må vi prioritere størsteparten av ressursen til den helårsdrevne flåten.
• Jeg er svært bekymret over situasjonen i deler av fiskeindustrien, særlig den tradisjonelle filetindustrien i nord, og jeg ser klare behov for at myndighetene søker å bruke alle sine virkemidler for å tilrettelegge for at de mange nøkkelbedriftene langs kysten som denne industrien representerer ikke ramler sammen.
• Lokal forvaltning, stavnsbunden levering, omfordeling mellom regioner og fartøygrupper – m.a.o. å løse egne problemer på andres bekostning løser ingen problemer – vi må ha et nasjonalt perspektiv.
• Det er et ønske i næringen, og det er under utforming et høringsnotat, som vil legge til rette for at også kystflåten på frivillig basis kan ta i bruk drifts- og strukturordninger som kan legge grunnlaget for konvensjonelle kystfiskebåter med et stabilt og godt driftsgrunnlag.
• Stabilitet i rammebetingelsene er viktige, og derfor lover jeg ingen dramatiske endringer av de siste tiårs fiskeripolitikk. Vi vil verken senke fabrikktrålerne eller redusere pensjonistenes muligheter til å fiske. Vi vil verken oppheve råfiskloven eller nekte utenlandske leveringer, og vi vil verken fjerne deltagerloven eller industriens adgang til å eie trålere.
• Men vi vil endre regelverket innenfor disse lovenes rammer i tråd med utviklingen i samfunnet, og i tråd med den samfunnsutvikling regjeringen ønsker å fremme. Vi vil forenkle regelverket, vi vil tilrettelegge en fiskeriforvaltning som er serviceorientert, og vi vil fortsette arbeidet med gjennom våre fiskeriavtaler sikre langsiktighet og stabile rammer for norsk fiske.

Til det trenger jeg og Fiskeridepartementet hjelp og gode bidrag. Det får vi gjennom møter som dette, og gjennom at dere tar oss på alvor når vi sender ut forslag på høring, og gir oss konstruktive forslag til alt og alternative løsninger der vi har bommet. Gjør vi det sammen kan vi se lyst på fremtiden for norsk fiskerinæring.

Og så vil jeg til slutt takke for oppmerksomheten og fortsatt gode årsmøteforhandlinger.

Vedlegg (bakgrunnsdata og figurer - Excel)