Takk for invitasjonen til å komme hit til Rossfjordstraumen til det første arrangementet i Barents Energimesses historie. Det initiativ som her er tatt for å bidra til tettere bånd mellom aktører i Nord-Norge, Russland og resten av Barentsregionen er viktig, og jeg ønsker det nystiftede selskapet lykke til i sitt framtidige arbeide.

Det er nå nesten ti år siden Barentssamarbeidet kom i stand, som kjent etter et norsk initiativ i 1993. Det er skapt viktige rammer og forbindelser, både på sentralt, på regionalt nivå. Det er etterhvert blitt et omfattende samarbeidssystem, hvis hovedstyrke ligger i det nære regionale samarbeidet som er etablert og folk-til-folk kontaktene på tvers av de tidligere skillelinjene i regionen.

Etter de siste utvidelser (Komi-republikken på russisk side) omfatter Barentsregionen nå et landareal på 1.750.000 km² (omlag 5 ganger Norges areal) med om lag 6 millioner innbyggere, hvorav nesten 4,5 millioner i Russland.

Barentssamarbeidet er viktig for Norge av minst tre grunner: Det står sentralt i vår tosidige Russlands-politikk. Det er et bidrag til integrering av Russland i europeisk samarbeid, og det er viktig for denne landsdelen.

Barentssamarbeidet er i første rekke et regionsamarbeid. Det er svært variert i form og målsettinger, med visjoner om bærekraftig utvikling, og samarbeid innen områder som økonomi, handel, vitenskap og teknologi, reiseliv, miljø, infrastruktur, utdanning, kultur, og prosjekter for å bedre situasjonen for urbefolkningene.

Barentssamarbeidet framstår i stor grad som en ramme for utredning, planlegging, styring og samordning av prosjektsamarbeid som for det meste er bilateralt. Ministermøtene har stor betydning når det gjelder å sette saksfelt på dagsordenen og på den måten få styrt oppmerksomhet og prosjektarbeid i alle medlemsland i ønsket retning.

Norge og de andre nordiske land tillegger Barentssamarbeidet stor betydning, som den av de regionale samarbeidsordninger som er sterkest fokusert mot Nordvest-Russland. De nordiske medlemmene av EU har bidratt aktivt til utformingen av EU-initiativ og finansieringsordninger (eksempelvis INTERREG) for å styrke det regionale samarbeidet i nord. Barentssamarbeidet framstår herunder som en del av samspillet for å virkeliggjøre EUs "Nordlige dimensjon" og det tilhørende handlingsprogrammet.

Norge tok i 2001 initiativ til en styrket koordinering mellom de fire regionale organisasjonene som er engasjert i de samme områdene i Nordvest-Russland: Barentsrådet, Østersjørådet, Arktisk råd og Nordisk Ministerråd. Selv om det ikke er institusjonalisert noen fast kontaktordning, erkjenner man i alle fire organisasjonene behovet for og nytten av bedre samordning og målretting av ressursene.

I Nordisk Ministerråd har vi nettopp diskutert et nytt rammeprogram for Nordens nærområder. Et viktig signal i det nye programmet er at fokus dreies fra Baltikum og mot Nordvest-Russland. Konkret vil dette komme til utrykk ved at prosjektmidlene reduseres i Baltikum og økes tilsvarende i Nordvest-Russland.

Det er imidlertid liten tvil om at de nordiske land og Russland i 1993 og årene etter hadde urealistiske forhåpninger særlig til det økonomiske samarbeidet i Barentsregionen. Årsakene til den svake framgangen på dette felt er i første rekke Russlands vanskelige økonomiske situasjon, manglende forutsigbarhet i den økonomiske politikken, byråkrati, uformelle handelshindre av ymse art, og det forhold at infrastrukturen er bygget for nord-sør-kontakter.

Endringene i russisk økonomi er nå følbare. Fremskritt har skjedd innen områder hvor vi tidligere har pekt på mangler. Den økonomisk lovgivning forbedres. Det samme gjelder forvaltning og rettssystem. Dette vil forhåpentligvis få virkninger også i Barentsregionen.

Et sentralt spørsmål i det økonomiske samarbeidet er å gi næringslivet trygghet. Rammebetingelser som stadig forandres får næringslivet til å forsvinne. På sin side må næringslivet tenke langsiktig og planmessig.

Vi leter etter nye områder for samarbeid. Fiskerisektoren, transport og annen tjenesteyting gir Nord-Norge særlige muligheter. Gjennom støtten til Barentssekretariatet i Kirkenes har regjeringen gitt Nordland, Troms og Finnmark mulighet til en meget aktiv lokal tilrettelegging av samarbeidet. I og med eierskapet i Barentssekretariatet er de nordnorske fylkene den største programaktøren overfor Russland, utenom UD selv.

Norges kontakt- og samarbeidsflate med Russland er omfattende. Internasjonalt samarbeid er ikke et såkalt "nullsum-spill", hvor den enes vinning er den annens tap. Tvert om er det viktig for oss og andre å få vist at Russlands interesser er best tjent med et samarbeid med, og ikke mot naboene, slik det historisk dessverre ofte har vært.

Våre omfattende berøringspunkter gjør at det fins spørsmål Norge og Russland ser ulikt på. Men selv innenfor tidligere vanskelige områder som fiskeriforvaltning og militær sikkerhet fører vi i dag en dialog som bærer bud om noe nytt.

Som fiskeriminister er det nærliggende å ta fiskerisamarbeidet som et konkret eksempel: Vi har de senere år blant annet stått overfor russiske ønsker om fangstvolum spesielt for torsk som vi mener ikke er biologisk forsvarlige. Fiskeriforskningen har også hatt alvorlige problemer. Møtet i fiskerikommisjonen i St.Petersburg i fjor høst gjenopprettet en god del av den tidligere samarbeidsatmosfæren, til beste for forvaltningen av de verdier som vi her snakker om.

Vårt felles mål er at Barentshavets rike fiskeressurser skal forbli en viktig del av livsgrunnlaget også for kommende generasjoner i nord, på begge sider av grensen. Dét krever ikke bare at ressursene i havet forvaltes på en bærekraftig måte. Forholdene på land for fiskerirelatert virksomhet må også legges til rette på fornuftig vis. Det er i norsk interesse å samarbeide om gjenoppbygging av en effektivt og rentabel fiskeindustri på russisk side. Her kan norske investeringer og norsk kompetanse spille en ikke ubetydelig rolle.

Drøftelsene om avgrensningen av kontinentalsokkelen og de økonomiske sonene i Barentshavet fortsetter på ekspertnivå. Her foreligger det ingen bestemte tidsrammer. Spørsmålet er viktig for de to landene, men det vanskeliggjør egentlig ikke håndteringen av andre spørsmål, så som hva angår fiskeriene. Det vi imidlertid kan si, er at uenighet om avgrensningen hindrer et samarbeid om undersøkelse og eventuell utvikling av petroleumsressursene til havs, som det ellers kunne ha ligget til rette for.

Dette er virkelig dét nye, spennende samarbeidsfeltet for nordområdene.

På en energimesse som denne er det viktig for meg å få understreket at samlet sett er energifeltet det potensielt viktigste samarbeidsområdet mellom Norge og Russland. Men det har hittil ikke latt seg realisere i fullt monn. Barentshav-problematikken er ikke den viktigste årsak til dette, men derimot rammevilkårene som tilbys utenlandske investeringer i energiprosjekter i Russland.

Før eller siden kommer det en utvikling her og det er da naturlig at norske selskaper er i første rekke blant Russlands partnere. I mellomtiden satser vi fra norsk side mye på samarbeid om energieffektivisering, bruk av bioenergi osv., et område med store innsparingsmuligheter i Russland.

Utnyttelsen av energiressursene må i alle henseender gjøres på en slik måte at når ressursene er brukt opp, må det fremdeles være mulig for folk å leve av de fornybare, levende marine ressursene utenfor våre kyster.

Miljøvern er av den og andre grunner et sentralt samarbeidsområde mellom oss. Men Russland har ikke et eget miljøvernministerium, noe som kanskje forklarer at miljøvernsamarbeidet etterhvert har stagnert litt. Mulighetene for å gjennomføre miljøtiltak i industri og kommunal sektor i Barentsregionen er forbedret etter at det nordiske miljøutviklingsfondet ble opprettet i 1996. Fondet administreres av Det nordiske miljøfinansieringsselskapets (NEFCO) som benytter fondet alene eller som del av øvrige investeringsprosjekter.

Framtidige større prosjekter vil etterhvert kunne gjennomføres med støtte fra Den nordlige dimensjons Miljøpartnerskapsfond som er opprettet, med støtte blant annet fra de nordiske land og Europakommisjonen. Dette nye fondet vil ventelig også spille en nøkkelrolle i finansieringen av store atomsikkerhetsprosjekter under den forestående multilaterale rammeavtalen med Russland.

Men vi er allerede i gang med mindre prosjekter. Det seneste eksemplet er fra forrige uke. Da ble det undertegnet en kontrakt mellom Norge og russerne (fylkesmann Kjønnøy og guvernør Evdokimov) om å ruste opp atomavfalllagringsplassen i Andrejevabukta, som bare ligger 50 kilometer fra norske grensen. Norge vil bidra med 20,1 millioner kroner til bla å ruste opp den 15 kilometer lange veien til Andrejeva, bygge to kontrollposter og bedre telekommunikasjonen til lagringsplassen.

Moderniseringen av smelteverket i Nikel som nå står for døren, vitner om vår vilje til å bidra så det monner til miljøforbedringer i Russland. I realiteten støtter Norge med dette russisk industriell virksomhet og befolkning like opptil vår grense, noe som er ytterligere et tegn på normalt naboskap mellom oss.

Så litt nærmere om kommunikasjon og infrastruktur i Barentsområdet. Transportsamarbeidet har i stor grad konsentrert seg om å definere hovedbehovene for vei- og jernbanetransport, og de grunnleggende trekk i et mer effektivt landbasert transportnett.

Det er avgjørende for utviklingen av Barentsområdet at transportinfrastrukturen og rammebetingelsene for transport styrkes på tvers av landegrensene. Dette krever en bedre forståelse for regionen som et helhetlig transportområde, der myndighetene i samarbeid planlegger regionens infrastruktur og servicetilbud for transport.

En eventuell framtidig næringsutvikling basert på den nordlige landsdelens marine ressurser, vil føre til økt transportetterspørsel og kunne gi behov for investeringer i ny infrastruktur. Det er fra norsk side ønskelig å videreutvikle den nordlige maritime korridor som et internasjonalt transportalternativ mellom vestlige markeder, Nord-Norge og Nordvest-Russland og på lengre sikt eventuelt til Nordøstpassasjen. Dette kan støtte opp om framtidig næringsutvikling i den nordlige landsdelen både ved bedre transportmuligheter og via støttefunksjoner til trafikken i korridoren. Utvikling av de nasjonale havnene i Bodø og Tromsø, samt eventuelle andre knutepunktshavner, vil være viktig i en slik strategi. Det er behov for utbedring av en rekke flaskehalser med lav framkommelighet i hovedleden og innseilingen til viktige havner.

Barentsregionen, med de tre nordlige fylkene i Norge, de to nordlige länene i Sverige og Finland og fylkene/oblastene Murmansk og Arkhangelsk, den Karelske republikk og Nenets autonome områder i Russland, ble definert som ett av fire Pan-Europeiske transportområder (PETRA) på den Pan-Europeiske transportministerkonferansen i Helsinki i 1997.

Som en følge av dette ble samarbeidet på transportområdet, som hadde sin spede start allerede i 1991, formalisert mellom de aktuelle transportdepartementene i "the Barents Euro-Arctic Transport Area" (BEATA). Samarbeidet er basert på et "Memorandum of understanding" som ble undertegnet i mai 1998.

Samarbeidet i BEATA drives i regi av en styringsgruppe med representanter for transportdepartementene i Sverige, Finland, Russland og Norge, det russiske jernbanedepartementet og EU-kommisjonen. Styringsgruppen har vedtatt et handlingsprogram og definert et transportstamnett for området som grunnlag for videre arbeid med prioriteringer og finansieringsspørsmål. . De fleste aktuelle prosjekter ligger enten i den russiske delen i regionen eller er forbindelser mellom den nordiske delen og Russland.

Norge v/Samferdselsdepartementet overtar formannskapet i BEATA etter Sverige i 2003, for en toårsperiode.

På regionalt nivå samarbeides det i den etablerte kommunikasjonsgruppen under Regionrådet, dvs. samferdselssjefene i de tre nordlige fylkeskommunene og tilsvarende fra øvrige deltakerland. Arbeidsgruppen har tatt initiativ til et treårig Interreg IIIB-prosjekt (interregionalt samarbeid i regi av EU) som har til formål å styrke mulighetene for utviklingen av et bærekraftig transportsystem i Barentsregionen. En videre formål med prosjektet er å styrke samarbeidet mellom beslutningstakere, transportmyndigheter, regionale planleggere og næringslivet i regionen. Det tas sikte på deltakelse fra de russiske regionene Murmansk, Arkhangelsk og Karelen gjennom et tilstøtende EU-program (TACIS).

Det er gledelig at EUs INTERREG-program er en katalysator for tverrgående samarbeid. Dette deltar vi fullt i fra norsk side med egne midler. Vi må også ha for øyet å inkludere våre nordiske kolleger i prosjekter som vi selv tar initiativ til med Russland. Styrket informasjon om hva vi sammen får til bør stå høyt på vår dagsorden i tiden framover.

Bilaterale, og også EU-støttede prosjekter (Finland) har bidratt til oppgradering av flere grensepasseringsteder og veier inn i Russland.

Norge har bistått med økonomisk og praktisk støtte til utvikling av vår direkte landverts forbindelse til Nordvest-Russland med Kirkenes som brohode. Det legges særlig vekt på opprustning av vegforbindelsene mellom Kirkenes og Murmansk, og å bidra til en mer effektiv grensepassering. Det har også blitt igangsatt et norsk-finansert prosjekt med flytting og modernisering av den russiske grensestasjonen ved Storskog/Borisoglebsk. Tilskuddene til utbedring bevilges over Utenriksdepartementets budsjett.

Fra norsk side er det også satt økt fokus på mulighetene for å legge til rette for en nordlig maritim korridor, som både omfatter sjøtransport som del av et fleksibelt transportsystem mellom Nordvest-Russland og vestlige markeder og muligheter for fremtidig næringsutvikling i vår nordlige landsdel.

Jeg er jo kjent med at Finnmark fylkeskommune, i samarbeid med Nordland og Troms fylkeskommuner og det lokale næringslivet, høsten 2000 la fram en handlingsplan for kommunikasjoner mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland. Det mest ambisiøse prosjektet som skisseres i handlingsplanen er en forlengelse av det russiske jernbanenettet til Kirkenes havn. Samferdselsdepartementets vurdering er at dette nærmest må betraktes som et industriprosjekt, der en realisering vil kreve at industrielle interesser trekkes direkte inn i prosjektet.

Nå må vi huske på at kommunikasjon og infrastruktur er noe lang mer enn bare veier og jernbane. Jeg tenker her på bruken av informasjonsteknologi, som nettopp i områder med lange avstander og spredt befolkning kan utbygges og brukes slik at disse faktorene - som på andre transportområder sees på som klare minusfaktorer – spiller en mindre rolle. Tilgang til globale kommunikasjonsnettverk og utvikling av avansert tekniske løsninger tilpasset til barske arktiske forhold, er avgjørende elementer i en positiv utvikling av handel og industri eller annen lokal forankret yrkesutøvelse i regionen.

På den parlamentariske arktiske konferansen i Tromsø i august ble det langt fram en rapport "IT and the Arctic", der man tok til ordet for dannelsen av en spesiell "Artic eDimension". Dette er en god ide fordi det er mange spørsmål relatert til utviklingen av IT i nordområdene, der utveksling av gode erfaringer kan være til nytte for alle. Jeg vil her bare trekke fram eksemplet med telemedisin, som har blitt karakterisert som en nøkkelfaktor for bedret livskvalitet, ved å kunne tilby høy-kvalititet medisinsk hjelp for folk som bor i langt unna nærmeste sykehus.

Denne regjeringen legger stor vekt på Barentssamarbeidet og forholdet til Russland. I neste måned vil utenriksminister Jan Petersen møte sin russiske kollega i Moskva, og senere i høst vil president Putin komme på offisielt besøk til Norge. Tidlig neste år, 10.-11. januar 2003 vil Barentssamarbeidets 10-års jubileum finne sted i Kirkenes. Det blir på høyt nivå og det blir stort. Vi forventer deltakelse fra statsministrene i Norge, Sverige, Finland, Danmark, Island, Russland, EUs presidentskap og Europakommisjonen. Dessuten fra observatørstatene (9 land) og lederne fra de 13 Barentsfylkene og urfolksrepresentanter. Til sammen kan det dreie seg om ca. 200 personer.

Samlet sett framstår Barentssamarbeidet med betydelig bredde og dybde. Etter snart ti år er endringene i samarbeidsforholdene med Russland meget påtakelige og mange gode resultater er oppnådd. Barentssamarbeidet er en del av et knippe med regionale samarbeidsformer i nord, som har tradisjonelt nordisk samarbeid som en viktig bestanddel.

Takk for oppmerksomheten.