Innlegg representantskapsmøtet Norges Sildesalgslag, Ålesund 6. juni 2002

Fiskeriminister Svein Ludvigsen

Lov om omsetning av råfisk (Råfiskloven) – sett fra myndighetenes side

75-årsfeiring gir grunn til ettertanke og refleksjon. Det er anledningen for å prøve sannheter, tenke nye løsninger, men også lærerik undring over hvorfor ting ble som de ble. Knut Hamsun beskriver det ganske treffende i "Markens Grøde" hvor Isak fra Sellanrå, på vandring nordover på leit etter nye utfordinger, så seg ut utover det åpne dalføre, så stien som satte streker henover myrene, inn i skogen og over moene. Isak undret - hvem gikk der først, og hvorfor ble stien en vei inn i fremtiden og i landskapet. Ettertidens undring er hvorfor ble stien til, og er stien fortsatt den som fører oss fremover eller bakover. Sånn også med Råfiskloven. Fra vår høyde i den historiske topografien kan det være nyttig å stoppe opp, skue bakover og speide fremover, veie erfaringen i den historiske ryggsekken opp mot det mulighetslandskapet som åpner seg foran oss.

"Verdier fra havet Norges fremtid" er visjonen vi arbeider etter i Fiskeridepartementet. Lønnsomhet, rekruttering og nyskapning så vel som forenklinger i fiskeriforvaltningen er virkemidler. Med andre ord, ikke så forskjellig fra den gang for 75 år siden da Sildesalgslaget ble etablert. Fiskeridepartementet blir jo som en ungdom å regne ettersom vi ble etablert først i 1946 - altså for "bare" 56 år siden. Råfiskloven på sin side er 64 år.

Råfiskloven og fiskernes salgslag har utgjort en hjørnestein i norsk fiskerinæring gjennom tre kvart århundre, og det er betegnende for lovens status blant fiskerne at den kalles "fiskernes grunnlov".

Regjeringens Sem-erklæring gir liten grunn til å frykte at jeg skal fjerne Råfiskloven. Som sagt her, vil Regjeringen "videreføre råfiskloven som et fundament for fiskeripolitikken". Det hindrer ikke justeringer, men jeg har ingen planer om å bryte Sem-erklæringen.

Når jeg er invitert til å holde foredrag om Råfiskloven – sett fra myndighetens side, så vil jeg gi en vurdering i fire deler.

• Den første delen vil ta opp bakgrunnen for at myndighetene i sin tid vedtok Råfiskloven.

• Den andre delen vil ta opp koblingen mellom Råfisklov og myndigheter fram mot siste århundreskifte. Dvs. de to deler som jeg ikke har hatt ansvaret for. 75 år gir god anledning til å repetere historien, og jeg tar med meg en verdikonservativ tenkning "Ikke rive ned et gjerde før du vet hvorfor det ble satt opp".

• I den tredje delen vil jeg ta opp myndighetens forhold til Råfiskloven i dag,
• og i den fjerde vil jeg se framover.

Med andre ord omhandler de siste to punktene det jeg har et ansvar for, og her vil ledetråden være å eventuelt forandre for å bevare.

Hvorfor Råfiskloven kom, og myndighetenes medvirkning.

Under et godt sildefiske var det i januar 1927 en sildeeksportør som uttalte følgende til Ålesunds Avis:

"Et styggveir nu vilde være overmaade verdifuldt".

Det eksportøren visste av erfaring var at om det gode fisket fortsatte, så ville prisfallet sette inn. Prisene varierte med tilførslene, og om det kom uvær så det ikke kunne fiskes, så ville det bidra til å holde prisene oppe fordi kvantumet var lavt.

Nå vil dere sikkert spørre om ikke eksportøren ville tjene på et prisfall. Svaret er at han høyst sannsynlig allerede hadde kjøpt sild til høy pris, og var i så fall ikke tjent med at en konkurrent fikk kjøpe sild til halve prisen.

Prisen varierte ikke bare fra dag til dag, men kunne falle sterkt i løpet av dagen. Dette var verken fiskere eller kjøpere tjent med, og det var noe som plaget lønnsomheten i hele fiskerinæringen – og var også samfunnsmessig ulønnsomt i en utpreget eksportnæring.

Sildefiskerne som etablerte Storsildlaget i 1927 mente at organisert omsetning var en mer fornuftig måte å bedre lønnsomheten på enn å håpe på at dårlig vær skulle gjøre jobben.

Statsråd Lars Oftedal og den daværende venstreregjering var enige med dem i dette, og den 27 desember (i romjula) 1929 ble det holdt ekstraordinært statsråd hvor det ble gjort følgende vedtak:

• "Det er forbudt å utføre fersk storsild eller fersk vårsild med mindre den er kjøpt til dette formålet gjennom en fiskerorganisasjon, hvis vedtekter er godkjent av departementet."

Sildefiskerne hadde selv i 1927 lagt grunnsteinen for det som seinere skulle bli Norges Sildesalgslag og myndighetene støttet dem med vedtaket av 1929. Et vedtak som dannet modell for den seinere Råfisklov.

Norges Sildesalgslag og Råfiskloven har således felles fedre, og myndighetene sto fadder for dem begge.

Krise i torskefiskeriene med Råfisklov som kriseløsning.

På bakgrunn av en vedvarende krise i torskefiskeriene nedsatte Handelsdepartementet i 1934 en offentlig komite for å utrede lønnsomheten i fiskerinæringen. Det er all grunn til å understreke at den ble kalt lønnsomhetskomiteen. Da som nå var det et interessant spørsmål for myndighetene hvordan næringens lønnsomhet skulle styrkes. Med andre ord - intet nytt under solen! Spørsmålet er like sentralt i 2002 som i 1934, og vil være det i 2034.

Komiteens flertall foreslo at "Fiskerne organiseres ved lov for dermed å stabilisere råfiskprisene."

Ved å stabilisere prisene skulle lønnsomheten heves i hele fiskerinæringen. Ved hjelp av Råfiskloven skulle en øke totalutbyttet fra de norske fiskerier. Dette var det grunnleggende premiss som lå under myndighetens støtte, og som førte til at Råfiskloven ble vedtatt i Stortinget 1938.

Råfiskloven og dens krav om at kjøp av fisk må skje gjennom fiskernes salgslag ville ikke ha kommet om det ikke skulle tjene viktige samfunnsmessige hensyn. Fra myndighetens side var det to hensyn. Det ene var eksportstatistikken og de fallende eksportinntekter, og det andre var en økonomisk situasjon for fiskerne som også utgjorde et samfunnsproblem.

Råfiskloven skulle styrke fiskernes forhandlingsstilling mot kjøperne. En skulle forhindre at eksportørene tok ut sin inntekt den letteste veien - mot fiskerne. Eksportørene skulle tvinges til å ta høyest mulig pris ut av eksportmarkedene. Derav følger også nøkkelformuleringen om at salgslagene skal fastsette den pris "markedet betinger".

Her kan vi oppsummere en viktig lærdom:

For at myndighetene skal gi lovbeskyttelse til organisasjoner, så må dette tjene overordnede samfunnsmessige hensyn. Det er ikke nok at loven er en fordel for en gruppe næringsutøvere.

Om en slik begrunnelse ikke finnes, eller ikke lenger kan vedlikeholdes fordi forholdene har forandret seg, så må lovbeskyttelsen falle. Jeg kommer tilbake til det.

Råfiskloven, salgslagene og hovedavtalens støttemidler

Etter krigen befant fiskerinæringen seg i en gullalder. Næringen tjente så mye penger at det ble samlet opp betydelige fond. Etter hvert steg imidlertid kostnadene sterkt og i 1957 var fondene tømt. Fra 1958 bevilget så myndighetene midler til støtte for fiskerinæringen. Dette skjedde på grunnlag av forhandlinger mellom myndigheten og de enkelte salgslag – i alt 13 salgslag.

I 1964 ble så hovedavtalen mellom myndighetene og Norges Fiskarlag inngått.

Myndighetene og Norges Fiskarlag innledet derved et nærmere samarbeid med sikte på tiltak som kunne øke lønnsomheten i fiskerinæringen. Jeg minner om at dette også var begrunnelsen for å vedta Råfiskloven. Og jeg minner om at jeg i 2002 har sagt at det er et mål å øke lønnsomheten i alle ledd av næringen. Bare på denne måten kan vi sikre utvikling i den marine sektor og derigjennom høste av havets overflødighetskorn.

Hovedavtalen fra 1964 hadde to innebygde premisser:

• Lønnsomheten skulle bidra til at fiskerne skulle oppnå en inntekt minst på linje med inntektene i andre yrker.

• Næringen skulle etter hvert gjøres uavhengig av støttetiltak.

Derved hadde myndighetene langt på vei påtatt seg et ansvar for fiskernes inntektsnivå, og det skulle ta tretti år før næringen ble gjort uavhengig av prisstøtte. I mellomtiden hadde "det gode blitt det godes fiende". Subsidiene og statsstøtte hadde blitt en krykke for en næring med sviktende lønnsomhet og manglende markedsorientering.

Etter at hovedavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag ble vedtatt i 1964, hadde salgslagene viktige oppgaver i forvaltningen av prisstøtte som de årlige fiskeriavtalene kanaliserte til prioriterte næringsformål. Bruken av disse støttemidlene ble bestemt etter forhandlinger med myndighetene og salgslagene og de utførte her fordeling av offentlige støttemidler som inngikk i myndighetenes fiskeripolitikk.

Jeg skal ikke innlede noen debatt i dag om klokskapen i dette systemet, men nøye meg med å slå fast at det gjennom tretti år var et nært samspill mellom Råfisklov og salgslag, Norges Fiskarlag og myndigheter med det erklærte siktemål å styrke lønnsomheten i fiskerinæringen.

I 1994 var det slutt på prisstøtten fra myndighetene og en ny tid var allerede innledet så vel for Råfiskloven som for salgslagene.

Råfisklov og salgslag det siste tiår. Aktuelle saker og lovtilpasninger.

Fiskerinæringen og det norske samfunnet har gjennomgått store forandringer siden Råfiskloven ble vedtatt. Det har skjedd store strukturendringer i næringen. Tallet på fiskere, fartøyer og kjøpere er sterkt redusert. En kunne tenke seg at slike forandringer ville medføre at behovet for en Råfisklov var blitt redusert.

På den annen side:

• Også salgslagene har undergått store forandringer. Fra en situasjon med 13 salgslag, har vi dag ett lag for pelagiske arter og fem salgslag for torskefiskeriene.

• Det er store antall leveranser vi står overfor, og som skal håndteres av salgslagene. Om lag 20 000 innenfor Sildelaget alene. Her er mye arbeid som skal gjøres.

• Salgslagene omsetter til samme for om lag 11,4 milliarder kroner (2001), og er således betydelige økonomiske aktører.

• Råfiskloven har også blitt endret slik at salgslagene har fått seg tillagt nye oppgaver. - Men fortsatt har salgslagene en betydelig makt knyttet til prisforhandlinger hjemlet i råfiskloven.

Det er myndighetenes oppgave til enhver tid å vurdere om lover og regler er tilpasset forandringen i næring og samfunn. Som følge av utredningen som ble foretatt av Moxsnes-utvalget om fiskeindustriens organisering og rammevilkår, ble det gjort tilpasninger i regelverket for fiskerinæringen. Råfiskloven ble i den forbindelse endret, slik at salgslagene ikke lenger skulle godkjenne kjøpere. Dette er i dag en offentlig oppgave hjemlet i egen lov.

Råfiskloven har ikke vært noe statisk redskap, den har blitt tilpasset viktige forandringer i næringen og i myndighetens oppgaver i næringsutviklingen. Den viktigste forandring er den omfattende rolle salgslagene i dag har som et ledd i ressurskontrollen og tryggingen av ressursgrunnlaget.

Råfiskloven, salgslagene og kontrolloppgavene.

Mulighetene for økt verdiskaping fra det marine miljø er meget store. Ulike miljø har tegnet optimistiske og sannsynligvis realistiske visjoner, og mener det er innen rekkevidde å løfte dagens eksportverdi på 30 milliarder, til at marin sektors eksport skal stige til 150 - 250 milliarder NOK i et 20-30 års perspektiv. Slikt blir ikke av seg selv, og en rekke faktorer vil spille inn om suksessen skal sikres. Dette er imidlertid ikke et tema jeg i dag skal utdype i sin fulle bredde, men skal vi lykkes er det helt nødvendig at høsting, produksjon og salg foregår i korrekte og lovlige former. Trygging av ressursgrunnlaget har høyest prioritet, og Råfiskloven og salgslagene er viktige medspillere med myndighetene på dette område.

Lov om saltvannsfiske er som kjent den sentrale lovhjemmel i ressursforvaltningen. I denne lov er det en rekke bestemmelser som gir salgslagene viktige oppgaver.

Følgende bestemmelser i Lov om Saltvannsfiske forutsetter at salgslagene og råfiskloven fins:

§ 6 som gir salgsorganisasjonene (som er godkjent i medhold av Råfiskloven) myndighet til å fastsette kvoter.

§ 7 som gir salgslagene myndighet til inndraging av fangst utover fastsatt kvote.

§ 9a. som fastsetter en plikt til å gi oppgave til salgslagene ved mottak av fangst.

§ 11 om utnytting og utkast, hvor ulovlig fangst tilfaller salgorganisasjonene.

§ 12 som setter forbud mot omsetning av ulovlig fangst.

§ 45 a. som er den sentrale bestemmelse om salgsorganisasjonenes kontrollansvar.

Fiskernes salgsorganisasjoner skal således utføre kontroll med at Lov om saltvannsfiske og forskrifter fastsatt i medhold av loven blir overholdt.

Salgslagene skal også føre kontroll med at råfisklovens bestemmelser blir overholdt (§ 7).

Salgslagene fører kontroll med at fiskerne overholder de tildelte fartøykvoter, og har inndragingsmyndighet i tilfeller det blir registrert overfiske av kvotene. Videre dokumenteres oppgjøret mellom fisker og kjøper ved utstedelse av sluttsedler og lagene fører statistikk på bakgrunn av denne informasjonen. Ikke minst pågår det en løpende dialog mellom salgslagene og forvaltningsmyndighetene om utviklingen i fangster og leveranser til salgslagene.

Omfanget og betydningen av det arbeidet salgslagene her utfører kan knapt overvurderes. Salgslagenes arbeid med løpende kontroll av opplysningene av sluttsedlene mot fartøyenes kvoter er meget omfattende. Det dreier seg om 400.000 enkeltlandinger og salgslagenes arbeid med dette er av avgjørende betydning for kvotekontroll og for fangststatistikken i norske havområder.

Tre aktuelle endringer i råfiskloven som ble foretatt i 2001 understreker den økte vekt som legges på kontrolloppgavene:

1. Nye strafferammer i råfisklov og saltvannsfiskeloven.

Mens straffebestemmelsene i råfiskloven tidligere har vært begrenset til bøter, gir loven nå hjemmel til å innføre fengselsstraff i forskrifter gitt i medhold av råfiskloven. Strafferammene er nå hevet til bøter eller fengsel i inntil 6 måneder, og under særdeles skjerpende omstendigheter med fengsel i inntil 2 år (§ 9).

2. Avklaring i spørsmålet om utenlandske landinger.

Alle utenlandske fangster som landes i Norge er omfattet av salgslagenes omsetningsrett på samme måte som norske fangster. Denne omsetningsretten har en viktig funksjon i ressurskontrollen.

3. Landingsseddel

Etablering av fryselager reiste behovet for dokumentasjon av landing, selv om fisken enda ikke var solgt. Råfiskloven er endret på dette punkt, slik at det nå er hjemmel for å kreve landingsseddel. (§7). Kravet til landingsseddel omfatter også overføring fra fiskefartøy til et annet fartøy og det omfatter fangster overført til oppdrett eller havbeite, uten at omsetning finner sted.

En oppsummerende kommentar til kontrollarbeidet.

Salgslagenes oppgaver i ressurskontrollen er avgrenset til hva som følger av omsetningsoppgavene gitt i Råfiskloven. Like fullt danner salgslagenes arbeid her en hjørnestein i kontrollen av uttaket av fiskeressurser. At Råfiskloven og salgslagene gis et ansvar i ressurskontrollen, representerer en viktig arbeidsdeling mellom myndigheter og næring. Ingen andre land har et tilsvarende velegnet instrument som salgslags ordningen representerer, og vi vil søke å videreutvikle dette i den grad det er formålstjenlig og ikke minst nødvendig.

Råfiskloven, salgslagene og framtiden.

Avslutningsvis skal jeg omtale noen saker som får betydning for Råfiskloven og salgslagenes arbeid framover.

Råfisklov og torskeoppdrett.

Som kjent er jeg optimist når det gjelder torsk som ny oppdrettsart. Det er vel også kjent at jeg ikke vil legge omsetning av oppdrettet torsk inn under Råfiskloven med mindre erfaringen en gang i fremtiden skulle tilsi noe annet. Det hører med i dette valget at oppdrettsnæringen i dag har fri omsetning - og de ønsker det fortsatt slik. Jeg minner om at da Råfiskloven ble vedtatt, så var det 80% av fiskerne som stemte for at den skulle innføres. Det var et viktig grunnlag for myndighetens støtte den gang.

Men jeg er meg svært bevisst at i denne saken er det flere hensyn som skal sikres, også hensynet til at omsetningen av villtorsk ikke skal bli skadelidende. Det vil kunne oppstå nye kontrollproblemer ved valget av denne omsetningsformen. Jeg regner imidlertid med at det i samarbeid med fiskernes salgslag skal bli mulig å finne modeller for omsetning som sikrer den nødvendige kontroll - både med ressursene og omsetningen - som kan tjene den verdiskaping vi alle er ute etter.

Ut fra dagens situasjon mener jeg det er viktig å ha følgende i mente:

Det er helt nødvendig å få i stand - og legge til rette for - et samarbeid med oppdretterne. For som dere er like opptatt av som meg: Uavhengig av omsetningssystemet har vi store utfordringer i forhold til å sikre kontroll med ressursene også etter at torsk blir en viktig oppdrettsart. I denne sammenhengen er det videre viktig å tilnærme seg problemstillingene rund oppdrett av torsk fra to ganske forskjellige verdener. En ensidig debatt fra to leire bidrar ikke til å komme frem til et system som sikrer optimal verdiskapning og kontroll med ressursene. Dette er en utfordring både salgslagene, industrien, oppdretterne og næringen for øvrig må tørre å ta.

Ikke minst må vi ikke glemme at det fortsatt vil gå noen år før vi kan forvente de store volum av oppdrettstorsk. Jeg kan love dere at jeg vil følge utviklingen svært nøye for å sikre at nødvendige tiltak kommer på plass til riktig tid, og er åpen for til enhver tid, å vurdere om standpunktene tjener hensikten på best mulig måte.

Råfisklov, salgslag og verdiskaping i marin sektor.

Fiskeri og havbruk er Norges framtidsnæringer. Regjeringsutvalget for marin verdiskaping som jeg er leder for har utløst flere oppfølgingsarbeider. Her skal det blant annet fokuseres på tilpasning av offentlige virkemidler til de langsiktige mål for utvikling av marin sektor. Også for salgslagenes vil det være en utfordring å spille en rolle i den verdiskapning som forventes av fiskerinæringen.

Trygg sjømat og sporbarhet

De senere årene har forbrukerne i økende grad fokusert på produktenes kvalitet - i vid forstand. Dette omfatter ikke bare sluttproduktet, men trekker også i økende grad inn selve produksjonsprossen. For fiskerne og fiskernes salslag ligger det her utfordringer og venter. Godt havmiljø og riktige produksjonsprosesser er en forutsetning for økt eksport av norsk sjømat.

Forhandlet pris og markedspris gjennom auksjon.

For de forskjellige salgslag er det stor variasjon i måten råfiskprisen fastsettes på. Fra auksjonssystem hvor dagens markedssituasjon avgjør prisen, til forhandlinger om minstepris for en viss periode basert på forventninger om hva eksportmarkedene vil betale i fremtiden.

Mange diskusjoner har vært ført om hva som er den "markedsriktig pris", både under forhandlingene – og noen ganger både før og etter forhandlingene. Jeg forventer at en fortsatt utvikling i bruk av informasjons- og datateknologi vil gi grunnlag for utvidet bruk av dagens auksjon. Dette vil igjen føre til en omsetningssituasjon som i større og bedre grad klarer å fange opp markedets signaler når det gjelder prisnivå. Minsteprisen kan i så fall få redusert betydning som et markeds-stabiliserende element.

Råfisklov og samvirkelov

Fiskernes salgslag er organisert som samvirke. På nyåret ble det lagt fram et forslag til Lov om samvirkeforetak (NOU 2002:6), som nå er inne i en høringsfase. Om det kommer en lov om samvirke, så vil den ventelig få konsekvenser også for organiseringen av fiskernes samvirke. Departementet har mottatt utredningen på høring. Etter en nærmere gjennomgang av denne vil vi være i stand til å vurdere mer konkret hvilke endringer dette eventuelt kan innebære for salgslagene.

Råfiskloven - sett fra myndighetenes side

Gode forsamling, jeg er klar for oppsummering og konklusjon. Jeg har vært oppe på den politiske høyden, slik Isak fra Sellanrå var i nybrottslandet der nord, også jeg har skuet utover, hele horisonten rundt, og jeg ser Råfiskloven slik:

• Råfiskloven har vist seg som et fleksibelt verktøy som har hatt stor evne til å inkludere nye forutsetninger. Myndighetene har spilt på lag med fiskerne og næringen både gjennom etablering av Råfiskloven og de senere tilpasninger til nye krav og nye oppgaver.

• Råfiskloven har spilt, og den spiller fremdeles en viktig rolle for å skape forutsigbarhet og ordnede omsetningsforhold i næringen. Det er et faktum at norsk fiskerinæring i svært liten grad har vært fylt av arbeidskonflikter og streiker, noe som er et viktig grunnlag for forutsigbarhet lønnsomhet i næringen. Så vel råfiskloven, som fiskernes organisasjoner og myndigheter kan vel dele æren for dette.

• Råfiskloven har gjennom et halvt århundre utgjort et viktig fundament i myndighetens samarbeid med næringen. Jeg legger til grunn at dette vil fortsette, og som allerede nevnt er dette Regjeringens intensjon: (Sem - erklæringen) "Samarbeidsregjeringen vil videreføre råfiskloven som et fundament for fiskeripolitikken".

Om vi retter blikket framover mot de nærmeste tiår og stiller spørsmålet om Råfisklovens framtid så er det ikke mulig å gi noe sikkert svar. Som kjent er det vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Svaret kan gis i form av 3 forutsetninger:

1. For det første avhengig av at fiskerne selv vil ha loven
2. For det andre at den forvaltes på en slik måte at den tjener så vel fiskerinæringen som det norske samfunnet.
3. Sikkert er det at om vi tenkte oss at Råfiskloven ikke fantes, så måtte mange av de oppgaver som salgslagene i dag ivaretar bli hjemlet via annet lovverk.

I allefall, skal vi rive et gjerde så må vi vite både hvorfor, og om vi trenger det gamle eller må sette opp et nytt. Mer skråsikker er jeg i min avsluttende spådom: Sildelaget vil nok i alle fall feire sitt 100 års jubileum i 2027 – med eller uten dagens Råfisklov, med eller uten en modernisert Råfisklov. Likevel, eller kanskje nettopp derfor gjør jeg fryseridirektør Puntervolls ord fra fiskermøtet i Ålesund i 1927 til minne, da han manet til samhold med ordene som nå er blitt jubileumsbokens tittel "Rott jer sammen".