Fiskeriministerens tale til Haugesundskonferansen 12. februar 2002

"Sikkerhet og beredskap til sjøs"

Innledning

Haugesundskonferansen arrangeres i år for 10 gang på rad. Jeg har vært her et par ganger tidligere som stortingsrepresentant i næringskomiteen, og jeg må si det er hyggelig å være tilbake. I løpet av de år som har gått har Haugesundskonferansen utviklet seg til å bli et av de viktigste samlingsstedene i Norge for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til bruken av havet som transportvei. Jeg synes det er fint å kunne være til stede her i Haugesund for å bli bedre kjent med dere, den næring dere representerer, de saker dere arbeider med, og de spørsmål som dere er opptatt av. Jeg takker for invitasjonen og for denne anledningen til å si noe om hvilke tanker og målsetninger Regjeringen og jeg som ansvarlig statsråd har om temaet sikkerhet og beredskap til sjøs.

Arbeidet med sjøsikkerhet kan på mange måter sammenlignes med et puslespill. Skip bygget i samsvar med internasjonale standarder, godt trenet mannskap, arbeidsmiljø og god infrastruktur for skipstrafikken er brikker som kreves for å danne et helhetlig bilde. Vår rolle i denne sammenheng er å bygge ut og vedlikeholde fyr, merker, farleder og annen infrastrukturen for skipstrafikken. Denne rollen tar vi selvsagt alvorlig. Uansett hvor god denne infrastrukturen er kommer vi imidlertid ikke bort fra at den enkelte sjøfarendes aktsomhet kanskje utgjør det viktigste bidraget i arbeidet med sjøsikkerhet.

Norge rår over noen av verdens mest produktive fjord-, kyst- og havområder. Norske havområder er som mange av dere sikkert vet 6 ganger større enn landarealet. Vi er derfor en stormakt i maritim sammenheng. Dette gir unike muligheter for fremtidig verdiskaping. Potensialet skal utnyttes, noe som betyr at rammevilkårene for dagens og fremtidens marine næringer må sikres. Viktige stikkord her er "rent hav", "trygg sjømat" og "fisk som fornybar ressurs". Ved å vektlegge og satse på disse forhold vil norske kystsamfunn gå fremtiden lyst i møte, og det vil sikre arbeidsplasser i næringer som lever av kysten og havet. I så måte er det bare fantasien som setter grenser for verdiskapingspotensialet i havet når det kommer til fisk som mat, nye arter, bioteknologi osv. I tillegg vil miljøhensyn tvinge matproduksjon fra jord til bord og over på fjord til bord. Målet er klart - visjonen er trukket opp; vi skal bli en stormakt også i marin sammenheng.

Leia langs kysten er vår viktigste transportåre – den er riksveg 1 – og den knytter oss til våre viktige markeder på kontinentet. Trygg seilas langs kysten er en av de viktigste oppgavene som den sittende politiske ledelse i Fiskeridepartementet arbeider med. Trygg seilas er viktig i seg selv for å hindre ulykker, men også for å sikre fremtidig verdiskaping innenfor de marine næringer. Samtidig er det viktig å legge godt til rett for bruk av sjøtransporten. Sett fra et større samfunnsmessig perspektiv er dette tross alt en mye mer miljøvennlig transportform enn for eksempel vegtransport. Under Stortingets behandling av Nasjonal TransportPlan 2002-2011 (NTP) var det da også bred politisk enighet om å legge til rette for overføring av transport fra veg til sjø (og bane).

Med utgangspunkt i slagordet "Verdier fra havet - Norges fremtid" skal Fiskeridepartementet sikre effektiv sjøtransport, samtidig som fokuset rettes inn mot miljøsikre farleder. Vi vil legge vekt på utbygging av moderne IKT innen navigasjonsområdet. Det er særlig behov for å få vurdert betydningen av bruken av satellittnavigasjon og annen avensert teknologi opp mot behovet for tradisjonelle og visuelle virkemidler, herunder bruk av lostjenesten og trafikksentraler.

Fiskeridepartementet er på mange måter et kyst- og havdepartement. Vi mener oss godt rustet til å ta nye utfordringer i fremtiden. Sammen med vår fagetat Kystverket arbeider vi for en sikker og effektiv ferdsel langs kysten, vel fungerende havner for norsk næringsliv, samt utvikling av navigasjonshjelpemidler. Dette er områder jeg vil prioritere i min ministerposisjon. For å si det sånn - jeg har vokst opp og bor fortsatt i fjæra i Nord Norge, og vet derfor av erfaring hva dette dreier seg om!

Sikkerhet og beredskap – viktig for å hindre ulykker

Mange sier: "sjøen ligger der, det er bare å ta den i bruk". Men kysten gir oss ikke disse mulighetene uten samtidig å gi oss en stor utfordring og et stort ansvar: nemlig å bygge infrastruktur og føre tilsyn som gir en maksimalt sikker sjøtransport slik at vi kan unngå ulykker som skader mennesker, materielle verdier eller det marine miljøet.

Fiskeridepartementet representerer Norge i flere viktige internasjonale fora hvor det forebyggende arbeidet mot skipsulykker står står høyt på dagsorden. Jeg nevner i denne sammenheng særlig den rollen vi har som leder av formannskapet i styringskomiteen for Loran C. Vi er også observatør i stryringskomiteen for det satelittbaserte navigasjonssystemet Galileo som er under utvikling i EU. Uavhengig av dette følger vi nøye med i amerikanernes arbeid med å modernisere GPS systemet.

Havariene av "Sleipner", "John R" og "Green Ålesund" minnet oss alle om at skipsulykker i norske farvann ikke er teori, men en virkelighet som vi dessverre må forholde oss til. Katastrofen med hurtigbåten "Sleipner" krevde 16 menneskeliv, og satte fokus på behovet for bedre og sikrere leder for disse fartøyene. Derfor har Jeg arbeidet for å styrke bevilgningene til merking av hurtigbåtleder, noe budsjettet for 2002 bærer preg av. I tillegg har vi startet utbyggingen av et landbasert mottakerutstyr for AIS signaler, for at trafikksentralene skal kunne overvåke båttrafikken langs norskekysten. Loran C er lagt på sotteseng inntil videre. Ulykkene med "John R" og "Green Ålesund" medførte heldigvis ingen alvorlige personskader. Derimot oppsto det ikke ubetydelige kostnader knyttet til vrakfjerning. Dessuten inneholdt "Green Ålesund" fiskelast som råtnet, men i dette tilfellet var omfanget av forurensning relativt begrenset. Vi skal imidlertid være i beredskap for å unngå at ulykker som dette inntreffer. Ikke minst er det avgjørende å forhindre hendelser og ulykker med fartøyer som transporter farlig eller forurensende last.

Vi husker alle bildene av oljetankskipet "Erika" utenfor Bretagne i Frankrike i 1999. Mer enn 20 000 tonn råolje ble sluppet ut, en kystlinje

på 400 km ble forurenset, og opprenskingskostnadene beløp seg til nærmere 2 milliarder kroner. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke

dyptgripende og alvorlige konsekvenser dette har hatt for miljøet, fiskeriene og naturressursene i områdene som ble rammet. Tenk om dette hadde skjedd utenfor Senja i februar under torskefisket, eller i mars utenfor Lofoten midt i Lofotfisket!

Som følge av planer om økt petroleumsaktivitet i Barentshavet og Nordvest-Russland vil også petroleumstransporten langs norske kysten øke i årene som kommer. Anslag gjort av SFT og et russisk forskingsinstitutt viser at det i 2010 vil befinne seg 2-3 store tankskip langs norskekysten hver eneste dag. I tillegg kommer sjøtransport av lete- og produksjonsutstyr nordover langs kysten vår. Sist men ikke minst kan vi se for oss transport av brukt atombrensel fra land i Vest-Europa til behandlingsanlegg i Russland. Her gjelder det å forberede oss, og å være beredt - alltid beredt! Dette indikerer at alvorlige forurensningsulykker også kan inntreffe i våre farvann dersom vi ikke er vårt ansvar bevisst. Dette vil igjen kunne ødelegge våre forutsetninger for å høste av naturressursene som i dag, og visjonen er en eksportverdi på 250 mrd kroner for marin sektor om 20 til 30 år. Sikkerhet og beredskap til sjøs er derfor helt sentralt for å trygge ressursgrunnlaget i havet, og er en forutsetning for all verdiskaping basert på våre naturressurser. Glemmer vi dette har vi tapt.

Sikkerhet og beredskap – viktig del av Havmiljømeldingen

I Sem erklæringen bebudet regjeringen en gjennomgang av havmiljøet gjennom en egen stortingsmelding. Dette er et banebrytende prosjekt i global sammenheng, fordi det er første gang det tas initiativ til å se på de muligheter og utfordringer som bruken av havet medfører i en helhetlig sammenheng. Fiskeridepartementet bidrar aktivt i arbeidet med meldingen, og er opptatt av at en helhetlig havmiljøpolitikk skal sikre:

• fiskeri- og havbruk som langsiktige bærebjelker i norsk økonomi til erstatning for oljen når oljekranene tørker inn
• rene og miljøvennlige produkter fra havet - i dag forsyner vi forbrukere i 160 land med trygg norsk sjømat
• det biologiske mangfoldet som grunnlag bl.a. for næringsutvikling basert på hittil uutnyttede ressurser
• sjøverts ferdsel innenfor sikre og effektive rammer og med minimal risiko for hendelser som kan føre til personskader og skader på miljøet og naturressursene.

Havmiljømeldingens visjon er et "rent og rikt hav". Sikkerhet og beredskap til sjøs vil helt klart være en avgjørende forutsetning for å nå denne visjonen. Regjeringen har som mål å fremme Havmiljømeldingen for Stortinget i mars i år i forkant av Nordsjøkonferansen i Bergen like før påske.

Regjeringen vil også både foreta en konsekvensutredning av helårig petroleumsvirksomhet i de nordlige havområdene, og i tillegg legge opp til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet der hensynet til miljø, fiskeri, petroleumsvirksomhet og sikker sjøtransport vurderes samlet.

Ut fra dette kan dere utlede at Regjeringen har et sterkt fokus på miljøperspektivet som rammevilkår for utnyttelsen av det maritime havet, så vel som det marine havet! Miljøet på begge sider av vannspeilet er fokusert, og Fiskeriministeren er glad for det.

Sikkerhet og beredskap – viktige satsningsområder

Fiskeridepartementet og Kystverket er sentrale aktører innen det forebyggende arbeidet gjennom ansvaret for den maritime infrastrukturen. Kystverket har ansvar for å tilby lostjenester langs hele norskekysten. Videre utøves kontroll- og trafikkledelse i farvann som dekkes av maritime trafikksentraler. Endelig administrerer, driver og vedlikeholder Kystverket i dag ikke mindre enn 107 fyrstasjoner, 4052 fyrlykter og lanterner, 13500 faste merker, 1980 flytende merker, 65 lysbøyer, 12 dGPS stasjoner og 56 radarsvarere. Flyttingen av Kystdirektoratet til Ålesund, og spesialiserte avdelinger med delansvar, deriblant avdelingen her i Haugesund, skal bli enda mer kvalifisert til å betjene veifarende langs den maritime Riksvei 1.

Regjeringen har i tiltredelseserklæringen uttrykt at sikkerheten innen sjøtransporten skal styrkes. Dette står også høyt på listen i Norges formannskapsprogram til Nordisk Ministerråd for inneværende år, et formannskapsverv jeg for øvrig innehar. Sikker sjøtransport avhenger av en rekke faktorer.

Den teknologiske utviklingen vil gi oss mulighet for bedre kontroll med trafikken langs kysten vår slik at vi vil kunne agere før miljøkatastrofen er et faktum. Men vi må også være realistiske. Det er ikke mulig å ha en total kontroll med all trafikk i våre farvann. Vi må konsentrere oss om det viktigste. Budsjettforslaget for 2002 reflekterer dette. Blant annet starter vi som tidligere nevnt oppbyggingen av infrastrukturen til mottak av AIS-signaler. AIS systemet er en svært viktig brikke i arbeidet med sjøsikkerheten. Med dette systemet på plass vil trafikksentralene være i stand til å overvåke og veilede skipstrafikken så langt ut som 30 nautiske mil fra land. I tillegg til dette vil fartøyene kunne sende AIS signaler seg imellom, noe som vil redusere risikoen for kollisjoner og andre faretruende hendelser, særlig under ugunstige siktforhold. Utbyggingen av den landbaserte delen av AIS systemet skal fullføres raskest mulig. Farvannene som er sterkest trafikkert vil bli prioritert først, men hele norskekysten skal være dekket senest innen utgangen av 2007.

Jeg registrerer med interesse at det internasjonalt har blitt fastsatt bestemmelser som bedrer mulighetene for å styrke sikkerheten og beredskapen. Av viktige tiltak som nå kan iverksettes nevnes muligheten for å få etablert obligatoriske meldingssystemer og påbudte seilingsleder langs kysten. Dette kan være et viktig tiltak rettet mot fartøyer som seiler i transitt med farlig eller forurensende last. Det er også et viktig signal når det slås fast at trafikksentralenes myndighet kan gjøres gjeldende utenfor de indre farvann.

Sett i lys av at det i fremtiden kan forventes økt transport av farlig og forurensende last til og fra de russiske havnene i nordområdene, er det viktig å følge utviklingen nøye. I tillegg vil utbyggingen av Snøkvit medføre økt trafikk. Som ansvarlig statsråd, ikke bare for sjøsikkerhet langs kysten, men også for en bærekraftig forvaltning av ressursene i havet, ser jeg det som viktig å vurdere alle relevante tiltak som kan bidra til å sikre miljøet og bruksforholdene i norske farvann.

Regjeringen vil i tiden som kommer vurdere en rekke konkrete tiltak som kan bidra til å styrke sjøsikkerheten langs norske kysten. Blant annet vil vi foreslå å utvide territorialfarvannet fra 4 til 12 nautiske mil. Vi vil arbeide for å etablere forbedrede varslingsrutiner og påbudte seilingsleder for skipstrafikk som representerer en miljørisiko. Vi vil også styrke trafikkontrollen og overvåkningen av skipstrafikken, og vi vil se nærmere på hvordan slepebåtkapasiteten i Nord-Norge kan forbedres.

Som ansvarlig statsråd for havnene og sjøsikkerheten mener jeg det er viktig å fokusere på behovet for gode beredskapsplaner. Slike planer må først og fremst rettes inn mot forebyggende tiltak, da målet helt klart må være å unngå at hendelser eller ulykker inntreffer i våre havner og farvann. Til tross for målsetningen om å unngå hendelser eller ulykker, må vi tenke "worse case", og være forberedt på at slike kan inntreffe.

Kystverket samarbeider i dag med en rekke etater for å sikre en optimal beredskap i norske farvann. For dette formål er det utarbeidet egne beredskapsplaner. Blant annet har Kystverket utarbeidet en beredskapsplan som skal sikre at Kystverkets ressurser stilles til disposisjon dersom en hendelse inntreffer i norske farvann.

Sikkerhet og beredskap – Kystverkets rolle

Ansvaret for sikkerhet og beredskap til sjøs tilligger i dag flere departementer og etater. Det er min ambisjon å få til en mer helhetlig organisering og forvaltning av dette arbeidet. "John R" ulykken viste klart mangelfull koordinering og organisering. Jeg er meg ansvaret bevisst som følge av at Fiskeridepartementet og Kystverket i dag har ansvaret for en rekke av de helt sentrale tiltakene innen det forebyggende sikkerhetsarbeidet til sjøs. Det betyr at direktør Stene i Kystverket og fiskeriministeren i FID har et tungt ansvar! Og vi tar det!

Hver dag, hele døgnet, hele året assisterer og kontroller Kystverket trafikken langs hele norskekysten fra Grense-Jakobselv i nordøst til Iddefjorden i sørøst. Kystverket har med sine 1100 kvinner og menn kystens mest kompetente og best kjente stab, og ulykkene er få. Men når ulykkene er ute har Kystverkets faktisk en mer begrenset rolle, nemlig begrenset til å lede trafikken, stille oljevernfartøy til rådighet, og ellers bistå ansvarlig etat på best mulig måte. Jeg synes det er grunn til å spørre om denne kompetansen kan utnyttes bedre. Beredskap, sikkerhet og sannsynligheten for en "lykkelig utgang" når uhellet er ute, vil bli bedre ivaretatt dersom Kystverkets ressurser og kompetanse blir fullt ut benyttet, tror jeg. Regjeringen vil derfor legge til rette for overføring av SFTs ansvar for beredskap mot akutt oljeforurensning til Kystverket. Regjeringen vil også vurdere hvordan man på en bedre måte kan utnytte og samordne statlige og private beredskapsressurser overfor større tilfeller av akutt forurensning.

Den virkelige utfordringen i et lengre perspektiv er imidlertid hvordan vi kan sikre en helhetlig og effektiv forvaltning av sikkerheten til sjøs.

Jeg mener Norges interesser som kyststat må sikres på en bedre måte enn i dag. Dette må skje både gjennom arbeid for sjøsikkerhet i internasjonale fora og gjennom konkrete tiltak for sikker seilas langs kysten vår. Her er Sjøkartverket en viktig medspiller på Kystverkets lag. Vi når imidlertid ikke denne målsettingen dersom vi ikke har en helhetlig forvaltning av våre interesser og ansvar innen kyst- og havforvaltningen. Jeg vil derfor i tiden fremover vurdere nærmere

hvordan vi kan legge til rette for en bedre og mer helhetlig forvaltning av

de samlede ressursene som staten har rådighet. En tanke som det i denne sammenheng er interessant å se nærmere på er en Coast Guard modell som en del andre store kyststater har hatt suksess med. Jeg vil bl.a. studere dette når jeg i mars besøker Chile, og senere i år USA og Canada.

Avslutning

Samlet sett bruker vi betydelige ressurser for å ivareta sikkerheten i noen av de vanskeligste farvann som finnes. Det er da særlig viktig at vi ser ressursene både på den skadeforebyggende og den skadebegrensende side i sammenheng. Dette er en utfordring som det er meget viktig å gripe fatt i - og det gjør jeg.

Det nye Kystverket passer godt inn i dette bildet, og det er viktig å bygge videre på den posisjonen Kystverket har i dag, med oppgaver som verner og beskytter miljøet. Med økende oppmerksomhet på miljøvennlige transportløsninger og nødvendigheten av et rent havmiljø som grunnlag for økt verdiskapning innen marin sektor er jeg overbevist om at Kystverket bør få en enda mer sentral rolle i tiden fremover.

For som jeg allerede har sagt er denne etaten tilstede langs hele kysten, hele året, hele døgnet, og med maritimt høyt kompetent personell. Kystverket skal derfor være det naturlige kontaktpunktet på kysten. Dette gjelder både som leverandør av viktige tjenester innen maritim sikkerhet, men også som bidragsyter i beredskapen i norske kystfarvann.

Et gammelt visdomsord sier at "et skip er trygt i havn. Men skip er bygget for å seile". Min ambisjon er at et skip skal være trygt både i havna og under seilasen!

Takk for oppmerksomheten!