Fiskeriminister Svein Ludvigsen

FHL - industri og eksports årsmøte, Ålesund 8. april 2003

”Er det mulig å drive lønnsom videreforedling i Norge?”

Kjære årsmøtedeltakere og andre gjester. La meg først få takke for invitasjonen til å holde foredrag på dette årsmøtet.

I løpet av 15-20 år er fiskeripolitikken lagt om fra å administrere store støtteordninger til å legge til rette for en videre utvikling av en lønnsom fiskeri- og havbruksnæring.

Situasjonen i industrien

Situasjonen industrien er i nå viser derimot at næringen er sårbar og utsatt for svingninger i rammebetingelsene. For mange steder er det hjørnesteinsbedrifter som forsvinner og dermed livsgrunnlaget for lokalsamfunn som er utsatt. Dette oppleves selvsagt frustrerende og stiller næringsaktører, forvaltning og politikere overfor store utfordringer.

La meg understreke at Regjeringen ser alvoret og tar ansvar på de områder hvor en besitter verktøy som kan gi ønsket virkning.

Fiskeridepartementet ønsker å være et næringsutviklingsdepartement og ikke et departement som bare forbindes med reguleringer. Vi har foretatt moderniseringer og forenklinger, i tillegg til å øke fokus på industriens behov. Det vil tjene kystens befolkning, næringsutøverne og den nasjonale totaløkonomien best.

Hva er problemet?

Fiskeindustrien følger dels de samme bølgene som annen industri. Og spesielt årene 1981 til 1992 og fra 1997 og frem til i dag har vært vanskelig.

I forkant av nevnte periodene ble lønnsomheten i industrien svekket og avskallingen kom etter perioder med høy lønnsvekst og svekket konkurranseevne. Mye tyder på at det samme skjer nå etter flere år med svekket konkurranseevne og fjorårets høye lønnsoppgjør.

I tillegg er industrien eksponert mot økt konkurranse fra to ulike sider som ikke var aktuelle for noen få år siden.

For det første har ny teknologi og infrastruktur ført til at det lokale råvaremarkedet er blitt langt bedre tilgjengelig for globale aktører. Nærhet til ressursene er derfor ikke et like sterkt fortrinn lenger for norsk fiskerinæring.

For det andre blir en økende andel av det russiske råstoffet produsert ombord. Det betyr mindre tilgang på råstoff for anleggene på land, bearbeidingsgraden på råstoffet som landes økes, og veldig stor andel av dette er fryst.

Slike endringer i råvareflyt og produksjonsstruktur skaper naturlig nok nye utfordringer for den tradisjonelle industrien.

I denne næringen har det alltid vært perioder med gode og dårlige tider. Slike sykluser gjør at vi må bli mer fleksible for å kunne tilpasse oss nye situasjoner. Det er bedrifter der ute som lykkes, selv i vanskelige tider. La meg nevne Båtsfjordbruket, Klo på Myre og Nergaard på Senja. Og det er flere. Det er viktig at slike trekkes frem i dårlige tider for å vise at det går an. Men kanskje må noen omlegginger til for at flere bedrifter skal få svarte tall i regnskapet. Vi må spørre, hvorfor lykkes noen?

Verdikjedetekning

Næringens målsetning nummer én fremover må være "lønnsomhet i alle ledd" – i hele verdikjeden "fra fjord til bord".

Vi må gå bort fra å tenke fiskerinæringen som en fragmentert næring som er delt opp i flere deler med nærmest vanntette skott. Integrasjon er ikke et skjellsord, men kan være et løsningsord uten at det nødvendigvis betyr integrasjon gjennom eierskap.

Vi har i alle år hatt stor fokus på første leddet i verdikjeden - råstoffet, og regulering av uttaket. Jeg tror det er på høy tid å snu verdikjeden og regulere etter hva markedet ønsker!

Jeg vil ta for meg de ulike leddene i verdikjeden Råstoff – foredling - marked og se hvordan vi (myndigheter og næring) kan bidra til at videreforedling blir lønnsomt i Norge.

Strukturtiltak i kystflåten

Regjeringen la fredag 28. mars frem en stortingsmelding om strukturering av kystfiskeflåten. I meldingen går vi inn for at det innføres tiltak for å tilpasse kapasiteten i kystfiskeflåten bedre til ressursgrunnlaget i alle flåtegrupper.

Tiltakene innebærer ganske enkelt at kvoter fra fartøy som frivillig tas ut av fiske, kan overføres til de fartøyene som ønsker å bli igjen. På den måten vil alle gjenværende kystfartøy etter hvert få økte kvoteandeler og bedre økonomi.

Målet er at tiltakene skal legge til rette for en mer lønnsom fiskerinæring. Det skal øke mulighetene for fornying av flåten og skape mer attraktive arbeidsplasser som gjør at ungdommen ønsker å satse sin fremtid i dette yrket.

Dette er nødvendig hvis vi skal nå våre distriktspolitiske mål. En god politikk for kystflåten er god næringspolitikk for kysten. Og god næringspolitikk er god distriktspolitikk.

Bortfall av fartøy lokalt på enkelte steder vil kunne ha betydning for tilførselen av råstoff til den enkelte bedrift. I et mer overordnet perspektiv, forventes det likevel at strukturtiltakene for kystflåten vil kunne gi en positiv effekt også for fiskeindustrien.

Kvantumet som ilandføres vil være det samme, men bedriftenes tilgang på råstoff over større del av året vil kunne gjøre produksjon mer stabil. Samtidig vil fornying av flåten heve kvaliteten på råstoffet som landes og vil gi mulighet til å ta bedre vare på biproduktene.

Leveringsbetingelser

Når det gjelder leveringsbetingelser, vil prinsippet om at trålere skal forsyne industrien på land, også være retningsgivende fremover.

De ulike rederiene oppfyller imidlertid sine leveringspålegg i varierende grad avhengig av pris, sortiment, eget behov, og så videre. I Eierskapsutvalgets utredning "Eierskap til fiskefartøy" som ble lagt frem i fjor, ble ordningen med leveringsbetingelser vurdert.

Eierskapsutvalget konkluderte med at ordningen bør opprettholdes, men har foreslått at den reguleres i en forskrift.

Eierskapsutvalgets innstilling er under vurdering i departementet, og vil danne grunnlag for en revisjon av ordningen med leveringsplikt. Høringsnotat om leveringsbetingelser vil bli sendt ut i begynnelsen av mai med 3 måneders høringsfrist. Prosessen vil dermed bli ferdig i løpet av høsten 2003.

Torskereguleringene har også i år stått i fokus og tatt mye av både ministerens, departementets og næringens tid.

Vi har i år i reguleringene i sterkere grad enn tidligere forsøkt å legge vekt på industriens behov. Flåtens og industriens interesser går ikke alltid hånd i hånd, og det er en stor utfordring å forene disse hensynene når en skal finne en hensiktmessig gjennomføring av et fiske.

Årets regulering av torskefisket med en lav overregulering av maksimalkvotene for fartøyene i de to gruppene 15-21 meter og 21-28 meter, kombinert med at det ble satt av et visst kvantum til høsten, var et forsøk på å ivareta både flåtens og industriens interesser.

I tillegg har vi samlekvoteordningen for fartøy under 15 meter i gruppe I og for hele Gruppe II, med garanterte kvoter og muligheter for tilpasninger til fiske utover året.

Vi avsatte ved årets begynnelse 25% av gruppekvotene på torsk for de to største kystgruppene, de mellom 15-21 meter og 21-28 meter. Årets fiske har imidlertid vist både ”kappfiske” og ”kappkjøping”. Ferske prognoser viser imidlertid at gruppen 15-21 meter vil ha en restkvote igjen pr. 1. september på rundt 16%, og 15% for gruppen 21-28 meter.

Både flåten og industrien har hatt et kvantumsfokus og ikke et tydelig nok kvalitets- og verdiskapingsfokus. Jeg vil oppfordre industrien til å tenke over at ”kappkjøpingen” er med på å motvirke industriens egne krav om jevn produksjon og markedshensyn. Og da nytter det lite at jeg "står han av" og ikke gir etter for krav fra flåten om å endre reguleringene.

Hva angår kvalitet og verdiskaping så vil jeg minne om at differensiering gjennom pris er et virkemiddel for å øke kvaliteten. Prisen er et incentiv for å få fokus vridd over fra volum til kvalitet, mens kappkjøpingen virker motsatt.

Jeg vil likevel benytte anledningen til å gi industrien ved FHL industri og eksport ros for den måten dere har tilnærmet dere reguleringene for i år. Dere har gått inn i dette med tyngde, kommet med gjennomarbeidede innspill og forsvart de vedtak dere har vært med på i Reguleringsrådet.

Det som er sikkert er at vi ikke kan gå inn i et nytt reguleringsår med stor sannsynlighet for å gjenta bråket i torskefisket fra i år. Derfor er vi nødt til å ta stilling til å fjerne overreguleringen fra fartøyene i de to største kystgruppene og isteden innføre fartøykvoter i dette fisket.

Men like viktig er det da å samtidig fjerne periodiseringen. Ellers vil vi ikke oppnå annet enn en ny kamp for at flest mulig skal få tatt sin kvote i 1. periode.

En periodisering på gruppenivå vil føre til at mange vil forsøke å få tatt sin kvote innenfor 1. periode. Og dette vil gjelde selv med 0% overregulering.

Mange har vært inne på at det kan periodiseres på fartøynivå. Dette vil imidlertid ikke føre til annet enn at alle tvinges inn i et driftsmønster hvor de må ta en viss andel av kvoten sin til høsten. Og i tillegg vil en slik regulering ikke være noen forenkling av hverdagen for næringsaktørene.

Jeg har derfor stor tiltro til at best tilpasning og høyest verdiskaping får vi hvis fiskefartøyene og landanleggene har frihet til å samarbeide uten offentlige reguleringer. Og denne muligheten til samarbeid ligger der, både i ovenfor nevnte grupper og i de gruppene som er regulert med samlekvoter. Bruke denne muligheten!

Jeg er opptatt av nytten ved et tett og godt samarbeid mellom flåten og landsiden. Det er en grunnleggende forutsetning for å øke andelen av verdiskapningen som skjer her i landet.

I Sem-erklæringen er utgangspunktet at Råfiskloven skal videreføres som et fundament for fiskeripolitikken, men at det likevel kunne være behov for justeringer som sikrer muligheten til å inngå bindende langsiktige leveringsavtaler mellom kjøper og selger.

Fiskeridepartementet vil se på forholdene slik de fortoner seg i dag. Når vi fjerner overregulering og periodisering er det ingenting i reguleringene som hindrer at industrien og fiskefartøyene kan inngå frivillige leveringsavtaler. Slik har det fungert innenfor Råfisklagets distrikt.

Hvorvidt dette medfører behov for lovendringer eller andre tilpasninger av dagens regelverk, er for tidlig å si. Fiskeridepartementet tar sikte på å ha dette avklart innen 1. november 2003. Deretter må eventuelle endringer i regelverket gjennomføres innenfor de tidsrammer slike endringer krever.

Imidlertid vil jeg advare mot å i for stor grad forklare dagens problemer i norsk fiskeindustri med råfiskloven, fryselagre eller mangel på vertikal integrering. Dette viser med tydelighet at en ikke har definert et av hovedproblemene for norsk konkurranseutsatt industri, nemlig det særnorske kostnadsnivået og manglende omstilling og effektivisering.

Dette fører meg videre i verdikjeden over i foredlingsleddet.

Vi er et høykostland og det vil være svært vanskelig for norsk næringsliv på sikt å skulle konkurrere med lavkostland som f.eks Kina og Polen når det gjelder ordinær industriproduksjon.

Kapasitetstilpasning i industrien

Lønnsomheten i industrien påvirkes også av varierende og generelt lav råstofftilgang. En av hovedutfordringen må dermed være å tilpasse industristrukturen til tilgjengelig ressursgrunnlag, samtidig som en også tilpasser flåtestrukturen.

På oppdrag av Fiskeridepartementet vil Fiskeriforskning levere en kartlegging av kapasiteten i hvitfiskindustrien i begynnelsen av mai. Denne utredningen vil gi et bilde av kapasitetsutnyttelsen i dag og hvilke konsekvenser nedleggelse av bedrifter har på strukturen.

Men viktigst av alt ønsker vi forslag til tiltak som kan bedre rammebetingelsene. Dvs tiltak som myndighetene kan iverksette, men også forslag til hva næringen selv kan gjøre.

Jeg vil også her benytte muligheten til å gi ros til FHL – industri og eksport som har tatt denne viktige saken opp til diskusjon i organisasjonen. Slik jeg forstår det så deler Fiskeridepartementet og organisasjonen oppfatning om at det er overkapasitet i industrien og at vi ikke kan opprettholde produksjon som ikke er lønnsom over tid.

Jeg mener at problemer knyttet til manglende lønnsomhet i hovedsak må finne sin løsning i næringen selv. Dette var en av hovedgrunnene til at jeg ikke syntes forslaget om et statlig garantifond for driftstilskudd var noe egnet virkemiddel .

Skal industrien igjen oppnå lønnsomhet må kapasiteten tilpasses og råstoffet må spres mest mulig ut over året for å gi en jevnere produksjon. En statlig garantiordning vil kunne bidra til at tilpasningen av produksjonskapasiteten til ressursgrunnlaget skyves ytterligere frem i tid og uten at det gjøres noe med årsakene til industriens problemer.

La meg peke på 6 områder som norsk fiskerinæring må bli bedre på i kampen for lønnsom videreforedling:

Produksjon i forhold til markedskrav

Et tiltak for lønnsom videreforedling vil kunne være større fokus på hjemmemarkedet.

Undersøkelser viser at tilgjengelighet er det største hinderet for at nordmenn ikke spiser mer fisk. Forbrukerne finner ikke fisk med god kvalitet i nærbutikken vår.

Dette kan vi ikke være kjent med. Norske forbruker mener jeg nærmest har et krav til å finne norsk fisk i butikken.

Usubsidiert produksjon av fiskeproduktene konkurrerer med subsidierte landbruksprodukter. Dette er en betydelig tilleggsutfordring for fiskerinæringen.

Gjennom SPIN – Senter for produktutvikling i næringsmiddelindustrien - bruker Fiskeridepartementet midler. Prosjektene omfatter kompetanseheving innenfor produktutvikling samt markedsorientering og markedsforståelse. Denne kunnskapen blir tilgjengelig for næringen. Bruk den!

Mitt andre punkt er:

Dagligvarebutikkene må bli en del av verdikjeden

Alle kjedene oppgir ønske om økt fokus på sjømat, men erkjenner behov for økt kompetanse. Opplæring er derfor viktig og dette må næringen bidra til.

Kjedene mener at omsetningsstrukturen er et viktig hinder for økt salg av sjømat. På landbrukssiden kan en forholde seg til SPIS eller Gilde, men i fiskerinæringen må en forholde seg til alt for mange enkeltaktører. Norsk fiskerinæring trenger en eller flere ”Mr. Fisk” som kan samordne leveranser fra flere produsenter.

Vi må bli leveringsdyktig 364 dager i året

Næringen må samarbeide for å få dette til. Igjen ser vi strukturelle svakheter. Alt for mange aktører er for små til å få dette til alene.

Hvorfor ikke samarbeide i regioner eller for den saks skylt på tvers av regioner. Tilby kjedene det beste og gjennom hele året. Jeg har også tro på at oppdrett av torsk vil bli et supplement til den villfangede og dermed kunne sikre leveringsdyktighet hele året.

4) Teknologiløsninger

Både Baader og Marel arbeider begge med å finne gode løsninger for fjerning av bein i fileten i samarbeid med næringen og forskningsmiljøene i Norge. I følge mediaoppslag synes det å være gode resultater.

Jeg ønsker at vi skal forsette dette viktige arbeidet og inviterer derfor aktører i næringen og forskningsmiljøene til et statusmøte.

La oss diskutere resultatene så langt og sammen se på nødvendige tiltak videre som kan føre frem til en tilfredstillende løsning. Et slik møte ønsker jeg før sommerferien.

5) Kvalitet

Et inntrykk som har festet seg i dagligvarebransjen er at ”Det norsk fiskerinæring ikke får solgt i Europa kan de kvitte seg med i Norge”. Jeg tar ikke stilling til om det er rett eller galt at vi mangler et kvalitetsimage, men dersom handelen tenker slik, ja så har fiskerinæringen et imageproblem som vi må jobbe med og motbevise.

I forrige uke leste jeg i media at Fjord Marin har halt i land en større leveringsavtale med en sentral ferskfiskbedrift i Europa.

Kontrakten består av to hovedelementer; dokumentert kvalitet - og topp kvalitet. Det første innebærer full sporbarhet og det andre innebærer at produktet 52 uker i året skal være blanktorsk i ”upper class”.

Dette er et signal om at det er mulig, men da må dere bruke de mulighetene som ligger i reguleringene og sats på et samarbeid mellom industri og fisker for å skaffe fisk med god kvalitet.

6) Utnytt hele fisken

En fremtidsrettet industri må øke utnyttelsesgraden av biproduktene. Biråstoff fra fisk er rike på proteiner, fett, vitaminer og mineraler. De kan blant annet brukes som mat, eller til mer høyverdige produkter som ingredienser i mat, helsekost og kosmetikk. Kun ca. 10 % blir i dag anvendt til mer høyverdige produkter. Her ligger mange muligheter for de som griper sjansen.

Staten skal bidra med ressurser til forskning, men næringen må selv komme med gode forretningsideer og gripe sjansen til verdiskaping.

Myndighetene arbeider for bedre markedsadgangen gjennom WTO i tillegg til viktige prosesser i EU. Dette er et viktig tema som jeg vil ta for meg i morgendagens innlegg.

Markedsveksten internasjonalt har vært svak de siste årene. Den økonomiske veksten hos våre handelspartnere har vært 1,25 pst. de to siste årene. Veksten kan ta seg opp i 2003, men det er stor usikkerhet om dette.

Lønnsnivået i norsk industri er nå 34 pst. høyere enn hos våre handelspartnere (målt i felles valuta).

Vi er inni en periode med fallende kronekurs og rente. Men det er fortsatt på et høyt nivå sammenlignet med våre handelspartnere.

Hva blir gjort?

Norges Bank er som kjent ansvarlig for pengepolitikken blant annet gjennom renten og inflasjonsmålet. Inntektspolitikken påvirkes av partene i arbeidslivet og finanspolitikken er Regjeringens virkeområde.

Hva gjør så regjeringen?

Vi skal ikke øke offentlige utgifter, men føre et stramt budsjett. Gjennom dette la pengepolitikken virke ved en redusert rente og kronekurs.

Fra slutten av fjoråret til nå har kronen svekket seg klart mot både Euro (ca. 8 pst.) og svenske kroner (ca. 6 pst.). Den innenlandske renten har også gått klart ned. Siden slutten av fjoråret har Norges bank redusert renten med 1,5 pst. poeng.

Beregninger gjort av Norges bank viser at valutakursen ovenfor våre viktigste handelspartnere kan reduseres med rundt 10 pst innen begynnelsen av 2004 som et resultat av rentenedgangen.

Regjeringen vil styrke næringslivets konkurranseevne gjennom lavere skatter og avgifter. Regjeringen legger opp til å videreføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift slik den er i dag for fiskeri- og havbruksnæringen. Dette er det redegjort for i et brev sendt 25. mars fra Finansdepartementet til EFTA sitt overvåkingsorgan ESA.

Regjeringen vil satse på forskning og utdanning. Det betyr satsing på kvalitet fra grunnskole til forskning, inkludert økte bevilgninger til forskning og skattefradrag for bedrifter som forsker.

I tillegg har Regjeringen tatt initiativ til et inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos handelspartnerne.

La meg starte oppsummeringen med å poengtere at selv om bildet i media ser mørkt ut og at mange merker at næringen er i en tung motbakke, så er det faktisk noen bedrifter som lykkes.

Felles for disse ser ut til å være fokus på rasjonalisering bl.a. ved at ny teknologi tas i bruk, produktutvikling, økt fokus på kompetanse og ved økt utnyttelse av biprodukter. Det viktigste fokuset for lykkes er satsing på god kvalitet gjennom hele verdikjeden.

Jeg har i dette foredraget lovet dere 4 områder Regjeringen skal følge opp:

1) Prosessen rundt leveringsbetingelsene skal ha en avklaring i løpet av høsten 2003. Vi sender ut et høringsnotat i begynnelsen av mai med 3 måneders høringsfrist.

2) Tiltak for å finne løsning på teknologiutfordringene. Jeg har invitert dere til et statusmøte før sommerferien hvor vi diskuterer hvor langt teknologiutviklingen er kommet og om vi skal bidra til ytterligere tiltak.

3) Reguleringene skal også ivareta et industribehov. I reguleringene av fisket har vi har kommet et stykke på vei i år, og jeg lover at vi skal holde fokus fremover.

4) Regjeringen vil fortsatt føre en stram finanspolitikk for å bidra til å redusere det innenlandske rentenivået og kronekursen. Samtidig som vi skal arbeide for å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos handelspartnerne.

Takk for oppmerksomheten.