Foiler fra foredraget

Stortingsrepresentanter, ordfører, fylkesordfører, godtfolk. Svaret på spørsmålet i tittelen for foredraget kan sammenfattes i ett ord: lønnsomhet, og jeg vil konsentrere svaret til fiskerinæringen og fiskeripolitikken. Jeg har et enkelt grunnsyn på hva politiske myndigheter bør gjøre for å skape attraktive og levedyktige kystsamfunn. Det viktigste er å legge til rette for lønnsom næringsvirksomhet, dvs. lage rammevilkår som gjør det mulig for næringslivet – over tid – å drive lønnsomt.

Løsningen ligger i å forandre for å bevare! Kontinuerlig må vi forandre for å bevare, hvis vi bare bevarer dør kystsamfunnene.

Visjonen

I konferansens program er overskriften – eller temaet – for denne sesjonen identisk med Fiskeridepartementets visjon for marin sektor: ”Verdier fra havet – Norges fremtid”.

Også i disse tider, når mange i næringa sliter, er det gode grunner til å holde fast ved framtidsvisjonen for de marin næringene.

Jeg er overbevist om at næringa har kraft til å bli den økonomiske og velferdsmessige bærebjelken som kysten trenger. Fiskeri- og havbruk har vært og vil forbli ett viktig næringselement for å skape levedyktige samfunn.

Det er naturlig nok ikke full politisk samstemmighet om hvilke rammevilkår som er de optimale – og om hvilke virkemidlene vi bør benytte for å nå visjonen. Jeg tror imidlertid det er enighet om at politikken og virkemidlene på den ene siden bør ha en viss stabilitet og forutsigbarhet, og på den andre siden er det viktig å ha i mente at de må tilpasses et samfunn og en verden i stadig raskere endring. Vi må forandre for å bevare.

Et eksempel fra mitt eget hjemsted, Sommarøy – en utkant i Troms - ikke langt fra Tromsø. Jeg bor rett ved siden av fiskeprodusent Bernt Hansen. Han er fjerde generasjon i familiebedriften som alltid har vært den viktigste arbeidsplassen i fiskeværet. De vanskelige tidene har gjort det nødvendig for ham å endre fokus. 100 millioner kroner er investert i et topp moderne fabrikkanlegg. Han har selvfølgelig ingen garantier for å lykkes, men har vurdert det slik at mulighetene nå er blitt bedre enn ved å fortsette driften slik det alltid har vært gjort. Bernt er en forutseende mann som er villig til å forandre for å bevare!

Vanskelige tider skaper ofte rom for en endringsvilje som vi sjelden ser når alt går godt. Både næringa selv og myndighetene må tenke nytt. Det er viktig å agere på en slik måte at det kommer noe godt ut av ”all elendigheta” vi opplever nå.

Min visjon er at marin næring skal:

• opprettholde og styrke sin globale konkurranseposisjon med rammevilkår som gir grunnlag for vilje til endring og nytenking;
• ha en lønnsomhet som gir grunnlag for framtidsrettede investeringer i teknologi og kunnskap;
• bidra til velstand og interessante arbeidsplasser og dermed tiltrekke seg ung og kompetent arbeidskraft.

Målet for næringa må være: ” lønnsomhet og kvalitet i alle ledd – i hele verdikjeden fra fjord til bord/fra bunn til munn”.

Hvordan er så dagens situasjon for marin næring?

Marin næring er så mangt, et komplekst bilde av tradisjon og høyteknologi, av fiske og fangst, foredling og markedsføring, av mat, kvalitet, forskning og kompetanse etc. Jeg kunne brukt hele dagen, og vel så det, om jeg skulle ta for meg hele denne komplekse næringa.

Jeg velger i mitt foredrag å fokusere i særlig grad på fiskeindustrien. Dette fordi denne del av næringa - som tradisjonelt har vært viktig for sysselsettingen i kystsamfunnene - nå har lagt bak seg en særdeles tøff periode. For meg representerer også industrien på mange måter en spesiell utfordring - fiskeripolitikken inneholder så få virkemidler direkte rettet mot industriens behov.

Fiskeindustrien har bl. a. vært karakterisert ved industriell produksjon basert på stor grad av arbeidsinnsats. Slik arbeidsintensiv produksjon har i årtier blitt flyttet fra land med høye lønnskostnader til land med lavere kostnader og så videre igjen til land med enda lavere lønnskostnader.

Norge har, som et av verdens absolutt rikeste samfunn, lønnskostnader som stiller oss i en umulig konkurransesituasjon dersom vi skulle fortsatt med arbeidsintensiv industriell masseproduksjon av sjømat. Så godt som alle andre land kan drive slik produksjon billigere enn oss. I tillegg har ny teknologi for råstoffbehandling og relativt lave transportkostnader ført til at råvaremarkedet er blitt tilnærmet globalt. Det opplever fiskeværene langs kysten nå. Bernt Hansen på Sommarøya opplevde at han brukte 15 kr/kg å skjære i filet, mens kineserne brukte 1/5.

Nærhet til ressursene er ikke lenger et like sterkt fortrinn for norsk fiskerinæring – med noen unntak: konvensjonelle produkter som tørrfisk, saltfisk og klippfisk og f.eks. fersk skrei der fiskens opprinnelige kvaliteter er en integrert del av produktene og spesialprodukter – helst ferske – basert på ferskt råstoff og høyt betalende nisjer. Felles for disse kategoriene er at konkurransekraft skapes gjennom kvalitative egenskaper.

Industrien, særlig i hvitfisksektoren, preges av en situasjon der det ikke er sammenheng mellom tilgjengelig råstoff og kapasiteten i flåten og i industrien. De samlede kapitalkostnadene blir derfor langt høyere enn nødvendig. Noe som skjerper konkurransen om råstoffet og marginene presses ytterligere.

Et symptom på denne overkapasiteten er at torskefisket må stoppes tidlig på året. Kort sesong og høy overregulering har gitt kappfiske. Denne situasjonen har motvirket muligheten for stabile, helårlig, regelmessige leveranser av råstoff til industrien. Jeg gjør derfor tiltak som bidrar til forutsigbarhet og stabilitet i leveransene fordi det er en annen viktig forutsetning for å oppnå lønnsomhet i fiskeindustrien.

Alt for mange stikker hodet i sanden fordi de ikke liker virkeligheten. Dette er forhold som vi etter min mening ikke kan komme bort fra. Når vi skal ha en politisk debatt om løsninger og politiske veivalg som kan gi varige løsninger, er det ønskelig at vi har et mest mulig felles utgangspunkt og oppfatning av hvordan den faktiske situasjonen i næringen er. I Stortinget og i næringen er det mye ugjort i så måte. En felles plattform vil gi et godt grunnlag for å komme frem til langsiktige løsninger som sikrer lønnsomhet i næringa. Jeg inviterer AP og alle andre til felles dugnad. Å bruke munn på fiskeriministeren hjelper ikke noen.

Hvorfor er det ”krise” i deler av næringen nå?

Dette er selvfølgelig et sammensatt spørsmål som kan besvares på mange måter. Min oppfatning er at følgende har vært avgjørende for den situasjonen vi har i dag:

• Lønnsoppgjørene de siste årene har gitt en økning i lønnskostnadene som er høyere enn lønns- og prisstigningen i både konkurrentlandene og markedslandene.
• Valutakursutviklingen de siste årene har bidratt til å svekke norsk sjømatnærings konkurranseevne med ca. 10 %. Det har blitt dyrere for konsumentene å kjøpe norske produkter i forhold til hva det var før og i forhold til våre konkurrenter. Denne trenden har vi heldigvis snudd seg og Norges Bank har beregnet at valutakursen overfor våre viktigste handelspartnere reduseres med rundt 10 % som et resultat av rentenedsettelsene.
• I tillegg til dette har vi i løpet av det siste tiåret fjernet så å si alle subsidier fra norsk fiskerinæring. Det gir helt andre rammevilkår for næringen samtidig som det har endret myndighetenes muligheter til å påvirke eller korrigere for svingninger i næringen gjennom politiske virkemidler.

Et eksempel; så sent som da Bjarne Mørk Eidem var fiskeriminister, ble det i tillegg til generelle pristilskudd til fisker gitt et ekstra tilskudd til brosme og lange på Helgeland. Dette var nødvendig for å sikre fisker en rimelig pris og samtidig gi mottaksanleggene en levelig driftsmargin. I 1989/90, da jeg kom inn på Stortinget, var fiskeriavtalen og krisepakker på over 2 mrd. På 10-12 år avviklet næringen subsidier og gjennomgikk en omstilling som er beundringsverdig.

Vi må så stille oss spørsmålet om det er noen grunn til å tro at denne utviklingen vil endre retning i tiden som kommer.

For det første; Det er sikkert at det ikke vil bli gjeninnført subsidiering av fiskerinæringen.

For det andre; Det er like sikkert at Norge i hvert fall i et 15-20 års perspektiv vil være på den globale velstandstoppen og således fortsatt vil ha lønns- og kostnadsvekst som vil påvirke konkurranseevnen til norsk industri negativt.

Og for det tredje; Det vil være meget begrenset i hvilken grad denne utviklingen vil kunne kompenseres gjennom valuta- og pengepolitikken.

Så spør jeg, - betyr så dette at vi skal gi opp tanken om å videreforedling av fisk og fiskeprodukter i Norge. Til det vil jeg svare nei!

Hva kan vi så gjøre for å skape en lønnsom næring som kan bidra til levedyktige kystsamfunn?

Vi kan også stille oss spørsmålet om vi i Norge må ha virksomhet knyttet til videre bearbeiding av fisk fra den tradisjonelle næringa eller fra havbruk for å opprettholde attraktive og levende kystsamfunn.

Til det vil jeg svare; Ja, men det er ikke nok.

Det vil fortsatt være grunnlag for videreforedling av fisk og fiskeprodukter i Norge fordi

• det handler om bearbeiding av fersk mat
• fordi vi har en nærhet til basisråvaren
• har god kompetanse om bruk av marine råvarer som kan kompensere for konkurranseulempene vi har som høykostland.

Derfor, det er ikke særlig avansert profeti å postulerer at frossenblokk ikke er et fremtidsprodukt i norsk hvitfiskindustri.

Hvilke løsninger er det mulig å se og hva gjøres? Jeg vil i det følgende sette fokus på:

1. strukturtilpasning av flåte og industri;
2. trålernes leveringsbetingelser;
3. teknologiutfordringen;
4. kompetanseutfordringen;
5. den økonomiske politikken og
6. det vi kanskje kan omtale som politikerutfordringen i den marine politikken

Strukturtilpasning i industri og flåte

Industrien

Verdikjedetenkning er sentral. Vi må skape lønnsomhet i alle ledd – fra fjord til bord. Vi må med andre ord slutte å tenke på en fragmentert næring som er delt opp i nærmest vanntette skott.

Integrasjon må ikke bli et skjellsord. Det kan være en farbar vei til bedre resultater. Viktig å legge til er imidlertid at integrasjon ikke behøver å bety integrasjon ved eierskap. Samarbeid er et viktig stikkord.

Det er ikke alle deler av verdikjeden myndighetene kan styre. Vi skal imidlertid ta grep når det gjelder ”våre” deler som regulering av råstoffet og jevnest mulig tilgang gjennom hele året, samt oppfølging av hygieneforskriftene. Så kan vi samarbeide på forskning. Men et område næringen selv må ta ansvar for er å behandle råstoffet som mat.

Vi har erfart at statlig engasjement i industrietablering kan bli et tveegget sverd. Offentlige midler har bidratt til oppbygging av kapasitet som det vel neppe har vært varig grunnlag for, bl.a. ved bidrag til refinansiering av bedrifter som ikke oppnår langsiktig lønnsomhet. I den nåværende situasjon finner regjeringen det uheldig å videreføre denne praksis.

Dette er viktig, både fordi tidligere praksis førte til sementering av en uheldig næringsstruktur og fordi det ga refinansierte anlegg et betydelig konkurransemessige fortrinn i forhold til bedrifter som klarte seg uten offentlige midler.

Flåten

Mange grupper i havfiskeflåten har allerede kommet langt i sin strukturtilpasning, basert på enhetskvoteordningene. Dette har fungert godt, men med litt ulik effekt i de ulike gruppene.

Vi har for tiden ute på høring et forslag om å utvide enhetskvoteordningen for ringnotfartøy til også å omfatte kolmulekvotene. Det vil kunne gi ytterligere incitament til tilpasning av denne gruppen. Vi har også til vurdering endringer i ordningen for torsketrålere, og jeg håper at det vil kunne bli tatt stilling til om det er behov for slike ordninger, i nær fremtid.

Vi må nå få på plass strukturordninger også for kystflåten. Regjeringen har lagt frem stortingsmelding nr 20 Strukturtiltak i kystfiskeflåten, hvor vi blant annet foreslår:

• Strukturfond - kondemneringstilskudd
• Adgang til å slå sammen kvoter - strukturkvoteordning

En hovedsak i dette arbeidet er å legge til rette for fornying av fiskeflåten. Fornying er nødvendig, for at fiskeflåten skal kunne tilby attraktive og trygge arbeidsplasser. Fornying er også nødvendig, for at fiskeflåten skal kunne ta vare på fangsten – all fangsten – på en måte som sikrer kvaliteten i råstoffet.

Men fornying er dyrt. Det må derfor være mulig – som gjennom enhetskvoteordningene og gjennom strukturkvoteordningen – å utvide kvotegrunnlaget for enkeltfartøy, for å finansiere denne fornyingen. Fornying øker også flåtens tekniske fangstkapasitet. Ordningene må derfor – slik enhetskvoteordningene og strukturkvoteordningen gjør – sikre at antall fartøy i den enkelte fartøygruppe blir redusert, for å kompensere for dette.

Jeg håper derfor at Stortinget og Ap vil slutte seg til Regjeringens forslag i stortingsmeldingen.

Trålernes leveringsbetingelse

En annen konkret sak, som har versert gjennom mange år og under mange fiskeriministere, er spørsmålet om trålernes leveringsbetingelser. Vi har grepet fatt i dette, med følgende enkle utgangspunkt for det høringsnotatet som ble sendt ut 5. mai 2003:

For det første at leveringsvilkårene har en forhistorie. Vi har forholdt oss til denne, men det er forskjell på å forholde seg til historien, og å bli hengende fast i historien.

For det andre at vi vil legge til rette for industriell utvikling, samtidig som vi ivaretar distriktsmessige hensyn – men husk: God næringspolitikk er god distriktspolitikk.

Saken er omfattet av stor interesse, og det gjør seg gjeldende en del motstridende hensyn. Jeg har derfor ønsket en bred høring, hvor høringsinstansene inviteres til å ta stilling til ulike alternativ. Disse alternativene er:

1. Eierskapsutvalgets forslag, med leveringsplikt til fylker for alle fartøy som har leveringsplikt.
2. Et alternativ hvor industrieide fartøy får leveringsplikt til egen bedrift, mens fiskereide fartøy får leveringsplikt til en region, samt.
3. Et forslag hvor dagens leveringsvilkår blir videreført, slik disse foreligger for det enkelte fartøy, men hvor det blir etablert klare regler for hvordan ulike problemstillinger skal håndteres, og hvor det etableres en regional leveringsplikt for det tilfelle at begunstiget anlegg ikke ønsker å ta mot fangsten.
4. Regional leveringsplikt kan gjelde innenfor enten 2 eller 3 regioner.

Departementets anbefalte forslag er alternativ 3, med 3 regioner; Øst-Finnmark som region I, Vest-Finnmark og Nord-Troms som region II, og resten av Troms sammen med Nordland som den tredje regionen.

For alle tre alternativene gjelder at man får etablert regler for prisfastsetting, og at det foreslås nye sanksjonsordninger når leveringsplikten ikke overholdes – tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

Dette vil gi den enkelte region sikkerhet for at regionen blir tilført et visst kvantum råstoff. For det må være en hovedsak: Uansett hvilken modell som til slutt blir valgt for leveringsplikten, skal vi nå sørge for at den blir respektert. Hver enkelt region skal få inn det råstoffet den skal ha, i henhold til leveringsplikten.

For ca. to måneder siden besøkte jeg Lübeck der ledelsen i teknologiprodusenten Baader presenterte en analyse av utfordringene i norsk hvitfiskindustri.

Det ble bl.a. presentert en sammenligning av situasjonen i norsk og islandsk fiskerinæring. Islendingene får mer ut av sitt råstoff enn det vi klarer her hjemme. Dette gjenspeiles i eksportutviklingen, og lønnsomheten.

Den viktigste årsaken til dette ligger i forskjeller mellom norsk og islandsk reguleringsregime. I korthet ser det ut til at en på Island har kommet lenger i retning av å imøtekomme industriens behov for regelmessig råstofftilførsel enn det vi har her hjemme. Her har vi en stor, men vel håndterlig utfordring. Teknologiske nyvinninger i foredlingsleddet vil være en vei å gå i bestrebelsene på å utligne forskjellene mellom de to land.

For industrien er det viktig å få tilgang til maskiner som kan frigjøre arbeidskraft i fileterings- og kutte prosessen og dermed samtidig redusere arbeidskostnadene og øke utbytteprosenten. Samarbeidet mellom Baader og SINTEF blir i så måte viktig for fremtidig vekst.

På FHLs årsmøte i Ålesund i april i år sa jeg at jeg ønsker ytterligere fokus på løsninger på teknologiutfordringene. Jeg inviterte der til et møte med næringa og andre aktører. Møtet vil finne sted i begynnelsen av juni. Teknologiutfordringen er viktig og krevende, og dette er et av de områder myndighetene og næringen kan samarbeide om satsinger med både kortsiktige og langsiktige perspektiver.

Kompetanseplattformen (mat er kultur!)

Jeg vil nå vende blikket den motsatte veien, nedstrøms mot markedet, og det kunnskapsbehovet som trengs for å møte markedets krav. Her ligger etter min mening mange av svarene på hvordan marin næring skal overleve i fremtiden.

La meg illustrere dette med et eksempel. I januar i år var jeg i Lyon under det uoffisielle verdensmesterskapet i kokkekunst hvor nordmannen Charles Tjessem vant gull. Det som mange kanskje også vet er at norsk fjordørret var hovedingrediensen i fiskeretten som alle deltakerne i konkurransen skulle tilbrede. Kokker fra hele verden tryllet fram de utroligste retter av vår kjente og kjære ørret.

Vår egen Tjessem tryllet fram en nydelig ørretrull av ett tynt stykke av ørretfileten, norske sjøkreps, vaktelegg og kaviar. Andre bakte ørreten inn i parmaskinke, hvitløk og appelsinskall. Kokt ørret med poteter, agurksalat og rømme var imidlertid ikke å oppdrive.

Hva er det jeg forsøker å illustrere med dette bildet? Vi nordmenn vet alle hva norsk fjordørret er. Hvordan konsumentene i våre svært ulike markeder i Europa, Asia og Amerika ønsker å tilbrede ørreten er det ikke alltid så lett å vite. Hvordan brukes den norske ørret for eksempel i Roma? Hvilke kvalitetskriterier ser en japansk forbruker etter når middagens fisk skal handles inn på markedet? Hvilken ramme har en brasiliansk familie rundt et middagsmåltid?

Dette er forståelse vi må besitte for at vi skal lykkes i konkurransen om "global mageplass". Det er familien i Paris, og restaurantgjester i Tokyo som fyller pengebeholdningene i fiskeværene heime i Troms. Det fordrer at dere som sitter her i Kristiansund eller Tromsø må vite hva kunden i markedet vil ha. Kokt ørret med poteter, agurksalat og rømme går ikke like godt i alle markeder som heime!

Dere må også vite hvordan denne kunnskapen skal omsettes i produksjonen her hjemme.

Kunnskap vil være en avgjørende faktor for fremtidig suksess. Interaktivt innovasjonsarbeid mellom marked og produksjon er helt avgjørende for næringens konkurransemulighet i fremtiden. Denne innovative visjon må ligge helt oppe hos toppledelsen.

Det må gjennomsyre bedriftenes forretningskonsept, og ledelsesfilosofi. Jeg vil hevde at i tillegg til de naturgitte fortrinn, vil det viktigste for bedriftenes konkurranseevne på sikt bli den ”intellektuelle kapitalen” som bedriften besitter.

I et makroperspektiv er det derfor viktig at marin næring klarer å ta steget opp fra den tradisjonelle økonomien og over i den nye kunnskapskrevende økonomien.

Den økonomiske politikken

Når det gjelder den økonomiske politikken er regjeringen særlig opptatt av tre ting for å bedre de konkurranseutsatte næringers lønnsomhet.

1. Vi skal ikke øke offentlige utgifter, men føre en politikk med stramt budsjett.
2. Vi skal bidra til å styrke næringslivets konkurranseevne gjennom lavere skatter og avgifter.
3. Vi har tatt initiativ til et inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

Denne politikken skal bidra til både å bedre rammebetingelsene for konkurranseutsatt industri gjennom å redusere rente og kronekurs og å få lønnsveksten i Norge mer på linje med utviklingen hos handelspartnerne.

De senere tids rentenedsettelser og valutakursutvikling tyder på at vi har lykkes med den økonomiske politikken i forhold til konkurranseutsatt industri, og her har fiskerinæringen med eksportandel på 95% fått en betydelig positiv kostnadsreduksjon.

Politikerutfordringen

Jeg nevnte innledningsvis behovet for gode og rimelig stabile rammevilkår – vilkår som gjør det mulig for de næringsdrivende å planlegge og gjennomføre lønnsom drift over tid. Jeg mener at politikerne må være forsiktige med å pålegge eller tillegge næringa hensyn eller vilkår som medfører økte kostnader eller begrenser mulighetene til økonomisk velfundert drift.

Når vi ser utviklingen i fiskeripolitikken over tid ser vi en bred politisk enighet om en utvikling i denne retningen, for eksempel å endre næringas ansvar for bosetting og sysselsetting. Men jeg vil våge den påstand at politikerne i mange tilfeller har kommet etter - og at det i næringa selv alt har vokst fram en bred erkjennelse av behovet for endring.

Jeg har sagt jeg vil forandre for å bevare; ikke for å bevare alt slik det har vært, men for å bevare næringas grunnlag for lønnsom drift, og derigjennom bidra til å opprettholde bosetningen langs kysten i dag og framover.

For skal marin sektor ha mulighet til å bli et viktig og styrket fundament for kysten, må lønnsomhet være fundamentet. På den annen side kan ingen kystsamfunn basere sin framtid – hvis den skal være tilstrekkelig attraktiv og levedyktig – utelukkende på fiskeindustrien, eller fiskerinæringa. For å lykkes, må en søke å utnytte de samlede muligheter som ligger i nærheten av havet, der det lokale næringsliv har sin basis i fiske og fangst. I tillegg må vi så bygge et nettverk av andre aktiviteter som gjør at de flinkeste hendene og de kløktigste hodene velger fiskeriet fremfor internettkaféen på Karl Johans gt.

Mulighetene er mange - videreforedling, utnyttelse av biprodukter og utviking av ny næringsvirksomhet basert på uutnyttede ressurser og ny teknologi, havbruk, havbeite, sjøbasert turisme, petroleumsvirksomhet, sjøtransport m.v. må sammen danne grunnlaget for lokale marine næringsklynger.

Politikernes oppgaver er å lage rammevilkår som fremmer, og ikke hemmer, næringsutvikling. Ønsket om å lage stabile og gode rammevilkår må være viktigere enn det kortsiktige politiske spillet der standpunkt tas på grunnlag av hvem som fremmet forslaget, ikke hva det vil bidra til.

Vi politikere – og andre – snakker jevnlig om behovet for ”å ta grep” eller ”å ta nye grep”. Når vi ser på fiskeripolitikken kan det i en del sammen henger trolig være bedre for nærings om vi i stedet for nye grep – i form av pålegg og reguleringer, som kanskje påfører økte driftskostnader – slipper opp tidligere grep. Deregulering har vært et mantra under flere regjeringer og er etter mitt syn fortsatt svært gyldig for fiskeripolitikken.

Til slutt; Etter min mening vil det alltid oppstå svingninger lønnsomheten i næringa. Skal vi være i stand til å takle disse på en fornuftig måte må vi forsøke å få bukt med de grunnleggende problemene.

En av de grunnleggende årsaken til dagens vanskelige situasjon i fiskeindustrien er at det ikke er samsvar mellom tilgjengelig råstoffmengde og kapasiteten i industrien så vel som flåten. Skal industrien igjen oppnå lønnsomhet må kapasiteten tilpasses og råstoffet spres mest mulig utover året for å gi jevnere produksjon. En annen årsak er det høye kostnadsnivået i norsk industri.

Jeg er opptatt av å finne langsiktige løsninger som sikrer lønnsomheten i marin næring i det lange perspektivet.

Min visjon fremover er å møte markedet med nye produkter hvor vi vinner fordi ressursene er foredlet med kunnskap, og ikke bare med kniver. Her ligger nøkkelen til lønnsom drift, og dermed også til attraktive og levedyktige kystsamfunn