Fiskeriminister Svein Ludvigsen :

”Hvordan vil myndighetene stimulere til økt investering i fiskeri- og havbruk?”

Norsk Fiskerinærings høstkonferanse 2003 - Holmenkollen Park Hotell, 27. oktober.

God formiddag godtfolk!

Kjære Tande sr. og jr. Takk for invitasjonen til å komme hit til Holmenkollen Park og Tandekonferansen også i år. Det er et spennende program dere byr oss.

Jeg er bedt om å foredra over emnet ”Hvordan vil myndighetene stimulere til økt investering i fiskeri og havbruk?”. Det skal jeg naturligvis gjøre, men jeg kom litt i villrede da jeg oppdaget hovedtittelen på årets Tande-konferanse, nemlig Quo Vadis.

Jeg forstår at det her ligger en referanse til evangeliene. Quo vadis er latin for ”hvor går du”. I følge legenden fortelles det imidlertid at da Peter var biskop i Roma, flyktet han fra forfølgelsene under keiser Nero. Utenfor bymuren møtte han Mesteren, og spurte: Domine, quo vadis? Herre, hvor går du? Mesteren svarte: Til Roma for atter å la meg korsfeste…

Og så spør Tande fiskeriministeren Quo Vadis!

Kjære forsamling

La meg først svare med et ganske så selvfølgelig utsagn: Et velfungerende politisk system og oppdaterte rammeverk er viktige forutsetninger for god kapitaltilgang til næringen. Det er derfor helt avgjørende at vår forvaltning utformes slik at den fremmer næringsutvikling og ikke hemmer den. Så enkelt svarer næringslivet. Men akk så vanskelig å få til, synes dere samtidig. Når så fiskeriministeren er så opptatt av millimeter-rettigheter, ja så avler det regler, forskrifter og byråkrati! Som man roper i skogen får man svar.

For å klare å fremme næringsutvikling, og ikke hemme det, må offentlige rammebetingelser være tilpasset den tiden vi lever i og de utfordringer som ligger foran oss. Dette er ikke lett når vi vet at mange ytre faktorer påvirker oss. Sant nok. Det er heller ikke alt vi har kontroll over. Samtidig er det ikke alle faktorer det offentlige ønsker å ha kontroll med. Jeg er en sterk tilhenger av at næringen skal få det nødvendige handlingsrom til å ta sine egne valg og ansvar for egen utvikling. Det er viktig å skille butikk og politikk. Det er ikke alt staten skal drive med, det er heller ikke alt markedet kan drive med. Min erfaring med f.eks. oppdrettsnæringen var i sommer at de ba om mer tunnel da de så lyste i den, isteden for å gripe begjærlig at jeg tilbød næringsutøvere mer ansvar for å tilpasse sin egen produksjon til etterspørsel. For mange henfalt til å ville ha mer offentlig regulering av fiskekvoter og mer produksjonsregulering i stedet for konkurranse og frihet til selvstendige valg. For mange glemte å spørre hva som fremmer langsiktige interesser i en industriell produksjon i marin sektor.

La meg så, innenfor den knapt tilmålte tid, sveipe innom hvordan pengepolitikken er for en helt eksportavhengig fiskerinæring som blodet i et bankende hjerte.

De siste årene har vi smertelig fått erfare hvor stor påvirkning kronekurs, rente og markedsforhold har for lønnsomheten i vår næring. Lange perioder med dårlig lønnsomhet er selvsagt skadelig for utviklingen og fornyingen av næringa. Det desidert viktigste grunnlaget for investeringer er at næringen fremstår som stabil og forutsigbar, selve grunnmuren for lønnsomhet. Det er derfor viktig at vi er forberedt på de svingningene vi vet kommer i denne biologisk- og markedsavhengige næringen.

Den økonomiske politikken

Den økonomiske situasjonen var alvorlig da regjeringen la frem Statsbudsjettet høsten 2002. Høy kronekurs, høy rente og en stigende arbeidsledighet tegnet et mindre lyst bilde av vår nære fremtid. For konkurranseutsatt norsk næringsliv, og ikke minst for fiskerinæringen ble de negative sidene ved utviklingen stadig tydeligere. For regjeringen var oppgaven klar - den negative trenden måtte snus! Den målsetningen står fortsatt fast i regjeringens politikk!

Dette lot seg ikke gjøre over natten. Tiltakene vi introduserte var tøffe og krevende. Budsjettet for 2003 måtte være stramt om vi skulle få ned renta og dermed også en lavere kronekurs. Hensikten var hele tiden å gi et betydelig håndslag til eksportnæringen også. I Fiskeridepartementet var pengepolitikken et sentralt virkemiddel, og var villige til å redusere på andre prioriterte tiltak for å sikre et stramt budsjett.

Vi nærmer oss slutten av 2003. Den økonomiske politikken gir nå resultater. Det stramme budsjettet har sammen med vårens moderate lønnsoppgjør bidratt positivt i forhold til rente- og kronekurs. Siden budsjettet for inneværende år ble vedtatt har renten gått ned fra 7 prosent til 2,5 prosent. Forskjellen i rentenivået mellom Norge og utlandet er kraftig redusert. Kronekursen er svekket i forhold til en rekke viktige valutaer. Målt mot Euro har kronen svekket seg med 14 pst. siden toppen i januar. Konkurransekraften er betydelig styrket.

Politikken virker.

Dette har vært positivt for næringslivet. La meg kort illustrere: Fra desember 2002 til september i år er renten redusert med 4,5 prosent.

For en industribedrift som belånes med 50 millioner kroner, vil denne rentereduksjonen innebære en redusert årlig rentekostnad på 2,3 millioner kroner før skatt. En rekefabrikk i Troms med en omsetning på 101 millioner tapte i fjor 13 millioner på kronekursen i forhold til to år tidligere.

Når det gjelder forslag til neste års statsbudsjett er budsjettet som kjent lagt frem for Stortinget. Det er et budsjett for arbeidsplasser, velferd og fornyelse. Finanspolitikken er avstemt med konjunkturen vi er inne i. Penge­politikken skal imidlertid fortsatt virke positivt gjennom lav rente og konkurransedyktig kronekurs. Regjeringen forventer at arbeidsledigheten vil stabilisere seg i løpet av vinteren og deretter avta noe utover i 2004. Budsjettet vil også bidra til fornyelse gjennom satsing på forskning og utvikling.

Dette er svært viktig for fiskeri- og havbruksnæringen, og det er langt mer enn tomme floskler. Dette er realpolitikk og vi kan allerede ane en ny optimisme i næringa. Kanskje er den negative trenden snudd. Det er derfor betimelig å minne om at jeg tidligere i høst stod i Trondheim og hørte ropene om krise nærmest gjalle over Aqua-Nor og Nidarø. Det var krise i havbruk, det var krise i industrien og det var krise når det kom til kvotene. Direktører i store oppdrettsselskap krevde til og med at fiskeriministeren i 7. etg i Grubbegata tok ansvar for lakseproduksjonen, og balansen mellom tilbud og etterspørsel! Jeg undrer meg, vil lederne i noen av våre største fiskeribedrifter ha en politikk for industriell produksjon, eller vil dere fortsatt ha fiskerinæringen som et distriktspolitisk virkemiddel styrt av den til enhver tids sittende fiskeriminister? Kontrollspørsmålet er, blir det langsiktig og forutsigbar næringspolitikk av slikt?

Dette sier noe om hvor mye det svinger i denne næringen, som jo er en næring basert på biologiske sykluser, og sterkt avhengig av eksport. Vi må etterstrebe mer stabilitet og mindre politisk styring dersom vi skal bli attraktive for de som vil investere i fiskeri- og havbruksnæringen.

La meg derfor slå fast at myndighetene ikke kan gjøre denne jobben alene. Vi er avhengig av at en samlet næring utad klarer å kommunisere hvilke fantastiske muligheter som faktisk ligger i den blå åker. Vi har med rette store visjoner. De må ikke for forkvakles i kortsiktige perspektiver. Mulighetene for vår marine fremtid er nærmest uendelige. Skal vi imidlertid klare å utløse potensialet kreves det hardt arbeid og en langsiktig strategi. Og det kreves kompetent kapital. Ja, det trengs også politikk som stimulerer fremfor å regulere, som belønner innsats, dristighet og langsiktig satsing. Og det trengs formidling til omverdenen om mulighetene, (også til mediene, siden det er et medium som arrangerer denne konferansen), som ser lenger enn til å lete opp gårsdagens klager med ensidig problemfokusering, i sin iver etter å være tabloid og kritisk.

Godtfolk

Norsk fiskeri- og havbruksnæring står i dag overfor et viktig veivalg. Enten kan vi fortsette som før, med visshet om hvor den veien fører oss. Eller vi kan gjøre noen endringer og strekke kjølen for morgendagens fiskeri- og havbruksnæring. Hvilke av disse to veiene skal vi velge? Jeg lar spørsmålet henge litt i lufta…

Det er mulig å skape en næring basert på lønnsomhet. En robust næring som lettere kan hanskes med de brottsjøene vi vet vil komme. En næring som leverer sjømat til et marked som er opptatt av en helhetlig tenking hvor alle leddene i verdikjeden jobber sammen. Vi må ha en helhetlig tekning helt fra fisken dras over bord et sted i Lofoten til den ligger på et middagsbord i en helt annen del av verden. Skal vi få dette til må vi skape en næring basert på, ja, jeg gjentar igjen, stabilitet og forutsigbarhet.

• Stabilitet og forutsigbarhet for de som investerer i næringa.
• Stabilitet og forutsigbarhet for de som arbeider i næringa.
• Og stabilitet og forutsigbarhet for alle sluttbrukerne våre enten de befinner seg her i Oslo,Tapei, Sydney eller New York.

Så til Regjeringens arbeid,

I disse dager er det ganske nøyaktig to år siden Regjeringen Bondevik tiltrådte. Da jeg overtok som statsråd i Grubbegata 1 la jeg frem tre hovedmål jeg ville gjennomføre i min tid som fiskeriminister.

De tre er: Økt lønnsomhet i hele verdikjeden, sikre rekruttering av de flinkeste hender og de klokeste hoder, og det skal bli enklere å være aktiv deltaker i næringen.

La meg begynne med det første punktet:

Økt lønnsomhet

Vår tid tvinger frem et større fokus på hele verdikjeden fra fjord til bord. Vi må få bort alle unødvendige skott mellom alle våre sektorer. Fremtiden krever samhandling. Jeg vil arbeide for best mulig rammevilkår innenfor alle sektorene i denne kjeden. Fokuset må være på samhandling. Får vi til mer av dette, tror jeg også det vil vise igjen på bunnlinja. Et nøkkelord er industriell bearbeiding, og det betyr å flytte noe av fokus fra fangstleddet til sluttbrukere, og hvordan industrien skal forsyne markedet med produkter som etterspørres 365 dager i året! Det er forbrukerne som fyller pengeboka til fiskeren hjemme på Sommarøy, og det skjer bare hvis bedrifter hjemme på Sommarøy kan levere produkter når forbrukeren etterspør dem. Det betyr igjen et opprør med ukulturen kappfiske og kappkjøp av dårlig kvalitet i sesongen.

Rekruttering

Så til mål nummer to: Vi vet at fremtidens fiskeri- og havbruksnæring har behov for arbeidskraft med ulik kompetanse. Skal vi oppfylle våre visjoner om at verdier fra havet er Norges fremtid må vi legge til rette for rekruttering av den beste arbeidskraften. Vi må fremstå som attraktive for de som ønsker utfordringer og vil være med å skape verdier. Når de unge spør: What’s in it for me? Ja, da må vi svare med overbevisning:

• Der finner du utfordringer
• Der tjener du penger
• Der ligger fremtidens spennende arbeidsplasser

Når det gjelder det tredje målet så leser jeg ofte i fiskeripressen og hører i alle fiskeværene at aktørene i næringa opplever at det er komplisert å være utøver. Det er kanskje ikke så rart. Fiskeri- og havbruksnæringa er en gjennomregulert næring. Det finnes mange grunner til det. Den aller viktigste er at vi 1. forvalter en ressurs og 2. et kystområdet som må drives bærekraftig. Den siden av saken vet jeg også at næringsaktørene innser nødvendigheten av.

Derimot finnes det andre områder der jeg ønsker større frihet for den enkelte. Det er min ambisjon at aktører i større grad skal få velge det de selv mener er de beste løsningene. Disse løsningene er det ikke alltid politikerne og forvaltningen sitter inne med.

Myndighetene og næringens utøvere har i altfor mange år etterstrebet millimeter-rettferdighet mellom aktørene. Dette avler uten tvil byråkrati. Mitt fokus er at vi i fremtiden retter søkelyset fra forskrifter og mer over på etikk. Jeg stoler på at næringsaktørene vil gjøre rasjonelle valg innenfor et gitt handlingsrom. Som statsråd vil jeg i større grad ha et skille mellom politikk og butikk. Jeg vil stimulere, fremfor å regulere. Dette har vært – er - og kommer til å være mitt hovedfokus. Men la meg legge til at vi ikke tar ned et gjerde før vi vet sikkert hvorfor det ble satt opp.

Kjære forsamling

Mitt mål er at næringsaktørene skal få frihet til å velge. Jeg tror det vil gi gode løsninger som kan tiltrekke seg nødvendig kapital. Utfordringen blir å finne svaret på følgende spørsmål: Hvilke tilrettelegginger krever dette så av oss – av politikere og myndigheter? Og videre, hvor gjennomsyret er næringen av et gammelmodig, politisk styringsregime med tro på regulering fremfor stimulering?

Behovene innenfor de ulike sektorene varierer. La meg derfor ta de 5 sektorene punktvis og si litt om hvordan jeg ønsker å tilrettelegge for en mer attraktiv næring. En næring basert på lønnsomhet, forutsigbarhet og nettopp stabilitet.

Usikkerhet skaper jo liten forutsigbarhet for de som skal investere i denne næringen. Det er forståelig. Det er derfor viktig at næringsutøverne gis rammebetingelser som er forutsigbare og stabile under skiftende politisk styre.

Fiskeri

Fiskerne og investorene trenger rammebetingelser som gjør det mulig å tilpasse flåten bedre til ressursgrunnlaget. Overkapasitet i flåten har altfor lenge ført til et konstant behov for kortsiktige løsninger. Det er ingen tjent med. Stor kapasitet har medført lav lønnsomhet for mange. Dette har igjen medført svak rekruttering til kystflåten og en stadig eldre flåte med de langtidsvirkningene det får for hele næringen.

Det er også et påtrengende behov for at ressursfordelingen mellom gruppene legges fast over lengre tid. Dette vil gi større sikkerhet når beslutninger om drift og investeringer skal tas.

Disse utfordringene har Regjeringen tatt fatt i. Og vi har gjort noe med det!

1. Fordelingen mellom flåtegruppene ligger nå fast.

2. Videre er det etablert en rekke nye struktureringsmuligheter for flåten. Ordningene skal bidra til en harmonisering av fangstkapasiteten og ressursgrunnlaget. De fleste grupper i havfiskeflåten har i dag tilgang på enhetskvoteordninger. For kystflåten vil det bli innført strukturordninger for 2004. Ved å legge forholdene til rette for en lønnsom og forutsigbar utvikling for hele fiskeflåten, er det mitt håp at ungdommen både våger og vil - satse på havet som levevei.

Når det gjelder ressurssituasjonen, er de siste bestandsvurderingene til Det internasjonale råd for havforskning (ICES) oppmuntrende lesning for en fiskeriminister. Gytebestandene er stort sett i god forfatning. Samlet sett må vi i dag si oss fornøyd med den aktuelle situasjonen for de fleste av våre viktigste fiskebestander. Det kan virke som om iverksatte gjenoppbyggingsplaner har virket, og at vi har en forvaltning som peker fremover og oppover.

Vi har imidlertid mange utfordringer. Det er mye som skal gjøres, og som tidligere statsminister Syse engang sa; det ene skal gjøres og det andre ikke forsømmes. Situasjonen for torsk i Nordsjøen er kritisk. Vi har også en meget alvorlig rådgiving for norsk kysttorsk. Men likevel det er mange godværsskyer i horisonten:

• Bestandssituasjonen
• Rådgivningen for neste år
• En positiv utvikling i pris- og markeder

Dette bærer bud om at 2004 vil bli et atskillig bedre år enn 2003. Og sammen med en mer næringsvennlig økonomisk politikk kan dette øke lysten til å investere, også i vår næring.

Industrien

Også fiskeindustrien har vært gjennom en vanskelig periode. Mange år med dårlig lønnsomhet og høy kapasitet har brakt oss store utfordringer. Noen ber meg om en politisk umulighet, å beordre industribedrifter igangsatt, mens andre ber meg forby nye anlegg å etablere seg.

La meg benytte denne anledningen til å slå fast at det ikke er aktuelt å lage et lovverk som på en eller annen måte hindrer etablering av industrianlegg. Vi styrer derimot et rammeverk som påvirker vilkårene til bedrifter som er i drift i dag og eventuelle nyetableringer. Dette gjelder blant annet håndteringen og oppfølgingen av kvalitets- og hygieneforskriftene.

Jeg har derfor gitt Fiskeridirektoratet klar beskjed: Ingen produksjonsanlegg får drive uten at kriterier for kvalitet og byggmessighet er ivaretatt. Slik må det være for en nasjon som leverer sjømat som skal være både sikker og trygg for forbrukerne. Og det er nødvendig for at vi skal fremstå med troverdighet ute i markedene. I tillegg skal det være vanskelig å starte opp igjen anlegg som er lagt ned og som ikke holder den standard som er ønskelig for en fiskerinasjon som produserer kvalitet. Streng oppfølging av regelverket skal også hindre konkurransevridning mellom aktørene.

Ved det kommende årsskiftet er målet at halvparten av anleggene og 60 % av fabrikkfartøyene skal ha oppgradert godkjenning i henhold til EØS - avtalen. Når det nye Mattilsynet kommer i gang over nyttår skal dette intensiveres. Vår målsetting om at alle anlegg skal ha oppgradert godkjenning er prioritert. Dette krever innsats fra det offentlige, men jeg vil påpeke at dette må næringen også selv ta tak i. På dette området må regelverket følges.

At en bedrift investerer store summer i oppgradering, mens nabobruket ikke gjør det, men heller bruker midler til å presse prisene kan ingen hevde er rettferdig. For min del er det ingen anlegg som har så stor politisk legitimitet at jeg vil fire på disse kravene. Disse kravene er ufravikelige.

Det er helt avgjørende at det stilles like krav til alle aktørene. Det er livsviktig at vi holder god standard og leverer høy kvalitet.

Så vil jeg minne om at: Hele grunnlaget for industrien er basert på hvilken struktur og hvilke valg som tas i flåteleddet. Jeg er derfor opptatt av å ha et industrielt fokus på reguleringen av fisket. Vi er alle avhengig av lønnsomhet og verdiskaping i hele verdikjeden. Hvilke krav markedet stiller og hvilke tilpasninger industrien må gjøre for å imøtekomme dette må derfor gjenspeiles i uttaket av råstoff. Vi har i mange år vært råstofforientert, det er på tide at vi blir mer markedsorientert.

Lønnsom industri er avhengig av jevn tilførsel av råstoff og fisk av god kvalitet. De tiltak jeg iverksetter i fiskeriene vil legge bedre til rette for nettopp dette. Vi skal hindre kappfiske og kappkjøp. Fisker og industri skal få større mulighet til sammen å legge opp en strategi begge parter har gjensidig nytte av. Årets lofotfiske viste med all mulig tydelighet hvor kortsiktig næringen ofte tenker, og hvor fangstorientert den er!

Dette krever imidlertid at industrien gjør det attraktivt og lønnsomt for fiskerne å levere god kvalitet gjennom hele året. Jeg vil derfor minne om at differensiering gjennom pris er et virkemiddel for å øke kvaliteten. Prisen er et incentiv for å endre fokus fra volum til kvalitet. Kappkjøpingen virker motsatt.

I Sem-erklæringen er utgangspunktet at Råfiskloven skal videreføres som et fundament for fiskeripolitikken, men at det likevel kan være behov for justeringer som sikrer muligheten til å inngå bindende langsiktige leveringsavtaler mellom kjøper og selger.

Fiskeridepartementet vil se på disse forholdene. Når vi fjerner overregulering og periodisering er det ingenting i reguleringene som hindrer at industrien og fartøyene kan inngå frivillige leveringsavtaler.

Hvorvidt dette medfører behov for lovendringer eller andre tilpasninger av dagens regelverk, er for tidlig å si. Jeg kan imidlertid forsikre forsamlingen om at Fiskeridepartementet arbeider med å avklare dette. Og jeg vil advare mot å forklare dagens problemer i norsk fiskeindustri bare med henvisning til råfiskloven, fryselagre eller mangel på vertikal integrering.

Laks og ørret

La meg så vende blikket mot havbruk: Etter mange år hvor aktørene i oppdrett har tjent gode penger har de siste årene vært svært vanskelige. Ligningstallene har ropt mot oss fra avis-stativene kysten rundt. Mye egenkapital har gått tapt lokalt.

For å kunne tilrettelegge for et fremtidig havbruk er det viktig å identifisere både dagens og morgendagens utfordringer. Noen av disse er:

• Ubalanse i tilbud/etterspørsel
• Markedsadgang og anklager om dumping
• Komplisert og uoversiktlig regelverk
• Rømming av laks fra anleggene

Skal vi få til endringer på disse områdene må det iverksettes tiltak, og det trengs holdningsendringer til innad i næringen.

Konkursforskriften er allerede iverksatt. Forskriften sikrer større forutsigbarhet i retildeling av konsesjoner ved konkurs og antas derigjennom å bedre kapitaltilgangen. Videre har NYTEK- regelverket som skal hindre rømming av oppdrettsfisk også kommet på plass dette året.

Ennå en gang: Jeg anser det som svært viktig å skape et klarere skille mellom politikk og butikk. I lys av at Norge ikke lenger innehar en ledende markedsposisjon på laksemarkedet, anser jeg det som riktig å avvikle fôrkvotene etter 2004. På den måten gis næringen sitt rettmessige ansvar for egen produksjon.

Samtidig har det aldri vært solgt så mye laks som nå. Dette viser at vekstpotensialet i næringen fortsatt er stort. Det er viktig å gi rammevilkår som kan frigjøre dette potensialet, men innenfor de føringer som er lagt av Stortinget. Departementet tilbyr derfor 60 nye konsesjoner til oppdrett på laks og ørret nå i høst. Tilbudet går til den enkelte næringsaktør. Tildelingen av nye laksekonsesjoner skal bidra til å styrke Kyst-Norge og dermed konkurransekraften til norsk havbruksnæring. Jeg har også med glede notert meg at lakseprisen har ligget godt over 20 kroner den siste tiden.

Disse tiltakene må imidlertid sees i sammenheng med fremtidige tiltak. Nye tiltak er blant annet:

1. Et nytt regime for produksjonsregulering

2. Lik eksportavgift

3. Ny havbrukslov.

Her er det betimelig å spørre: Hvor lenge skal en industriell produksjon styres av politikere fremfor at næringens utøvere selv tar ansvar for å balansere produksjon og markedets etterspørsel?

Gjør næringen sin jobb, skal vi gjøre vår. Regjeringen vil sikre at byråkrati og rapportering reduseres og at gebyrkostnadene som en følge av dette blir mindre. Vi vil også at forvaltningen skal oppleves som en serviceleverandør og som kontrollør av vesentlige forhold. Til sammen skaper dette langsiktige og forutsigbare rammebetingelser slik at næringen framstår som attraktiv for investorer.

Markedsadgang er viktig for den fremtidige utviklingen. Myndighetene arbeider aktivt for å sikre dette. Både gjennom WTO og EU. Den pågående forhandlingsrunden i WTO er svært viktig for å sikre bedre markedsadgang generelt. At ministerkonferansen i Cancun i Mexico brøt sammen var derfor uheldig.

La meg også minne om at Regjeringen arbeider aktivt for å videreutvikle kontaktene med markeder av særlig betydning for norsk sjømateksport, og som ikke er omfattet av slike avtaler, for eksempel Brasil, Kina og Japan. Regjeringen vil fortsette arbeidet gjennom EFTA for å få til gunstige avtaler med særlig viktige handelsland.

Så lenge dette landet velger å stå utenfor EU blir et sterkt WTO stadig viktigere for en næring som eksporterer over 90 prosent av det vi tar opp fra havet.

Nye arter

Fiskeridepartements visjon er Verdier fra havet – Norges fremtid. I den visjonen er oppdrett av nye arter et viktig satsingsområde.

Regjeringen pekte i Sem-erklæringen også på nye marine arter og produksjonsformer som eksempler på de mange uutnyttede mulighetene som finnes i havbruksnæringen.

Å starte oppdrett av nye arter er ressurskrevende. Derfor må det ligge en god strategi i bunn. Erfaringer fra tidligere prosjekter viser at det er behov for bedre prioritering, koordinering og oppfølging av offentlige virkemidler (knyttet til teknologi, kapital og ledelse) når målet er næringsmessig nyskaping.

Effekten av offentlige virkemidler blir fort svekket dersom de er for fragmenterte og for lite konsentrert.

Hensynet til langsiktighet og kompetanseoppbygging gjør det nødvendig å konsentrere forskningen om et begrenset antall arter.

Torsk i oppdrett er en slik prioritert satsing og er fulgt opp av Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2004.

De erfaringene vi har gjort så langt er at konsentrert satsing gir resultater. Produksjonen av torskeyngel var en stor flaskehals – som nå er løst opp.

Det er imidlertid ikke gitt at markedet kan gjøre alt alene. Noen ganger må vi hjelpe markedet litt i gang.

For å lykkes med kommersialisering må det teknologiske grunnlaget være best mulig. Dette begrenser risikoen for de som satser på nye arter.

Foruten forskning kreves det vesentlige ressurser til næringsutvikling, etablering av en struktur langs hele verdikjeden, markedsarbeide og mye mer. Når det gjelder oppdrett av torsk er det fremdeles mye som skal gjøres.

En viktig faktor for å lykkes er at hele næringen ser de enorme mulighetene som ligger i oppdrett av denne arten og ikke oppfatter torskeoppdrett som en trussel. Jeg har tidligere vært innom industriens behov for jevn tilførsel av råstoff for å oppnå en lønnsom industri. En av de viktigste mulighetene for industrien til å klare dette ligger i å tilby markedet fersk fisk 365 dager i året. Oppdrettstorsk, kombinert med levendelagring og villfanget kan være nøkkelen til dette.

Da gjør vi endelig salige Peder Syvs velkjente ord om at man bare skal spise torsk i måneder med R i, grundig til skamme.

Bioteknologi

Dette er en artikkel fra Aftenposten tidligere denne måneden. Forskere i Bergen mener alger kan kurere visse typer kreft. Algene dreper kreftceller. Professor i mikrobiologi, Giert Knutsen, er sitert på at ”vi har en unik ressurs rett utenfor døren vår”. Jeg nevner dette som et eksempel på anvendt bioteknologi.

Biotec Pharmacon i Tromsø er som vi ser et annet eksempel.

Biprodukter fra fiske og havbruk utgjør verdifulle ressurser. I fjor var kvantum biprodukter rundt 550.000 tonn - ca 20 % av all fisk som fangstes og oppdrettes i Norge. Storparten utnyttes i dag til fôrråstoff, slik som fiskemel, ensilasje og pelsdyrfôr. Samlet brutto verdiskaping innen utnyttelse av biprodukter var i fjor ca 1,2 mrd. kroner. Vi bør imidlertid ha langt større ambisjoner.

Disse ressursene kan gi flere milliarder kroner i økt verdiskapning - hvis de i større grad utnyttes som menneskemat og som ingredienser til næringsmidler, helsekost, farmasi, kosmetikk, spesialfôr, mm..

Ved hjelp av bioteknologi kan deler av fisken omgjøres til produkter som koster 1.000 kroner pr. mikrogram. Ja, jeg sa 1.000 kroner pr. MIKROgram. Og slike produkter finnes allerede.

Enzymer fra fisk brukes i dag innen medisinsk diagnostikk og innen rettsmedisin for å påvise DNA. Oljer fra marint råstoff har påvist effekt mot hjerte og karsykdommer. I fremtiden kan det vise seg at biproduktene blir langt mer verd enn det beste loinsstykket på torsken.

Godtfolk - Dette ante vi lite om da jeg sprang rundt i kortbukser hjemme på Sommarøya for 50 år siden!

Regjeringen har store forventninger til marin bioprospektering og bioteknologi. Norge har en lang kystlinje med kaldt friskt vann og tilgang til et av verdens rikeste havområder. Mange marine organismer har spesielle egenskaper som kan danne grunnlag for nye bioteknologiske produkter. Gjennom målrettet satsing har Norge mulighet til et forsprang basert på naturgitte fortrinn.

Gjennom Regjeringsutvalget for Marin Verdiskaping har det blitt laget en omfattende rapport som nettopp skal gi Regjeringen anbefalinger om hvilken type satsing og hvilket omfang som må til for å realisere dette potensialet innen marin bioteknologi.

Jeg er glad for at vi gjennom forslaget til statsbudsjett har lagt opp til en vekst i forskningsinnsatsen. Regjeringen vil også videreføre MABIT (Marin bioteknologi i Tromsø), en satsing som gjelder kommersialisering av forskingsresultater fra marin bioteknologi.

Kjære forsamling

Utgangspunktet for all næringsvirksomhet er og skal være det private initiativ. Det eksisterer imidlertid ulike grunner til at det offentlige bør spille en rolle i finansiering og risikoavlastning.

Forskning og utvikling er et område hvor det offentlige har et ansvar. Regjeringen satser tungt på forskning også i budsjettforslaget for 2004. Det er foreslått en økning på 1.1 milliard kroner, og marin forskning er et av de tematiske områdene det satses på.

Men forskning alene er ikke nok. Regjeringen styrker derfor det direkte virkemiddelapparatet, ved å slå sammen og omorganisere blant annet SND, Norges Eksportråd, Norsk Turistråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere. For bedriftslederen betyr dette at han får én dør å forholde seg til.

Kjære forsamling

Næringens ansvar

La meg vise til det spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Hvilken vei skal vi ta? Skal vi fortsette slik vi gjør i dag, med de konsekvenser det får? Eller skal vi endre oss – og skape en mer fremtidsrettet næring basert på markedets muligheter og utnyttelse av våre aller beste fortrinn?

Det er ikke tvil om at det er den siste veien jeg velger, noe jeg har vist gjennom de tiltak som er initiert. Hvor vidt disse tiltakene virker er derimot avhengig av hvilken strategi næringen selv velger. Det er en klisje, men vi er alle i samme båt.

Skal vi nå våre mål er det viktig at vi tenker på hvordan vi blir oppfattet av de som står utenfor næringen og ser inn på oss. Hva kommuniserer vi ut og hvilket image har vi?

Jeg er redd vi alt for ofte fremstår som en fragmentert næring med mye intern støy. Jeg spør, er det slik vi legger til rette for økt investeringer?

Vi kan ikke overse at sammen med oppslag om konkurser, arbeidsledighet og krise, bidrar dette til å gi næringen et problematisk image. Noen hver bør spørre: Hvilken ungdom vil satse på en fremtid i fiske eller fiskeindustrien – ja, sågar også innen oppdrett – når det er slike beskrivelser av næringen som preger mediebildet?

Og hvilken investor vil satse pengene sine på en såpass utrygg bransje? En bransje de kan lite om fra før, og som de former sin oppfatning om, basert på det de leser i avisene og ser på TV.

For eksempel: De fleste fikk med seg at det (tilsynelatende) var et enormt og alvorlig behov for statlige garantiordninger forbundet med torskefisket sist vinter – men hvor mange fikk med seg at fisket ble avviklet forholdsvis problemfritt?

Det var mange som fikk med seg at fiskeriministeren var en katastrofe for næringen fordi jeg ikke tillot fiskerne å ta hele torskekvoten i løpet av Lofotfisket. Men hvor mange fikk med seg at fiskerne drev et kappfiske og industrien et kappkjøp uten like der store mengder rund, ubearbeidet torsk gikk rett ut av landet?

Bare til Portugal økte eksporten av ubearbeidet torsk fra beskjedne 65 tonn i januar-april 2002 til formidable 6.000 tonn for samme periode i år. Dette er nesten en hundredobling!

Støy og spetakkel er ingen gangbar vei for fremtidens fiskeri- og havbruksnæring. Den tiden er over hvor en kunne rope på det offentlige for ethvert skjær man kom over i sjøen. - Ta denne kalk fra meg, heter det i skriften. Men ansvaret kan ikke tillegges staten alene. Verden er ikke slik lenger. Vi er en næring med biologiske svingninger. Slik kommer det alltid til å være, og næringen må selv ta et ansvar.

Kjære alle sammen,

Mine damer og herrer,

Da jeg tiltrådte som fiskeriminister gjorde jeg et poeng av at vi må dyrke den blå åker, og at jeg ville være såmann. Det står skrevet at ”Den som karrig sår, skal karrig høste, og den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser. Jeg lar disse ordene være min utfordring til dere.

Kjære forsamling: Den blå åker representerer et hav av muligheter!

Derfor hilser jeg såmannen velkommen, for vi må så før vi høster. Jeg minner om den britiske statsmannen Benjamin Disraeli som sa at ”Nasjoner styres med makt eller tradisjon”. Jeg mener bestemt at fiskerinæringen nå trenger mer styring gjennom makt nettopp for å bygge ned trangen til å styre etter tradisjon.

Takk for oppmerksomheten.