Dagens tema, markedsadgang, er av stor betydning for fiskeri- og havbruksnæringen, og selvsagt også et prioritert område for regjeringen. Selv om jeg står her som en av regjeringens uttalte EU-tilhengere betyr ikke det at jeg tror at løsningen på alle næringens problemer ligger i et EU-medlemskap.

Både innenfor og utenfor Europa er det store utfordringer som må følges opp for å sikre næringen god adgang til viktige markeder. Utfordringene knytter seg ikke bare til markedsadgang i tradisjonell forstand, men også til å sikre at konsumentene både ute i markedene og her hjemme velger norske sjømatprodukter fremfor konkurrerende lands produkter.

Det er mitt inntrykk at næringsaktørene i økende grad opplever at adgangen til markedene er for dårlige, og at begrenset markedsadgang ofte blir brukt som en forklaring på hvorfor næringen sliter med å utvikle seg videre. Jeg tror at dette skyldes at konkurransesituasjon ute i markedene er kraftig tilspisset, og at marginene for å lykkes eller mislykkes dermed er mye mindre enn før. La meg kort omtale noen forhold som kan forklare dette:

Den globale konkurransesituasjonen

At den globale konkurransesituasjonen for norsk fiskerinæring er betydelig vanskeligere enn tidlig på 1990-tallet, skyldes ikke minst at næringen har gått fra å være tilnærmet eneleverandør på atlantisk laks og enkelte pelagiske produkter, til en situasjon med stor konkurranse. EU er i dag en betydelig konkurrent hva angår enkelte pelagiske produkter og Chile har en produksjon av atlantisk laks som er tilnærmet på høyde med Norges. Et høyt norsk kostnadsnivå og økt bearbeidingskapasitet utenfor Norge, ikke minst i Kina, bidrar til å forsterke de problemer vi nå ser i næringen.

Den vanskelige situasjonen på EU-markedet med til dels høye tollsatser og gjentatte dumpinganklager, gjør markedene utenfor EU viktigere enn tidligere. I Asia og Amerika inngår landene i økende grad bilaterale og regionale frihandelsavtaler. Chile, som er Norges viktigste konkurrent på atlantisk laks, har blant annet inngått avtaler med EU og Sør-Korea, som på sikt vil på sikt gi bedre betingelser for eksport av atlantisk laks enn det Norge har. Vi kan møte den økende regionaliseringen på to måter: Den ene er å lykkes med å sikre en tilnærmet tollfri verden gjennom WTO-forhandlingene, den andre er å inngå frihandelsavtaler selv.

Valutasituasjonen

Det er ingen tvil om at valutasituasjonen på kort sikt har vanskeliggjort situasjonen for norsk fiskeri- og havbruksnæring. I tillegg til en generell styrking av kronen, svekket i fjor våre viktigste konkurrenter, Island og Chile, sin valuta, slik at konkurransesituasjonen ble ytterligere forverret. I praksis førte dette til at eksportverdien til Brasil gikk ned med 40 % i fjor, fordi mange brasilianerne ikke lengre har råd til å kjøpe klippfisk. Det betyr selvsagt også at lakseeksportprisen er lavere i norske kroner enn i chilenske pesos i viktige markeder som EU og Japan.

Beregninger utført av Fiskeriforskning i Tromsø viser at dersom kronen hadde utviklet seg på linje med våre viktigste handelspartnere ville vi ikke hatt et verdifall i 2002, men snarere enn vekst i eksportverdien på anslagsvis 500 millioner kroner. Jeg er derfor glad for at Regjeringens har lykkes i å holde et stramt budsjett og lav utgiftsvekst: Renta er på veg ned med påfølgende bedring i valutakursen. Situasjonen kan bedre seg ytterligere i tiden fremover. Totalt sett kan imidlertid usikkerhet knyttet til verdenssituasjonen generelt bety vanskeligere markedsforhold og redusert eksport. Dette vil kunne bidra i negativ retning selv om øvrige rammebetingelser bedres.

Regjeringens arbeid med markedsadgang

Den tilspissede konkurransesituasjonen globalt betyr at arbeidet for å sikre tilstrekkelig markedsadgang må prioriteres høyt både på kort og lang sikt.

Med en eksport bestående av nesten 2000 produkter til mer enn 150 land sier det seg selv at handelshindringene er av svært varierende karakter og styrke. Arbeidet med å kartlegge hindringene i de ulike markedene er krevende men viktig. ”Vi må vite hvilke sykdom det er, før vi kan finne den riktige medisin”. ”Riktige medisin” i denne sammenhengen kan være alt fra multilaterale forhandlinger som WTO, til direkte forhandlinger med myndighetene i det landet som praktiserer den aktuelle handelshindringen.

Norges deltakelse i WTO, EØS og EFTA er i hovedsak bestemmende for næringens markedsadgang til ulike markeder. Disse utgjør tre handelspolitiske instrumenter som må utfylle og supplere hverandre.

Forhandlingene i WTO om markedsadgang for industrivarer, inklusive fisk og fiskevarer og innstramminger i antidumpingregelverket er kommet godt i gang, og skal etter planen være fullført innen 1. januar 2005.

De pågående forhandlingene i WTO er uten tvil den viktigste muligheten vi har for å bedre handelsbetingelser for norsk sjømat på bred basis. En vellykket forhandlingsrunde kan gi betydelige tollettelser i en rekke viktige markeder i Asia og Latin- Amerika, og også i EU. Det mest overraskende i forhandlingene så langt er kanskje at USA har fremmet et forslag om fjerning av all toll på industrivarer, inklusive sjømat, innen 2015. Forslaget er muligens urealistisk, men må i hvert fall ses på som et positivt innspill i et ellers nokså nøkternt forhandlingsbilde.

Det vil være av stor betydning for laksenæringen at vi får til forbedringer og klargjøring av WTOs antidumpingavtale, slik at land som EU og USA i mindre grad vil kunne bruke skjønn når de skal vurdere om dumping har funnet sted. At WTO-regelverket på antidumping- og antisubsidie-området blir benyttet av EU i dumpingsakene mot norsk laks gjør dette arbeidet ekstra viktig. Erfaringene fra tidligere dumpingsaker gjør det mulig for Norge å bidra aktivt i den såkalte ”vennegruppen”i Genève, som tar del i forhandlingene ved å spille inn konkrete endringsforslag. Vennegruppen består av 15 land, herunder Japan, Korea, Norge og Brasil som alle er opptatt av at dumpingregelverket i for stor grad misbrukes. At forslagene fra ”vennegruppen” karakteriseres som ubalanserte av USA, sier noe om hvor vanskelig det kan bli å få til substansielle forbedringer i dumpingregelverket.

USAs dumpingsak mot norsk laks er et eksempel på hvordan WTOs regelverk kan brukes til å holde en hel næring urettmessig ute fra et marked. Mer enn ti år etter at næringen ble ilagt dumpingavgift, er de fleste bedriftene fremdeles utestengt fra markedet for rund laks. Dette var noe jeg vektla sterkt i samtalen med USAs undersecretary for fiskerisaker Lautenbacher under mitt besøk til USA i februar i år.

I lys av at EU-kommisjonen ikke fant grunnlag verken for dumping- eller subsidieavgift mot laksenæringen, synes jeg vi skal se på USA-saken på nytt igjen. Vi har derfor innkalt relevante aktører til et møte i morgen for å diskutere videre håndtering av dumping- og subsidieavgiften på USA-markedet.

Betydelige ressurser er satt inn for å ivareta fiskeri- og havbruksnæringens behov i den pågående WTO-runden. Mye vil imidlertid avhenge om det er mulig å komme til enighet på andre viktige områder som f.eks. landbruk. Forhandlingene er inne i en vanskelig fase, som trolig vil vedvare til WTO-ministerkonferansen i Mexico i september, der alle forhandlingstemaene vil måtte ses i sammenheng.

Med fare for å fremstå som pessimistisk; det er ingen grunn til å tro at den nåværende forhandlingsrunden i WTO vil oppfylle vårt mål om en tollfri verden. WTO-arbeidet må derfor suppleres med regionalt og bilateralt arbeid for å sikre næringen best mulig markedsadgang.

EU er og vil også i fremtiden forbli vårt viktigste sjømatmarkedet. EU-markedets forholdsmessige betydning er imidlertid redusert fra rundt 75 % i 1992 til 53 % i 2002. EUs beskyldninger om dumping og subsidiering av norsk laks, økt konkurranse fra andre lakseprodusenter samt høye tollsatser på enkelte viktige produkter har bidratt til reduserte markedsandeler i EU, men har også ført til at næringen i økt grad har fått øynene opp for viktige markeder utenfor Europa.

WTO-forhandlingene vil i beste fall medføre lavere tollsatser til EU på de produkter som ikke fikk tollnedtrapping i protokoll 9 i EØS-avtalen, altså sild, makrell, reker og laks. Ytterligere tollettelser til EU vil måtte skje gjennom direkte forhandlinger med EU. De forsøkene vi i flere år har gjort med å erstatte importkvoten på reker med en flat tollsats, sier noe om hvor vanskelig dette faktisk er.

Når det gjelder den pågående EØS-utvidelsen vil jeg overlate til Statssekretær Traavik i Utenriksdepartementet å orientere om dette i påfølgende innlegg.

I et langsiktig perspektiv er det imidlertid klart at det kanskje største problemet i forholdet til EU er at fiskerisektoren i Norge ikke omfattes av EUs konkurranse- og statsstøtteregelverk, og dermed kan bli møtt med subsidie- og dumpinganklager. Dette til tross for at norsk støttenivå til fiskerinæringen er langt lavere enn EUs egne subsidier.

Selv om norsk laksenæring foreløpig er ”frikjent” fra EUs dumpinganklager står mine ord fra FHLs årsmøte i fjor fremdeles ved lag ” Det marine potensialet kan ikke utnyttes fullt ut før sjømatnæringen har tilfredsstillende europeisk markedsadgang. Det er en kjensgjerning at det bare er to måter å oppnå dette på, og begge har også andre konsekvenser som har gjort at Norge to ganger har sagt nei til medlemskap. Med andre ord, enten må Norge bli EU-medlem, eller så må fisk integreres fullt inn i det indre marked gjennom endring av EØS-avtalen”.

Næringen og kysten befolkning må gå inn i denne debatten og gjennomdrøfte næringens behov, muligheter og løsninger. Nå er det tid for realisme og pragmatisme. Følelser og urealistiske ønsker er dårlig medisin for en næring som trenger konkrete forbedringer i markedsbetingelsene.

Selv om markedsbegrensningen gjerne ligger ute i markedene, kan også nasjonale bestemmelser om praktisering av EUs regelverk noen ganger oppfattes å være til hinder for eksporten. Jeg er klar over at mange av dere mener at praktiseringen av opprinnelsesregelverket ved bruk av råstoff fra tredjeland bidrar til å undergrave de fordeler som er fremforhandlet gjennom EØS-avtalen.

I en situasjon hvor markedsadgangen ikke er så god som ønskelig, er det vesentlig at vi utnytter den vi har på best mulig måte. Tollmyndighetenes kontrollaksjoner av opprinnelsen på fisk eksportert fra Norge, har for flere aktører fått alvorlige utfall ved at det som har vært eksportert som norsk fisk, senere får opprinnelsen underkjent. Dette er alvorlig, ikke bare for den enkelte eksportør, men også for importørene som i første omgang må svare for manglende betalt toll. Dersom dette gjentar seg kan vi risikere at tilliten til fisk eksportert fra Norge svekkes.

Det har vært rettet mye kritikk mot tollmyndighetene for deres praktisering og fremferd i denne saken. Fiskeridepartementet har sammen med næringens organisasjoner, om enn på noe ulikt vis, engasjert seg overfor tollmyndighetene ved å argumentere for behovet for å finne frem til løsninger som er praktiske gjennomførbare.

Finansdepartementet er nå i ferd med å avslutte gjennomgangen av de punkter som fra næringens side er fremholdt som særlig problematiske. Gjennomgangen skjer i samråd med Fiskeridepartementet. Dersom dette resulterer i regler som er lettere for næringen å forholde seg til, ønsker vi det hjertelig velkommen. Det vil like fullt fremdeles være avgjørende at samtlige aktører bestreber seg på å sette seg inn i og etterleve de krav som stilles. Selv om dette i en del tilfeller kan være byrdefullt og krevende, er det en realitet vi ikke kommer utenom.

EFTAs frihandelsavtaler har utviklet seg til å bli et viktig verktøy for fiskeri- og havbruknæringen. Den økte eksporten til markeder som Polen, de baltiske landene og Mexico viser dette med stor tydelighet.

Frihandelsavtalene er et egnet verktøy til å sikre markedsadgang til viktige eller potensielt viktige enkeltmarkeder hvor våre konkurrenter har bedre adgang enn vi har, eller hvor vi ønsker å sikre oss en markedsmessig fordel. Frihandelsavtalene er også enklere å forhandle enn avtaler om nye forpliktelser som inngås i WTO, ikke minst fordi det bare er et fåtall land som deltar i forhandlingsprosessen.

Slik jeg ser det er frihandelsavtalene et svært viktig supplement til det øvrige handelspolitiske arbeidet. Norge bør ha en pådriverrolle i EFTA, med sikte på å inngå avtaler med land som har næringsmessig betydning for oss. Næringen har kommet med en rekke konstruktive innspill til hvilke land som bør prioriteres. Jeg takker for dette, og kan forsikre dere at om at næringens ønsker vil bli tillagt vekt i det løpende arbeidet med å prioritere nye avtaleparter.

Jeg vet at næringen særlig er opptatt av at EFTA bør inngå avtaler med Japan og Sør-Korea. Når Nærings- og handelsministeren og jeg skal følge Statsministeren til Japan i mai vil spørsmålet om en mulig frihandelavtale bli satt på dagsorden. Det samme gjelder under mitt påfølgende besøk til Korea.

Markedsadgang handler ikke bare om tradisjonelle handelshindringer. Forbrukernes økte bevissthet rundt mattrygghet, matkvalitet, miljø og dyrevelferd kan ses på som en ny type handelshindringer, la meg kalle det ”følelsesbasert handelshindringer”.

Det hjelper lite at vi her hjemme vet at torsken ikke overbeskattes, eller at laksen ikke har det vondt når den slaktes, hvis forbrukerne ute ikke er overbevist om dette. Hvis amerikanske og svenske restauranter og forbrukere ikke vil servere norsk torsk fordi de mener at det fiskes for mye av den, da har vi feilet i å ta forbrukerne på alvor, og gi dem tilstrekkelig informasjon.

Europa har det siste tiåret vært preget av en rekke store matskandaler. Dette har resultert i et økende behov for, og krav om, å kunne følge produktene gjennom hele verdikjeden.

Gjennom Tracefish prosjektet er det utviklet standarder for sporing av villfisk og oppdrettsfisk. Aktiv bruk av standardene kan bli et konkurransefortrinn for næringen, ikke minst for oppdrettsfisk. Norsk laks kan få et fortrinn ved at alle vesentlige sider ved produktet og produksjonen kan dokumenteres og spores.

Forbrukerne og importørene er i økende grad er opptatt av at fisken som spises skal være bærekraftig forvaltet. Jeg var nylig i London og deltok på et seminar om miljømerking av norske reker. Sainsbury, en av Englands største butikkjeder, sa der klart i fra om at de i løpet av dette tiåret bare vil kjøpe reker fra bestander som er bærekraftig forvaltet. En av verdens største importører av hvitfisk, Unilever, har kommet med tilsvarende signaler.

Norge, som må regnes for å være i ”Premier League” når det gjelder ressursforvaltning, kan ikke tillate at manglende informasjon om forvaltningen av våre bestander blir en handelshindring. Krav fra konsumentene om bærekraftighet bør snarere utvikles til å bli et konkurransefortrinn for norsk fiskerinæring. Skal vi lykkes med dette må vi sikre at konsumentene får vite at våre bestander er bærekraftig forvaltet, enten gjennom en miljømerkeordning eller ved annen form for markedskommunikasjon. Kanskje næringen kan bruke erfaringene fra arbeidet med sporing, og utvikle en standard for miljømerking, med f.eks Veritas som sertifiseringsorgan?

Eksportutvalget for fisk arbeider i økende grad med denne formen for markedskommunikasjon. Det trengs imidlertid økt, og koordinert innsats for å imøtekomme markedenes behov for dokumentasjon om forskningsbasert forvaltning og status og utvikling når det gjelder miljøutfordringer. Vi vil rett over påske invitere næringen til et møte for å diskutere hvordan vi best skal prioritere og samordne dette arbeidet.

Mattrygghet

Vi må ta på alvor forbrukernes behov for å vite at maten er trygg. Vi må kunne dokumentere at de produktene vi eksportere er trygge, av riktig kvalitet og produsert under slike forhold som markedet krever. For å komme i mål med dette må vi legge økt vekt på arbeidet i WTO og Codex Alimentarius for å utvikle forutsigbare rammebetingelser for fiskehelse, mattrygghet, matkvalitet og etiske forhold ved matproduksjonen. Det nye mattilsynet vil ha en viktig rolle i dette arbeidet.

Det nytter lite å ha god markedsadgang dersom vi ikke er i stand til å utnytte denne. Næringen må lytte til konsumentenes ønsker, og legge til rette for at norsk sjømat oppleves som trygg og av riktig kvalitet i alle markeder. Norsk sjømat må være så god at forbrukerne ute i markedene, og her hjemme velger den fremfor annen mat.

Jeg har med glede registrert næringens økte fokus på kvalitet, men tror det fremdeles er mye å hente på dette området. Å satse på kvalitet handler om å ikke alltid velge den enkleste og billigste løsningen, men om å investere noe nå for å hente ut fortjenesten litt frem i tid. Fra mitt ståsted kan det av og til synes som om ønsket om kortsiktig profitt til en viss grad går på bekostning av mer langsiktige målsettinger.

Ordet markedsadgang får ofte en negativ klang, og det er lett å glemme at vi faktisk har god markedsadgang til en rekke markeder. USA, Hong Kong, Indonesia, Mexico og Kina, som nettopp er blitt medlem av WTO, er noen eksempler. WTO-forhandlingene med Russland og Ukraina ser også ut til å kunne gi gode resultater for sjømatnæringen.

Jeg tillater meg også å nevne at tollsatsene på fersk og fryst filet av laks og hvitfisk til EU på ingen måte er avskrekkende, og at dette er et område hvor det kan ligge til rette for økt verdiskaping. Selv om vi skal jobbe seriøst med å bedre adgangen til markedene vil jeg oppfordre næringen til å se positivt på dagens markedsadgang, og å utnytte de muligheten som allerede ligger der.

Hovedbudskapet i dette foredraget har vært å formidle at regjeringen tar arbeidet med å bedre næringens adgang til markedene på alvor. Vi vil arbeide både langsiktig og kortsiktig, multilateralt og bilateralt gjennom alle aktuelle fora med det samme mål for øyet; å oppnå like god markedsadgang for norsk fiskeri- og havbruksnæring som det våre viktigste konkurrenter har.

Arbeidet med å bedre markedsadgangen blir uten tvil enklere dersom forbrukerne og bearbeidingsindustrien i markedene ønsker akkurat våre produkter. Næringens bidrag for å sikre bedre markedsadgang blir derfor å lytte til ønskene ute i markedene, og sikre at varene som eksporteres holder den nødvendige kvalitet.