Fiskeriminister Svein Ludvigsen

Fisk 2003-Tromsø, 2. desember 2003

Presentasjon fra foredraget

God ettermiddag!

Jeg er – og det er vel de aller fleste av dere også – som regel opptatt av det dagsaktuelle. Men, av og til er det nyttig å løfte blikket fra hverdagens rutiner og kav og se næringens utfordringer i et større, helhetlig perspektiv.

Jeg vil si det med Søren Kierkegaard

”Livet kan bare forstås baklengs men det må leves forlengs”

Om jeg får være litt personlig:

Da jeg vokste opp på Sommarøy rett etter krigen (den andre verdenskrigen altså) var Sommarøy et typisk norsk fiskevær. De fleste jeg kjente levde av havet, enten som fiskere eller knyttet til foredling. Dette var før den havgående flåten, før reguleringene, før havbruk,

og lenge før noen hadde tenkt tanken om bioteknologi. Det har skjedd mye siden den gang, både i mitt liv, på Sommarøy og i næringen i videste forstand.

Hovedmålene

Da jeg tiltrådte som fiskeriminister, satte jeg meg tre hovedmål:

• økt lønnsomhet i hele verdikjeden,
• sikre rekruttering av de flinkeste hendene og de klokeste hodene, og
• at det må bli enklere å være aktiv næringsutøver.

Jeg vil føre en fiskeripolitikk for trygge arbeidsplasser og verdiskaping. For å nå slike ambisiøse mål må jeg – og vi alle – vise vilje til fornyelse. En fornyelse fundert på ny forståelse og ny erkjennelse. Det er nødvendig å forandre for å bevare!

Næringens situasjon og politikken

Fiskeriforskning her i Tromsø har gjennom driftsundersøkelsen for 2002 dokumentert fiskeindustriens vanskelige situasjon. Det berettes om et samlet underskudd for konsumindustrien i 2002 på 700 millioner kroner. Andre steder kan vi lese vi om et høyt antall konkurser i løpet av en forholdsvis kort periode.

Dette forteller meg at det er noe grunnleggende feil og at politikken som omgir, og bidrar til å forme den enkelte bedrifts handlingsrom, ikke er godt nok tilpasset dagens virkelighet. Sannsynligvis ligger noe av feilen i at det politiske fokus tradisjonelt har vært rettet mot næringen som helhet. I tillegg har det meste av vår oppmerksomhet nok vært rettet mot fangstleddet. Vi bruker begreper som bransjer, sektorer og grupper og har ikke i tilstrekkelig grad evnet å se virkeligheten fra den enkelte bedrifts og fartøys ståsted. Til tross for at det er her - i de enkelte bedrifter - lønnsomhet skapes og verdiskaping blir til!

Det er på tide at vi tar inn over oss at vår velstand også svekker vår konkurransekraft. Det koster å være rik! Samtidig må vi erkjenne globaliseringens kraft. Det bør være åpenbart at disse to faktorer – vår svekkede konkurransekraft og den tiltakende globaliseringen – har forandret virkeligheten og påvirket vårt mulighetsrom, både som politikere og som bedriftsledere.

Jeg tror at vi er mange – både i politikken og i forvaltningen – ja, kanskje også i næringen - som ikke har tatt dette inn over oss i tilstrekkelig grad. Jeg vil, som jeg ofte har understreket, forandre for å bevare! Som vi ser er det fortsatt mye ugjort! Jeg tror at det må være en grunnleggende forutsetning for økt norsk marin verdiskaping at våre bedrifter slipper å ta andre hensyn enn de som er nødvendige for å nå egen lønnsomhet, og selvfølgelig de hensyn som må tas for å ivareta miljøet i videste forstand.

For å skape et grunnlag for lønnsom drift, vil det være nødvendig å fjerne særnorske pålegg som fører til økte kostnader og driftsulemper for bedriftene. Lønnsomme bedrifter gir trygge arbeidsplasser som bidrar til vekstkraftige lokalsamfunn.

Ulønnsomme bedrifter gir derimot varige traumer. Derfor er trygge arbeidsplasser i fiskerinæringen også god regionalpolitikk. Med andre ord – lønnsomme arbeidsplasser vil være det viktigste distriktspolitiske bidrag næringen kan gi. Noen vil muligens hevde at min analyse bærer preg av at jeg er en lyseblå liberal høyrepolitiker. Det vil jeg i så fall avfeie og fremholde at virkelighetsoppfatningen neppe kan bli annerledes, nær sagt uansett politisk farge.

Med et slikt verdens- og virkelighetsbilde i mente gir mange av svarene seg selv. Enten vi forholder oss til hvitfiskindustrien, havbruk eller andre deler av vår mangslungne næring. Å fremstille dette som en politisk basert analyse vil kun tjene til å avspore debatten. Mitt syn er basert på at jeg mener dette er riktig og viktig for næringen. Dette var kanskje mye på en gang. Og jeg har muligens skapt et inntrykk av at det er lite vi kan gjøre fra eller til. Fullt så galt er det dog ikke. For selv om omverden påvirker og preger oss i større grad enn noensinne, så er det fortsatt valg vi må ta.

Mangel på stabilitet ute, krever økt stabilitet hjemme. Dette er en politisk utfordring! Stabilitet og forutsigbarhet blir tillagt stor verdi når investorer vurderer hvorvidt de ser seg tjent med å tilføre vår næring kapital eller ei. Dette gjelder uansett om investorene sitter her i Tromsø, på Aker Brygge eller ute i den store verden.

Fra kappfiske til fartøykvoter

Jeg har alt vært innom, og vil også komme tilbake til, markedets betydning for fremtidig vekst og verdiskaping. Et industrielt fokus og betydningen av å legge til rette for verdiskaping i hele verdikjeden vil i økende grad måtte prege vår næring – og også departementets tilnærming.

I vinter har vi fått demonstrert at periodisering og overregulering ikke er veien å gå. Vi har sett et omfattende kappfiske, og en kappkjøping hvor både kvalitetshensyn og innsats for økt verdiskaping er blitt ofret.

Fiskeriforskning har nylig lagt fram funn som viser at fiskeflåten alene, og på grunn av kappfisket, kan ha tapt så mye som over 300 millioner kroner. Og dette i løpet av en forholdsvis kort periode - fra 1999 til 2002. I dette regnstykket er heller ikke tapene i industri og eksportleddet medregnet. Som en illustrasjon kan vi ta for oss utvikling i førstehåndsprisen for torsk i inneværende år. I Lofoten i vinter var prisen 14 kroner kiloen, mens vi nå i høst har sett priser på rundt 24 kroner kiloen. Altså nesten det dobbelte!

De som i vinter sa at det var en katastrofe at jeg ikke tillot Lofotfisket å fortsette, innser kanskje nå at det å spare deler av kvoten til høsten ikke var så galt allikevel? Når vi senere denne måned fastsetter reguleringer for fisket i 2004, innfører vi økt bruk av fartøykvoter. Eksempelvis i torskefiskeriene i nord. Erfaringer viser at dette fremmer kvalitet og bidrar til jevnere flyt av råstoff til industrien.

Sem-erklæringen slår fast at det skal være mulig å inngå langsiktige leveringsavtaler. Skulle det vise seg at Råfiskloven er til hinder for at slike avtaler står seg, er jeg innstilt på å endre regelverket og om nødvendig ta saken til Stortinget. Dette står på min agenda for det kommende år.

Markedet

Vi må i langt sterkere grad fokusere på å produsere en vare vi har solgt - fremfor å selge en vare vi har produsert. Det betyr at kundenes ønsker og krav må bli utslagsgivende for næringens virksomhet.

Fra talerstolen i går ga Knut Haagensen oss en illustrasjon på mulighetene og gevinstene som ligger i en tett kontakt med markedet, og ved utvikling av en strategisk allianse mellom produsent og kunde. Gjennom merking av produktet og fokus på kvalitet oppnår Jangaard 1-2 euro i økt pris i forhold til konkurrentene. I tillegg har partneren – supermarkedet - økt sin omsetning med rundt 20 prosent. Et illustrerende eksempel på en win-win situasjon, på merkevarens verdi og ikke minst på at kreativitet betaler seg og at norsk industri kan være konkurransedyktig. Bruk av ny teknologi og et industrielt fokus kan altså gi økt verdiskaping, også i et høykostland som vårt. Og eksemplet er hentet fra konvensjonell sektor – sannsynligvis den mest tradisjonstunge del av næringen.

Teknologi

I forlengelsen av dette er det viktig at rekruttering og utvikling av attraktive arbeidsplasser blir prioritert og at det blir mer enn fagre ord. Sammen må næring og myndigheter sørge for at de skarpeste hodene og de flinkeste hendene ønsker seg til næringen. De må tilbys utfordringer og utviklingsmuligheter. I min ungdom snakket vi om (og kikket på) jentene på filéten. I nye bedrifter i dag er blir dette stadig mindre aktuelt. Ikke sånn og forstå at det ikke finnes jenter nå også, men nå vi finner de ofte i andre funksjoner. For eksempel som elektriker eller elektroingeniør med ansvar for drift og vedlikehold av den automatiske filéteringsmaskinen.

Vi må sørge for at forskningsmiljøene ser seg tjent med å satse ressurser på marin næringsutvikling. La meg minne om at forskningen på enkelte spennende, fremtidsrettede områder er kommet forholdsvis kort og at det kanskje er nettopp her de store mulighetene ligger. Eksempler på dette er bioprospektering og bioteknologi og økt utnyttelse av biprodukter.

I tilknytning til dette har jeg lyst til å vise til det verdifulle arbeidet RUBIN har stått for innenfor dette område. Å bidra til verdiskaping gjennom bruk av råstoff som inntil nylig ble sett på som avfall er særdeles viktig, også i en ressursmessig og i en miljømessig sammenheng. Departementet har bestemt seg for å videreføre satsingen på RUBIN.

Vi må, som sagt, ta i bruk hele fisken og utvikle stadig nye anvendelser for vårt marine råstoff. Et godt eksempel er utprøving av en ny kreftmedisin basert på marine ressurser og utviklet av det farmasøytiske selskapet Biotec Pharmacon ASA. I løpet av 15 år har dette selskapet utviklet seg til å bli et av landets toneangivende bioteknologiselskap. Det handler altså om å ha tro på næringen!

For å drive næringen videre har vi behov for tunge miljø med stor faglig innsikt og med nok finansielle muskler til å drive egen FoU virksomhet. Dette vil på sikt gi økt eksport og markedsmakt. Samtidig vi trenger også de små nisjeprodusentene. Våre nye fremtidige konkurransefortrinn må vi skape selv gjennom utvikling av teknologiske forsprang. På denne måte har vi muligheter til å ta mye av brodden av kostnadsgapet mellom vår næring og marin sektor i mange andre land, for eksempel Kina.

I sommer tok jeg initiativ til et møte om næringens – og da særlig industriens – teknologiske utfordringer. På møte deltok representanter fra næringen, forskningen, fra utstyrsprodusentene, SND og næringens organisasjoner - og fra myndighetene. Jeg opplyste på møtet at jeg var interessert i å delta i et spleiselag der myndigheter og næring arbeider videre for ytterligere fokus på prosessteknologi. Senest før helgen fikk jeg bekreftet at det er en dialog om dette mellom SND, Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfond og næringens organisasjoner.

Forskning og utvikling

La meg stille et provoserende spørsmål:

Hvorfor er ikke Tromsø helt i verdenstoppen innen marin forskning – hvorfor har vi ikke et institutt her som kan smykke seg med betegnelsen ”Center of Excellence”? Svaret har sikkert mange fasetter. Jeg tror at en årsak ligger i at miljøene ikke er flinke nok til å samarbeide, verken innad i regionen eller med andre miljø utenfor regionen. Bærer vi for mye av nessekonge-kulturen med oss? Jeg bare spør!

Vi kan selvsagt verken forlange eller forvente at Tromsø skal være i verdenstoppen på alle områder. Men vi bør kunne forlange og forvente at Tromsø er verdensledende på utvalgte marine områder. Vi befinner oss tross alt nær noen av verdens største og rikeste havområder med et mangfold av verdifulle marine ressurser.

Burde det ikke være slik at enhver marin forsker med ambisjoner om faglig utvikling og tyngde nærmest må ha et Tromsø-opphold på sin CV? For egen faglig påfyll, men også med en positiv og berikende effekt for forskningsmiljøene her. Det er, etter min oppfatning, grunn til å spørre om miljøene her i byen i større grad må identifisere og prioritere satstingsområder der en i fellesskap kan utvikle seg til å bli virkelig gode, til å bli ledende.

Den marine næring er en stor bruker av generisk kompetanse og avhengig av grunnforskning for sin videre vekst og utvikling. Det er i denne sammenheng jeg stiller mitt provoserende spørsmål. Næringen har behov for et forskningsmiljø som ligger helt fremst i utviklingen. Universitetets rolle blir svært viktig, både som utøver og katalysator.

Kanskje er det viktige spørsmålet av mer overordnet karakter - har vi i Norge klart å skape den nødvendige nasjonale entusiasme for FoU satsing innen marin sektor? Jeg er slett ikke sikker på det – til tross for mangeårig og omfattende innsats. Over nyttår vil jeg invitere forskningsinstitusjoner, næringen og andre til en idedugnad der nettopp dette fundamentale spørsmål vil danne bakteppet og hvor mitt spørsmål om Tromsømiljøets videre utvikling kan diskuteres. Jeg er som nevnt også opptatt av aksen Bergen – Tromsø, og av den blå-grønne alliansen.

Fiskeridepartementet er et tungt forskningsdepartement. Mer enn 35% av departementets samlede budsjettramme rettes mot FoU virksomhet. Det satses tradisjonelt, men også nytt – bl.a. på oppdrett av nye marine arter og bioteknologi. Fiskeridepartementet har besluttet å styrke avlsprogrammet for torsk ved Fiskeriforskning her i Tromsø. I tillegg er det avsatt penger til MABIT – (Marin Bioteknologi i Tromsø) og Marbank – (marin biobank i Tromsø).

Som dere er vel kjent med går store deler av departementets FoU-budsjett til Havforskningsinstituttet, NIFES (Nasjonalt Institutt for Ernærings- og Sjømatforskning - det tidligere Ernæringsinstituttet) og Fiskeriforskning. For øvrig er jeg svært tilfreds med fokuset på aksen Bergen - Tromsø og er overbevist om at dette vil være til nytte for så vel næringen som for forskningsmiljøene i disse to marine kraftsentra.

Vårt internasjonale FoU-samarbeid vil hovedsakelig finne sted innenfor rammen av EØS-avtalen og Norges deltakelse i EUs 6. rammeprogram for forskning. Regjeringen har satt av midler til å styrke norsk deltakelse i EUs rammeprogram. Å sikre norsk deltakelse her er viktig, særlig siden EU nå retter sterkere fokus enn før mot innovasjon og nettverksdannelse. Nytt av året er utvikling av et strategisk samarbeid med Landbruksdepartementet – den så kalte blå-grønne allianse. I fellesskap arbeider vi for å realisere opplagte synergier mellom forskning i landbrukssektoren og i marin sektor.

Havbruk

Vi har i høst lyst ut 60 nye lakse- og ørretkonsesjoner (50 nye + 10 øremerket Finnmark fra forrige runde). Konsesjoner vi har hørt at ingen vil ha, og som næringen har advart mot. Da søknadsfristen gikk ut var det registrert rundt 140 søkere til de 50 konsesjonene. Bak disse søknadene sto det nesten 90 ulike selskaper. Næringen har vært gjennom en vanskelig periode. Interessen for de utlyste konsesjoner forteller meg at det nå er en ny optimisme å spore.

Det siste halve året har jeg arbeidet intenst med ulike problemstillinger knyttet til

oppdrett. Jeg har tatt grep om utviklingen og mitt utgangspunkt har vært at:

• næringen selv må ta hovedansvaret for produksjon og markedstilpasning, at
• det skal bli enklere å være næringsaktør, og at
• rammevilkårene skal fokusere på stabilitet og forutsigbarhet, og så langt som mulig følge de regler og den praksis som gjelder i annen næringsvirksomhet.

I det videre arbeid vil vi fortsatt fokusere på fremtidige tiltak som kan lede til kostnadsreduksjoner i produksjonen og som i størst mulig grad fjerner hindre for en dynamisk strukturell tilpasning i næringen.

En prinsipielt viktig sak i så måte er hvorvidt dagens regelverk for eierskap i oppdrettsnæringen er egnet til å skape den fornødne tillit og interesse for næringen i norske og internasjonale investormiljøer. Jeg har, som kjent introdusert en rekke tiltak for å styrke oppdrettsnæringens konkurransekraft og vil ikke gå mer detaljert inn på dette her.

Bearbeidingsindustrien – industrielt fokus

Derimot vil jeg presentere noen grep som jeg vil ta for å bedre konkurranse evnen i bearbeidingsindustrien.

Denne del av næringen har vært gjennom ett par vanskelige år, med konkurser og smertelig omstrukturering. Mange mener at omstruktureringen har vært naturlig, men at prosessen kanskje kom vel brått og at avskallingen ble sterkere enn forventet. Dette har særlig gått ut over frossenfiskindustrien her nord. Slik jeg ser det står norsk marin sektor overfor et fundamentalt og avgjørende veivalg:

• vi kan legge listen lavt og tilpasse oss en situasjon som leverandør av marint råstoff,

eller

• vi kan arbeide for etablering og utvikling av bedrifter som kan bære vårt kostnadsnivå.

Det siste alternativ er det eneste mulige dersom vi skal realisere de ambisiøse vyene knyttet til fremtidig vekst i den marine verdiskaping. Dette er også en forutsetning dersom næringen skal gi et bidrag til å opprettholde vårt spredte bosettingsmønster. Vi kjenner alle til historien om Kina som henter frossent råstoff fra Norge (Sommarøy) til egen filetproduksjon. La meg ta et motsatt eksempel - la oss vende tilbake til Ålesund og bedriften Jangaard. Bedriften henter noe av sitt råstoff fra Alaska, sender det i containere via Seattle, gjennom Panama kanalen til Hamburg og derfra videre til Ålesund for bearbeiding. Sluttproduktet distribueres til nær sagt hele verden – og det er til og med lønnsomt!

Dette eksempelet gjør meg godt. Det forteller at kreativitet og pågangsmot finnes. Med utgangspunkt i den optimisme dette gir, faller det naturlig for meg nå å komme inn på både konkrete tiltak og forslag til mulige tiltak som vil bidra til å styrke vårt industrielle fokus.

Reguleringsregimet - enkelte endringer

Som dere vel er kjent med har jeg strammet inn praksis rundt leveringsvilkårene for torsketrålerne. Inkludert i regelverk ligger nå også en forskriftsfestet sanksjonsmulighet. Det for å styrke råstofftilførselen til enkelte landanlegg.

Jeg har tidligere varslet økt bruk av fartøykvoter i kystflåten. Det vil jeg ta beslutning om en av de første dagene, gjeldene for neste års reguleringer. Jeg ser nå på hvilke andre grep som kan tas for å styrke hensynet til markedet og industrien. Jeg har foreslått at industribedrifter som eier trålere bør ha anledning til å benytte lokale kystfartøy til å fiske alle trålfartøyets kvoter og ikke nødvendigvis, som tilfellet er i dag, være tvunget til å nytte egen tråler.

Min hypotese er at en slik tilnærming vil:

• gjøre det enklere for bedrifter som ønsker å prioritere ferskt råstoff,
• øke ferskhetsgraden og kvaliteten på råstoffet som skal prosesseres,
• bidra til større samsvar mellom råstoff som tas inn og ordrereserven til anlegget,
• legge bedre til rette for økt produksjon av fersk råstoff over en større del av året,
• redusere selskapers fangstkostnader,
• frigjøre kapital som i dag er bundet til fartøy, og
• bedre lønnsomheten for kystfiskerne som engasjeres til å gjennomføre selve fisket.

Allerede for neste år planlegger jeg å introdusere en prøveordning for dette.

Jeg er på det rene med at et slikt tiltak vil innebære en privatisering av denne spesielle kvoten. Det vil bety innføring av et nytt prinsipp i norsk fiskeriforvaltning, men det er kanskje nødvendig for å oppnå de mål vi har satt oss ?

Jeg vil imidlertid legge til at en endring av denne karakter kun gir gevinst og konkurransefortrinn i den grad det er fokus på forholdsvis stabile og regelmessige leveranser til vår industri av ferskt råstoff. Og det er jo nettopp en slik situasjon vi sikter mot ! Vi ønsker å gi bedrifter som vil satse på ferskt råstoff et bedret tilbud.

Jeg vil også se nærmere på de etablerte eierbegrensningene i trålflåten.

Det ble i 1999 innført en begrensning på 9 kvotefaktorer for en enkelt eier eller eiergruppering, noe som tilsvarer om lag 10 prosent av trålflåtens gruppekvote. Jeg spør meg om dette fortsatt er hensiktsmessig.

Jeg har vurdert det slik at for å sikre råstoffgrunnlaget for nøkkelbedriftene langs kysten vil det være mer aktuelt at begrensningen gjøres gjeldende for hver enkelt fiskeindustribedrift. Regjeringen har derfor besluttet å endre instruksen slik at det nå skal settes et tak på 7 kvotefaktorer per landanlegg og da med tilknyttede leveringsvilkår.

For å få belyst mulighetsrommet for økt verdiskaping i bearbeidingsindustrien har jeg nedsatt en arbeidsgruppe ledet av mannen som vil ta ordet når jeg er kommet til veis ende i mitt innlegg her i dag – Leiv Grønnevet. Arbeidsgruppen skal på fritt grunnlag foreslå egnede tiltak for å styrke verdiskapingen i norsk fiskeindustri. Sentralt i arbeidsgruppens mandat ligger utvikling og presentasjon av forslag til tiltak som kan:

• redusere omfanget av eksport av norsk fiskeråstoff i ubearbeidet eller lite bearbeidet form, og
• medføre forbedring i industriens lønnsomhet og konkurransekraft.

I forbindelse med dette er arbeidsgruppen bedt om å se særlig på tiltak som kan:

• sikre bedre råstofftilgang og råstoffordeling til industrien over året,
• styrke bedriftenes muligheter til langsiktig markedsbearbeiding,
• ordninger som kan sikre en bedret kapasitetsutnyttelse i industrien, og
• ordninger som kan bidra til bedret finansiell styrke og fleksibilitet i den enkelte bedrift.

Jeg ser altså for meg at arbeidsgruppen bl.a. vurderer fordeler og ulemper ved endringer i gjeldende regelverk. Et eksempel kan være effekten av eventuell fristilling fra eksisterende krav om at industrieide trålere må gi fra seg fordelen oppnådd ved enhetskvoteordningen etter de stipulerte 18 år. Et annet kan være muligheter knyttet til levendelagring av fanget fisk.

La oss da, for eksempel, legge til grunn at kvoten etter den tid kan videreføres mot at den benyttes til å vedlikeholde leveranser til den bearbeidingsindustri som det opprinnelige fartøy var satt til å betjene. Dette reiser selvsagt på nytt spørsmålet om strukturordningene for den fiskereide trålerflåten. Vi skal også se på hensiktsmessigheten av å gjøre endringer i disse.

Ambisjonen er å kunne ta en avgjørelse før sommeren neste år. La meg, for ordens skyld, få understreke at en eventuell endring på dette område vil bli introdusert med tilbakevirkende kraft. Det er følgelig ingen grunn til å vente med å ta beslutningen om strukturendringer også for disse fartøyer.

Det er nå – i den gryende optimismens tid - viktig å unngå å havne i en situasjon med etablering av ny overkapasitet, samtidig som vi må unngå å kneble initiativ og næringsutøvernes selvstendige valg. Dette kan i seg selv bli en spennende utfordring for utvalget.

Grønnevet-gruppen, som jeg kaller det, vil levere sine anbefalinger til meg innen 15. juni 2004.

Jeg har i dag ikke kommentert situasjonen for kystflåten i og med at Stortinget nylig har vedtatt mine forslag til strukturendringer. Jeg tillater meg derfor å forutsette at dette er relativt kjent stoff. Dette er for øvrig tiltak som vil bli iverksatt fra 1. januar 2004.

Kjære forsamling,

Jeg innledet med et bilde fra vakre Sommarøy fra rundt 1950.

Her er et bilde av mitt barnebarn på ett år. Hvilke muligheter kan vår næring tilby når Emilie får sitt første barnebarn?

Vi vet like lite om fremtiden i dag, som vi visste da vi var små.

Siden tidlig på femtitallet har næringen og samfunnet for øvrig vært gjennom en rivende utvikling. Vi har sett fiskevær som har bukket under og andre som har lykkes. Forutsetningene for å lykkes har ligget i vilje og muligheter til omstilling.

Til å forandre for å bevare !

Derfor inviterer jeg i dag næringen til en omstilling for at vi – også om 50 år – skal ha levedyktige lokalsamfunn.

Der ungene leker i fjæra om femti år – der har vi lykkes i dag.