Hvorfor er innholdet i den felles fiskeripolitikk så viktig for Norge og på hvilken måte vil reformen av denne politikken få konsekvenser for oss?

Én ting er at den felles fiskeripolitikken også vil bli norsk fiskeripolitikk dersom Norge en gang i fremtiden skulle bli medlem av EU. Jeg vil imidlertid ta utgangspunkt i situasjonen her og nå og ikke begi meg ut i spekulasjoner om et eventuelt fremtidig norsk medlemskap i EU.

Den felles fiskeripolitikk er som kjent ikke omfattet av EØS-avtalen. Likevel har Norge og EU et nært og omfattende fiskerisamarbeid fordi vi forvalter en rekke fellesbestander, først og fremst i Nordsjøen. Det er derfor på ingen måte likegyldig for oss i Norge hvilken fiskeripolitikk Det Europeiske Fellesskap fører, og vi har fulgt forhandlingene om en reform av den felles fiskeripolitikk med stor interesse. Resultatene av reformprosessen, som generaldirektør Jörgen Holmquist i DG Fisk nettopp har gitt oss en utmerket innføring i, har da også blitt positivt mottatt i Norge.

Før jeg kommer nærmere inn på hvilke konsekvenser endringene i den felles fiskeripolitikk vil få for Norge, vil jeg innledningsvis fortelle kort om opprinnelsen til og utviklingen av vårt ressurssamarbeid med EU.

Ressurssamarbeidet mellom Norge og EU

Det var først og fremst etableringen av de økonomiske soner i 1977 som førte til et nærmere fiskerisamarbeid mellom Norge og EU. Norge og EU hadde allerede før etableringen av de økonomiske sonene fisket i de områdene som etter 1977 ble nasjonale jurisdiksjonsområder. Hovedinnholdet i den såkalte rammeavtalen om fiskerisamarbeidet som Norge og EU undertegnet i 1980 er at man skal tillate fiskefartøy fra den andre parten å fiske innenfor sitt jurisdiksjonsområde.

Avtalen inneholder også bestemmelser om samarbeid om forvaltning av fiskebestandene i Nordsjøen. Et viktig prinsipp i avtalen er at det skal være en tilfredsstillende balanse i det gjensidige fisket.

På grunnlag av den bilaterale rammeavtalen inngår Norge og EU årlige kvoteavtaler om Norges og EUs fiske på fellesbestandene i Nordsjøen, norsk fiske vest av de britiske øyer og ved Grønland, samt EUs fiske i norsk økonomisk sone i Barentshavet. I tillegg til kvotefastsettelser og fordeling drøftes også andre reguleringstiltak og forvaltningsspørsmål.

Det bilaterale samarbeidet mellom Norge og EU er gradvis blitt utvidet i løpet av de 23 årene som har gått siden partene inngikk den bilaterale fiskeriavtalen, blant annet i forbindelse med EØS-forhandlingene. Da førte Norge separate forhandlinger med EU om utvikling av det bilaterale fiskerisamarbeidet, og en ny avtale ble inngått gjennom brevveksling av 2. mai 1992, med utgangspunkt i fiskeriavtalen av 1980.

Bestandssituasjonen i Nordsjøen

Selv om samarbeidet med EU på ressurssiden har gitt resultater, er det ingen tvil om at man står overfor betydelige utfordringer i årene som kommer. Ikke minst fordi situasjonen for flere av bunnfiskbestandene i Nordsjøen er meget kritisk, og da særlig for torsken. Det Internasjonale Havforskningsrådet anbefalte å stenge alle fiskerier etter torsk i Nordsjøen i 2003, både det direkte fisket og fiskerier som tar torsk som bifangst. Dette ble begrunnet med at bestanden er meget lav, at rekrutteringen er dårlig og at fiskedødeligheten holder seg høy til tross for forvaltningens forsøk på å bygge opp bestanden. Situasjonen for hyse og hvitting er også bekymringsfull, og disse artene fiskes jo som kjent i et blandingsfiske med torsk.

En stenging av flere viktige fiskerier i Nordsjøen ville imidlertid ha fått alvorlige sosioøkonomiske konsekvenser, og EU og Norge vurderte derfor en drastisk reduksjon av kvotene for 2003 i kombinasjon med øvrige tiltak som et mer gjennomførbart, om enn ikke optimalt alternativ. Torskekvoten ble da også som kjent redusert med 45% i forhold til totalkvoten som ble fastsatt for 2002.

Reformen av CFP og konsekvenser for fiskerisamarbeidet med EU

Reformen av den felles fiskeripolitikk omfatter blant annet vesentlige endringer innenfor områdene ressursforvaltning, kontroll og håndhevelse og flåtepolitikk.

Jeg vil nå komme inn på hvilke endringer som vil få størst konsekvenser for vårt fiskerisamarbeid med EU.

Ressursforvaltning

På området ressursforvaltning er bestemmelsen om å vedta forvaltningsplaner for alle kommersielle bestander innenfor sikre biologiske grenser i tråd med det EU og Norge allerede er godt i gang med i sitt fiskerisamarbeid. Norge er enig med EU i at det er et mål for ressursforvaltningen å sikre stabile rammebetingelser for fiskerinæringen, og at man derfor bør tilstrebe at kvotefastsettelser foretas ut fra et langsiktig perspektiv. I praksis vil imidlertid forvaltningsplanene bli fastsatt av Ministerrådet på årlig basis, og således ikke skille seg vesentlig fra dagens kvotefastsettelsessystem.

Ministerrådets vedtak om å etablere gjenoppbyggingsplaner for fiskebestander som er under utenfor sikre biologiske grenser er imidlertid en viktig milepæl i utviklingen av den felles fiskeripolitikken og vil kunne bidra til å bedre bestandsutviklingen for de berørte bestandene. Det mest banebrytende ved denne bestemmelsen er at gjenoppretningsplanene som hovedregel skal omfatte begrensninger av fiskeriinnsatsen.

Norske fiskerireguleringer fikk allerede gjennom deltakerloven av 1972 et innsatsreduserende perspektiv, og man har gode erfaringer med å bruke innsatsbegrensninger som virkemiddel i norsk fiskeriforvaltning.

Som eksempel vil jeg trekke frem krisen for torskebestanden i Barentshavet på slutten av 1980-tallet, fordi det var en situasjon som ligner mye på den man har i Nordsjøen i dag. Torskekvoten nord for 62°N var for 1990 den laveste noensinne og det var nødvendig å iverksette ordninger for å begrense fisket. For første gang i nyere tid ble det derfor nødvendig å innføre en adgangsbegrensning i kystflåtens fiske.

På den tiden trodde man at dette bare skulle være midlertidige tiltak som kunne oppheves når bestandssituasjonen ble bedret. Utviklingen de siste 10 årene har imidlertid vist at selv om torskebestanden kom seg raskt igjen og ga grunnlag for på nytt å kunne fastsette høyere kvoter, ble kvoteøkningen snart utlignet av den tekniske utviklingen og den økte fangstkapasiteten til selv de minste fartøyene.

Det har derfor vært nødvendig å opprettholde reguleringene som ble fastsatt i 1990 på permanent basis. I tillegg har man innført adgangsbegrensning og kvoter på fartøynivå for en rekke tidligere uregulerte fiskerier på grunn av den raskt økende fangstevnen til fartøyene i kystflåten.

I årene etter 1990 har kvoteregulerte fiskerier blitt regulert ved at totalkvoten fordeles med gruppekvoter, og fartøyene i gruppen tildeles maksimalkvoter eller fartøykvoter. I tillegg er ofte uttaket begrenset av tekniske reguleringer. Det er også innført ulike bifangstreguleringer for å avhjelpe den praktiske gjennomføringen av fisket og for å redusere det totale fangstuttaket.

Som jeg tidligere har vært inne på er Nordsjøtorsken nå i en svært kritisk situasjon. Selv om det er EU som er hovedaksjonær i denne torskebestanden, tar Norge sitt ansvar for å bidra til en gjenoppbygging svært alvorlig. Vi vil delta aktivt i den felles arbeidsgruppen Norge og EU har opprettet med tanke på å utarbeide ytterligere tekniske tiltak for å forbedre beskatningsmønsteret i Nordsjøen. Norge ser svært positivt på at det i reformen av den felles fiskeripolitikk legges opp til at man skal utvikle og gjøre bruk av mer selektive fiskeredskaper. Norge og EU har allerede i fellesskap nedlagt et betydelig arbeid for å sikre et mer rasjonelt beskatningsmønster av fellesbestandene i Nordsjøen gjennom bedre redskapsseleksjon, og det er viktig at dette arbeidet fortsetter.

Vi venter også i spenning på Kommisjonens reviderte forslag til en gjenoppbyggingsplan for torsk og lysing, som etter alt å dømme skal fremlegges i april i år. Jeg vil også nevne at vi på norsk side for første gang i historien er i ferd med å utarbeide adgangs- og kvotereguleringer for torskefisket i Nordsjøen, for å sikre at den norske kvoten blir overholdt.

Det har vært et problem i fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU at partene til dels har forvaltet Nordsjøbestandene på en ulik måte. I Norge har vi et utkastforbud som innebærer at all fisk som fanges og som er død eller døende skal registreres og føres i land. Dette har to formål: Det ene er å kunne utarbeide et fullstendig regnskap over hva som tas ut av havet og det andre er nyttiggjøring av fangsten. Innenfor EU gjelder et påbud om utkast av fisk som er under gjeldende minstemål, fisket i strid med gjeldende bifangstbestemmelser eller er av en art hvor kvoten allerede er oppfisket.

Det er derfor gledelig at Kommisjonen som et ledd i reformprosessen har fremlagt en handlingsplan for begrensning av utkast. Kommisjonen annonserer her at de i dialog med medlemslandene og næringen vil undersøke alle aspekter ved et utkastforbud. På grunnlag av pilotstudier vil et forslag om utkastforbud eventuelt kunne bli fremlagt i 2005 med sikte på implementering i 2006. Fra norsk side vil vi mer enn gjerne bistå med våre erfaringer i dette arbeidet.

Kontroll og håndhevelse

En av de største utfordringene i fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU har vært på kontrollområdet. For å kunne sikre en rasjonell forvaltning, er kontroll med fiskeuttaket og håndhevelse av fiskeribestemmelsene av avgjørende betydning.

Samarbeidet med EU på dette området utgjør imidlertid det svakeste punktet i fiskeriavtalen. Dette skyldes delvis at partene har en noe ulik tilnærming til hvordan fiskerikontrollen best kan gjennomføres. Samarbeidet med EU om kontroll og håndhevelse kompliseres i tillegg ved at dette området er underlagt medlemslandenes kompetanse. I tillegg til det generelle samarbeidet med Kommisjonen har Norge derfor inngått bilaterale kontrollsamarbeidsavtaler med de viktigste EU-landene på fiskerisiden.

Fra norsk side ser vi det derfor som svært positivt at samarbeidet mellom EU-landene om kontroll og håndhevelse styrkes som følge av reformen av den felles fiskeripolitikken. Det sier seg selv at det er enklere for Norge å forholde seg til et mer ensartet system. Dette bidrar ikke bare til å sikre en bedre ressursforvaltning, men er også viktig av hensyn til våre fiskere. Disse fremhever i dag ulempene ved å bli utsatt for ulik kontroll avhengig av hvor i EUs farvann de fisker.

Som ledd i samarbeidet om fiskerikontroll har Norge og EU innført gjensidig satellittsporing av fiskefartøy over 24 meter ved fiske i hverandres soner fra 1. januar 2000. EU's Ministerråd har nå vedtatt at satellittsporingsordningen i EU-farvann skal utvides til også å gjelde mindre fartøy, fra 2004 for alle fartøy over 18 meter, og fra 2005 også for fartøy over 15 meter. Dette tiltaket ser vi som positivt fra norsk side. I utgangspunktet vil tiltakene imidlertid ikke få nevneverdig praktisk betydning for Norge, siden langt de fleste norske fartøyer som fisker i EU-sonen er over 24 meter. I lys av kontrollsamarbeidet med EU vil vi naturligvis vurdere hvorvidt det er behov for tilsvarende sporingsbestemmelser i norske farvann.

Kapasiteten i fiskeflåten

Globalt anses overkapasitet i fiskeflåten som den mest alvorlige trussel mot en bærekraftig fiskeriforvaltning. En kapasitetstilpasning i fiskeflåten vil utvilsomt være en av nøklene til en bærekraftig utnyttelse av de marine ressursene, en økonomisk bærekraftig flåte og livskraftige kystsamfunn.

Både i Norge og EU eksisterer en betydelig overkapasitet i fiskeflåten, og kapasitetstilpasning har lenge vært en sentral utfordring i begge parters fiskeripolitikk. I 1999 vedtok FN's matvareorganisasjons fiskerikomité en handlingsplan for forvaltning av fiskerikapasitet, som skal sikre at medlemslandene iverksetter tiltak for å forhindre overkapasitet i fiskeflåten. Både Norge og EU har således forpliktet seg til å iverksette tiltak som skal sikre en flåtekapasitet som er tilpasset ressursgrunnlaget i alle grupper.

Nordsjøen og tilstøtende havområder utgjør et av de viktigste fiskeproduserende økosystemer i verden. Med en årlig produksjon på rundt 3 millioner tonn bidrar området med 4% av verdens samlede fiskeproduksjon på 90 millioner tonn. Fiskepresset i Nordsjøen har økt kontinuerlig gjennom det meste av det 20. århundre som følge av økt teknologisk utvikling og fangstkapasitet i fiskeflåten. En hovedutfordring for fiskeriforvaltningen i Nordsjøen vil derfor være å redusere innsatsen og kapasiteten i fiskeflåten til et nivå som vil sikre en langsiktig balanse med de tilgjengelige ressursene.

Et viktig element i reformen av den felles fiskeripolitikken har da også vært å tilpasse flåtestørrelsen til ressursgrunnlaget. Selv om tiltakene som ble vedtatt i Rådet var et godt stykke fra Kommisjonens opprinnelige og mer radikale forslag, representerer de likevel en vesentlig forbedring i forhold til fellesskapets tidligere politikk.

I Norge har man også innført virkemidler for å redusere overkapasiteten. Dette har skjedd gjennom at stadig flere fiskerier er blitt adgangsbegrenset, og ved at det er åpnet for ulike sammenslåings- og strukturordninger innenfor de fleste av fartøygruppene i havfiskeflåten. Formålet med disse ordningene har vært å kombinere kapasitetstilpasning med en fornyelse og strukturtilpasning av fiskeflåten slik at det skapes bedre grunnlag for lønnsomme enheter i flåten.

Norge har videre siden 1960 benyttet kondemneringsordninger som struktureringsvirkemiddel i fiskeflåten. Rundt 3 500 kyst- og havfartøy er kondemnert gjennom slike ordninger i løpet av de siste 40 årene.

De rent statlig finansierte kondemneringsordningene opphørte i 2002. Det foreligger nå et forslag fra myndighetene om etablering av et kondemneringsfond for kystflåten som delvis skal finansieres av næringen selv gjennom en avgift på flåteleddet. Det tas sikte på å etablere et slikt strukturfond i løpet av 2003.

I 2003 har man også innført mer eller mindre omfattende adgangsbegrensninger for alle de viktigste fiskeriene for kystflåten, og Regjeringen vil i løpet av denne våren legge frem en Stortingsmelding om strukturtiltak i kystflåten.

Alt i alt er det ingen tvil om at reformen av den felles fiskeripolitikk representerer et positivt bidrag fra EU for å sikre våre felles ressurser. Mitt inntrykk er at Norge og EU i stadig større grad har sammenfallende syn på hvordan en skal sikre en bærekraftig forvaltning. Dette lover godt for vårt fremtidige samarbeid om forvaltningen av våre felles fiskeressurser.