Kjære konferansedeltakere og arrangører.

Det er en stor glede for meg å få delta under åpningen av det andre Sjømat for alle - arrangementet her i Bergen. Programmet er spennende og vi går tre begivenhetsrike dager i møte. Konferansen i dag og i morgen skal vies temaet Sjømat og verdiskaping.

Som et matdepartement ønsker Fiskeridepartementet å fokusere på hele verdikjeden inkludert sluttproduktet og forbrukeren. For den totale nasjonale verdiskapingen er avhengig av prisen vi får betalt for produktet i siste ledd.

Familien rundt kjøkkenbordet i Paris, restaurantkjeden i Tokyo og handlerunden i Bergen fyller pengeboken hos fiskerne.

Vi trenger altså et betalingsvillig marked for produkter som er produsert etter markedets krav. Alt hva vi gjør tidligere i verdikjeden må derfor ha som hensikt å legge til rette for å produsere for markedets behov. Vi har i alle år hatt stor fokus på første leddet i verdikjeden - råstoffet, og regulering av uttaket. Jeg tror det er på høy tid å snu oppmerksomheten og rette fokus mer mot hva markedet ønsker. I Fiskeridepartementet er vi derfor nå mer fokusert på en industriell produksjon av et produkt sluttbrukeren vil betale for. Næringen må derfor mer være opptatt av å produsere en vare de har solgt, istedenfor å prøve å selge en vare de har produsert.

Derfor vil jeg i dag se fremover og benytte sjansen til å ta for meg produktet vi skal lage av vårt fantastiske råstoff. Om de muligheter som finnes, og hvilke muligheter vi må skape.

Vi produserer 3,3 millioner tonn fisk i året i Norge. Det er 13 ganger mer enn rødt og hvitt kjøtt til sammen i Norge. Vi eksporter til hele 130 land. Og for å sette det inn i en sammenheng. Dersom vi ikke hadde hatt disse markedene måtte hver nordmann har spist ca 800 kg rund fisk hvert år, eller neste 2,5 kg hver dag. Det sier seg selv at eksport er og blir viktig for Norge.

Men selv om eksport er viktig er potensialet i den norske markedet større enn hva næringen i dag utnytter. Hver nordmann spiser bare 24 kg sjømat i året. Vi spiser 60 kg rødt og hvitt kjøtt. Beregninger som er gjort sier at pga av vår kjøpekraft tilsvarer Norge et land med 8-10 mill innbyggere. Dvs på størrelse med Portugal. Her ligger det muligheter. Fremtidens åker er blå, og dette må norske forbrukere få ta del i.

For det gjør meg betenkt at en av grunnene til at norske forbrukere ikke spiser mer fisk er opplevelsen av manglende tilgjengelighet. Faktisk har jeg selv opplevd det samme da jeg skulle invitere venner på sjømatmiddag i Oslo. Jeg kunne ikke finne ferske gode sjømatprodukter i butikkene innenfor en radius som var overkommelig tidsmessig. Det er ikke ”Sjømat for alle”.

Men i går besøkte jeg Norsk Sjømatsenter her i Bergen sammen med Færøyenes fiskeriminister.. Der møtte jeg Coop-direktøren som satser bevisst på fiskedisken, kompetente fiskeselgere og kresne forbrukere. Vi trenger flere som Coop.

I arbeidet for en verdiskapende fiskerinæring spør jeg meg: Hvorfor ser ikke alle norske produsenter hjemmemarkedet som et interessant marked? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; Dette kan vi ikke være bekjent av. Norske forbruker mener jeg nærmest har et krav til å finne ulike produkter av norsk fisk med god kvalitet i butikken over hele landet, ikke bare på Coop-butikken i Bergen.

Hvordan få dette til?

La meg fremheve noen områder som jeg mener vi i større grad må fokusere på

1) Produksjon i forhold til markedskrav

Vi vet i dag en god del om ulike produktegenskaper ved fisken, men vet for lite om de ulike markedene og hva forbrukerne i disse vil ha.

Forbrukeren er nemlig ikke nødvendigvis alltid ute etter det vi objektivt sett mener er det beste produktet. Forbrukeren kan like gjerne være ute etter det mest stabile produktet. Som forbruker vil vi vite hva vi kjøper, og at vi får det vi tror vi betaler for, og at vi får det samme hver gang.

I de siste årene ser man en ny tendens der forbrukerne ikke bare er ute etter rimelige produkter, men de vil ha ren mat og kvalitet, og de ønsker å kunne spore tilbake hvor maten kommer i fra. Vi ser en utvikling bort fra forsynings/volumtankegang der noen få standardproduktene har dominert markedet, og over til en produksjon som i større grad tilfredstiller dagens forbrukeres kresne ganer og krav om trygg mat.

I økende grad etterspørres et vareutvalg preget av mangfold, særpreg, lokal egenart og kvalitet. Maten blir en del av livstilen der opplevelser i form av reising, kultur og det gode måltid står sentralt. Dette er en viktig omlegging som vil gi forbrukerne et mer spennende og variert vareutvalg, samtidig som fiskerinæringen får flere bein å stå på.

Mitt andre punkt er:

2) Dagligvarebransjen må bli en del av verdikjeden

Matvarekjedene i Norge ønsker økt fokus på sjømat i sin varebeholdning, men erkjenner behov for økt kompetanse. Opplæring er derfor viktig og dette må næringen bidra til. Min gode venn Hallvard Lerøy kunne i går fortelle oss om at også her er Norsk Sjømatsenter en koordinator av kompetansemiljø, og overføring av kunnskap inne verdikjeden.

Kjedene forteller meg at omsetningsstrukturen i næringa er et viktig hinder for økt salg av sjømat. På landbrukssiden kan en forholde seg til SPIS eller Gilde, men i fiskerinæringen må en forholde seg til alt for mange enkeltaktører. Utfordringen i norsk fiskerinæring blir å utvikle fora eller allianser som bedre kan ivareta behovet for volum og jevn leveranse fra flere produsenter. Og næringa må være leveringsdyktig 364 dager i året. Sesongfiskerier må glattes ut, og oppdrettsfisken kan bidra til kontinuerlig forsyning av markedet.

Skal sjømatproduktene inn i kjedene må vi også tilby kjedene de beste produktene og det gjennom hele året. Jeg har også tro på at oppdrett av torsk og levendelagring vil bli et supplement til den villfangede og dermed kunne sikre leveringsdyktighet hele året.

3) Vi må sikre god kvalitet

Et inntrykk som har festet seg i dagligvarebransjen blir det med tyngde hevdet overfor meg at ”Det norsk fiskerinæring ikke får solgt i Europa kan de kvitte seg med i Norge”. Jeg tar ikke stilling til om det er rett eller galt at vi mangler et kvalitetsimage, men dersom handelen tenker slik, ja så har fiskerinæringen et imageproblem som vi må jobbe med og motbevise.

4) Utnytt hele fisken

Da jeg vokste opp på ei øy i Nord-Norge spiste vi 1/3 av fisken og kastet resten. Mye var ufisk, og gikk rett over rekka. En fremtidsrettet industri må øke utnyttelsesgraden av hele fisken inkludert biproduktene. Biprodukter fra fisk er rike på proteiner, fett, vitaminer og mineraler. De kan blant annet brukes som mat, eller til mer høyverdige produkter som ingredienser i mat, helsekost og kosmetikk. Ja til og med i TV-skjermer, mobiltelefoner og satellitter kan en finne spor av fisk. Kun ca. 10 % blir i dag anvendt til mer høyverdige produkter. Her ligger mange muligheter for de som griper sjansen.

Mye er ugjort. Visjonene er vide. Ambisjonene er store. Staten skal bidra med ressurser til forskning, men næringen må selv komme med gode forretningsideer og gripe sjansen til verdiskaping.

5) Hjemmemarkedet som utstillingsvindu

Jeg har nevnt satsing på matvarekjedene som et tiltak i hjemmemarkedet. Et annet viktig element med hjemmemarkedet er som utstillingsvindu. Jeg har mange ganger tatt til ordet for at sjømatnæringen trenger et utstillingsvindu. Dersom kinesere, franskmenn, brasilianere og andre rundt om i verden skal kjøpe våre produkter, ja, så vil ingenting være bedre reklame enn å vise til et hjemmemarked hvor nordmenn går god for og verdsetter disse produktene.

Gjennom utstillingsvinduer som blant annet Sjømat for alle - festivalen kan vi vise at nordmenn sine sjømatprodukter er basert på kvalitet og at vi har en matkultur som vi gjerne deler med andre. Festivaler er selvsagt ikke nok. Dersom vi virkelig skal utnytte et utstillingsvindu, ja, så må ikke gardinene være trekt for i det daglige. Det betyr at når turistene kommer til Norge må de få oppleve vår matkultur som en del av sin reise. Kroer og restauranter må tilby det beste av norske mattradisjoner. Fisk og poteter kan være eksotisk for Japanere som besøker Lofoten, slik som sake og sushi er for meg når jeg besøker Tokyo. Og mye god og spennende fisk får vi på restauranter landet rundt. Norske kokker vinner ære og berømmelse i internasjonale konkurranser. Vi er god, men kan bli bedre. Norge må ha ambisjon om å være synonymt med spennende sjømat.

Når jeg da drar tråden tilbake til hvor jeg startet, nemlig at den totale verdiskapingen er avhengig av at vi produserer produkter som forbrukerne er villig til å betale for, ja så trenger vi også møteplasser hvor vi møter forbrukerne. Nettopp slik som Sjømat for alle legger opp til med folkelige arrangement på torget fredag og lørdag. Vi må formidle vår kunnskap til dem, og vi må la de få møte oss for å formidle sine ønsker. På Gladmatfestivalen i Stavanger så vi at Eksportutvalget for fisk og Gastronomisk Institutt i tale med spennende og grensesprengende formidlingsevne.

Forbrukerne gjør sine innkjøp på bakgrunn av sine preferanser og sin matkultur. Det er flere trender som påvirker vår matkultur. Den ene er at vi blir påvirket av verden rundt oss og vi ser i dag helt klare resultater av en internasjonalisering også i matfatet. Pasta, krydder og nye grønnsaker er for mange en daglig del av det vi spiser. Den andre trenden er at internasjonaliseringen fører til at vi blir mer observant på det tradisjonelle, det norske. Begge trendene er svært viktig og jeg synes det er virkelig spennende med disse trendene er hvordan de kan kombineres. Dette vil vi oppleve i møtet med kokkene på torget som er pionerer i å formidle nye impulser. Jeg har opplevd kokkeverdensmestere som Harald Osa og Charles Tjessem som trollbinder gjestene med kokkekunst og fortellerglede. La oss få mer av den slags.

Sjømat for alle tar også fremtidens forbrukere, barna, inn i programmet. Vi vet at matrender endrer seg og mat engasjerer barn. Å hele tiden ha barn med på utviklingen er derfor viktig. Både for å bevare mattradisjoner, men også for å skape nye.

Bildene dere ser på veggen er fra Gladmat festivalen i Stavanger i år. Jeg var med en gruppe barn i Gastronomisk Institutts barnetelt. Dette var en flott opplevelse og et prisverdig tilbud til barn. Eksportutvalget for fisk vil fredag og lørdag arrangere noe lignende for barn her på torget i Bergen. Jeg er sikker på at det vil skape mange fornøyde barn med større innsikt i hva havets skattekiste kan tilby.

Folkelige arrangementer som Sjømat for alle, Gladmat festivalen, Matfestivalen er derfor viktige møteplasser. Fiskeridepartementet betrakter dem som svært viktig og ønsker flere slike. Det finnes mange matarrangementer rundt om i landet allerede, men vi må bli flinkere til å fremheve norsk sjømat, så vel som annen kvalitetsmat, enten det er kjøtt, grønnsaker eller kombinasjon av kvalitetsråvarer fra den blå eller grønne åkeren i Norge.

Jeg vet at Sjømat for alle har en visjon om å bli nasjonal og Fiskeridepartementet støtter denne visjonen. Vi arbeider derfor, i samarbeid med Sjømat for alle, for å få til langt flere slike utstillingsvinduer, i hele landet. Det bør være flere slike spennende møteplasser mellom produsenter og forbruker hvor mat formidles med kunnskap og entusiasme. Dette arbeidet ønsker vi å fortsette med.

Allerede i år er det samarbeid med Fiskehallen i Oslo som på lørdag arrangerer åpen dag med temaet ”Sjømat for alle”. Til neste år håper jeg at vi har laget en kompetanseplattform og en paraplyorganisering som gjør det mulig for forbrukere fra nord til sør å få se hva vår næring kan tilby gjennom lignende arrangementer. Enn om vi fikk en fiskerienes dag i Norge. Det hadde vært spennende om for eksempel kåring av beste fiskedisk ikke bare ble gjort i Hordaland, men i alle fylkene. Kanskje med en landsfinale her i Bergen. Kanskje 9-timen i NRK kan trekkes med i konkurransen for å få bredde i konkurransen. Hva med lokale media? Skolen i bygda?Fiskarlaget og LO. Dette kommer jeg til å ta opp på neste møte i Fiskerinæringens Råd som jeg skal revitalisere.

Oppsummering

Regjeringens satsing på verdiskaping favner bredt. Vi tar ansvar for de generelle rammebetingelsene, det være seg pengepolitikk eller regulering av våre felles naturresurser. Vårt arbeid har gitt resultater. Men det er ikke nok for å sikre den nasjonale verdiskapingen. Til det trenger vi en helhetlig verdikjede som produserer kvalitetsprodukter etter markedets behov og muligheter.

Jeg har nevnt fem punkter;

1. Produksjon i forhold til markedskrav
2. Dagligvarebransjen del av verdikjeden
3. Kvalitet
4. Utnytt hele fisken
5. Utstillingsvindu

som jeg mener det blir viktig å satse på for å nå våre mål om større forbruk av sjømat, også i Norge. Mitt hovedbudskap er at vi har mange muligheter og vi har mye kompetanse å bygge på. Mye av den kompetansen sitter her i salen i dag.

Til slutt - la meg spørre dere: Er dette en intelligent fisk?

Knappest.

Er vi så en kunnskapsbasert næring?

Ja absolutt.

Sluttproduktet er spekket med vitenskapelig kompetanse i alle former fra

- biologi knyttet til holdbarhet

- matematikk, og statistikk knyttet til logistikk og sensoriske analyser (altså smaken i produktet).

- Materialteknologi inngår i forpakning og prosess

- bioteknologi i vaksiner

- IKT i prosesstyring

- økonomi, markedsforståelse, design, psykologi og kulturforståelse på markedssiden

Jeg kan fortsette å nevne fysikk, kjemi, og videre anvendelse av all kompetansen innen en rekke områder som hydrodynamikk, kybernetikk, elektronikk, bølgefysikk, optikk, termodynamikk, immunologi, epidemiologi og så videre.

Disse kompetansene må spille sammen, om vi skal ta ut den siste kronen i form av gevinster i markedet. Og her ligger en av hovedutfordringene for næringen.

Vinnerne av markedstesten vil være de selskapene som fanger opp kravene fra markedene knyttet til alt fra forbrukertrender, fettinnhold, farge, helse, økologisk produksjons osv, og omsetter disse kravene og mulighetene i nye eller forbedrede produkter og prosesser.

Bergen er en nasjonal møteplass, også i marin sammenheng. Sånn har det vært, sånn skal det også være.

Takk for oppmerksomheten!