Til lags åt alle kan ingen gjera, skriver Ivar Aasen. Det har vi til fulle fått demonstrert i vinter. Årets torskefiske har vært svært godt. God tilgjengelighet og stadig mer effektive fartøy har gitt store ukefangster. Det er et paradoks at godt fiske blir et problem.

Den norske torskekvoten i nord er 195.435 tonn i 2003. Denne er fordelt på samme måte som de siste 10 årene, med 57.919 tonn til trålerne, 17.616 tonn til fartøy over 28 meter som fisker med garn og line, samt 119.900 tonn til kystflåten. Av dette er 13.064 tonn satt av til fiske i den åpne gruppen.

Kystflåtens kvantum for fartøyene som er deltagerregulert (Gruppe I) er fra og med 2002 fordelt etter den såkalte ”Finnmarksmodellen” (der kystflåten deles i fire grupper etter lengden på fartøyene). I år med 14.156 tonn for båtene under 10 meter, 40.865 tonn til båter mellom 10 og 15 meter, 32.051 tonn for gruppen mellom 15 og 21 meter, og de største, 21 og 28 meter, har 19.765 tonn.

Trålerne og fartøyene over 28 meter har faste kvoter, som ikke er overregulert. Båtene under 15 meter og båtene i Gruppe II har samlekvote på torsk, hyse og sei som er garanterte.

Når båtene har garanterte kvoter kan de planlegge ut fra egne ønsker, uten å bli påvirket av hva nabobåten gjør. Derfor er disse gruppene ikke periodisert. Det er ingen grunn til å regulere vekk den enkeltes optimale driftstilpasning. Jeg har tiltro til at best tilpasning og størst verdiskaping får vi hvis fiskefartøyene og landanleggene har frihet til å samarbeide uten offentlige reguleringer.

Vi ser nå mange eksempler langs kysten der landanlegg og fiskebåter samarbeider på en måte som gir landsiden regularitet i leveringene og fiskerne bedre priser. Samarbeid som sikrer markedspleie gir grunnlag for økte priser og økt fortjeneste i alle ledd.

Fikset i den åpne gruppen (Gruppe II) utøves i stor grad på deltid eller av fiskere som tradisjonelt har hatt andre arter enn torsk som sitt hovedfiskeri. Det er ikke hensiktsmessig å detaljregulere dette fisket, og fartøyene i den åpne gruppen er derfor i år for første gang regulert med samlekvoter. I fjor måtte det direkte fisket etter torsk for Gruppe II stoppes 16. juni. I år kan den enkelte fisker selv regulere driftsåret sitt.

Båtene mellom 15 og 28 meter er overregulert med 10%. Det er den laveste overreguleringen vi har hatt i kystflåten. Det er særlig fra fiskerhold en har ønsket å videreføre ordningen med overregulering. Bl.a. for å gi større fangstmuligheter for de mest effektive. I tillegg var det tidligere nødvendig med overregulering fordi mange fartøy ikke hadde kapasitet til å utnytte sine muligheter fullt ut. Slik er et ikke lenger, så godt som alle fartøyene i de deltagerregulerte gruppene utnytter nå sine kvotemuligheter.

En hver overregulering bidrar til kappfiske. Erfaringene fra de siste årene har vist at det gir negative effekter, som ”hauger” av fisk inn på brukene i løpet av noen få måneder og dårligere kvalitet. Den store mottakskapasiteten på land fører til en ”kappkjøping” der det primære blir å skaffe seg kvantum, uansett kvalitet og uansett når.

For to år siden var hele kvoten til fartøyene under 28 meter regulert med maksimalkvoter som stimulerte til kappfiske, i alt 119.849 tonn av totalkvoten på 195.335 tonn, d.v.s. 61,4 % av kvantumet. For Gruppe I fartøyene var overreguleringen hele 36%. Fisket for hele gruppen ble stoppet 13. mai 2001.

Derfor har vi i økende grad gått vekk fra overregulering som modell. I år er det som sagt innenfor det deltagerregulerte fisket kun fartøyene mellom 15 og 28 meter som ikke har garanterte kvoter. Det innebærer at av den samlede torskekvoten på 195.435 tonn, er det kun 51.816 tonn, eller 26,5%, som har en overregulering som bidrar til kappfiske, og overreguleringen er kun 10%. Dette synes å ha hatt positiv effekt. Det meldes nå om betydelig bedret kvalitet på leveringene.

Da ”Finnmarksmodellen” ble innført og kvoten fordelt med faste andeler mellom de ulike lengdegruppene, var det for å sikre de minste båtene mot konkurranse fra de største båtene på ulike vilkår.

Det er det vi ser konsekvensen av i dag når fartøyene mellom 21 og 28 meter snart har fisket de 75 % av gruppekvoten sin som er satt av til perioden før 1. september, og vil bli stoppet.

Når det slås opp at dette er en ny negativ rekord i tidlig stopp, og det holdes opp mot ”aldri mer 18. april” fra 1989, så er det en skjev sammenligning. Da fisket etter torsk for kystflåten ble stoppet 18. april i 1989, og 13. mai i 2001, så omfattet det hele kystflåten.

Nå stoppes fartøyene over 21 meter. Fartøyene mellom 15 og 21 meter har fortsatt kvote igjen, og fartøyene under 15 meter har garanterte kvoter og vil ikke bli stoppet. Torskefisket er med andre ord ikke stoppet, men en undergruppe blant kystfartøyene har fisket kvoten sin.

Vi har gjennom reguleringene oppnådd å sikre størsteparten av flåten helårsdrift, vi sikrer de bedriftene som inngår avtaler med båtene helårsleveranser. Den gruppen som nå er stoppet omfatter 190 fartøy av i alt 2.643 i Gruppe I, og de har 19.765 tonn, eller vel 10%, av totalkvoten.

Så er spørsmålet om vi ikke bør endre periodiseringen for disse båtene. Jeg har vurdert dette grundig og kommet til at det kan jeg ikke gjøre. Det er flere årsaker til det. For det første at det er nødvendig å sikre industrien råstoff i så mange og så lange perioder av året som mulig.

Reguleringsrådet anbefalte at fartøyene over 15 meter fortsatt skulle få beholde en overregulering, i strid med Fiskeridirektørens tilråding til rådsmøtet. Siden alle var enige om at overreguleringer fører til kappfiske og levering på vinteren, så tilrådde også reguleringsrådet at denne gruppen skulle periodiseres. Rådet var altså et kompromiss mellom ønsket om overregulering og ønsket om å strekke leveransene ut over året. Jeg valgte å følge rådet. Beslutning som ble fattet er selvfølgelig mitt ansvar, Reguleringsrådet gir kun råd.

Vi må se på hva det egentlig innebærer å endre periodiseringen. For å ha nok torsk igjen i gruppen til å dekke bifangst bl.a i sei- og hysefisket, må det holdes av torsk til tiden etter at direktefisket etter torsk er over. I fjor var det holdt av 10%. Det viste seg ut over året å være for lite. Konsekvensen av dette var at de to gruppene mellom 15 og 28 meter overfisket sine gruppekvoter i 2002 med i alt 3.300 tonn.

Vi kan ikke tillate oss å overfiske kvotene. Vi har et folkerettslig hensyn i avtalen med Russland å ta vare på, i tillegg til at det er særdeles viktig av ressurshensyn å holde oss innenfor de fastsatte kvotene.

Når direktefisket etter torsk for de største kystbåtene nå blir stoppet tidlig, er det helt vesentlig at det er nok torsk igjen i gruppekvoten til at båtene kan utnytte seikvoten og hysekvoten. I tillegg så fisker disse fartøyene så effektivt at om vi reduserte periodiseringen til fjorårets nivå så ville det kun gi 2.965 tonn mer å fiske i vinter og bare strekke fisket i en/halvannen uke til. Men sannsynligheten for overfiske gjennom bifangsten ville øke. Det er den andre årsaken til at jeg ikke har villet endre periodiseringen. Dagens situasjon er også en illustrasjon på problemene med overkapasitet i flåten og behovet for strukturtiltak.

Det er hevdet at denne reguleringen er en katastrofe for hengingen i Lofoten. Derfor er situasjonen nøye vurdert. Vi har imidlertid kommet til at det kvantum som maksimum kunne overføres til fiske nå på vinteren for denne gruppen, er lite sammenholdt med det totale kvantum som gjenstår for de øvrige gruppene. De negative sidene ved å endre periodiseringen blir dermed større enn de positive. Derfor har jeg ikke villet endre på reguleringen for gruppen, til tross for at jeg forstår de negative utslag det kan få for enkelte fartøy og enkelte anlegg. Nå meldes det imidlertid om bekymring for at det er i ferd med å bli hengt for mye i Lofoten.

Det er et problem når godt fiske blir et problem. Og som sagt, til lags åt alle kan ingen gjera.

----------

To definisjoner:

Overregulering: Summen av maksimalkvotene for hvert fartøy i en gruppe er større enn gruppekvoten. Fisket stanses når gruppekvoten er tatt. Alle kan dermed ikke fiske hele sin maksimalkvote.

Periodisering: En bestemt prosent av gruppekvoten må tas i en bestemt periode av året. For eksempel 25 prosent etter 1. september.