Regjeringen har lagt fram en melding om sjøpattedyrpolitikken. Denne meldinga beskriver dagens situasjon, både i forhold til sjøpattedyrbestandene og til fangstnæringen.

Hovedhensikten med meldingen er å styrke og synliggjøre vernet av de bestandene som behøver vern, og samtidig legge til rette for økt høsting av de bestandene som er i en slik forfatning at økt uttak både er nødvendig og forsvarlig .

Det er et faktum at bestandene av grønlandssel og vågehval er så store at det er forsvarlig med et større uttak.

Når vi vet at en bestand på 85.000 vågehval , som beiter i Barentshavområdet fra april til oktober, spiser 1,8 millioner tonn av forskjellige arter, lodde, sild, torsk, hyse, krill og annet, sier det seg selv at det er av betydning for ressursgrunnlaget for disse artene, å redusere bestanden av vågehval.

Gulowsen stiller en rekke spørsmål i sitt innlegg, og kommer med noen påstander. De fleste svarene på spørsmålene er å finne i meldingen, men det er grunn til å kommentere det som er positivt feil i innlegget.

For det første så er det ikke slik at Norge opptrer i strid med internasjonale avtaler vi har inngått når det gjelder forvaltning av hval. Vår eksport av vågehvalprodukter er IKKE i strid med regelverket i CITES. IWC er IKKE gitt en særstilling i FN Havrettkonvensjon (UNCLOS) når det gjelder forvaltning av hval .UNCLOS opererer med samarbeid om forvaltning av sjøpattedyr innen egnede internasjonale organisasjoner – merk flertallsformen.

Selv de som kritiserer oss for vår hvalfangst, erkjenner at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser på dette felt.

Meldingen legger også opp til at det skal iverksettes tiltak for å bedre kunnskapen om bestandsstørrelser og bestandsbiologi, og den presiserer at det IKKE skal være adgang til å jakte på hval- og selarter hvor det ikke foreligger estimater for bestandsstørrelsen.

Det stilles med andre ord krav til kvalitet på det grunnlaget som det skal foretas beskatningsbeslutninger på.

Utlendinger har allerede adgang til å delta i jakt på storvilt på fjellet og i skogene, til å delta i fritidsfiske i sjøen og laksefiske i elver – da blir det for sært å kalle jakt på sel, under kontrollerte forhold og med krav til jegerens kompetanse, - for underholdningsjakt. Dette er vel heller en normaliseringa av holdningen til sel som viltart.

Helt til slutt. Når man beklager seg over manglende åpenhet omkring utarbeidelsen av meldinga, bør man ikke glemme å nevne at det var invitert til en orientering om arbeidet allerede 20. november 2003. Den muligheten nyttet man seg ikke av. Arbeidet har ikke på noen måte gått for seg i hemmelighet, alle innspill er blitt seriøst vurdert.